9 åring som er mye sint og truer oss

[AnonymBruker]

Jeg har et barn på 9 år og et til som går i barnehage. Det er mye søskenkrangling , sjalusi og trusler flere ganger i uka.

Eldste har diagnosen ADHD og han har også en del autistiske trekk men ikke nok til diagnose.

Han pleier å komme med trusler. Det skjer dersom han blir sint for noe, eller ikke får viljen sin. Blir veldig sint dersom noe ikke blir helt slik som han har sett for seg. Det er ofte små ting han reagerer sterkt på. Han er generelt veldig sensitiv og mener at han trenger alenetid hele tiden, uten søskenet . Sier han vil være enebarn. Det han sier oftest av er at han skal slå, sparke, banke og nå begynner han med at han skal drepe. 

Truslene går mest ut over søskenet, men også oss voksne. Han virker sjalu og har vært det siden yngste ble født. Det er ofte en liten bagatell de krangler om, feks hvem som hadde en leke først. Hvem som skal være med i bilen. Han har store vansker med sosialt samspill i lek,  han må bestemme alt i leken ellers klarer han ikke delta, og han klarer ikke å regulere seg i noe særlig grad når noe går han imot. Han har begynt å si at han skal ta kvelertak på sitt søsken. Han sier han vil drepe. Det gjør veldig vondt å høre på, og man blir jo redd for om han kan mene noe av dette.

Tidligere holdt han på å truet med selvmord. Det begynte han med allerede som 4 åring. Dette har han nesten stoppet med nå.

Hvordan bør vi møte denne atferden? Tenker mest på disse volds og drapstruslene?

Hvordan vet vi om han mener det han sier?

Tenker jo at han er mye impulsiv og så sint at det bare kommer stygge ord ut, uten at han mener det, men...

Det er andre i familien med psykopatiske trekk. Sønnen min tenker mest på seg selv og sine behov, men han pleier å være snill med andre mennesker feks på skolen.

Jeg er redd for at han nå begynner å utvikle slike trekk, på en måte. Jeg håper jo det bare er ADHDen hans som forklarer det. Men det er utrolig slitsomt å leve slik. Han går på medisiner.

Han er alltid snill med alle andre barn. Ingen utfordringer med sinne på skolen. Men han har også tydelige ADHD symptomer på skolen, bare ikke dette sinnet.

Vi har vært på foreldreveiledning kurs under bv og tatt ADHD kurs via BUP.

Anonymkode: 95cab...c85

[AnonymBruker]

Når en 4-åring truer med selvmord så er det ikke barnet som er problemet, da er det foreldrene og hjemmesituasjon som er problemet. 
 

Istrdenfor å se på 9-åringen som en utagerende person som skaper bare bråk, se heller på dere selv som foreldre. Et sted, eller fler - har dere feilet. Har dere vært på foreldreveiledningskurs? 

Anonymkode: b44e3...e36

[AnonymBruker]

Vi snakket med fagpersoner om dette da han truet med selvmord. Vi fikk til svar at et så lite barn ikke har forståelse for hva det vil si. Så de var ikke bekymret, han visste ikke hva han snakket om sa de til oss..

Ja vi har vært på kurs. Han har jo en diagnose og vi har fått foreldreveiledning.

Han har blitt plaget mye  i barnehagen rundt den alderen. Han fortalte også senere å ha blitt slått i bhg av en ansatt. Dette må ha skjedd når han var rundt 2-3 år fordi vi byttet barnehage etter dette.

Hvorfor må alltid foreldrene være problemet? Han har medfødte vansker og kan ha opplevd vold i barnehage, omfanget av det vet vi ikke. Han var ifølge advokat for ung til å avhøres da det kom frem.

 

 

Anonymkode: 95cab...c85

[Gjest ti10]

AnonymBruker skrev (51 minutter siden):

Når en 4-åring truer med selvmord så er det ikke barnet som er problemet, da er det foreldrene og hjemmesituasjon som er problemet. 
 

Istrdenfor å se på 9-åringen som en utagerende person som skaper bare bråk, se heller på dere selv som foreldre. Et sted, eller fler - har dere feilet. Har dere vært på foreldreveiledningskurs? 

Anonymkode: b44e3...e36

Jeg synes det er spesielt med en så krass kommentar ut fra innlegget TS skrev. En fagperson hadde ikke uttalt seg så dømmende og ensporet som dette.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (57 minutter siden):

Når en 4-åring truer med selvmord så er det ikke barnet som er problemet, da er det foreldrene og hjemmesituasjon som er problemet. 
 

