Når vet man at skilsmisse er det eneste rette?

[AnonymBruker]

Jeg har vært sammen med mannen min i nesten 20 år, vi er er par i slutt 30 årene. Vi har 3 barn, hvor eldste går i 3 kl.

Det var ikke kjærlighet med første blikk og jeg kjente aldri på den store forelskelsen. Det gikk mange år før vi kom i gang med sexlivet, han var jomfru. Vi er ikke romantiske eller særlig følelsesmennesker. Vi har hat mange gode perioder, vi er ganske like som mennesker og enig i mange ting. Fx barneoppdragelse, ferie, innkjøp av store ting, etc.

Vi har i de siste 3 år slitt med forholdet, av og på. Men de siste halve året har det toppet seg. Jeg er sen diagonisert med ADHD og kronisk migrene, med opptil 27 hodepine dager hver måned + en del andre fysiske og psykiske plager.

Jeg er til tider depressiv pga mange smerter og tanker om barndommen mtp at min adhd ikke ble oppdager før. Jeg er utbrent og sliter med mange negative tanker. Jeg møter ingen forståelse, sympati eller interesse fra min mann. Jeg savner å bli sett og ta hånd om. Mitt ønsker er at han skal sette seg inn i min diagnose for å bedre forstå hva det har å si for meg, oss og familielivet. Jeg føler meg ensom i vårt forhold.

Han er den beste far og god til å hjelpe til med noe hjemmet. Jeg står for innkjøp, planlegging, lage middag, alt det praktiske med barn mm.

Jeg merker at han irritere meg mer og mer og gir meg ingen glede. Jeg orker ikke at han skal ta på meg. Jeg gidder ikke å snakke mer med han, fordi det eneste han sier er «jeg tar selvkritikk og skal skjerpe meg», også skjer det ikke noe. Jeg maser på han om at han skal finne en parterapeut, men det skjer ikke noe.

Vi jobber begge to fulltid i krevende stillinger med både mye overtid og reising. Vi har ingen familie i nærheten eller hjelp i huset. 

Min tålmodighet er slutt.

Er det nå man sier: takk for nå, men nå går vi hver vår vei?

 

Anonymkode: abccc...785

[AnonymBruker]

Jeg står i en ganske lik situasjon som deg, ts, bortsett fra at det ikke er sykdom i bildet. Jeg er rett og slett lei, orker ikke fysisk nærhet, og iallfall ikke sex. Det byr meg i mot. Mannen er i bunn og grunn snill, men alle følelser er borte. Vi har prøvd parterapi og sexolog, til ingen nytte. Jeg føler nå at vi bare går og venter på bruddet, både han og jeg. Spørsmålet er hvem som initierer det. Tipper det skjer på nyåret. Vi har også tre barn, og jeg gruer meg som en hund til å fortelle de det. Det er nesten så jeg ikke vil bryte kun for å unngå det. Hvordan tror du dine kommer til å ta det? Vil de måtte flytte og bytte skole?

Anonymkode: 98f9e...381

[AnonymBruker]

Høres ut som det er du som sliter og ikke egentlig forholdet. Hva med å skaffe deg en psykolog selv? Mannen din høres ut som drømmemannen på flere områder, og dere har vært sammen 20 år har tre barn. Vil du virkelig gi avkall på alt det for noen småting?

Hovedproblemet ditt ser for meg ut til å være at han irriterer deg og du orker nesten ikke at han tar på deg lenger. Kanskje du kan flytte ut for en periode? Mulig det kan vekke til live noen følelser hos deg, og vekke opp mannen så han skjønner du mener alvor med det du sier.

