Vet du årsaken til din depresjon?

[AnonymBruker]

En del er deprimert, men hvorfor? Vet alle årsaken til depresjonen sin, eller er det noen som bare er deprimert uten å helt vite hvorfor? 

Når ble du deprimert? Hvor lenge? Hvilken hjelp fikk du/gikk du på medisiner/samtaler? Hva hjalp og hva hjalp ikke?

Anonymkode: c7226...fd9

[AnonymBruker]

Ja, årsaken til min egen deperesjon er at jeg ikke klarer være den jeg ønsker å være. Fordi jeg sliter med sosial angst og muligens litt asperger syndrom. (Sier muligens fordi psykologene ikke enes, en mener ja, mens neste man fjerner diagnosen).

Anonymkode: 8d3d6...207

[AnonymBruker]

Jeg har hatt flere årsaker til depresjon gjennom livet. Noe var mer åpenbart (traumer fra mobbing i oppvekst etc), mens andre var fysiske årsaker som tok meg år å finnne ut av.

For lave nivåer av d vitamin var èn årsak. Nivåene var innenfor det de kaller "normalt", men lå i nedre sjiktet. Jeg begynte med høyere tilskudd, kombinert med k2 og magnesium. Jeg begynte å spise animalsk mat igjen etter mange år uten, og både angst og depresjon forsvant fort. Ikke fordi jeg hadde mangler per blodprøver, men fordi animalsk mat har veldig høy biotilgjengelighet, slik at kroppen klarer å bruke næringsstoffene riktig.
Jeg hadde forøvrig problemer med depresjon og d vitamin mangel før jeg ble veganer. 


 

Anonymkode: 965de...6e5

[AnonymBruker]

Ja, er ensom og har alltid blitt sviktet av dem jeg har vært og er glad i. Det slutter liksom aldri.

Anonymkode: 6fd90...81c

[AnonymBruker]

Det finnes depresjoner som ikke gar en mental årsak. Det kalles kjemisk og kan komme av usunn livstil at man spiser noe man ikke tåler som e stoffer med bivirkninger søtstoffer osv og feilmedisinering 

Anonymkode: 46418...603

[Lea]

Det aner jeg ikke da jeg har hatt depresjon hele livet mitt. Er 32 nå.

[AnonymBruker]

De gangene jeg har hatt depresjon har det vært om høsten eller vinteren. Mangel på sollys, aktivitet og vitamin D har nok spilt en rolle. Men det er jo sånt som bare kan skje uten noen spesiell grunn.

Husker legen spurte meg en av de første gangene om jeg trodde jeg kunne være deprimert. Da gråt jeg og sa "nei, jeg har jo ikke noen grunn til det". 😅 Man trenger ikke å ha noen fæl livssituasjon for å bli deprimert, men det visste jeg ikke den gangen.

Anonymkode: e6210...7cd

[AnonymBruker]

Asperger er årsaken som ødela livet mitt såpass mye at jeg ble deprimert.

Anonymkode: ecc07...7a2

[Andrine&]

Voldtekt er hovedgrunn, uteblitt hjelp har gjort det verre. 

[AnonymBruker]

Jeg har bipolar lidelse. Depresjonene har ingen årsak. Kommer bare kastende på.

Anonymkode: 2e335...d5c

[AnonymBruker]

Ja, en barndom med narsissistisk far og søster, etterfulgt av en utro samboer. Jeg er i ferd med å knekke.

Anonymkode: 66230...4d3

[AnonymBruker]

En blanding av vanskelig studie, å være helt ny i studentlivet, flytte til et nytt land alene og et veldig dårlig kollektiv med mye utestenging 

Anonymkode: cdd90...72d

[AnonymBruker]

Seksuelle overgrep i barndommen, mobbing, omsorgssvikt og vold er årsaken her. Er ikke deprimert hele tiden, men kommer og går. 

Begynte å bli deprimert når jeg var rundt 12 år. Av og på til nå. Er snart 40. Som ung fikk jeg ingen hjelp. Når jeg var noen og 30 så begynte jeg å gå til psykolog som hjalp mye, men tok ikke bort alt så har nå startet med antidepressiva. Enn så lenge god effekt av det. 

