Storesøster gir ikke oppmerksomhet til lillesøster

[AnonymBruker]

Storesøster og lillesøster er halvsøsken. Storesøster er ungdom, lillesøster skolestarter.

Lillesøster søker storesøsters oppmerksomhet jevnlig - med klemmer, vil vise hva hun har laget i barnehagen osv. De ser hverandre ikke veldig ofte, så det er ikke overdose for å si det slik. Storesøster møter henne sjeldent på dette. Klemmer ikke tilbake, sier ikke «å så fint», svarer sjeldent i det hele tatt osv. 

Jeg synes det er vanskelig å vite hva jeg skal si/gjøre i disse situasjonene. Jeg forstår at storesøster er ungdom og at alt sikkert er «teit og slitsomt», samtidig ser jeg lillesøster som blir veldig skuffet, usikker og lei seg. I dag toppet det seg litt med en situasjon som var litt ekstra vond å se på. 
 

Det er ikke slik at jeg tror at storesøster ikke er glad i lillesøster. Og det er ingen konflikter her eller mellom dem. Jeg har aldri oppfattet noe sjalusi den veien. Jeg og mannen er veldig oppmerksomme på å følge opp storesøster, og det gjøres ingen forskjell på dem. Om noe så går det i storesøsters favør. Jeg tror det mest handler om at storesøster er i en «ego» periode, og er litt care til alt og alle. Som jo er naturlig når man er ungdom. Vi voksne takler jo selvsagt det, men en på 5 år forstår jo ikke dette helt. 

Jeg har godt forhold til storesøster, men jeg synes det er vanskelig å skulle gi rettelse / kritikk eller liknende til henne for hvordan hun oppfører seg mot lillesøster siden lillesøster er mitt biologiske barn. Jeg er redd det kan føles dumt for storesøster. Jeg har nevnt det så vidt et par ganger, men ikke ordentlig. Likevel, i dag tenkte jeg som så at hvis storesøster hadde vært mitt biologiske barn ville jeg nok håndtert det på en annen måte. Ikke tolerert en slik evig dårlig oppførsel. Men ja.. hva tenker dere? Bør jeg ta det opp skikkelig? Er det noe jeg ikke har noe med? Kan man i det hele tatt pålegge noen å gi klem tilbake eller si «takk», «så fin tegning» eller noe? Hvordan skal jeg evt ta det opp og hva bør jeg si / ikke si? Føler meg litt rådvill . 

Anonymkode: 11db7...890

[AnonymBruker]

Jeg har tre døtre selv. Den eldste kan vel minne om din stedatter på den alderen. Det er veldig forskjell på unger og ungdom. Det trenger jo heller ikke være av den grunnen du tenker. Det kan like godt, og kanskje like gjerne være en usikkerhet eller kanskje en slags depresjon som viser seg ved denne barnlige gleden og ønsket om oppmerksomhet. Kanskje hun er klar over at hun blir observert? Sosiale antenner og det å kunne gi av seg selv er veldig ulik, og det kan også endre seg ...mye kan være alder. 

Det jeg råder deg til er at du kanskje bygger litt forhold selv til din stedatter. Fortell henne at lillesøster gleder seg til hun kommer, og du kan kanskje - hvis du greier å oppnå en samtale- si noe om at hun setter så pris på at storesøster sier noe fint til henne. Men her må jo du og far bidra også. Sier dere fine ting til henne? Roser dere når hun viser raushet? Ser dere henne? Det er vanskelig å gi noe videre, hvis du ikke får så mye. Hvorfor ser de hverandre sjelden? Det kan jo være at hun ikke føler spesiell tilknytning eller nærhet til sin lillesøster? Jeg vet ikke..

