Å være en annen enn den man ønsker å være?

[AnonymBruker]

Noen som har det slik? Jeg føler meg helt absurd.. Akkurat som jeg har to sider eller personligheter. 

Jeg er nå 33 år gammel. Elsker romantiske komedier, og har en nydelig tenke om hvordan alt skal være. Jeg ønsker å være et sånn par som ser filmer sammen, sover på samme rom, jeg ønsker familie og familielivet. Jeg ønsker alt som er a4, romantisk, på film, slik venner har det. Jada bæsjebleier, våkennetter, plenklipping, familie, stress, lykke, gråt, latter, tidsklemma, jeg vil ha alt!! Jeg ønsker det.. Jeg VET at jeg virkelig vil alt dette, vil ha hele pakka!

Men, det ligger alltid i fremtiden. Jeg vet så inderlig at jeg ønsker alt dette. Jeg er ikke usikker. Det er bare det at jeg alltid ønsker det i fremtiden, ikke nå.. 

Så da lurer jeg på, innbiller jeg meg bare at jeg ønsker alt dette?

Skal bli samboer, og gleder meg til all sofakos og se tv sammen. Men samtidig så gruer jeg meg til å gi slipp på alene tid. Jeg har bodd alene i syv år, og trives så med dette. Før dette hadde jeg en samboer i et par år, men han jobbet på båt og var borte 50% tiden. Han hadde også ikke så mange meninger egentlig.. Jeg styrte alt. Både på godt og vondt. Jeg ble en kjerring, han var en slabb. 

Jeg elsker at ingen forteller hva jeg skal gjøre, eller har en tanke om når jeg setter på oppvaskmaskinen. Ingen som har en mening om hvor varmt man har det inne, eller noen å ta hensyn til. Jeg elsker virkelig livet mitt. 

Nå har vi bestemt oss for å bli samboere. Og jeg gruer meg til å miste alt dette. 

Jeg har en romantisk forestilling til å sove sammen, idyll og alt. Men samtidig gruer jeg meg til å måtte sove med noen hver eneste natt. Jeg vet jeg sover dårligere med han, enn alene.

Vet jeg vil ha barn i fremtiden. Men det er alltid i fremtiden. Jeg misunner ingen av mine venninner og deres liv. Jeg elsker mitt liv. Synes der er kjedelig når de bare prater om barna. Og synes videoer av søte hunder og katter er hakket mer gøy og søtt enn av barn. 

Er introvert og nyter tiden min alene. Sitte alene på sofaen i timesvis på kvelden og se på tv. Nyter! Når jeg har vært sosial trenger jeg tid på å hente meg igjen. 

Jeg orker ikke å treffe kjæreste eller venner hele tiden. Jeg sitter stortsett hjemme alene, og nyter min hobby eller bare avslapping på sofaen. 

Elsker å gå tur. Men gjør det faktisk helst alene. 

Det virker nesten som om jeg ikke er passende til samboerskap, ekteskap, barn og familieliv? 

Alt jeg ønsker meg i fremtiden, alt jeg vet jeg vil ha... Det er akkurat som om jeg er usikker om jeg egentlig passer til det?

Som om jeg har en enorm lyst på skalldyr eller hvete, men så har jeg skalldyr allergi og glutenallergi.. 

Samtidig så kjenner jeg ikke på noe savn. Jeg elsker livet mitt nå. 

 

 

Noen andre som kjenner seg igjen? 

 

Noen som har noen tanker om dette?

 

Jeg begynner å lure på om jeg har gjort en feil, med at jeg og kjæresten skal flytte sammen nå. Jeg ønsker jo å bo sammen. Men jeg ønsker liksom ikke å gi slipp på alenetid, sove alene, bestemme alt selv osv 😂

Høres det helt absurd ut?

Anonymkode: 38973...cf5

[AnonymBruker]

Er sånn for mange at vi tror barn og mann og hus og den pakka der er sånn vi må leve for det er det vi er lært fra vi ble født. Mange tror de har lyst mens det bare er indoktrinert. 

Anbefaler deg å lytte mer på deg selv og hva du føler her og nå, ikke forestille deg fremtiden sånn og sånn fordi det ser koselig ut på film. Alle må ikke ha like liv, flere bør gå sine egne veier! 

For å bevare alenetid i samboerskap få et rom som din womancave og sett tydelige krav til mannen sånn at han ikke er avhengig av deg for å passe på at mat blir lagd, dopapir handlet og gulvet støvsugd. 

Anonymkode: e1194...c6a

[AnonymBruker]

Er nok vanlig for introverte. Vår aleinetid er mer sårbar. 

Og de fleste med unger synes nok det er både flott og litt fælt. 

Anonymkode: 59b35...e93

[AnonymBruker]

Jeg synes du høres veldig menneskelig ut. 😊 Mange kjenner seg igjen i at ønskene våre går i forskjellige retninger. Det du lengter etter finnes. Jeg har det sånn. Husk bare at det ikke alltid er så rosenrødt. Vi måtte til slutt sove på hvert vårt soverom pga søvnkvalitet, men det går bra. Kos blir det ikke mye av her, men vi har fellesskapet og en ramme om livet. Likevel kan jeg  lengte etter å komme bort fra alt dette. Lengselen er så sterk at jeg bærer på mye uro. Jeg kjenner meg igjen i dobbeltheten. Ønsker deg lykke til!

Anonymkode: 0490a...14b

[Boetica]

Det er helt normalt å ha en slik ambivalens. Men en god nyhet til deg: du vil komme til å slappe av like godt med samboeren rundt deg etter hvert, som du gjør alene nå. Etter hver går han i ett med tapetet 🤭

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Er nok vanlig for introverte. Vår aleinetid er mer sårbar. 

Og de fleste med unger synes nok det er både flott og litt fælt. 

Anonymkode: 59b35...e93

Jeg er introvert. Men hverken ungene eller mannen påvirker min alenetid. 

Å være alene, eller alene med mannen, eller med mann og barn går ut på det samme for meg. 

 

Sånn tror jeg det er for mange av oss introverte, at samboeren etter relativt kort tid blir omtrent som en del av møblementet. 😊  Får håpe det blir likt for trådstarter!

Anonymkode: 39ce2...a72