Anonymkode: e5d79...e26

[Avstand]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

En del er deprimert, men hvorfor? Vet alle årsaken til depresjonen sin, eller er det noen som bare er deprimert uten å helt vite hvorfor? 

Når ble du deprimert? Hvor lenge? Hvilken hjelp fikk du/gikk du på medisiner/samtaler? Hva hjalp og hva hjalp ikke?

Anonymkode: c7226...fd9

Startet i 15-års alderen. Og det var om vintrene oftest. Det ble verre og verre med årene, men alltid mye verre om vintrene. 
Det skyldtes nok delvis genetikk, for jeg vet at hos pappa og hans slekt har psykiske sykdommer gått igjen i forskjellige former. Nå fikk jo jeg adhd diagnose i voksen alder+ Dystymi. 
 

Adhd’n kan kanskje være årsaken til at det startet, for jeg fikk så masse kritikk som barn. Jeg måtte være roligere, mer konsentrert, lære meg å bruke tid på ting som var kjedelig. Faktisk så ble jeg tvunget en gang av lærer å velge et tema jeg fant kjedelig, og ikke det jeg faktisk interesserte meg for fordi jeg skulle lære meg å lære ting som var kjedelig (fordi slik ville det være i voksenlivet). Jeg fikk ikke lese bøker, tegne eller snakke om mine egne interesser. Jeg ble også tvunget å være sammen med andre enn den eneste venninna mi (som jeg klaffet naturlig med) «fordi man må lære seg å møte forskjellige i voksenlivet». 
Og mange lignende eksempler. Jeg lærte altså at alt ved meg var galt. Jeg fikk skryt når jeg spilte skuespill, altså jeg latet som jeg var noe jeg ikke var. Deretter ble det vanskelig å nyte eget selskap siden jeg hadde lært at den jeg egentlig er, er den ingen liker.

Hadde skrevet mer, men ser det vil jo bli et livslangt innlegg å lese for deg. Så du får heller spørre. 
Men kort forklart; å stadig få høre at det er noe galt med den du er gjør noe med selvtilliten. Dårlig selvtillit gjør deg til et lett mobbeoffer. Så flytter din eneste venninne. Så er det 3 år på ungdomsskole. Du gleder deg til videregående. Du tror det skal gå bra, men det kommer nye mobbere. Mye verre. Her blir det fysiske slosskamper fordi jeg sa imot hun som var verst. Her er det snakk om slemme folk som sparket de som lå nede (ikke bare meg). 
Så får du angst fordi du aldri vet om du blir angrepet på vei til butikken, skolen eller trening. Slik kan gjøre en veldig sint, fordi man stadig må være på vakt og føler at ens frihet blir tatt fra en. 
Usunn livsstil gjorde alt verre. Null energi, på vinteren. Sov hele døgnet til slutt. 
 

Så slutter videregående og du flytter langt vekk. Nye folk. Alt blir bedre. Men krefter og selvbilde må bygges opp igjen etter så mange år med dårlige erfaringer med andre. Maaaangee år. 
 

Så, jeg har aldri sett på meg selv som en deprimert person. Jeg fikk bare mer motgang. Jeg har nok en psyke som er litt vanskelig å glede generelt, det skal til en del før jeg virkelig føler meg levende. 
 

[Blue Balloon]

Jeg vet ikke en gang om jeg er deprimert, og enda mindre om grunnen lol.

Jeg har jo egt aldri tenkt at jeg er deprimert før nå i seinere tid, når det har blitt mer fokus på det. Det var liksom aldri prata så mye om den slags i min familie og omgangskrets i oppveksten når jeg var kid. Har bare tenkt at slik er livet. Det går jo litt opp og ned. Er jo ikke super-lei meg hele tida. Men har av og til fundert på om det er ett eller annet som ikke er slik det skal være. Jeg merker at jeg kan relatere til en del når det er skriverier om psykisk helse og slikt i avisa. Men tenker jo at jeg skal være litt forsiktig med å selv påberope meg depresjon uten å ha prata med noen som forstår seg på slikt og da.