Det sagt så høres dette ut som et helt normalt langvarig forhold. Man må nesten ta et valg på hva som er viktigst. Velger du å stå i det med den samme mannen vil du få stabilitet og trygghet for deg og barna gjennom hele livet som ingen ny mann vil kunne gi. Velger du å gå fra han vil du kanskje finne en ny som vil gi deg sterke følelser til å begynne med, men som også vil medføre mye sorg og savn og for alltid en følelse av at familien er halvt, særlig for barna og potensielle barnebarn. Og etterhvert vil den nye også irritere deg

Anonymkode: e4d6a...a2d

[Gjest takinova]

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

Mitt ønsker er at han skal sette seg inn i min diagnose for å bedre forstå hva det har å si for meg, oss og familielivet. 

Han er den beste far og god til å hjelpe til med noe hjemmet.

Jeg merker at han irritere meg mer og mer og gir meg ingen glede. Jeg orker ikke at han skal ta på meg. 

Vi jobber begge to fulltid i krevende stillinger med både mye overtid og reising. Vi har ingen familie i nærheten eller hjelp i huset. 

Min tålmodighet er slutt.

Er det nå man sier: takk for nå, men nå går vi hver vår vei?

 

Anonymkode: abccc...785

Du er ganske selvsentrert. Jeg tror du må begynne med deg selv, fremfor å være offer. 

Kanskje du har bestemt deg for å gjøre noe annet med livet ditt, og skal prøve å rettferdiggjøre det gjennom å demonisere mannen din.

Ellers er det kjempebra at du har krevende stilling til tross for diagnosen(e) dine. Det er en styrke. Hva er det du egentlig vil at han skal gjøre med det? 

[AnonymBruker]

Det er vel egentlig bare du selv som vet om du er kommet til det punktet. Når man er der vet man det.

Anonymkode: 1e61c...7a8

[exictence]

Vet han hv han skal skjerpe seg på?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Høres ut som det er du som sliter og ikke egentlig forholdet. Hva med å skaffe deg en psykolog selv? Mannen din høres ut som drømmemannen på flere områder, og dere har vært sammen 20 år har tre barn. Vil du virkelig gi avkall på alt det for noen småting?

Hovedproblemet ditt ser for meg ut til å være at han irriterer deg og du orker nesten ikke at han tar på deg lenger. Kanskje du kan flytte ut for en periode? Mulig det kan vekke til live noen følelser hos deg, og vekke opp mannen så han skjønner du mener alvor med det du sier.

Det sagt så høres dette ut som et helt normalt langvarig forhold. Man må nesten ta et valg på hva som er viktigst. Velger du å stå i det med den samme mannen vil du få stabilitet og trygghet for deg og barna gjennom hele livet som ingen ny mann vil kunne gi. Velger du å gå fra han vil du kanskje finne en ny som vil gi deg sterke følelser til å begynne med, men som også vil medføre mye sorg og savn og for alltid en følelse av at familien er halvt, særlig for barna og potensielle barnebarn. Og etterhvert vil den nye også irritere deg

Anonymkode: e4d6a...a2d

 TS: jeg går fast til psykolog og får medisiner for ADHD.

Takk for er godt svar, det var noe å tenke over.

Anonymkode: abccc...785

[I Grosny]

AnonymBruker skrev (57 minutter siden):

Jeg har vært sammen med mannen min i nesten 20 år, vi er er par i slutt 30 årene. Vi har 3 barn, hvor eldste går i 3 kl.

Det var ikke kjærlighet med første blikk og jeg kjente aldri på den store forelskelsen. Det gikk mange år før vi kom i gang med sexlivet, han var jomfru. Vi er ikke romantiske eller særlig følelsesmennesker. Vi har hat mange gode perioder, vi er ganske like som mennesker og enig i mange ting. Fx barneoppdragelse, ferie, innkjøp av store ting, etc.

Vi har i de siste 3 år slitt med forholdet, av og på. Men de siste halve året har det toppet seg. Jeg er sen diagonisert med ADHD og kronisk migrene, med opptil 27 hodepine dager hver måned + en del andre fysiske og psykiske plager.

