Spesiell situasjon hvor venninne dro tilbake til familie og det trigger meg veldig

[AnonymBruker]

Har en venninne jeg har kjent lenge men vi har først bondet ordentlig over felles traumer med omsorgssvikt. Jeg har brutt kontakt med min familie på den måten og lar de ikke være stygge med meg mer, vi har kontakt, men ikke som før.

Hun rev seg også løs, men nå truer foreldrene hennes med å gi vekk arven mens de er i live om hun bryter kontakten. 

Jeg føler meg så egoistisk, men jeg føler ikke lenger jeg klarer å støtte og være der for henne, hun trenger noen å snakke med om de tingene og hun sier det de utsetter henne for til meg. Det river opp traumene mine og trigger de en etter en. Jeg orker nesten ikke kontakt med henne fordi hun har mistet all bakkekontakt og alt hun snakker om er kranglene, diskusjonene og alt foreldrene hennes drar henne inn i. Det er som gjentakelser av det jeg selv opplevde.

Kan jeg si at jeg ikke er den rette å snakke med om det mer? 

Anonymkode: c4823...6b1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Kan jeg si at jeg ikke er den rette å snakke med om det mer? 

Ja, du både kan og bør si det. Du er en bedre venninne hvis du ikke går rundt og er konstant trigget når du snakker med henne ❤️ 

Anonymkode: d3f2f...550

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Ja, du både kan og bør si det. Du er en bedre venninne hvis du ikke går rundt og er konstant trigget når du snakker med henne ❤️ 

Anonymkode: d3f2f...550

❤

Jeg har vært redd for å være en dårlig venn, men føler dette blir helt feil og jeg føler meg bare feil av det også.

Noen ganger beskriver hun helt uutholdelige ting så skriver jeg at hun må bare glemme hele arven og komme seg vekk derfra, puste rolig, dra hjem til seg selv. Så noen timer senere får jeg Snap om at det går bra eller det var ikke så farlig, eller noe. Jeg føler meg som en som overreagerer og gir dårlige råd og alt blir bare feil i dette for meg. Så jeg tenker det er bedre at jeg ikke sier noe. 

Anonymkode: c4823...6b1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

❤

Jeg har vært redd for å være en dårlig venn, men føler dette blir helt feil og jeg føler meg bare feil av det også.

Noen ganger beskriver hun helt uutholdelige ting så skriver jeg at hun må bare glemme hele arven og komme seg vekk derfra, puste rolig, dra hjem til seg selv. Så noen timer senere får jeg Snap om at det går bra eller det var ikke så farlig, eller noe. Jeg føler meg som en som overreagerer og gir dårlige råd og alt blir bare feil i dette for meg. Så jeg tenker det er bedre at jeg ikke sier noe. 

Anonymkode: c4823...6b1

Det kan hende du bør fortelle henne hvorfor du ikke vil at hun skal snakke med deg om dette. Ikke si alt for mye, så hun får dårlig samvittighet, men forklar slik at hun skjønner at dette går inn på det og at det ikke er fordi du ikke bryr deg om henne. Fortsett å snakke med henne om andre ting som ikke handler om dette, og vær en god venn ellers. 

Du kan også anbefale henne å ta opp dette med psykolog eller fastlegen sin, som kan gi henne råd på et profesjonelt plan. 

Og gi deg selv en klapp på skuldra fordi du klarer å sette grenser for deg selv, anerkjenne triggere og ta hensyn til dette ❤️ 

Anonymkode: d3f2f...550

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det kan hende du bør fortelle henne hvorfor du ikke vil at hun skal snakke med deg om dette. Ikke si alt for mye, så hun får dårlig samvittighet, men forklar slik at hun skjønner at dette går inn på det og at det ikke er fordi du ikke bryr deg om henne. Fortsett å snakke med henne om andre ting som ikke handler om dette, og vær en god venn ellers. 

Du kan også anbefale henne å ta opp dette med psykolog eller fastlegen sin, som kan gi henne råd på et profesjonelt plan. 

Og gi deg selv en klapp på skuldra fordi du klarer å sette grenser for deg selv, anerkjenne triggere og ta hensyn til dette ❤️ 

Anonymkode: d3f2f...550

Jeg vil gjerne være venner, men jeg kan ikke ta imot de traumene hennes, vil ikke være psykologen hennes. 

