Fler med pappadalt baby?

[AnonymBruker]

Hei.

Dette er ikke noe krise eller noe sånt, bare noe jeg kjenner litt på. Baby på 9 med har hele tiden fått MME, og har vært mye begge både meg og mannen min. I det siste har sønnen vår vært fryktelig pappadalt. Og det er jo veldig søtt og fint at han er glad i og trygg med pappaen sin. Jeg blir gang på gang valgt bort til fordel fra pappa. Noen ganger om dagen kommer han bort til meg, eller vil innom for en klem, eller kan leke litt og lese bøker. Men det er helt tydelig at pappa er den store tryggheten. Jeg tar det rolig og kanskje med litt humor, og respekterer det full og helt. Trener meg ikke på, eller reagerer. Er bare blir og vennlig, og prøver å vise kjærlighet gjennom blikk, prat og litt berøring og sånn. Sånn for å bare vise at jeg er her, og venter til du er klar. Samtidig er jeg litt "skap-lei meg", da. Når besøk og sånn kommenterer at han er pappadalt, og at pappa er sånn og sånn på en positiv måte, så stikker det litt, selv om alt det er veldig positivt og. Klarer liksom å tenke rasjonelt, og at det er sånn det er akkurat nå. - Men det føles litt sårt og, og jeg er redd for at folk skal tenke at jeg ikke er en bra nok mor. Eller jeg føler meg litt i skyggen av far, da, og det er litt sårt etter å ha båret frem og født en barn, og når jeg prøver å gjøre alt riktig. Tenker at det er normale følelser, så de tar ikke for mye plass. Heldigvis går det veldig fint når jeg og sønnen min er alene, eller når jeg legger han, for eksempel. Da skjønner jeg at han ikke er utrygg sammen med meg, og det er jo bra, men at han har en preferanse for pappa. 

Er det flere som kjenner seg igjen i dette? Jeg har inntrykk av at det som regel er motsatt, kanskje mye pga at mamma pleier å amme. 

Anonymkode: 53ad1...fe2

[AnonymBruker]

Hvis det er en trøst så skulle jeg ønske baby på samme alder var mer pappadalt,for jeg føler meg helt kvelt i motsatt situasjon... 

Det går nok sannsynligvis i faser også med mange barn hvem som er "favoritt"?

Anonymkode: 7b99a...437

[AnonymBruker]

Begge våre har vært pappadalter omtrent fra fødselen av, de var også flaskebarn. Har aldri tenkt på at det skulle være noe galt i det. 

Anonymkode: d8ede...904

[AnonymBruker]

Dattera mi er veldig pappadalt enda. Er 2 år. Hvis hun faller å slår seg griner hun etter han, og vil ikke ha trøst av meg. Selv om han er feks på jobb. Velger konsekvent han i alle situasjoner. Føler meg ofte ganske såret i disse situasjonene, men gjør alt jeg kan for å ikke vise det til henne. Det startet da jeg begynte på jobb da hun var 8 mnd, og deres bånd ble sykt sterkt. 
 

hun godtar meg også, men pappaen er favoritt. 

Anonymkode: 1b4ca...d21

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Hei.

Dette er ikke noe krise eller noe sånt, bare noe jeg kjenner litt på. Baby på 9 med har hele tiden fått MME, og har vært mye begge både meg og mannen min. I det siste har sønnen vår vært fryktelig pappadalt. Og det er jo veldig søtt og fint at han er glad i og trygg med pappaen sin. Jeg blir gang på gang valgt bort til fordel fra pappa. Noen ganger om dagen kommer han bort til meg, eller vil innom for en klem, eller kan leke litt og lese bøker. Men det er helt tydelig at pappa er den store tryggheten. Jeg tar det rolig og kanskje med litt humor, og respekterer det full og helt. Trener meg ikke på, eller reagerer. Er bare blir og vennlig, og prøver å vise kjærlighet gjennom blikk, prat og litt berøring og sånn. Sånn for å bare vise at jeg er her, og venter til du er klar. Samtidig er jeg litt "skap-lei meg", da. Når besøk og sånn kommenterer at han er pappadalt, og at pappa er sånn og sånn på en positiv måte, så stikker det litt, selv om alt det er veldig positivt og. Klarer liksom å tenke rasjonelt, og at det er sånn det er akkurat nå. - Men det føles litt sårt og, og jeg er redd for at folk skal tenke at jeg ikke er en bra nok mor. Eller jeg føler meg litt i skyggen av far, da, og det er litt sårt etter å ha båret frem og født en barn, og når jeg prøver å gjøre alt riktig. Tenker at det er normale følelser, så de tar ikke for mye plass. Heldigvis går det veldig fint når jeg og sønnen min er alene, eller når jeg legger han, for eksempel. Da skjønner jeg at han ikke er utrygg sammen med meg, og det er jo bra, men at han har en preferanse for pappa. 

Er det flere som kjenner seg igjen i dette? Jeg har inntrykk av at det som regel er motsatt, kanskje mye pga at mamma pleier å amme. 

Anonymkode: 53ad1...fe2

Skjønner deg kjempegodt. Her har far vært med oss fra starten da det har vært tungt for meg å være alene med baby pga trøbbel etter fødsel og kolikk ++. Selv om jeg ammer er vi nesten likestilt og jeg har merket at babyen et litt mer gira på pappa. Skal innrømme at det gjør litt vondt, spesielt fordi det er en forventning om at "mor er best". Jeg har verdens beste mann og jeg unner ham et nært og godt forhold til sønnen vår. Han kommer nok til å bli favoritten når gutten blir eldre også. Han er rolig og tålmodig og mye mer leken av natur enn meg. I tillegg kan han både mer om data og sport enn meg og sjansen for at sønnen vår får noen sånne interesser er jo relativt stor så jeg forbereder meg på å vær nummer 2 for ham. Ville ikke byttet ut mannen min med en mindre tilstedeværende far uansett, så må bare minne meg seg på at vi er heldige som har ham når jeg kjenner på klumpen i magen

Anonymkode: a2437...044

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Hvis det er en trøst så skulle jeg ønske baby på samme alder var mer pappadalt,for jeg føler meg helt kvelt i motsatt situasjon... 

Det går nok sannsynligvis i faser også med mange barn hvem som er "favoritt"?

Anonymkode: 7b99a...437

Signerer denne. Man får mer frihet når man ikke er favoritten. Barnet mitt er 2 år nå, og nekter å motta noe som helst hjelp av far uten å lage et lite h...hvis jeg også er hjemme. Det går bedre hvis jeg ikke er hjemme, men jeg skulle ønske jeg kunne ta en pust i bakken hjemme i mitt eget hus av og til. 

Anonymkode: 0e41c...c8e

[kløverpiken]

Takk for at dere deler erfaringer. Føler meg bedre allerede. Fint å få det normalisert litt, for jeg følte meg litt ensom.