En liten historie;

Min eldste var aldri en veldig god storesøster. Kommunikasjon med de minste forgikk stort sett ved at hun irriterte seg, spesielt som ungdom. En dag kom hun hjem og spurte den yngste søsteren om hun hadde lyst å være med å hoppe på trampolinen? Lillesøster var så glad. Jeg stod i vinduet og så på at de hoppet sammen, og den minste lo og var så utrolig lykkelig da hun kom inn.  ...Senere fortalte den eldste meg at hun hadde fått i oppgave av presten ved konfirmasjon å gjøre noe for å glede andre rundt seg. Sine søsken denne gangen. Det rørte meg at presten hadde gitt dem en slik oppgave, men samtidig så var dette ikke en slags spontan greie. Vi fikk bare et lite glimt, og så var det borte. Senere en gang, mange år etter fortalte den yngste meg om at hun husket en gang da storesøster tok henne med og lekte på trampoline, og det var et av hennes beste minner.... 

Det er sårt. 

Anonymkode: a1b3f...582

[AnonymBruker]

Det er 10 år mellom meg og min bror og han fantes ikke interresert da han var ungdom og jeg barn. Bare ikke prøv å tving frem noe, for det fører trolig bare til flere sårende scenarioer. Bedre å la den yngste innfinne seg med at søsteren ikke er noen betydelig del av livet. Jeg og broren min har fått et ok forhold i voksen alder, men fortsatt ulike pga aldersforskjell.

Mitt eget barn er glad i søsteren sin, men han intresserer seg ikke for henne ut over det pga stor aldersforskjell.

Anonymkode: b9fe4...715

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

Jeg har tre døtre selv. Den eldste kan vel minne om din stedatter på den alderen. Det er veldig forskjell på unger og ungdom. Det trenger jo heller ikke være av den grunnen du tenker. Det kan like godt, og kanskje like gjerne være en usikkerhet eller kanskje en slags depresjon som viser seg ved denne barnlige gleden og ønsket om oppmerksomhet. Kanskje hun er klar over at hun blir observert? Sosiale antenner og det å kunne gi av seg selv er veldig ulik, og det kan også endre seg ...mye kan være alder. 

Det jeg råder deg til er at du kanskje bygger litt forhold selv til din stedatter. Fortell henne at lillesøster gleder seg til hun kommer, og du kan kanskje - hvis du greier å oppnå en samtale- si noe om at hun setter så pris på at storesøster sier noe fint til henne. Men her må jo du og far bidra også. Sier dere fine ting til henne? Roser dere når hun viser raushet? Ser dere henne? Det er vanskelig å gi noe videre, hvis du ikke får så mye. Hvorfor ser de hverandre sjelden? Det kan jo være at hun ikke føler spesiell tilknytning eller nærhet til sin lillesøster? Jeg vet ikke..

En liten historie;

Min eldste var aldri en veldig god storesøster. Kommunikasjon med de minste forgikk stort sett ved at hun irriterte seg, spesielt som ungdom. En dag kom hun hjem og spurte den yngste søsteren om hun hadde lyst å være med å hoppe på trampolinen? Lillesøster var så glad. Jeg stod i vinduet og så på at de hoppet sammen, og den minste lo og var så utrolig lykkelig da hun kom inn.  ...Senere fortalte den eldste meg at hun hadde fått i oppgave av presten ved konfirmasjon å gjøre noe for å glede andre rundt seg. Sine søsken denne gangen. Det rørte meg at presten hadde gitt dem en slik oppgave, men samtidig så var dette ikke en slags spontan greie. Vi fikk bare et lite glimt, og så var det borte. Senere en gang, mange år etter fortalte den yngste meg om at hun husket en gang da storesøster tok henne med og lekte på trampoline, og det var et av hennes beste minner.... 

Det er sårt. 

Anonymkode: a1b3f...582

Takk for langt og fint svar. Jeg fikk oppriktig tårer i øynene av historien din 💔

I første avsnitt har du et godt poeng. Jeg skal tenkte litt ekstra over dette. Det som er litt ekstra sårt er at storesøster tidligere har vært veldig opptatt av lillesøster - vært glad i barn, de har ledd og tullet mye, omsorgsfull. Men plutselig (vipps ungdom) så er hun liksom helt borte, og uten unntak. Jeg synes det er sårt og også uhøflig (om man kan bruke et slikt ord om nær familie). Men ja, litt son du sier, sosiale antenner. 
 