Jeg er ikke "deppa" hele tida da. Har jo fine stunder med latter og glede og. Og perioder der alt er ok. Men normalen det alltid går tilbake til når latter og glede er over, er liksom "meh", og litt smått negative tanker. Og noen ganger i blant så er livet bare dritt. Slik som i kveld. Nå er klokk 04.57 og jeg får ikke sove, så derfor havna jeg her. Har liksom aldri lange perioder der jeg våkner om mårran og tenker at "fy faen, livet er bra! Det er digg å være meg!" Husker at det kunne jeg ha når jeg gikk på barneskolen. Savner litt det. Men så har det bare gått over til å bli slik som det her. Nå er jeg i 30-åra.

Har jo prøvd å tenke over grunner til at jeg er nedstemt, men kommer liksom ikke på noe konkret. Har jo hatt litt motgang i perioder oppgjenom livet, men tenker egt ikke at jeg har hatt det vanskeligere enn andre. Kommer egentlig på flere grunner til at jeg burde være lykkelig. Er jo frisk og rask og har venner og alt jeg trenger av penger, ting og mat, og ellers interesang hverdag. Huff, det her er en av mine innerste tanker som jeg deler bare fordi jeg er anonym. Men noen ganger har jeg tenkt at jeg skulle nesten ønske at jeg hadde opplevd noe fælt, bare for å ha en grunn til å føle meg miserabel lol!

Ai, det her blei mye bokstaver om mine tanker.. For å svare på spørsmålet ditt: Aner ikke hvorfor det er slik. Hjernen bynte vel å bli slik i 17(?) års alderen. Så snart 20 år siden. Har ikke kommet dit hen at jeg har søkt om hjelp og funnet ut hva som funker og ikke funker, og fått medisiner. 

God natt.

 

[Purple_Pixiedust]

Jeg har både hatt mange og store belastninger i livet mitt, i tillegg til å ha bipolar lidelse. Har også Asperger og emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse som jo også øker sannsynligheten for depresjon. Men de siste årene har jeg ikke hatt noen konkrete årsaker til å bli deprimert, bortsett fra ensomhet da. Men depresjonene (og hypomaniene) kommer bare som perler på en snor. Nå er jeg ikke deprimert for en gangs skyld og nyter det. 

Jeg blir hypoman av antidepressiva, Lamictal har ikke fungert godt nok, men skal starte på Litium I januar og jeg går på abilify nå fordi jeg ble hypoman i november. 

Sunt kosthold, fysisk aktivitet, ikke rus og stabil døgnrytme et helt avgjørende for meg. Jeg legger meg 2130 hver kveld og står opp 07. Jeg er uføretrygdet. 

[AnonymBruker]

Faren min døde da jeg var 14 og det var en veldig traumatisk opplevelse for meg.  Da jeg selv fikk barn fikk jeg fødselsdepresjon. Jeg er ensom. Kvalifiserer ikke for terapi da jeg ikke er deprimert nok, tydeligvis. Legen gir meg bare antidepressiva uten oppfølging med terapi. Det hjelper der og da men når jeg slutter med medisinen, så er det tilbake til der jeg var. Det går aldri over og ingen kan hjelpe meg. Er vel bare kronisk og noen gangen forstår jeg ikke hvorfor livet mitt ble slik. 

Anonymkode: b9961...b2d

[AnonymousBruker]

Min skyldtes trolig en blanding av veldig mange ting; usikkerhet av egen identiet, tidlig modenhet (passet dermed ikke inn med de på samme alder), uoppdaget aspergerssyndrom, ensomhet, angst og ble utsatt for seksuell krenkelse / beføling av en onkel (han fikk straffa si) som gjorde at jeg følte at jeg mistet hele familien som egt bare er adoptivfamilie, og med det følte jeg meg familieløs uten hjem.

Livet mitt, kort oppsummert.

[AnonymBruker]

Føler meg aldri bra nok. Det er nok pga. oppveksten, mobbing og exen min... I tillegg gjør jeg mye dumt også på grunn av manglende støtte og forbilder. Har blitt mye crash & burn i livet. Lært alt som er normalt sosial oppførsel fra tv og ved å være hyper oppmerksom. Crash & burn... 

 

Anonymkode: 1bf45...037

[Jytte]

Er deppa, av og til, noen ganger lenge.  Tar ingen medisiner for det men bruker mye fra helsekost. Vet det er lys i tunellen, ofte har jeg lurt på hvor... Kan være vær-deprimert, ofte. Og pga. klima. Men nå gidder jeg faktisk ikke la det styre så mye, det som skjer det skjer.