Jeg er til tider depressiv pga mange smerter og tanker om barndommen mtp at min adhd ikke ble oppdager før. Jeg er utbrent og sliter med mange negative tanker. Jeg møter ingen forståelse, sympati eller interesse fra min mann. Jeg savner å bli sett og ta hånd om. Mitt ønsker er at han skal sette seg inn i min diagnose for å bedre forstå hva det har å si for meg, oss og familielivet. Jeg føler meg ensom i vårt forhold.

Han er den beste far og god til å hjelpe til med noe hjemmet. Jeg står for innkjøp, planlegging, lage middag, alt det praktiske med barn mm.

Jeg merker at han irritere meg mer og mer og gir meg ingen glede. Jeg orker ikke at han skal ta på meg. Jeg gidder ikke å snakke mer med han, fordi det eneste han sier er «jeg tar selvkritikk og skal skjerpe meg», også skjer det ikke noe. Jeg maser på han om at han skal finne en parterapeut, men det skjer ikke noe.

Vi jobber begge to fulltid i krevende stillinger med både mye overtid og reising. Vi har ingen familie i nærheten eller hjelp i huset. 

Min tålmodighet er slutt.

Er det nå man sier: takk for nå, men nå går vi hver vår vei?

 

Anonymkode: abccc...785

Her var det mye problematikk. Jeg tenker at du burde prøve å bo for deg selv en måneds tid, og sjekke om migrenen forsvinner og om du har det generelt bedre.

Du kan foreslå at gubben finner elskerinne for å slippe sexmas.

Begge to mangler de  grunnleggende ferdigheter i å si nei på jobb. Jeg tror dere må lære å si nei. Gå til legen din og få 20 % sykemelding eller noe sånt for migrenen og få arbeidsgiver til å tilrettelegge. Eller kan det være at det gjør godt for begge å jobbe overtid for å slippe å komme hjem til negativ ektefelle?

Dere må finne ut hvordan dere skal tilrettelegge bra nok for barna.

Det med manglende diagnose i barndommen. Ikke tenk på det. Ta utgangspunkt i hvordan ting er i dag, og ta det derfra.  

[AnonymBruker]

takinova skrev (14 minutter siden):

Du er ganske selvsentrert. Jeg tror du må begynne med deg selv, fremfor å være offer. 

Kanskje du har bestemt deg for å gjøre noe annet med livet ditt, og skal prøve å rettferdiggjøre det gjennom å demonisere mannen din.

Ellers er det kjempebra at du har krevende stilling til tross for diagnosen(e) dine. Det er en styrke. Hva er det du egentlig vil at han skal gjøre med det? 

TS: jeg er alt annet enn selvsentrert, og det er kanskje det som er problemet. Uansett hvor dårlig jeg er, så går jeg på jobb, henter barn, lager mat, følger de til fritidsinteresser ++ selv om smertene mine er utholdelige. Da kan jeg fortelle mannen min hvordan jeg har det og han kan kvitere med «det var synd, jeg kommer hjem kl 18 i dag» eller «huff da, hva er det til middag i dag».

Jeg savner bare å bli sett, tatt hånd om, litt omsorg og kjærlighet.

Anonymkode: abccc...785

[AnonymBruker]

Ærlig talt virker det som din innstilling og dine urealistiske krav er problemet her. Du har nok på grunn av depresjon falt inn i et veldig negativt og selvopptatt tankemønster

 Det er forøvrig absolutt normalt å bli veldig selvopptatt ved depresjon. I tillegg er selvfølgelig negativ tenkning det vanlige ved depresjon. Ja selve kjernen i å være deprimert. 

Tror du gjør best i å gå til behandling selv. Ved depresjon er man ikke i stand til å tenke rasjonelt rundt årsaker til at forholdet ikke fungerer. Man er gjerne hovedproblemet selv, uten å klare å se det.