Har et problem her dog, hun svarer nesten ikke eller tar ikke kontakt når det går bra, bare når det har skjedd noe eller hun er fortvilet og trenger å få av seg noe fælt som har skjedd. Kanskje det er med på å gjøre det verre, at det er eneste gangen jeg hører fra henne siden hun dro dit på juleferie, når ting er ille. Takk for råd. 

Anonymkode: c4823...6b1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg vil gjerne være venner, men jeg kan ikke ta imot de traumene hennes, vil ikke være psykologen hennes. 

Har et problem her dog, hun svarer nesten ikke eller tar ikke kontakt når det går bra, bare når det har skjedd noe eller hun er fortvilet og trenger å få av seg noe fælt som har skjedd. Kanskje det er med på å gjøre det verre, at det er eneste gangen jeg hører fra henne siden hun dro dit på juleferie, når ting er ille. Takk for råd. 

Anonymkode: c4823...6b1

Det siste der er nok ikke så rart. I perioder der man har det ille, er behovet for trøst, støtte og nærhet mye større enn når man har det bra. Da klarer man ofte å finne støtte i seg selv og ting rundt seg, men når det butter trenger man andre rundt seg.

Kanskje du kan holde kontakten med henne også nå når hun har det tøft, men bevisst ta opp ting som er mer nøytralt eller positivt? Snakk om været, aktuelle saker, filmer dere har sett, god mat dere har spist.. Litt mer overfladisk, men sånn at hun samtidig føler at hun ikke er helt aleine? 

Anonymkode: d3f2f...550

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Det siste der er nok ikke så rart. I perioder der man har det ille, er behovet for trøst, støtte og nærhet mye større enn når man har det bra. Da klarer man ofte å finne støtte i seg selv og ting rundt seg, men når det butter trenger man andre rundt seg.

Kanskje du kan holde kontakten med henne også nå når hun har det tøft, men bevisst ta opp ting som er mer nøytralt eller positivt? Snakk om været, aktuelle saker, filmer dere har sett, god mat dere har spist.. Litt mer overfladisk, men sånn at hun samtidig føler at hun ikke er helt aleine? 

Anonymkode: d3f2f...550

Ja jeg vil gjerne det, men hun har ingen sperrer for hva hun deler med meg, jeg kan våkne til en epost som er 2 sider lang hvor det verbale misbruket er helt gjentatt. Jeg har prøvd å svare støttende og prøve å få fokuset litt vekk, men da har det kommet enda mer info. Derfor vurderer jeg rett og slett å be henne slutte å dele det med meg, på en fin måte. 

Anonymkode: c4823...6b1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Ja jeg vil gjerne det, men hun har ingen sperrer for hva hun deler med meg, jeg kan våkne til en epost som er 2 sider lang hvor det verbale misbruket er helt gjentatt. Jeg har prøvd å svare støttende og prøve å få fokuset litt vekk, men da har det kommet enda mer info. Derfor vurderer jeg rett og slett å be henne slutte å dele det med meg, på en fin måte. 

Anonymkode: c4823...6b1

Jeg mente at du er tydelig på at dette må hun snakke med noen andre om, men samtidig være der for henne og snakke om andre ting. Slik at du tydeliggjør at det ikke er henne du avviser, men det hun sier som trigger deg. Det høres også ut som om hun må ha ganske tydelig beskjed, så kanskje det er best å kutte kontakten helt? 

Anonymkode: d3f2f...550

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg mente at du er tydelig på at dette må hun snakke med noen andre om, men samtidig være der for henne og snakke om andre ting. Slik at du tydeliggjør at det ikke er henne du avviser, men det hun sier som trigger deg. Det høres også ut som om hun må ha ganske tydelig beskjed, så kanskje det er best å kutte kontakten helt? 

Anonymkode: d3f2f...550

Da skjønner jeg, ja jeg må bare finne en måte å gi beskjed på. Jeg ble veldig skremt for et par dager siden når det var rundt -20 var, og noe av det siste hun skrev var at faren hennes hadde kastet henne ut i pysjamasen og kalt henne stygge ting. Jeg fikk ikke tak i henne, når hun til slutt svarte meg så skrev hun at hun hadde fått komme inn igjen og holdt på å sovne. Kjente det slet meg helt ut. Jeg vil bare hun skal dra hjem, hun finner hele tiden på grunner for ikke å dra, arven, familien, hvis hun drar så får hun aldri mer se de igjen osv, og hun er jo egentlig glad i de. Det er veldig tøft og jeg er redd for henne. Samtidig så river dette opp alle mine egne minner. 

