Hvordan forklare og tilgi seg selv en dårlig fortid?

[AnonymBruker]

Oppveksten min var dessverre ikke så bra, mye vondt, rus, sykdom, jeg var inn og ut av fosterhjem, fullførte ikke videregående, ble med i gjeng og gjorde noen dumme ting, men ikke noe alvorlig og ingen ble skadet. En nær katastrofe skjedde og vekket meg, fikk meg til å forstå at det ville gå til helvete om det fikk fortsette. Så jeg flyttet for å starte på nytt. I fjor flyttet jeg tilbake for å ta vare på aldrende syke foreldre og jeg møter folk fra fortiden min som husker meg fra den gangen og husker meg litt som en idiot. Jeg synes det er vanskelig å vise at jeg er en annen person nå, samtidig å forklare at ting hjemme var ikke som de så ut. Foreldrene mine var ekstremt flinke til å ha et sterkt ansikt utad mens ting fallt fra hjemme. 

Jeg har visst ikke bearbeidet de tingene siden møter minner meg på det, jeg synes det er vanskelig å se tilbake og vite at jeg kastet bort ungdomssårene på idioti. 

Anonymkode: 5a43f...c1a

[Raven.Writingdesk]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Oppveksten min var dessverre ikke så bra, mye vondt, rus, sykdom, jeg var inn og ut av fosterhjem, fullførte ikke videregående, ble med i gjeng og gjorde noen dumme ting, men ikke noe alvorlig og ingen ble skadet. En nær katastrofe skjedde og vekket meg, fikk meg til å forstå at det ville gå til helvete om det fikk fortsette. Så jeg flyttet for å starte på nytt. I fjor flyttet jeg tilbake for å ta vare på aldrende syke foreldre og jeg møter folk fra fortiden min som husker meg fra den gangen og husker meg litt som en idiot. Jeg synes det er vanskelig å vise at jeg er en annen person nå, samtidig å forklare at ting hjemme var ikke som de så ut. Foreldrene mine var ekstremt flinke til å ha et sterkt ansikt utad mens ting fallt fra hjemme. 

Jeg har visst ikke bearbeidet de tingene siden møter minner meg på det, jeg synes det er vanskelig å se tilbake og vite at jeg kastet bort ungdomssårene på idioti. 

Anonymkode: 5a43f...c1a

Jeg tror du må forstå at selv om du var et offer i din barndom så har du muligens også bidratt til å skape offer av andre, og ødelegge andre sin barndom. For når du sier dumme ting, tenker jeg mest på om du har trakassert, gjort narr av, ødelagt for, - og mobbet andre. Har du det?

[AnonymBruker]

Full Ugle skrev (1 minutt siden):

Jeg tror du må forstå at selv om du var et offer i din barndom så har du muligens også bidratt til å skape offer av andre, og ødelegge andre sin barndom. For når du sier dumme ting, tenker jeg mest på om du har trakassert, gjort narr av, ødelagt for, - og mobbet andre. Har du det?

jeg mener hivedsaklig drukket, selv ruset meg, dårlige destruktive vennerelasjoner, men også har jeg vært slem mot andre, men det var slik jeg sa unnskyld for litt etterpå.

Anonymkode: 5a43f...c1a

[AnonymBruker]

TS, se dette, er du snill. 

 

 

 

Anonymkode: 16b8c...6b6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Oppveksten min var dessverre ikke så bra, mye vondt, rus, sykdom, jeg var inn og ut av fosterhjem, fullførte ikke videregående, ble med i gjeng og gjorde noen dumme ting, men ikke noe alvorlig og ingen ble skadet. En nær katastrofe skjedde og vekket meg, fikk meg til å forstå at det ville gå til helvete om det fikk fortsette. Så jeg flyttet for å starte på nytt. I fjor flyttet jeg tilbake for å ta vare på aldrende syke foreldre og jeg møter folk fra fortiden min som husker meg fra den gangen og husker meg litt som en idiot. Jeg synes det er vanskelig å vise at jeg er en annen person nå, samtidig å forklare at ting hjemme var ikke som de så ut. Foreldrene mine var ekstremt flinke til å ha et sterkt ansikt utad mens ting fallt fra hjemme. 

Jeg har visst ikke bearbeidet de tingene siden møter minner meg på det, jeg synes det er vanskelig å se tilbake og vite at jeg kastet bort ungdomssårene på idioti. 