Jeg har et veldig godt forholdt til stedatteren min. Jeg har vært stemamma for henne i mange, mange år før lillesøster kom til verden. Men likevel synes jeg situasjoner mellom barna kan være litt vanskelig å hindrete. Det er enklere hvis jeg er enig med storesøster for å si det slik.
 

Grunnen til at de ser hverandre lite er at storesøster for det meste er på rommet sitt for tiden i ukedagene, og er ute med venner i helgene. 
 

ts 

Anonymkode: 11db7...890

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Det er 10 år mellom meg og min bror og han fantes ikke interresert da han var ungdom og jeg barn. Bare ikke prøv å tving frem noe, for det fører trolig bare til flere sårende scenarioer. Bedre å la den yngste innfinne seg med at søsteren ikke er noen betydelig del av livet. Jeg og broren min har fått et ok forhold i voksen alder, men fortsatt ulike pga aldersforskjell.

Mitt eget barn er glad i søsteren sin, men han intresserer seg ikke for henne ut over det pga stor aldersforskjell.

Anonymkode: b9fe4...715

Det var trist å høre. De har hatt et nært og fint forholdt inntil for et års tid siden, så jeg håper ikke det blir slik du har opplevd. Det er stor aldersforskjell men jeg har alltid bare tatt det for gitt at de kommer til å større hverandre gjennom livet . Storesøster er liksom idolet til lillesøster. Er så fælt å se på. 

Anonymkode: 11db7...890

[AnonymBruker]

Du bør forklare den yngste stikke alle klemmer og roser ukritisk. Klem og ros er ikke signaler på omsorg og fraværet av dem dermed ikke signaler på manglende omsorg.

Hvem har lært den yngste at bekreftelse er så viktig? Det bør rettes opp, gjerne med veiledning utenfra. 

Anonymkode: b306f...fb4

[AnonymBruker]

Med tanke på så stor aldersforskjell så bør lillesøster bare lære seg å ikke kreve oppmerksomhet og dere bør ikke påtvinge at eldste må være med på alt mulig. Har selv bare to år mellom mine to og ikke snakk om at jeg forventer at de alltid blir med på den andres kamper, forestillinger osv.  Forholdet mellom dem hjemme er kjempebra og de krangler ytterst sjelden. 

Ja, det kan være sårt for yngre barn å ikke få oppmerksomhet, men veeeeeeldig mange som har fått småsøsken når de ble eldre (hel, halv eller ste) har holdt avstand for å slippe å se all oppmerksomhet, ting og annet de selv følte de ikke fikk i den alderen (basert på oppmerksomhet der og da gjerne)  

Mange yngre barn ER irriterende, eldre søsken er bare ærlige og ikke trent til å være så tålmodige som foreldre som er blinde for små barns uvaner i større grad.

Anonymkode: addbf...4de

[Kullsyrevann]

Dette jevner seg ut. Syns lillesøsteren min var en pest og en plage da jeg bodde hjemme hos foreldrene mine, men nå er vi begge voksne og vi har så og si daglig kontakt. Er det noen år mellom de så er de på helt forskjellige plan mentalt sett. Man blir veldig selvsentrert i ungdomsårene og bryr seg hovedsakelig om de på sin egen alder. Jeg har alltid elsket søsteren min, men hun var ikke noen jeg kunne relatere til da jeg var tenåring. Det kan være sårt å observere, men vipps så oppdager de at det går an å kommunisere og dele av seg selv på et likestilt nivå, også begynner man å bonde. Du syns vel ikke det var så kult å henge med drastisk yngre jenter på den alderen...? 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

.Men likevel synes jeg situasjoner mellom barna kan være litt vanskelig å hindrete. Det er enklere hvis jeg er enig med storesøster for å si det slik.
 

Grunnen til at de ser hverandre lite er at storesøster for det meste er på rommet sitt for tiden i ukedagene, og er ute med venner i helgene. 
 