Anonymkode: c4823...6b1

[AnonymBruker]

Dette er det som kan være problematisk med å bonde over felles problemer. Det kan være fint til å begynne med, men så utvikler det seg til å bli giftig hvis det er det man snakker om. Jeg ville tatt det opp ved at du fokuserer på deg selv og dine følelser, og ikke så mye på hennes valg og hennes følelser. Si at du er på et sted i livet hvor traumene dine ligger like under overflaten og du ikke tåler så mye før de trigges, og du derfor ikke klarer å høre så mye om det hun opplever. Si at du gjerne vil være der og støtte henne men at du ikke tåler å høre detaljer som trigger deg. Ikke prøv å få henne til å forlate familien sin for det er et valg som må komme fra henne selv (dessverre, noen ganger har man bare lyst til å bære noen ut av en skadelig livssituasjon). Vis at du har det bedre uten familien din, men uten å pushe på at hun må gjøre det samme. 

Kanskje du skal foreslå at dere kan finne på fine og lystbetonte ting sammen heller enn å prate om det som er kjipt?

Anonymkode: 516c5...373

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Da skjønner jeg, ja jeg må bare finne en måte å gi beskjed på. Jeg ble veldig skremt for et par dager siden når det var rundt -20 var, og noe av det siste hun skrev var at faren hennes hadde kastet henne ut i pysjamasen og kalt henne stygge ting. Jeg fikk ikke tak i henne, når hun til slutt svarte meg så skrev hun at hun hadde fått komme inn igjen og holdt på å sovne. Kjente det slet meg helt ut. Jeg vil bare hun skal dra hjem, hun finner hele tiden på grunner for ikke å dra, arven, familien, hvis hun drar så får hun aldri mer se de igjen osv, og hun er jo egentlig glad i de. Det er veldig tøft og jeg er redd for henne. Samtidig så river dette opp alle mine egne minner. 

Anonymkode: c4823...6b1

Hvor gammel er hun?

Anonymkode: 516c5...373

[Gjest supernova_87]

Beskytt deg selv. Det er ikke å være en dårlig venn. Det er å være god mot deg selv, og du er viktigst. ❤️

Og apropos hennes situasjon, er det lenge til de dør? Ingen pengesum i verden hadde vært verdt å kaste bort livet mitt på å bli nedbrutt de neste 20-30 åra. 

Husk, hun har valgt å utsette seg for dette igjen. Ikke du. Si at du støtter henne om hun velger å bryte, at du vil finne på ting eller lignende. Men du har ikke mulighet til å høre historier om konflikter osv. 

[AnonymBruker]

Hun er 29 og har gjort det klart om jeg ringer politi eller ambulanse eller noe så vil hun nekte for alt. Foreldrene hennes er i 50-60 årene, og de er virkelig ondskapsfulle mot henne, det er ondskap det de gjør. Og jeg er lei meg for at jeg ikke kan være der mer for henne. 

Hun klarte seg bra vekke fra de i 5 år til hun dro tilbake nå, nå er det som om hun er tilbake til den lille maktesløse jenta. Det er jævlig. 

Anonymkode: c4823...6b1

[Gjest supernova_87]

Når man er traumatisert kan man få noen narsissistiske trekk. (Ikke fordi man er ond, men fordi man er skadet og har det vondt.) Det høres ut som hun har. Alt handler om henne og hennes følelsesmessige daler. Når man er traumatisert finner man seg også ofte i for mye, det høres ut som du gjør. Hun skader helsa di, og du lar det skje fordi du føler deg uverdig å sette grenser. 

Vær stolt av deg selv at du nå vil sette grenser. 

Søkte på nett om dette nylig fordi jeg selv har en venninne som tapper meg. Hun har drevet mye med "traumedumping", der hun brått og plutselig legger ut om de grusomste ting hun har opplevd. Det er triggende og sjokkerende og jeg som et empatisk og raust menneske prøver å romme det, gi tilbakemelding om hvor feil det er og tar det på alvor, før hun like etterpå er videre som om dette var like dagligdags som prisen på ribbe hos Kiwi.