Anonymkode: 5a43f...c1a

Aller først må du tilgi deg selv, som barn og ungdom hadde du lite å stille opp med når forholdene hjemme var så ille. 

Du bør også være veldig stolt av at du har klart å snu livet ditt så til de grader!  La folk se personen du nå er, etter hvert vil de innse hvor mye du har forandret deg. La tiden jobbe for deg. 

Kanskje trenger du litt støtte og hjelp av en psykolog til å begynne med? Eller en person du stoler på? 

Jeg forstår at det ikke er en enkel situasjon når foreldrene dine skjulte hvordan det egentlig var hjemme hos dere. 

Anonymkode: 9f7f0...0f3

[AnonymBruker]

Takk❤ jeg møtte noen i butikken som sa at moren min hadde sagt at jeg flyttet fordi jeg var sur og misfornøyd med alt. Jeg flyttet fordi jeg i rus plutselig våknet midt i eget selvmordsforsøk. Har aldri bearbeidet eller snakket om de tingene. 

Anonymkode: 5a43f...c1a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

TS, se dette, er du snill. 

 

 

 

Anonymkode: 16b8c...6b6

Helvete det stakk dypt, takk!

Anonymkode: 5a43f...c1a

[AllahBallah]

Min erfaring er at det ofte er uproblematisk å vise seg selv fra en ny side, og at folk ikke bare aksepterer, men tar gledelig imot den nye "en selv" dersom man har forandret seg til det bedre

Så jeg tror ikke du trenger tenke så mye på hva andre mener om deg lengre, men viktigste er nok å jobbe med hva en selv føler om en selv. Akseptere at fortid er fortid, og at du nå er en ny og bedre utgave av deg selv.

Med unntak av om du har drevet med grov mobbing, seksuelle overgrep osv.

[klarinetta]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Oppveksten min var dessverre ikke så bra, mye vondt, rus, sykdom, jeg var inn og ut av fosterhjem, fullførte ikke videregående, ble med i gjeng og gjorde noen dumme ting, men ikke noe alvorlig og ingen ble skadet. En nær katastrofe skjedde og vekket meg, fikk meg til å forstå at det ville gå til helvete om det fikk fortsette. Så jeg flyttet for å starte på nytt. I fjor flyttet jeg tilbake for å ta vare på aldrende syke foreldre og jeg møter folk fra fortiden min som husker meg fra den gangen og husker meg litt som en idiot. Jeg synes det er vanskelig å vise at jeg er en annen person nå, samtidig å forklare at ting hjemme var ikke som de så ut. Foreldrene mine var ekstremt flinke til å ha et sterkt ansikt utad mens ting fallt fra hjemme. 

Jeg har visst ikke bearbeidet de tingene siden møter minner meg på det, jeg synes det er vanskelig å se tilbake og vite at jeg kastet bort ungdomssårene på idioti. 

Anonymkode: 5a43f...c1a

Den du var da gjorde valg som virket logiske eller riktige da. Selv om det ikke føltes ensidig riktig (ting gjør sjelden det) så var det en logikk bak det som har som intensjon å "hjelpe oss framover, forbi, videre"... i ettertid kan vi vurdere valgene som dårlige og bebreide oss selv, men kanskje det går an å se at dette var de eneste valgene tilgjengelig i den situasjonen man var på det tidspunktet... 

Så vil det komme bølger av tilgivelse og innsikt, som vil avløses av selvforakt, og slik bølger det fram og tilbake. Hjernen er slik. Men det er fordi det virker logisk ut fra hvert øyeblikk de oppstår... om du forstår hva jeg prøver å si. Vår oppfattelse av noe er aldri konstant. Vi kan elske barna våre, og i neste øyeblikk angre på at vi fikk dem, for å sette det på spissen. 

Helt uskyldig. Men vi mennesker legger stein til byrden fordi vi kan lage konsepter og strategier og angrer og terper. 

Om vi ser at hjernen bare er sånn, kan man kanskje også begynne å legge mindre vekt på svingningene? Når det stormer kan man la grumset legge seg i fred, istedet for å slåss mot vindkastene.. 🌼

 

[AnonymBruker]

AllahBallah skrev (6 minutter siden):

Min erfaring er at det ofte er uproblematisk å vise seg selv fra en ny side, og at folk ikke bare aksepterer, men tar gledelig imot den nye "en selv" dersom man har forandret seg til det bedre

Så jeg tror ikke du trenger tenke så mye på hva andre mener om deg lengre, men viktigste er nok å jobbe med hva en selv føler om en selv. Akseptere at fortid er fortid, og at du nå er en ny og bedre utgave av deg selv.

