Vanlig å være livredd for å miste den man elsker?

[AnonymousBruker]

Kanskje litt dårlig formulert tittel, men føler meg både som verdens heldigste, men også teiteste. Jeg har en kjæreste som betyr helt enormt mye for meg, så når jeg tenker på at han (som en hvem som helst) plutselig kan bli borte som følge av akutt sykdom, ulykke eller liknende ingen kan styre eller forutse, er det akkurat som at noe river i meg, og jeg bare blir helt fra meg av tristhet. Disse tankene får jeg etter at jeg har vært fysisk sammen med han, fordi da vet jeg ikke om han har det bra, eller hva som skjer. Jeg vil på en måte «forutse» eller vite dersom noe fælt skulle skje (noe som ikke er mulig). Får bare veldig fysisk og mentalt triste reaksjoner over hvor vanskelige (og rare) tanker hodet mitt bare lager. 
 

Er det noen som føler det samme med sin elskede eller generelt mennesker du er veldig veldig glad i, eller er det noen som har råd? Tankene bare «kjører» over all fornuft og realitet, som gjør helt søkkende vondt. Jeg føler at jeg ikke har råd til å miste han, fordi han er så og si det eneste jeg har.

[AnonymBruker]

Jeg hadde det mye sånn med eksen min. Tenkte mye på at han kunne bli syk, havne i ulykke etc. Det viste seg til slutt at han ikke var sikker på oss og jeg tror jeg ubevisst skjønte dette. 

Med nåværende føler jeg ikke noe av dette. Jeg er nok mer trygg på han vs forrige pluss flere ting i livet mitt (utdanning, jobb mm) er på plass nå. 

Anonymkode: d20a3...3b4

[AnonymBruker]

Du må skape deg et liv og verdi utenom han 

Anonymkode: 40bc2...971

[AnonymBruker]

Jeg skjønner deg, ts. Jeg er periodevis veldig redd for at de jeg elsker høyest skal bli utsatt for en ulykke, skadet eller dø, spesielt samboeren min, moren min og bestevenninnen min. Men jeg vet at dette henger sammen med en alkoholisert stefar som var fysisk og psykisk voldelig og jeg var livredd at han skulle drepe mamma da jeg var barn. Sånt setter spor.

Har du noen traumer fra fortiden, ts? I mitt tilfelle hjelper det å lufte tankene litt når de er verst - altså ikke lange, dype, samtaler konstant, for mine nærmeste skal ikke være min konstante trauma dumpster. Min samboer og jeg deler alt med hverandre, så når bekymringene setter inn er jeg åpen om det. Jeg har aldri fortalt om dette til min mor feks, for jeg vet hun har dårlig samvittighet for å ha blitt sammen med min stefar i utgangspunktet,og jeg vil ikke at hun skal føle enda mere skyld. Hun er sterk som tok tak og fikk oss bort - det var IKKE lett og han lot oss ikke dra og han hang truende over oss i 15 år etter det ble slutt mellom dem. Dette har gjort meg sterkere, men også redd og utrygg. At samboer feks skulle være utro eller forlate meg er jeg ikke redd for i det hele tatt - men at han skal bli tatt fra meg på et vis ingen av oss har kontroll over skremmer meg veldig. Har og hatt 2 brå dødsfall hos unge mennesker i familie og omgangskrets, så frykten stikker ekstra dypt. 

Men å snakke litt om det hjelper. Jeg ser heller ikke mye på nyheter, så mye dritt og negativitet og kriser er rett og slett ikke bra for den psykiske helsen. Å slutte å se på nyheter hjalp faktisk enormt for min del. 

Anonymkode: e7880...9c4

[AnonymBruker]

Jeg kjenner et enormt stikk og blir nesten uvel om jeg tenker slike tanker. Men det er på ingen måte noe jeg lar få plass. Sannsynligheten for at det skal skje er jo liten, i alle fall før vi blir gamle. 

Som jeg alltid gjør når uro for noe som kan skje slår meg; vil jeg virkelig bruke denne fine stunden, gode timen, gode dagen, på å bekymre meg? Eller bare leve og glede meg over hvordan ting er her og nå. 

