Hvordan klarer dere andre å følge opp mer enn et barn godt?

[AnonymBruker]

Vi har et barn og klarer å følge dette godt opp, men kan ikke se for meg at det blir like godt med et til eller flere. 

Barn skal jo følges opp praktisk som passende klær til en hver tid, skole, mat, aktiviteter osv. Samt emosjonelt og kognitivt lære det om følelser, lese for det, følge med på hvilke venner og miljø det ferdes i, skape minner, ta det med på ting, aktivisere, snakke med det og følge opp innholdet. Gi kos og omsorg. Sørge for at det får det beste utgangspunktet i verden. Anerkjenne og bekrefte.

Hvordan får dere det til med flere barn? Mange har i tillegg egene fritidsaktiviteter de driver med. Skjønner ikke hvordan det går rundt. 

Anonymkode: 86287...402

[AnonymBruker]

Går dere rundt og har dårlig samvittighet for at dere ikke strekker til og må dele på oppmerksomheten og omsorgen, eller føler dere at dere strekker til og har overskudd til å nyte livet og ikke bare vente på neste fase/ at ting går over?

Anonymkode: 86287...402

[mitch92]

Man lærer jo barna noe med at de må dele litt på oppmerksomheten og at alt ikke er perfekt til enhver tid og tenker jeg da. Man lærer seg på en måte litt at verden ikke bare handler om en selv. Man lærer hensyn og omtanke til andre, deling osv. . Selfølgelig mulig å lære dette uten søsken og, men man lærer seg det kanskje litt tidligere og lettere med søsken.

Det handler om en balansegang. For mange barn er sikkert overveldende, men jeg er 1/3 søsken og det gikk helt fint.

 

Endret 13. desember 2022 av mitch92

[AnonymBruker]

Er dere to foreldre? I så fall null problem. Dere trenger jo ikke kjøre begge to på håndball og fotball. En tur unge en på håndball og den andre tar unge to på fotball. Det praktiske løses enkelt.

Jeg er en voksen på to barn. Det går det og. Det praktiske går ikke alltid opp, men da allierer seg meg med andre foreldre. Man må ikke se hver eneste trening og kamp.

Når det kommer til alt det andre så tenker jeg det er mye læring i det å ha et søsken også. Emosjonelt, lære seg å dele, ikke alltid ha mamma og pappas fulle oppmerksomhet og man får også informasjon som forelder fra det andre barnet fordi de følger med hva hverandre driver med og hvem de henger med.

Anonymkode: 38e39...42b

[AnonymBruker]

Jeg har to barn og syns det er ganske likt å følge opp et barn som to barn. Når det gjelder passende klær for været så er jo det det samme for begge barna. Så det å finne fram en eller to luer eller en eller to regnjakker tar jo akkurat like lang tid.

Og minner skapes sammen som en familie. Man drar jo ikke med seg bare et av barna ut på tur i skogen, man går jo hele familien. 

Mine barn går på samme fritidsaktivitet. Det er en stor fordel når det gjelder antall dugnader i løpet av et år. Siden begge ville drive med musikk så går styrte jeg begge inn i korpset. Men hvis en hadde villet gå i korps og en ville gå på fotball hadde vi sikkert fikset det også. Men jeg har satt en maksbegrensning på to aktiviteter pr barn. Noe mer syns jeg ikke barn skal ha, de har bruk for litt fritid også.

Og emosjonell oppfølging. Jeg har enetid med barna ved leggetid. De legger seg ikke helt samtidig, så største surrer for seg selv mens jeg legger minste og kan ha en prat og dagen/venner/følelser eller annet hun vil på tomannshånd. Og når minste er lagt har jeg tid til å gi den eldste det hun trenger av pratetid.

For å få med seg alt det praktiske i hverdagen, hvem som skal jobbe og hvem som har aktiviteter og skoleavslutninger og alt annet så anbefaler jeg en delt kalender på tvers av alle mobile enheter, også barnas når de får mobil. Så kan alle legge inn etterhvert og man har en masterkalender å gå ut fra for å planlegge. Det har funket som gull for oss.

