Plutselig angst for hverdagen

[AnonymBruker]

Jeg er alene med barnet mitt (far er inne i bildet og bidrar masse), og frem til h*n var ca 10 måneder har h*n sovet godt og vi er begge uthvilte.

Nå våkner hun mye ila nettene og jeg merker at jeg gruer meg til hver dag. Det er det samme strevet med å få henne til å sove, og jeg får veldig lite søvn hver dag. Jeg får mye avlastning fra far, men likevel jeg kjenner veldig på den angsten. Nå har vi ikke en rutine lenger og jeg syntes det er vanskelig å vite nøyaktig hva som er problemet. Jeg har prøvd forskjellige teknikker på å hjelpe babyen finne roen osv. men ingenting har fungert.

 Jeg gruer meg også til hver dag fordi jeg føler at det er så vanskelig å finne på ting med en liten baby fordi det ikke er så mye tilbud der ute....Jeg har ikke råd til å dra på kafe hver dag selv om jeg gjerne skulle gjort det.

Jeg er nok bare ensom og savner å ha far rundt oss fordi det var koseligere enn å være alene. Kanskje det er derfor denne angsten har debutert den siste tiden. 

Er det noen som har opplevd noe lignende før?

Anonymkode: b391c...d7c

[AnonymBruker]

Lære baby å utforske verden? Begyne med språktrening? Lese høyt for? Studere noe selv, og lese det høyt? 

Anonymkode: eec43...996

[AnonymBruker]

Prøv å sov med henne om du ikke allerede gjør det? ❤️

Anonymkode: 05071...458

[AnonymBruker]

Babysang er ofte gratis og med lunsj (i kirkene), anbefales 😊

Anonymkode: 3a1f5...7ac

[AnonymBruker]

Lite søvn forsterker gjerne vanskelige følelser. Og jeg kan ikke sette meg helt inn i hvordan du har det fordi jeg har vært sammen med far til barna hele tiden, men tror jeg ville følt på mye av det samme om jeg ikke var det. Han er borte i perioder, og til tider ganske utilgjengelig fordi han er på båt med dårlig dekning, og i de periodene har jeg mange ganger tenkt "all ære til aleneforeldre". For det er noe med støtten det er i dele utfordringene med noen. For meg er det ikke den praktiske støtten, som det høres ut som du får litt av, men den emosjonelle støtten, det å ha noen å dele gledene og bekymringene med, som er uvurderlig. 

Man blir gjerne litt isolert når man er hjemme med baby, særlig om vinteren, tenker jeg. I min kommune er det veldig kjekt på biblioteket, gratis, litt leker for både babyer og litt større barn, og en møter andre som er hjemme med barn. Kafé en gang i blant. Har du noen barselgruppe? 

 

Anonymkode: f3c55...15e

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen. 

Jeg hadde det spesielt sånn med eldsten, som hadde et voldsomt behov for kontakt og stimuli, og det var fryktelig mye sutring og utrooolig vanskelig å finne på noe som helst. 

Men mye var nok ensomhet og mangel på stimuli for meg. 

Og: jeg fikk skikkelig stress og angstfølelse om vi ikke hadde rutiner. Det var helt forferdelig i de periodene hvor vi gikk ned på antall blunder, eller hvor babyen plutselig ikke sov til vanlig tid, og det var helt umulig å gå trilletur for ungen bare våknet og hyyyyyyylte hele veien hjem uansett når jeg gikk. 

Med andremann var jeg mye flinkere til å ta vare på meg selv, og hadde det da bedre. Hørte på lydbok når jeg gikk trilletur, hadde radioen på hjemme, tvang meg til å gå i åpen bhg to-tre dager i uken selv om det var i kirken og i overkant mye jesus er min beste venn-synging.. 

Anonymkode: 09a41...016