Istrdenfor å se på 9-åringen som en utagerende person som skaper bare bråk, se heller på dere selv som foreldre. Et sted, eller fler - har dere feilet. Har dere vært på foreldreveiledningskurs? 

Anonymkode: b44e3...e36

Lol, er alt jeg har å si til dette svaret. Bare å ignorere, TS, dette er skrevet av et totalt inkompetent troll.

Anonymkode: 2c45e...f45

[svartkatt]

Jeg har ikke vært så ille sjøl. Men jeg har krevd mye alenetid og kontroll.. så snakker bare utifra det. Går det ikke an å gi barnet mer alenetid? Tenker at dere kan prøve å forhandle om det. Gi litt alenetid som "premie" for god oppførsel eller toleranse. 

[AnonymBruker]

Vi har en på samme alder som er ganske lik. Han trenger MYE positiv oppmerksomhet, tid med foreldrene (helst uten søsken) og er generelt krevende. Vi har slitt i årevis, men nå ser det ut til å bedre seg heldigvis, for ellers hadde jeg møtt veggen. De to andre barna får dessverre ikke like mye oppmerksomhet, men vi gjør så godt vi kan.

Anonymkode: 2cce6...e87

[AnonymBruker]

ti10 skrev (52 minutter siden):

Når en 4-åring truer med selvmord så er det ikke barnet som er problemet, da er det foreldrene og hjemmesituasjon som er problemet. 

Det betyr bare at barnet er så frustrert at hen vil ut av situasjonen. Det betyr ikke at de faktisk vet hva de snakker om. Det har fagpersoner sagt til oss ihvertfall..

Anonymkode: 37265...84e

[AnonymBruker]

Er det du som skrev tidligere om gutten som ville skade søsteren sin? Han som sparket etter henne når hun krøp på gulvet som baby?

Jeg forstår du synes det er slitsomt. Det er utrolig utmattende med et barn med adhd. Jeg har et selv, og er alene, når jeg har han. Han også liker alene tid, men er mye mer harmonisk når han er sammen med en venn. Uten en venn der så får han ganske triste tanker, og mye tvangstanker, feks at maten hans inneholder små dyr. Det har han slitt med siden han var 4 faktisk. 

Hva kan man gjøre da? Jeg vet ikke. Men å jobbe med empati, omsorg for andre, lære seg å bli glad i og passe på dyr, feks. Lære seg hva omsorg betyr. 

Leste om en dokumentar om en jente som slet med tanker om å skade andre, og hun skadet sin bror faktisk. Hun hadde blitt utsatt for veldig mye misbruk da, stakkar, og hun var derfor veldig sint inne i seg, fordi faren hadde skadet henne og misbrukt henne.  Det som hjalp henne, var å bo i en omsorgssituasjon der de jobbet med å lære henne at hun var verdifull og kunne ivareta dyr på en gård. Hun ble bra igjen, og er nå etablert med mann og barn, ig jobber med barn som har traumer. 

Om gutten din er veldig sint og har lyst å skade sitt søsken, så kan det kanskje være nyttig å finne ut hva det kommer av. Kanskje er det bare sånn at han har anlegg til å bli misunnelig og sjalu. Men som foreldre, hva kan dere gjøre for å trygge han? Kanskje kan dere snakke masse med han om når han er god, og flink, og skryte når han viser omsorg. "oi husker du når du var så snill i går og hjalp meg med... Oi tusen takk for at du var så snill og hjalp søsteren din med å.. så bra du klapper katten så forsiktig, det setter han pris på tror jeg. Du er en snill gutt og flink til å ta vare på dyr. Gjør dere dette, evt?

 

 

Anonymkode: 37265...84e

[AnonymBruker]

Hadde vært livredd for at 9 åringen ville skadet den minste. 

Får dere noe mer hjelp av bv f.eks?

Anonymkode: 661c1...e9d

[AnonymBruker]

svartkatt skrev (1 time siden):

Jeg har ikke vært så ille sjøl. Men jeg har krevd mye alenetid og kontroll.. så snakker bare utifra det. Går det ikke an å gi barnet mer alenetid? Tenker at dere kan prøve å forhandle om det. Gi litt alenetid som "premie" for god oppførsel eller toleranse. 

Barnet får mye alenetid. Er alltid alene med en av oss etter skolen og da er det 2,5 time til søskenet kommer hjem. Det er tydeligvis ikke nok.

Anonymkode: 95cab...c85

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Hadde vært livredd for at 9 åringen ville skadet den minste. 