 

Anonymkode: 8a349...c7a

[AnonymBruker]

Men føler dere at dere har overskudd igjen eller går alt med til barna?

Nyter dere livet eller venter på string skal "gå over"? Og " bedre" tider?

Anonymkode: 86287...402

[AnonymBruker]

Jeg har to barn, og syns gjerne at mye av oppfølgingen gir jeg til begge to samtidig. De har hverandre, og lærer av hverandre. Den yngste arver en del klær og utstyr av den eldste. De er gode venner og leker mye sammen. 

Når man er to foreldre, har man muligheten til å dele seg og få alenetid med hvert av barna. Min mann jobber skiftturnus, og jeg kjenner at jeg nok hadde følt på å ikke strekke helt til for barna dersom jeg hadde vært alene med dem alltid. Men så finner en løsninger. 

Og ikke alle søsken er like nære. Men jeg ser i hvert fall på mine at, ja de får litt mindre oppmerksomhet hver av mamma og pappa, men i stedet får de ganske mye av hverandre. 

Anonymkode: a390e...79b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Men føler dere at dere har overskudd igjen eller går alt med til barna?

Nyter dere livet eller venter på string skal "gå over"? Og " bedre" tider?

Anonymkode: 86287...402

Jeg føler jeg har overskudd igjen. Jeg gruer meg litt til tiden med småbarn er over og enda litt mer til tiden med barn i huset er over. 

Anonymkode: a390e...79b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg føler jeg har overskudd igjen. Jeg gruer meg litt til tiden med småbarn er over og enda litt mer til tiden med barn i huset er over. 

Anonymkode: a390e...79b

Hvorfor? For å kjede deg, ikke ha noe å gjøre?😅

Anonymkode: 86287...402

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker said:

Men føler dere at dere har overskudd igjen eller går alt med til barna?

Nyter dere livet eller venter på string skal "gå over"? Og " bedre" tider?

Anonymkode: 86287...402

Det tror jeg har mer med personlighet å gjøre enn om man har et eller to barn.

For noen mennesker venter alltid på "bedre tider" mens andre er flinke til å nyte det mens det står på, selvom det er slitsomt. 

Jeg var veldig sliten med min yngste da hun våknet minst annenhver time (ofte hyppigere) døgnet rundt fra hun nyfødt til hun var to år. Men samtidig hadde jeg en trygghet i at hun var barn nummer to, jeg visste at på et eller annet tidspunkt kom hun til å begynne å sove i lengre strekk hun også. Og det stemte. Så midt i all trøttheten så fant jeg glede i alt det gøye en liten tass gjør. Og søskenkjærligheten mellom barna mine. 

 

Anonymkode: 8a349...c7a

[Fru Uperfekt]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Vi har et barn og klarer å følge dette godt opp, men kan ikke se for meg at det blir like godt med et til eller flere. 

Barn skal jo følges opp praktisk som passende klær til en hver tid, skole, mat, aktiviteter osv. Samt emosjonelt og kognitivt lære det om følelser, lese for det, følge med på hvilke venner og miljø det ferdes i, skape minner, ta det med på ting, aktivisere, snakke med det og følge opp innholdet. Gi kos og omsorg. Sørge for at det får det beste utgangspunktet i verden. Anerkjenne og bekrefte.

Hvordan får dere det til med flere barn? Mange har i tillegg egene fritidsaktiviteter de driver med. Skjønner ikke hvordan det går rundt. 

Anonymkode: 86287...402

Flere av barna har samme interesser og går på samme aktiviteter. De lærer fort at en ikke får konstant oppmerksomhet

[AnonymBruker]

Det går ganske fint. Det er sjelden begge to trenger så tett oppfølging samtidig. Oftest er det helt greit at en av oss fokuserer på den ene, og den andre av oss på den andre. Og mange ganger er det godt nok at en voksen er tilstede for to barn og. Jeg kan fint kose med to i sofaen samtidig. Da sitter de bare på hver sin side av meg. 