Anonymkode: e421e...97b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Jeg står i en ganske lik situasjon som deg, ts, bortsett fra at det ikke er sykdom i bildet. Jeg er rett og slett lei, orker ikke fysisk nærhet, og iallfall ikke sex. Det byr meg i mot. Mannen er i bunn og grunn snill, men alle følelser er borte. Vi har prøvd parterapi og sexolog, til ingen nytte. Jeg føler nå at vi bare går og venter på bruddet, både han og jeg. Spørsmålet er hvem som initierer det. Tipper det skjer på nyåret. Vi har også tre barn, og jeg gruer meg som en hund til å fortelle de det. Det er nesten så jeg ikke vil bryte kun for å unngå det. Hvordan tror du dine kommer til å ta det? Vil de måtte flytte og bytte skole?

Anonymkode: 98f9e...381

TS: det vet jeg ikke enda. Mest sannsynlig ikke. Eldste snakker mye om at hun håper vi aldri blir skilt. De kommer ikke til å ta det særlig godt.

men de fortjener en glad mamma og pappa.

Anonymkode: abccc...785

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

TS: det vet jeg ikke enda. Mest sannsynlig ikke. Eldste snakker mye om at hun håper vi aldri blir skilt. De kommer ikke til å ta det særlig godt.

men de fortjener en glad mamma og pappa.

Anonymkode: abccc...785

Og du er sikker på at du kommer til å bli glad som skilt?

Anonymkode: 071ac...37b

[Gjest takinova]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

TS: jeg er alt annet enn selvsentrert, og det er kanskje det som er problemet. Uansett hvor dårlig jeg er, så går jeg på jobb, henter barn, lager mat, følger de til fritidsinteresser ++ selv om smertene mine er utholdelige. Da kan jeg fortelle mannen min hvordan jeg har det og han kan kvitere med «det var synd, jeg kommer hjem kl 18 i dag» eller «huff da, hva er det til middag i dag».

Jeg savner bare å bli sett, tatt hånd om, litt omsorg og kjærlighet.

Anonymkode: abccc...785

Han er kanskje ikke vant med at man deler bekymringer og vondter på den måten. Du forteller jo over at han er god far og god til å hjelpe til i hjemmet. Kanskje det er hans kjærlighetsspråk. 

Som en skrev over her: Dette høres ut som et helt normalt par med barn som har holdt sammen lenge. Jeg tviler at noe skulle bli bedre om dere skiller lag.

[AnonymBruker]

exictence skrev (27 minutter siden):

Vet han hv han skal skjerpe seg på?

TS: Ikke godt å si. Det er hans egne ord, når jeg ber han om å vise interesse for min diagnose. Jeg har lånt bøker og merka det som er typisk for meg. Boka ble aldri åpnet. Han sitter mange timer på telefonen, kunne ha googla litt på det da?

Eller når jeg sier at jeg er utslitt fordi jeg gjør alle ting i huset + har sene møter på jobb.

Da sier han «Oi, den ser jeg. Lover å skjerpe meg»… så skjer det ikke noe.. har venta i 3 år på at han skal bestille tid hos parterapeut og Mads intensivt siden i sommer. Ingenting skjer. Grunne til at jeg ikke gjør det, er nettopp at jeg ikke skal gjøre alt alltid.

Anonymkode: abccc...785

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

TS: jeg er alt annet enn selvsentrert, og det er kanskje det som er problemet

Ja det tror jeg. Du strekker deg altfor langt og så klage du på at du ikke får sympati fra mannen din. Det er på en måte forståelig det, samtidig som sånn er livet. Du får ikke belønning i livet eller lønn i himmelen for å slite deg totalt ut og ikke sette grenser. Du må sette grenser, da vil du ikke føle så mye på vonde de vonde følelsene av at ingen forstår hvor vondt du har det.

Anonymkode: 071ac...37b

[AnonymBruker]

takinova skrev (1 minutt siden):

Han er kanskje ikke vant med at man deler bekymringer og vondter på den måten. Du forteller jo over at han er god far og god til å hjelpe til i hjemmet. Kanskje det er hans kjærlighetsspråk. 

Som en skrev over her: Dette høres ut som et helt normalt par med barn som har holdt sammen lenge. Jeg tviler at noe skulle bli bedre om dere skiller lag.