Anonymkode: 11db7...890

Etter å ha lest dette virker stedatteren som helt vanlig tenåring som er i en fase hvor hun har nok med seg selv og synes ikke det er rett av deg å legge dine (og yngste datterens) såre følelser som ekstra byrde på en pubertetsungdom. 

Anonymkode: addbf...4de

[AnonymBruker]

Jeg har også to jenter, halvsøstre, men begge er mine biologisk. Det er fem år mellom, og de har hatt litt ulikt forhold gjennom årene (de er nå 10 og 15). I starten var det stas med lillesøster, så hadde lillesøss en ganske lang plagsom periode der hun rett og slett var kjip mot storesøster (lugget, gikk i veien med vilje etc., skikkelig drittunge, rett og slett).

Samtidig gikk vi fra hverandre, så det var en litt tung periode for alle. Forholdet ble aldri helt det samme, selv om lillesøss etter hvert ble søt og snill og gjerne ville være med storesøss. Nå er det lett likegyldighet, samtidig som de kan ha noen fine øyeblikk. De krangler sjelden, vet ikke om det er bra eller ikke 😅. Håper de kan finne hverandre mer når de blir eldre, jeg har selv en mye yngre søster jeg er ganske nær nå.

Anonymkode: 896e3...54b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Etter å ha lest dette virker stedatteren som helt vanlig tenåring som er i en fase hvor hun har nok med seg selv og synes ikke det er rett av deg å legge dine (og yngste datterens) såre følelser som ekstra byrde på en pubertetsungdom. 

Anonymkode: addbf...4de

Helt enig i dette. 

 

Jeg var 15 da jeg fikk en lillebror. Jeg var ikke så opptatt av han da jeg heller. Var mer opptatt av å være med venner, og var i en veldig egosentrisk alder. Men det er klart at småsøsken syns det er stas med eldre søsken, og ser opp til dem. 

Anonymkode: c4f7d...dce

[AnonymBruker]

Har en på snart 13 og ei på 4. Største var 8,5 år da han ble storebror, og han har vært her 50% av tiden inntil nylig som naturligvis også har bidratt til at de har vært mindre sammen. Han er også enebarn hjemme hos sin far.

 

Han har aldri hatt noen naturlig interesse for små barn. Da lillesøster kom så synes han det var så og si umulig å ha noe med henne å gjøre fordi han ikke skjønte hvordan han skulle snakke til henne eller hva han skulle gjøre med henne. Vi så også at han følte seg usikker når det kom til babyen og hadde ikke noe spesiell interesse av å involveres noe særlig. Fordi han fortsatt var 50% enebarn hjemme hos far så ble også kontrasten stor når han kom hjem til oss selv om vi prøvde så godt vi kunne for å ikke la det påvirke han, men babyen gråt jo naturligvis og han så også hvor tøft det var for meg som var mye alene med mann som jobbet veldig mye borte.

 

Poenget mitt er egentlig bare å si at jeg har heller ingen idyllisk historie mellom mine to. Nå er hun 4 år og kan snakke mer med han, men fordi hun gjerne terger han opp med vilje innimellom så synes han naturligvis at hun er irriterende. De glimter til begge to innimellom fordi de faktisk kan kommunisere mer da, men de er i hver sin løsrivelsesfase og spesielt storebror er litt i sin egen verden hvor småbarn med bæsj og tiss ikke er det mest interessante. 

 

Når det er sagt, vi snakker med han om å være høflig og imøtekommende og prøver da å gjøre det utenom de hendelsene hvor han faktisk avviser. Altså når ingen er sure eller irriterte. Vi må bare godta at han ikke er voldsomt interessert i henne, men han må likevel forholde seg til henne på en fin måte. Skjønner hva du mener med at det er hjerteskjærende å se at minste blir avvist, jeg føler deg jeg også innimellom. Men så må minste bare lære seg at storebror ikke alltid ønsker det hun ønsker. Også tenker jeg at det er helt greit å ha en samtale med største rundt ren høflighet og hensyn uten å pushe forholdet mer av den grunn.

Anonymkode: aec42...2dd