Anonymkode: fe713...b0a

[AnonymBruker]

Lurer også på om du har noe i bagasjen som forsterker dette her.

Det har jeg, har mistet et søsken til kreft. Jeg er redd for å slippe mannen min helt innpå, for det er så sårbart. Jeg strever også med følelsene for barnet mitt. Mitt gjenlevende søsken er jeg livredd for å miste, da vet jeg ikke hva jeg hadde gjort. 

Anonymkode: 2fd61...874

[AnonymousBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg skjønner deg, ts. Jeg er periodevis veldig redd for at de jeg elsker høyest skal bli utsatt for en ulykke, skadet eller dø, spesielt samboeren min, moren min og bestevenninnen min. Men jeg vet at dette henger sammen med en alkoholisert stefar som var fysisk og psykisk voldelig og jeg var livredd at han skulle drepe mamma da jeg var barn. Sånt setter spor.

Har du noen traumer fra fortiden, ts? I mitt tilfelle hjelper det å lufte tankene litt når de er verst - altså ikke lange, dype, samtaler konstant, for mine nærmeste skal ikke være min konstante trauma dumpster. Min samboer og jeg deler alt med hverandre, så når bekymringene setter inn er jeg åpen om det. Jeg har aldri fortalt om dette til min mor feks, for jeg vet hun har dårlig samvittighet for å ha blitt sammen med min stefar i utgangspunktet,og jeg vil ikke at hun skal føle enda mere skyld. Hun er sterk som tok tak og fikk oss bort - det var IKKE lett og han lot oss ikke dra og han hang truende over oss i 15 år etter det ble slutt mellom dem. Dette har gjort meg sterkere, men også redd og utrygg. At samboer feks skulle være utro eller forlate meg er jeg ikke redd for i det hele tatt - men at han skal bli tatt fra meg på et vis ingen av oss har kontroll over skremmer meg veldig. Har og hatt 2 brå dødsfall hos unge mennesker i familie og omgangskrets, så frykten stikker ekstra dypt. 

Men å snakke litt om det hjelper. Jeg ser heller ikke mye på nyheter, så mye dritt og negativitet og kriser er rett og slett ikke bra for den psykiske helsen. Å slutte å se på nyheter hjalp faktisk enormt for min del. 

Takk for at du deler! Vil ikke kalle det traumer, men har vært igjennom en del dritt jeg ikke kan styre eller forutse. Hadde mange alvorlige depresjoner i løpet av u-skolen, mye angst, har blitt utsatt for seksuell krenkelse av onkel (han har fått straffen sin), bestefaren min gikk bort i kreft tidligere i år, mormor har kreft, mamma fikk påvist kreft for ikke så veldig lenge siden og jeg er adoptert (som har bydd på mye rasistisk mobbing, utenforskap og en konstant tanke om at jeg er annerledes i en negativ forstand) . Det går sånn sett bedre idag, men får mange av de samme tankene jeg hadde tidligere rundt det her med vanskelige tanker og grubling.

Endret 12. desember 2022 av AnonymousBruker

[AnonymousBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Lurer også på om du har noe i bagasjen som forsterker dette her.

Det har jeg, har mistet et søsken til kreft. Jeg er redd for å slippe mannen min helt innpå, for det er så sårbart. Jeg strever også med følelsene for barnet mitt. Mitt gjenlevende søsken er jeg livredd for å miste, da vet jeg ikke hva jeg hadde gjort. 

Takk for respons! Jeg har nok det ja, og jeg har aldri tenkt på at det kan ha noe med med det å gjøre. Nevnte de tyngste tingene i forrige innlegg, hvis du kan se det.

Endret 12. desember 2022 av AnonymousBruker

[AnonymBruker]

AnonymousBruker skrev (9 minutter siden):

Takk for at du deler! Vil ikke kalle det traumer, men har vært igjennom en del dritt jeg ikke kan styre eller forutse. Mange alvorlige depresjoner fra skolen, angst, blitt utsatt for seksuell krenkelse av onkel (han har fått straffen sin), moren min fikk påvist kreft tidligere i år og jeg er adoptert og har alltid følt meg annerledes. Det går sånn sett bedre, men får mange av de samme tankene jeg hadde tidligere (rundt død og andre negative tanker).