Oversharing er en mestringsstrategi for mange. Jeg innser jo som deg at jeg med min historie og min helse har ikke mulighet til å ha en koselig julekveld og få servert traumehistorier mens gløggen varmes og deretter skulle flire av hendelsene på julemarkedet. I tillegg nekter min venninne å faktisk oppsøke hjelp. 

Jeg har lenge tenkt "men jeg vil være en god venn, jeg vil jo at andre skal være der for meg når jeg har det vondt, jeg har også mine issues". Men forskjellen er at jeg spør mine venner om de har kapasitet/anledning til å snakke og sier at det handler om noe vanskelig, jeg oversharer ikke, jeg traumedumper ikke, og jeg går til psykolog og tar ansvar for meg selv. Det å være venn for noen som tapper meg og har en negativ effekt på helsa mi er mest et uttrykk for mine egne traumereaksjoner der jeg please alle rundt meg på egen bekostning. 

Jeg, og du, kan fremdeles være "en god venn" selv om vi ikke finner oss i den type behandling. Selv om den andre kanskje "trenger det". Da kan de finne seg en psykolog eller plukke opp en selvhjelpsbok... eller helt enkelt ta litt ansvar for seg selv og måten de deler på. 

Å stadig bli gjort ansvarlig for andres liv, fordi de dramatiserer at de holder på å ta livet sitt eller er utsatt for fare er veldig slitsom selv for de uten traumer. En eks gjorde det en gang, jeg ringte hans far som troppet opp på døra. Han ble kjempefint. Men hadde en dag i ettertid heldigvis innsikten til å beklage og innse hvor sykt det var og at det måtte ha vært veldig belastende for meg. Om hun ikke en gang har noen innsikt i at dette er sykt så er det lite du kan gjøre for henne. 

[AnonymBruker]

Hei ts, jeg vil følge denne tråden da jeg har en relasjon som sliter på samme måte(ulik situasjon, men like følelser hos meg). Har en «veninne»; dvs egentlig ikke veninne men vi har sterke bånd pga felles sykdom. Hun har klikket i vinkel og melder sent og tidlig. Skal ta livet av seg, men det har hun sagt noen år nå. Det er ganske intenst, og jeg sa rett ut at jeg ikke er en profesjonell, og hun må snakke med noen som kan dette. Evt møte opp på legevakten. Selv påvirker dette meg ekstremt; jeg sover dårlig og har vondt i magen. Og masse angst. Jeg er redd for henne, samtidig som dette er et rop om hjelp; hun er redd for å dø og. Siste samtale hun hadde med sin far endte med at han fikk hjerteflimmer og måtte på sykehus. Hun driter loddrett i oss rundt seg, vi er også flere som er syke men det betyr visst ingen ting. Jeg vurderer sterkt å bryte kontakten for å overleve selv, og det kan(bør?) muligens du også gjøre. Trenger ikke være for alltid🥰

Anonymkode: c9c4c...42d

[AnonymBruker]

Jeg ville vært tydelig på at du er der, men at du ikke greier å høre om volden. At dere er venner som kan snakke om andre ting. Jeg ville der også vektlagt hva det gjør med deg å snakke om det. Dersom hun ikke slutter så ville jeg ha kutter henne ut.

jeg hadde selv en venninne for mange år siden som jeg hadde pga psykisk sykdom (vi hadde ikke samme diagnose, men samme adferd) og felles gruppebehandling. Jeg endte med å kutte kontakten med henne og angrer ikke på det. Jeg prøvde å snakke med henne at jeg ikke tålte det hun sendte meg på snap og melding, og at det trigger meg. Hun sendte meg bilder av ulike former for selvskading og skrev at hun tok overdose og lignende. Jeg ringte ambulansen et par ganger da beskrivelsen hennes så/hørtes livsfarlig ut. Endte opp med telefoner fra jenta om hvordan hun hata meg osv og ødela alt. Jeg kuttet henne ut og i etterkant ser jeg at det var det beste for min tilfriskning.

