Kan folk oppdrag til å bli mer omgjengelig?

[AnonymBruker]

Dater en mann som har mange gode kvaliteter, men merker at jeg irriterer meg over at han er lite omgjengelig. Hvis vi er ute og spiser eller på en cafe er jeg typen som smiler og sier hei til de som jobber der, sier takk osv. vanlig høflighet mener jeg. Mannen sier forsåvidt takk, eller nikker, men han gir ikke øyenkontakt, ikke smil, han fremstår kjølig og uinteressert. Merker at han er litt sånn i andre sosiale situasjoner også. Tror ikke han mener det vondt. Jeg er veldig omgjengelig av meg, men det har ikke alltid kommet naturlig, som barn var jeg innadvendt og sjenert. Jeg har imidlertid begynt på fritidsaktiviteter helt alene, begynt på skole der jeg ikke kjente noen fra før, hatt ulike jobber osv, der jeg har måttet bli kjent med nye folk og dermed fått øvd meg mye på omgjengeligheten. I tillegg har jeg vært engasjert i ulike kirker der det har vært stort fokus på å være inkluderende, se andre mennesker, vise omsorg osv. Denne mannen har ikke samme bakgrunn og jeg lurer på om det kan være grunnen til at han ikke er så omgjengelig. Merker jeg gruer meg til å introdusere ham for mine venner. Mine venner er veldig blide, imøtekommende og åpne og er alltid veldig interessert i å bli kjent med menneskene de hilser på. Tror de (i likhet med meg) vil reagere på væremåten hans. 
 

Tror dere dette er noe man kan bli bedre på om man jobber med det/blir oppdratt litt? Eller er det en del av hans personlighet som jeg bare må godta? Jeg mener ikke at han skal bli som Stian Blipp, men synes et minimum er at man ser på servitøren, smiler og sier takk. 

Anonymkode: 7faed...542

[AnonymBruker]

Skrivefeil i overskriften, skal være oppdras, ikke oppdrag!

Anonymkode: 7faed...542

[AnonymBruker]

Du skal ikke oppdra noen som helst. Han skal gjøre forandringer hvis han vil det og vil han ikke, så er dere altfor forskjellige og et forhold kommer til å bli slitsomt for begge. 

Anonymkode: 90aaa...59e

[Daria]

Du skal ikke oppdra en voksen mann, det er ikke din oppgave uansett hvor gjerne du vil. Det er mye man kan endre på og jobbe med - hvis man selv ønsker det Det høres ikke ut som om det er noe i veien med ham, han er bare ikke like sosial og utadvendt som deg, og det er helt lov og normalt. Du er ikke standarden og målet han eller noen skal strekke seg mot. Du snakker om at du og dine omgivelser er så opptatt av å være inkluderende og se andre - en viktig del av det er faktisk å akseptere andre som de er, også når de ikke er akkurat sånn du ideelt synes de burde være. 

[AnonymBruker]

Tja. Jeg datet det jeg vil kalle en sur og negativ mann. Han er blitt mye mer konstruktiv med årene. Men jeg er naturlig mye varmere av personlighet enn ham, og mer sosial , og det er begrenset hvor mye det endrer seg for ham. I tillegg sliter han med at han ikke alltid vet hva han vil, og ikke alltid stoler på folk. Nå som vi har vært sammen lenger gir hans personlighet mer mening for meg, og i den grad jeg vil "oppdra" ham handler det mer om å sette grenser for bestemte ting, ikke endre hans grunnleggende væremåte. For han har noen kvaliteter som er verdifulle for meg. Han er glad i å være hjemme, og lojal og alltid opptatt av oss. 

Eksen min er forresten sosial og varm og alltid høflig mot alle. Sånn er han oppdratt, av foreldre som også putta mye annet rart inn i ham som jeg er glad jeg ikke omgås lenger. 

Anonymkode: 18984...c8e

[AnonymBruker]

Hvorfor er det så viktig at han blir omgjengelig? Du vil han skal bli som deg. Antagelig om han hadde vært omgjengelig og utadvendt så hadde du fått flere grunner til å være sjalu også. Ofte synes jeg at min mann er en smule for utadvendt. Det jeg absolutt ikke hadde akseptert er en utro mann. En mann kan ha sine svake sider så lenge han ikke er utro!