Jeg ville kalt det du beskriver traumer. Du har stått i utrolig mye. Syntes kanskje du bør snakke med noen. ❤️

Anonymkode: 3ef6a...fd5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Jeg hadde det mye sånn med eksen min. Tenkte mye på at han kunne bli syk, havne i ulykke etc. Det viste seg til slutt at han ikke var sikker på oss og jeg tror jeg ubevisst skjønte dette. 

Med nåværende føler jeg ikke noe av dette. Jeg er nok mer trygg på han vs forrige pluss flere ting i livet mitt (utdanning, jobb mm) er på plass nå. 

Anonymkode: d20a3...3b4

For et både usaklig og lite empatisk svar.

Man kan selvsagt være redd for å miste kjæresten sin selv om man er trygg i forholdet. Er kanskje du og kjæresten som ikke har så sterke følelser for hverandre kanskje.

Å være redd for å miste kjæresten sin viser jo bare at man er veldig glad i kjæresten sin, og det er noe veldig fint. Har det på samme måte, ts. Kjenner på panikk noen ganger for at hva om han får kreft, dør i en bilulykke eller annet. Vet ikke hva jeg skulle gjort om noe sånt skjedde.

Følte det aldri slik i tidligere forhold, fordi da hadde jeg ikke noen spesielle følelser. Da blir man litt mer likegyldig.

Ta det som et godt tegn, men prøv å tenke på andre, mer positive ting så mye som mulig. Sjansene er tross alt størst for at du ikke mister han.

Anonymkode: 2aefb...68c

[AnonymBruker]

AnonymousBruker skrev (19 timer siden):

Kanskje litt dårlig formulert tittel, men føler meg både som verdens heldigste, men også teiteste. Jeg har en kjæreste som betyr helt enormt mye for meg, så når jeg tenker på at han (som en hvem som helst) plutselig kan bli borte som følge av akutt sykdom, ulykke eller liknende ingen kan styre eller forutse, er det akkurat som at noe river i meg, og jeg bare blir helt fra meg av tristhet. Disse tankene får jeg etter at jeg har vært fysisk sammen med han, fordi da vet jeg ikke om han har det bra, eller hva som skjer. Jeg vil på en måte «forutse» eller vite dersom noe fælt skulle skje (noe som ikke er mulig). Får bare veldig fysisk og mentalt triste reaksjoner over hvor vanskelige (og rare) tanker hodet mitt bare lager. 
 

Er det noen som føler det samme med sin elskede eller generelt mennesker du er veldig veldig glad i, eller er det noen som har råd? Tankene bare «kjører» over all fornuft og realitet, som gjør helt søkkende vondt. Jeg føler at jeg ikke har råd til å miste han, fordi han er så og si det eneste jeg har.

Psykelig situasjon, som er uheldig, både for deg og dine forhold. Sørg for å utvide horisonten og din sosiale sirkel, ellers blir du veldig sårbar i livet. 

Anonymkode: a7b6b...dbd

[Gjest Warrior]

Regner med det er vanlig. Man blir jo redd for de man elsker og er glad i. Fordi man vil ikke miste de. Man vil ikke at noe vondt skal skje.  Jeg blir i alle livredd for å miste folk jeg elsker eller at noe alvorlig skal skje, og er livredd for familie og vennene mine også.
Jeg er ikke redd for meg selv i det hele tatt at noe skal skje meg. Det tenker jeg ikke på. Tenker kun på andre, at ting ikke må skje dem. Takler bare ikke å miste folk jeg er glad i.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

For et både usaklig og lite empatisk svar.

Man kan selvsagt være redd for å miste kjæresten sin selv om man er trygg i forholdet. Er kanskje du og kjæresten som ikke har så sterke følelser for hverandre kanskje.

Anonymkode: 2aefb...68c

Det er vel heller du som er både usaklig og lite empatisk når jeg deler noe sårt jeg har opplevd og du begynner å synse om hva jeg føler og ikke. Veldig merkelig å svare meg på den måten. Du kjenner jo ikke meg, min eks eller min nåværende kjæreste. 

Anonymkode: d20a3...3b4