Anonymkode: bb8c6...ae1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg ville vært tydelig på at du er der, men at du ikke greier å høre om volden. At dere er venner som kan snakke om andre ting. Jeg ville der også vektlagt hva det gjør med deg å snakke om det. Dersom hun ikke slutter så ville jeg ha kutter henne ut.

jeg hadde selv en venninne for mange år siden som jeg hadde pga psykisk sykdom (vi hadde ikke samme diagnose, men samme adferd) og felles gruppebehandling. Jeg endte med å kutte kontakten med henne og angrer ikke på det. Jeg prøvde å snakke med henne at jeg ikke tålte det hun sendte meg på snap og melding, og at det trigger meg. Hun sendte meg bilder av ulike former for selvskading og skrev at hun tok overdose og lignende. Jeg ringte ambulansen et par ganger da beskrivelsen hennes så/hørtes livsfarlig ut. Endte opp med telefoner fra jenta om hvordan hun hata meg osv og ødela alt. Jeg kuttet henne ut og i etterkant ser jeg at det var det beste for min tilfriskning.

Anonymkode: bb8c6...ae1

Har erfart med min syke veninne at hun skriver masse mld om at hun knapt klarer å puste, har smerter som brer seg og vurderer akutten. Når jeg da får panikk og ringer, så sitter hun og slapper av og ser på fiml og spiser. Dramaqueen de luxe. Og jeg går på den jævla limpinnen hver gang og blir dårlig(ere) selv.😬😌

Anonymkode: c9c4c...42d

[AnonymBruker]

Ja det kan du si ❤️

Anonymkode: 138c5...283

[AnonymBruker]

Har fått en vekker i denne tråden og innsett at dette har startet for en god stund siden og egentlig tappet meg lenge. Har tenkt på det i hele dag og i sted fikk jeg en epost fra henne hvor hun skriver ting som at hun ikke klarer seg uten arven, og at hvis hun reiser hjem nå så får hun aldri se familien sin igjen og det er hun ikke klar for og at hun er glad i dem. Og mye slike ting. Jeg har hørt på henne og prøvd å gi henne råd og støtte når det står på som verst, bare til ingen nytte. Føler meg tappet, hjelpeløs og rådløs. Jeg trodde hun klarte seg selv, men hun gjør ikke det, hun legger alt ansvar over på andre og sier ting som hvis jeg drar så gjør de ditt og føler datt, hun tar ikke ansvar for noe av det som skjer nå. Hun sier hun skal bygge fremtiden sin med den arven. 

Det knuser jo hjertet mitt å se henne tilbake der hvor hun ble ødelagt i utgangspunktet, og at det fortsetter enda verre enn før, jeg ser jo at de har et alvorlig maktovertak over henne. Men det vil ødelegge meg helt hvis jeg skal høre på grove detaljerte fortellinger og bli dratt med inn i konflikter som så roer seg dagen etter og er borte. Så hører jeg ingenting for da er hun i humør eller ting er bra, til neste gang det smeller og det kommer detaljerte beskrivelser igjen. 

Anonymkode: c4823...6b1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Har fått en vekker i denne tråden og innsett at dette har startet for en god stund siden og egentlig tappet meg lenge. Har tenkt på det i hele dag og i sted fikk jeg en epost fra henne hvor hun skriver ting som at hun ikke klarer seg uten arven, og at hvis hun reiser hjem nå så får hun aldri se familien sin igjen og det er hun ikke klar for og at hun er glad i dem. Og mye slike ting. Jeg har hørt på henne og prøvd å gi henne råd og støtte når det står på som verst, bare til ingen nytte. Føler meg tappet, hjelpeløs og rådløs. Jeg trodde hun klarte seg selv, men hun gjør ikke det, hun legger alt ansvar over på andre og sier ting som hvis jeg drar så gjør de ditt og føler datt, hun tar ikke ansvar for noe av det som skjer nå. Hun sier hun skal bygge fremtiden sin med den arven. 

Det knuser jo hjertet mitt å se henne tilbake der hvor hun ble ødelagt i utgangspunktet, og at det fortsetter enda verre enn før, jeg ser jo at de har et alvorlig maktovertak over henne. Men det vil ødelegge meg helt hvis jeg skal høre på grove detaljerte fortellinger og bli dratt med inn i konflikter som så roer seg dagen etter og er borte. Så hører jeg ingenting for da er hun i humør eller ting er bra, til neste gang det smeller og det kommer detaljerte beskrivelser igjen. 

Anonymkode: c4823...6b1

Vet du hva, skal du overleve selv så må du enten distansere deg eller droppe det mennesket. La hun kjøre den sinnsyke berg og dalbanen alene. Man blir sugd inn i andre sitt drama når det er så intenst.

Anonymkode: c9c4c...42d