Hjelpe med lekser kan også gjøres felles. Selv om de da gjør lekser på forskjellig nivå. 

Av og til må man velge. Da får det ene barnet mer fokus enn det andre der og da. Mens det som "velges vekk" ordnes en annen løsning for. (Besøk hos venner, besteforeldre, onkler/tanter eller andre. Evt. må bare gråte litt alene mens det andre barnet trøstes.) 
Så lenge man ikke alltid prioriterer den ene, men veksler på hvem som får fokus der og da, så går det helt fint. 

Anonymkode: 32080...859

[AnonymBruker]

Har bare to, men det er intenst til tider, særlig når jeg i perioder er alene med dem. Men man lærer av den første (hva fungerer), det er masse stordriftsfordeler sånn i hverdagen, begge skal jo ha mat og tran og samtale og stelles og sove. Kos, opplevelser, aktiviteter, lesing, film osv gjør vi jo sammen (jeg har tette). Nå er de blitt så store at mer alenetid er mulig med dem, for den andre er på farten. Der jeg periodevis føler jeg ikke strekker til er når den ene trenger eller får mye oppmerksomhet, og den andre blir sjalu, så blir det motsatt, så blir det drama. 

Men de sosialiserer jo mye med hverandre, vi er jo én familie på fire, ikke foreldre som gir alt til barna som passivt mottar. Alt er et samspill, dynamikken er forskjellig mellom to voksne, en voksen og ett barn, to voksne og mange barn osv. Men alt er én familie, en enhet. Jeg står ikke og gir ut, og må dele potten på to, siden jeg har to, slik at de bare mottar halvparten av det et enebarn ville fått.

Anonymkode: 93334...6da

[AnonymBruker]

Jeg klarer å følge opp tre barn alene. Et barn og to voksne er null problem. 

Anonymkode: a5fd8...5c8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Hvorfor? For å kjede deg, ikke ha noe å gjøre?😅

Anonymkode: 86287...402

Jeg liker denne perioden av livet veldig godt, og tror det er den jeg kommer til å savne mest når jeg blir gammel. Det har sikkert noe å gjøre med at jeg er glad i barn, og trives sammen med barn, jeg jobber i barnehage også. Men jeg har andre interesser, så noe å gjøre vil det alltids være, altså. 

Anonymkode: a390e...79b

[AnonymBruker]

Barn som har søsken lærer jo ganske enkelt at de ikke er sentrum for oppmerksomheten hele tiden. De lærer seg å dele, og skjønne at foreldrene ikke kan fokusere ene og alene på akkurat DEG hele tiden.

Det er ikke noe galt i det. Enebarn har en tendens til å vokse opp og tro de er prinsesse eller prins, og har krav på alt.

Anonymkode: 9ab8d...1cd

[AnonymBruker]

Jeg har 2 barn, som jeg har ca 60-70 prosent etter skilsmisse. Er glad jeg ikke har 3 siden jeg ble alene, men jeg følger opp mine 2 godt vil jeg si. Hadde vært enklere om far gadd å prioritere ungene utenom sine dager, men jeg får det til. Til tider er det krevende å møte begges behov på en gang, men samtidig lærer de seg å dele på oppmerksomhet og være del av en familie med flere behov enn bare sine egne. Alt i alt fungerer det fint. Jeg er jo litt låst de dagene jeg har barna i forhold til egentid, men hadde vi vært to foreldre hele tiden hadde det vært null stress. 

Anonymkode: f050a...243

[AnonymBruker]

ingen søsken er like, eller krever det samme. For meg var det lettere med to tette enn den første som var lenger alene, rett og slett fordi ungene har så mye glede og lek med hverandre. Den eldste var jo enebarn en stund, og kanskje sånn sett noe vanskeligere fordi hun ofte kjedet seg, vi måtte liksom underholde henne/ oppsøke venner osv. Det slapp jeg jo med de to tette. 