Får dere noe mer hjelp av bv f.eks?

Anonymkode: 661c1...e9d

Nei, ikke noe kontakt med de nå.

Jeg er redd for det. Han skadet minste som baby da han tråkket på magen og truet ofte med vold. Da var han 3/4 år

Det har aldri vært alvorlig heldigvis. Det hender at han slår og dytter men det er mest erting. Han erter hele tiden, fra morgen til kveld.

Det kan vel være at han gjør dette, og sier slike ting for oppmerksomhet?

Anonymkode: 95cab...c85

[AnonymBruker]

Vi har ei med asperger, og det er et ekstremt og eksplosivt sinne når noe føles urettferdig. Det eskalerte fra 9-10-års alderen, med puberteten. Det er veldig vanskelig å få hverdagen til å fungere. Vårt barn truer oss, heller enn søskenet, det er oss h*n vil drepe osv. Skjønner at det er veldig vanskelig med tanke på søskenet som må skånes, og skal få en fin oppvekst.

Dere sier det ikke er autisme, men autistiske trekk. Det KAN hende at den psykopatiske "arven" i familien som du nevner rett og slett er asperger-aktige trekk. Det er mye som kan forveksles der, etter min erfaring. Ofte vil de vente med utredning av aspergers, fordi den ikke blir synlig før etter barneårene, for dem som er høytfungerende, i alle fall.

På BUP sier de at vi ikke kan ha de samme reglene for dette barnet som for andre barn/søsken. Konsekvenser har ingen effekt, heller ikke det å sette grenser. Det fører til voldsomme sinneanfall, for det er ikke grensen som er problemet, men selve grunnoppfatningen av hva som er rett og galt, og moralsk/god oppførsel.

Vi har også blitt rådet til alenetid, gi barnet rom til å velge selv, gjøre det han/hun vil, for det har behov som vi kanskje ikke forstår. Og det å velge sine kamper er viktig. Hos oss er alt en kamp, og huset føles som en slagmark til tider. En emosjonell slagmark. Både jeg og mannen har tegn på depresjon etter noen år med dette, og null hjelp fra fagfolk. Vi står i kø for div kursing, bl.a. som går på sinnemestring, men det er laaaaange køer, og ingenting for barnet selv, som hadde hatt godt av en eller annen form for terapi eller noen å snakke med. 

Føler med dere, håper dere finner hjelp eller en omgangsform hjemme som fungerer. Tror det er de verste årene, de pre-pubertale årene der barna ennå er temmelig umodne mentalt.

Anonymkode: 29aee...563

[Gjest ti10]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det betyr bare at barnet er så frustrert at hen vil ut av situasjonen. Det betyr ikke at de faktisk vet hva de snakker om. Det har fagpersoner sagt til oss ihvertfall..

Anonymkode: 37265...84e

Hvordan i alle dager havnet det innlegget du siterte under mitt nick? Jeg har også svart på det innlegget, men det er ikke mitt.

[svartkatt]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Barnet får mye alenetid. Er alltid alene med en av oss etter skolen og da er det 2,5 time til søskenet kommer hjem. Det er tydeligvis ikke nok.

Anonymkode: 95cab...c85

Alene for seg selv da? Aldri? Stakkars barn.

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Vi snakket med fagpersoner om dette da han truet med selvmord. Vi fikk til svar at et så lite barn ikke har forståelse for hva det vil si. Så de var ikke bekymret, han visste ikke hva han snakket om sa de til oss..

Ja vi har vært på kurs. Han har jo en diagnose og vi har fått foreldreveiledning.

Han har blitt plaget mye  i barnehagen rundt den alderen. Han fortalte også senere å ha blitt slått i bhg av en ansatt. Dette må ha skjedd når han var rundt 2-3 år fordi vi byttet barnehage etter dette.

Hvorfor må alltid foreldrene være problemet? Han har medfødte vansker og kan ha opplevd vold i barnehage, omfanget av det vet vi ikke. Han var ifølge advokat for ung til å avhøres da det kom frem.

 

 

Anonymkode: 95cab...c85

Jeg tenker gutten kan ha godt av å snakke med noen andre profesjonelle.

Om han har adhd, sterke autistiske trekk og i tillegg har blitt krenket av voksne så er det ikke så rart følelsene koker over.

Da kan det være fint å gå til noen som man kan snakke med om nettopp følelser. 
 

Har har ressurser på skolen? Kan det ligge noe i skolesituasjon som gjør at han tar ut usikkerhet og frustrasjon hjemme?