Til deg som har fått ADD/ADHD diagnose som voksen

[AnonymBruker]

Hei

Jeg har i ett års tid gått til psykolog pga depresjon og angst. Er nå på klar opptur, og kjenner endelig at livet er greit å leve igjen. De siste timene har psykologen min ymtet frempå om jeg har konsentrasjonsutfordringer, da helst ADD. Når jeg leser symptombilde kjenner jeg meg helt klart igjen. For å utredes må jeg henvises til en spesialist en time unna. Ventetiden er i beste fall ett år, kanskje så mye som to. Mamma og pappa må involveres (historikk fra barndommen/skolegang), skjemaet må fylles ut, også er det ventetiden, og enda kan jeg få avslag… Derfor spør jeg: hvordan har livet ditt endret seg etter at du fikk diagnosen?? Jeg lurer rett og slett på om det er verdt alt dette for å få diagnosen? Jeg mener: jeg har jo de utformingene jeg har, og kan ta utgangspunkt i at jeg kjenner meg igjen i mye av symptombilde, så kanskje jeg bare skal akseptere at det er en sannsynlighet, også ta det derfra, uten utredningen…? Jeg er voksen og har levd et halvt liv, så det er noen ekstra bokstaver på diagnoseskjema utgjør lissom ingenting… Kanskje…?

Anonymkode: 525d0...7cc

[AnonymBruker]

Mannen ble diagnostisert med ADHD som voksen. Ting endret seg egentlig ikke med tanke på hva han sliter med, men han fikk en liten selvtillitsboost når han fikk vite at det er en grunn til at han er som han er. Han hadde gått rundt helt siden han var et lite barn og både trodd selv og blitt fortalt at han bare var dum og lat fordi han slet med Æ og Ø, også viste det seg å faktisk være en grunn til at disse tingene er vanskelig. Han var ikke dum og lat. Det var bare ADHD.

Medisinering har virkelig endret hverdagen hans til det bedre, og nå klarer han ikke se for seg hvordan han skal få det til uten. Han var heldig og traff perfekt på første forsøk på både medisin og dose.

Spurte han nå om han syntes all ventetiden og styret rundt utredning var verdt det sånn sett i ettertid, og han var veldig klar på at det var verdt det. Bare det å vite at han sliter med ting fordi han har ADHD og ikke fordi han er dum er for han verdt det alene. At resultatet av hele opplegget var at han fikk teste medisiner er bare en stor ekstra pluss.

Anonymkode: d872c...b4f

[AnonymBruker]

Om det er verdt det eller ikke for deg er vanskelig for oss å si. Noen tenker litt sånn at de har jo klart seg uten frem til nå. For noen er det en lettelse å vite at det er en grunn til alt de strever med. Noen trenger hjelp av medisiner til å holde hodet over vannet.

 

For meg har det betydd mye, og helt klart vært verdt det. På den ene siden er jeg fortsatt den jeg alltid har vært, med styrker og svakheter, bagasje og erfaringer/livsvisdom. Men nå vet jeg, og kan forklare til andre, hvorfor jeg er som jeg er. Utfordringene mine er ikke min egen feil fordi jeg er lat, tilbakestående og egoistisk. Hjernen min bare fungerer litt annerledes fordi den mangler et par signalstoffer. Egentlig er jo ikke det noe annerledes enn dårlig syn, mangel på insulin etc. Siden jeg vet hvorfor ting er som de er, blir det også lettere å finne måter å håndtere eller kompensere på. Det har også hjulpet mye på selvfølelsen min.

 

Jeg får god hjelp av medisin. Den stilner tankekjøret(alle tankene som kommer og går før de er ferdigtenkte engang), og skjerper fokuset. Det at hodet er stille(vanskelig å skjønne uten å ha opplevd det) gjør at jeg føler meg og fremstår mer "våken" eller mentalt til stede, og jeg er mer tålmodig overfor mann og barn. Ordene kommer lettere til meg, det bedrer kommunikasjonen og dermed relasjoner. Samtidig er jeg fortsatt tidsblind, og jeg er fortsatt feil person å gå til for organisering og planlegging, blant annet. Med andre ord, medisin er ingen mirakelkur for alle mine problemer. Men den hjelper meg med å lære meg måter å håndtere de utfordringene som fortsatt er der. Litt som med armringer i svømmebassenget. Du må fortsatt gjøre jobben med å bli trygg i vannet og utføre svømmetakene, armringene er bare litt ekstra trygghet mens du øver og lærer.

 

En annen ting er at ubehandlet adhd ofte kan føre til angst og/eller depresjon, pga manglende mestring, man kan havne utenfor sosialt, og blir oftere korrigert enn nevrotypiske barn/personer. Sånn sett blir f.eks. depresjon nesten et følgesymptom på adhd. Det er tilfelle med meg; jeg har gode perioder og dårlige perioder. 

Anonymkode: b0894...d00