Vet ikke hva jeg vil lenger..

[AnonymBruker]

Jeg er voksen, og i et forhold på 3. året med en voksen mann. Vi har det fint, stabilt og godt sammen, og jeg er ganske lykkelig. Jeg var egentlig klar allerede etter 1 år å flytte sammen, noe vi da også snakket om, men plutselig ombestemte han seg og ville da vente litt. Vi ventet, og nå er planen å bli samboere til sommeren.. Noe han ønsker sterkt. 

Men nå vet ikke jeg om jeg vil det lenger. Jeg har barn, som forguder han, men han er så lite involvert i livet mitt og deres liv de ukene jeg har barna og dette er virkelig med på å ødelegge alt for min del! Jeg har tatt dette opp med han flere ganger, og han sier han skal bli mer engasjert. Men det skjer ikke. Han sier han elsker meg, elsker barna mine, at vi skal bli en familie, men prioriterer jobb og fest over å være sammen med meg og barna. 

Tidligere ble jeg såret over dette, men nå er jeg mer likegyldig. Jeg liker å være alene med barna mine, og jeg liker å være litt vekk fra han.. Og jeg har også sluttet å forvente noe annet fra han. 

Jeg har også den siste tiden begynt å se på andre menn. Tenke på hvordan livet med dem ville vært. Fantasere om dem. Har overhodet ikke gjort noe galt, men føler bare tanken er gal nok. 

Før var jeg også stolt og imponert over kjæresten min. Stolt over hvem han var og at JEG var sammen med han. Også dette er jeg blitt mer likegyldig til. 

Jeg tar meg selv i å tenke at han er tafatt. At han prioriteret feil. At han kan drikke litt for mye å være for mye ute - til å være såpass voksen. Og stoltheten har blitt svekket.. Av og til tenker jeg at han er patetisk. 

Jeg har også mistet lysten på han seksuelt innimellom.. 

Og alle disse små-faktorene gjør meg bare mer og mer usikker. 

Han er jo verdens snilleste mann. Og jeg er jo heldig. Jeg har jo ingen grunn til å ikke være lykkelig!! 

Jeg tenker at OM vi flytter i lag, så blir det oss resten av livet. Tanken på det burde være en fin tanke, men jeg tenker samtidig at da er "livet over".. Da starter jeg liksom på siste kapittel, og skal snart dø.. (Jeg er 40+år, og ser jo at dette er helt TEIT!!!) 

Jeg vet som sagt ikke lenger hva jeg vil!! Leter jeg virkelig etter feil for å "slippe" å være lykkelig? Er jeg så fucka i hodet!? Jeg vet jo at jeg har skutt gullfuglen, og at han virkelig er en bra mann!! 

Likevel tviler jeg! På han, på meg, på oss. På forholdet. På fremtiden. 

Klarer selvfølgelig ikke å si noe av dette til han heller! Vil ikke såre han. Føler meg deprimert for tiden, og vil bare sove bort alt sammen.. 

Hjelp

 

Anonymkode: ea5d5...c94

[svartkatt]

Virker på meg som dette ikke er noe å tenke over. Du er på vei ut av forholdet, han er muligens også det. 

[AnonymBruker]

Hvorrfor tviler du på han da?

Anonymkode: 2fa14...b94

[AnonymBruker]

Kom disse tankene først, eller kom depresjonen først? For jeg kan kjenne meg igjen, begynte plutselig å tvile på alt i livet mitt, dette kom da på grunn av depresjon.

Anonymkode: 925bd...e83