Anonymkode: 73837...d98

[Fru Uperfekt]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Dater en mann som har mange gode kvaliteter, men merker at jeg irriterer meg over at han er lite omgjengelig. Hvis vi er ute og spiser eller på en cafe er jeg typen som smiler og sier hei til de som jobber der, sier takk osv. vanlig høflighet mener jeg. Mannen sier forsåvidt takk, eller nikker, men han gir ikke øyenkontakt, ikke smil, han fremstår kjølig og uinteressert. Merker at han er litt sånn i andre sosiale situasjoner også. Tror ikke han mener det vondt. Jeg er veldig omgjengelig av meg, men det har ikke alltid kommet naturlig, som barn var jeg innadvendt og sjenert. Jeg har imidlertid begynt på fritidsaktiviteter helt alene, begynt på skole der jeg ikke kjente noen fra før, hatt ulike jobber osv, der jeg har måttet bli kjent med nye folk og dermed fått øvd meg mye på omgjengeligheten. I tillegg har jeg vært engasjert i ulike kirker der det har vært stort fokus på å være inkluderende, se andre mennesker, vise omsorg osv. Denne mannen har ikke samme bakgrunn og jeg lurer på om det kan være grunnen til at han ikke er så omgjengelig. Merker jeg gruer meg til å introdusere ham for mine venner. Mine venner er veldig blide, imøtekommende og åpne og er alltid veldig interessert i å bli kjent med menneskene de hilser på. Tror de (i likhet med meg) vil reagere på væremåten hans. 
 

Tror dere dette er noe man kan bli bedre på om man jobber med det/blir oppdratt litt? Eller er det en del av hans personlighet som jeg bare må godta? Jeg mener ikke at han skal bli som Stian Blipp, men synes et minimum er at man ser på servitøren, smiler og sier takk. 

Anonymkode: 7faed...542

Som voksen nei, men de kan fake. 
Det må gjøres når de er små 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Dater en mann som har mange gode kvaliteter, men merker at jeg irriterer meg over at han er lite omgjengelig. Hvis vi er ute og spiser eller på en cafe er jeg typen som smiler og sier hei til de som jobber der, sier takk osv. vanlig høflighet mener jeg. Mannen sier forsåvidt takk, eller nikker, men han gir ikke øyenkontakt, ikke smil, han fremstår kjølig og uinteressert. Merker at han er litt sånn i andre sosiale situasjoner også. Tror ikke han mener det vondt. Jeg er veldig omgjengelig av meg, men det har ikke alltid kommet naturlig, som barn var jeg innadvendt og sjenert. Jeg har imidlertid begynt på fritidsaktiviteter helt alene, begynt på skole der jeg ikke kjente noen fra før, hatt ulike jobber osv, der jeg har måttet bli kjent med nye folk og dermed fått øvd meg mye på omgjengeligheten. I tillegg har jeg vært engasjert i ulike kirker der det har vært stort fokus på å være inkluderende, se andre mennesker, vise omsorg osv. Denne mannen har ikke samme bakgrunn og jeg lurer på om det kan være grunnen til at han ikke er så omgjengelig. Merker jeg gruer meg til å introdusere ham for mine venner. Mine venner er veldig blide, imøtekommende og åpne og er alltid veldig interessert i å bli kjent med menneskene de hilser på. Tror de (i likhet med meg) vil reagere på væremåten hans. 
 

Tror dere dette er noe man kan bli bedre på om man jobber med det/blir oppdratt litt? Eller er det en del av hans personlighet som jeg bare må godta? Jeg mener ikke at han skal bli som Stian Blipp, men synes et minimum er at man ser på servitøren, smiler og sier takk. 

Anonymkode: 7faed...542

Den måten du og din omgangskrets møter andre på virker noe falsk for meg. Foretrekker folk som er seg selv, slik som mannen din.

Anonymkode: 9499a...136

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Den måten du og din omgangskrets møter andre på virker noe falsk for meg. Foretrekker folk som er seg selv, slik som mannen din.

Anonymkode: 9499a...136

Ehm? Hva vet du om vi er falske eller ikke? Jeg vet ihvertfall med meg selv at jeg IKKE er falsk, jeg er genuint opptatt av folk. Så har jeg en drøss med andre ting i livet jeg IKKE er opptatt av. Og jeg menet ikke at man skal være som Stian Blipp, jeg mener ikke man skal være påtatt utadvendt (sånn som amerikanere ofte er…), jeg mener bare at man skal tenke litt over hvordan man oppfører seg mot de rundt og om de kan føle seg avvist/føle at man ikke er interessert. Feks mangel på øyenkontakt er en sånn ting. Hvis man ikke gidder møte blikket til den man snakker med fremstår man respektløs.

Jeg har ofte blitt gjort oppmerksom på ting i min væremåte, som andre har reagert på: krass i stemmen (kommer fra Bergen så er arvelig belastet der…) kort i svarene osv, og dette har jeg blitt veldig takknemlig for å bli korrigert på, for da kan jeg forbedre meg. Som nevnt i hovedinnlegg er jeg ikke omgjengelig av natur, det er noe jeg har måttet lære meg fra videregående-alder og oppover. Av alle ting har ikke foreldrene mine oppdratt meg og søskene mine til omgjengelighet…
 

Føler en del i denne tråden tolker meg i værste mening her…

Anonymkode: 7faed...542

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg mener bare at man skal tenke litt over hvordan man oppfører seg mot de rundt og om de kan føle seg avvist/føle at man ikke er interessert. Feks mangel på øyenkontakt er en sånn ting. Hvis man ikke gidder møte blikket til den man snakker med fremstår man respektløs.

Anonymkode: 7faed...542

Eller introvert...

Anonymkode: 18984...c8e