TS: Jeg tror du har helt rett. Og at jeg enten må innfinne meg med det eller skilles.

Anonymkode: abccc...785

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

TS: Ikke godt å si. Det er hans egne ord, når jeg ber han om å vise interesse for min diagnose. Jeg har lånt bøker og merka det som er typisk for meg. Boka ble aldri åpnet. Han sitter mange timer på telefonen, kunne ha googla litt på det da?

Eller når jeg sier at jeg er utslitt fordi jeg gjør alle ting i huset + har sene møter på jobb.

Da sier han «Oi, den ser jeg. Lover å skjerpe meg»… så skjer det ikke noe.. har venta i 3 år på at han skal bestille tid hos parterapeut og Mads intensivt siden i sommer. Ingenting skjer. Grunne til at jeg ikke gjør det, er nettopp at jeg ikke skal gjøre alt alltid.

Anonymkode: abccc...785

Be om noe mer konkret neste gang. Hva forventer han fra deg og hva forventer du fra han? Konkret, ikke bare sjerpe seg.

Anonymkode: 071ac...37b

[AnonymBruker]

Det er et helvete å være skilt så tenk deg iallfall godt om! Mine og dine helger, uker, jul, osv. Krangling og uenighet, vanskelig med nye partnere og barn som skal hit og dit og stebonuser og høytider uten barn. Det skalvøre ganske ille før man forlater barnas far for å få det bedre. Lær deg å skille mellom hva som er dine egne problemer og hva som er deres felles problemer, ikke bland disse. Jeg tror det er veldig vanlig at pårørende ikke er så veldig opptatt av diagnose. Og til slutt så er det grener for hvor mye en skal forstå en annen også.

Anonymkode: 071ac...37b

[AnonymBruker]

Hva forventer du når du sier "han skal sette seg inn i min diagnose for å bedre forstå hva det har å si for meg, oss og familielivet. Jeg føler meg ensom i vårt forhold."? Hva skal han gjøre liksom etter det. Det er kun deg selv som kan gjøre noe med akkurat det, dvs. få deg til å bli fris. Eller vil du at han skal forstå disse diagnosene dine, så du har unskyldning til å ta ansvar for ditt eget liv og velvære? Hva forventer du? 

 

Anonymkode: 6ed92...f28

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hva forventer du når du sier "han skal sette seg inn i min diagnose for å bedre forstå hva det har å si for meg, oss og familielivet. Jeg føler meg ensom i vårt forhold."? Hva skal han gjøre liksom etter det. Det er kun deg selv som kan gjøre noe med akkurat det, dvs. få deg til å bli fris. Eller vil du at han skal forstå disse diagnosene dine, så du har unskyldning til å ta ansvar for ditt eget liv og velvære? Hva forventer du? 

 

Anonymkode: 6ed92...f28

I et forhold/ekteskap er det et fellesskap, og man forventer naturligvis at den andre parten bryr seg om ektefellens ve og vel. Hvis jeg hadde en syk mann, ville det være helt selvsagt for meg at jeg satte meg inn i sykdomshistorien hans, og at jeg forsøkte å hjelpe der jeg kunne. Sånt er naturlig når man er glad i et menneske, og vil at det skal ha det bra.

Når TS har det vanskelig, er det partneren som er hennes nærmeste. Hvis du da opplever at partneren din ikke bryr seg, overser deg, og er likegyldig til problemene du har, da er ikke det bra. Mannen hennes kan ikke få sykdommen til å forsvinne, men han kan være god partner som kona kan støtte seg til. Det å gi en klem, hjelpe med noe som trengs, vise omsorg og at man bryr seg, det er forskjellen mellom et godt og et dårlig forhold. TS ville nok ikke tenkt tanken på skilsmisse om hun følte seg elsket og sett.

TS må vise mannen sin at hun mener alvor, og at om ting utsettes og overses lenger nå, så ryker ekteskapet. De må jobbe sammen som et team, og begge må kunne være åpne med hverandre.

Anonymkode: 0d024...e2e