Når det gjelder lekser, så hadde vi en tid vi satte oss ned. De eldste lærte den yngste å lese før hun begynte på skolen, fordi de lekte så mye skole med henne og bamser. Vi pusset tennene samtidig med de to tette, og leste for dem, sang til kvelds. De spiste selvsagt sammen. Det er jo mye som skjer samtidig, som feks i en barnehage. Der lærer de jo å tilpasse seg, og de søker jo mye oppmerksomhet fra andre barn, som de vil gjøre fra søsken. 

Aktiviteter og kjøring. Man tilpasser seg. Det er ikke noe stort problem. Den eldste gikk på ridning, og kunne gå til stallen fra hjemmet vårt. Da den eldste var blitt ungdom så hadde vi jo barnevakt for noen timer om det skulle stå på det. Ungene hadde hver sin dag å gå en tur med hunden, mate kattene osv. Det er jo ikke slik at ikke barna fungerer og at man skal hjelpe dem med alt! Det er jo kun når de er veldig små. 

Når de er ungdommer så har de mye glede og hjelp av hverandre, og de eldre blir jo på en måte forbilder for de yngre. 

 

Anonymkode: bf5ea...f03

[Arkana]

Vi har tre barn og jeg synes ikke det er det minste problem å følge opp alle tre på en god måte og samtidig ha tid til mine egne ting. Det tar jo ikke hvert eneste våkne øyeblikk av hver dag å gjøre alt det du beskriver, tvert i mot går det meste av det du nevner av seg selv. Det er jo ingen som setter seg ned med barna sine og sier "nå skal jeg anerkjenne følelsene dine", det er noe som skjer der det er aktuelt, eller "nå skal du lære om følelser", det er jo noe barnet lærer av seg selv gjennom sine egne opplevelser og via sitt forhold til andre mennesker og deres følelser og reaksjoner. Det samme gjelder det å følge med på barnets venner og miljø, det er jo ikke en praktisk jobb man setter seg ned og gjør en kveld i uka, det er noe som skjer av seg selv når man treffer vennene, foreldrene deres og følger opp det de gjør. I tillegg er mye av det man ønsker å gjøre med og lære barn ting som kan fint gjøres med flere barn sammen, ingen barn trenger flere fritidsaktiviteter hver (tvert i mot vil jeg fraråde det, det er altfor mange barn som er stresset fordi hverdagen deres er så gjennomorganisert og altfor mange foreldre som ikke anerkjenner barnas behov for uorganisert fritid og avslapping) og barn blir dessuten mer selvstendige jo eldre de blir. 

[AnonymBruker]

Arkana skrev (9 minutter siden):

Vi har tre barn og jeg synes ikke det er det minste problem å følge opp alle tre på en god måte og samtidig ha tid til mine egne ting. Det tar jo ikke hvert eneste våkne øyeblikk av hver dag å gjøre alt det du beskriver, tvert i mot går det meste av det du nevner av seg selv. Det er jo ingen som setter seg ned med barna sine og sier "nå skal jeg anerkjenne følelsene dine", det er noe som skjer der det er aktuelt, eller "nå skal du lære om følelser", det er jo noe barnet lærer av seg selv gjennom sine egne opplevelser og via sitt forhold til andre mennesker og deres følelser og reaksjoner. Det samme gjelder det å følge med på barnets venner og miljø, det er jo ikke en praktisk jobb man setter seg ned og gjør en kveld i uka, det er noe som skjer av seg selv når man treffer vennene, foreldrene deres og følger opp det de gjør. I tillegg er mye av det man ønsker å gjøre med og lære barn ting som kan fint gjøres med flere barn sammen, ingen barn trenger flere fritidsaktiviteter hver (tvert i mot vil jeg fraråde det, det er altfor mange barn som er stresset fordi hverdagen deres er så gjennomorganisert og altfor mange foreldre som ikke anerkjenner barnas behov for uorganisert fritid og avslapping) og barn blir dessuten mer selvstendige jo eldre de blir. 

Hvor mange fritidsaktiviteter har dine hver?

Anonymkode: 86287...402