Med unntak av om du har drevet med grov mobbing, seksuelle overgrep osv.

Nei absolutt ikke noe sånt. Håper du har rett, kanskje jeg ikke trenger og må forklare meg om alt. Kjenner det bare er så tøft, kanskje fordi mye av dette er ting jeg selv ikke bearbeidet.

klarinetta skrev (5 minutter siden):

Den du var da gjorde valg som virket logiske eller riktige da. Selv om det ikke føltes ensidig riktig (ting gjør sjelden det) så var det en logikk bak det som har som intensjon å "hjelpe oss framover, forbi, videre"... i ettertid kan vi vurdere valgene som dårlige og bebreide oss selv, men kanskje det går an å se at dette var de eneste valgene tilgjengelig i den situasjonen man var på det tidspunktet... 

Så vil det komme bølger av tilgivelse og innsikt, som vil avløses av selvforakt, og slik bølger det fram og tilbake. Hjernen er slik. Men det er fordi det virker logisk ut fra hvert øyeblikk de oppstår... om du forstår hva jeg prøver å si. Vår oppfattelse av noe er aldri konstant. Vi kan elske barna våre, og i neste øyeblikk angre på at vi fikk dem, for å sette det på spissen. 

Helt uskyldig. Men vi mennesker legger stein til byrden fordi vi kan lage konsepter og strategier og angrer og terper. 

Om vi ser at hjernen bare er sånn, kan man kanskje også begynne å legge mindre vekt på svingningene? Når det stormer kan man la grumset legge seg i fred, istedet for å slåss mot vindkastene.. 🌼

 

Dette skal jeg lagre og lese, takk, hjernen min stormer veldig for tiden.

Anonymkode: 5a43f...c1a

[AnonymBruker]

Jeg forstår så godt ❤️ 

Hadde en tøff oppvekst selv, med ekstrem-mobbing, omsorgssvikt, m.m. Dette førte til at jeg fikk en veldig destruktiv oppførsel, og jeg har sabotert meg selv og livet mitt i stor grad - også som voksen. Relasjonsproblemer, tilknytningsvansker, slitsom personlighet for omgivelsene til tider (sinne, overreaksjoner, etc)

Jeg levde et utsvevende liv i mange år (sex, fyll), manglet sosiale antenner, og kranglet ekstremt mye med folk. Mye dyptliggende konflikter fører ofte til at man tiltrekker seg konflikter med andre. Jeg ble ikke veldig godt likt, for å si det sånn.
Og jeg var hele tiden i "pekefinger" modus. Altså, det var alle andre det var noe feil med. Alltid. Jeg reagerte veldig reaktivt og intenst, hadde ikke evnen til å reflektere og møte andre mennesker (særlig i konflikter) på en konstruktiv måte.

Heldigvis våknet jeg, fikk jobbet med meg selv, og fikk en bedre balanse. Dette var en lang prosess, tok flere år for meg. 
Det var hardt å se seg selv i speilet og innse hva slags menneske man hadde blitt. 
Det er ikke godt å ikke like den man er. Og det er ikke bare å knipse med fingrene og endre seg. Man har dype fastgrodde sår som gjør at man er i en slags automodus. Det tar tid å endre på mønster. 

Man må tilgi seg selv, men også andre. Det er vanskelig å tilgi mennesker som har laget så store arr på sjela. Men så innså jeg at alle mennesker gjør så godt de kan utifra de forutsetningene de har. Folk som mobber er gjerne offer for noe selv, så de projiserer vanskene på andre. Alkoholikere rømmer fra noe veldig vanskelig, osv. Det ble lettere for meg å tilgi andre da jeg forstod dette. Og når man da også vet at "hei, jeg gjorde faktisk så godt jeg klarte med alt jeg slet med", så ble det lettere å tilgi meg selv også.

Det er tøft å være menneske, virkelig. Men det at du er så bevisst på dette, TS, er virkelig et stort skritt i riktig retning. Ikke forvent at du skal være perfekt fra nå av, du vil fortsatt gjøre feil. Jeg også. Men sånn er det å være menneske, også lærer og utvikler vi oss underveis. Lær deg å være tilstede her og nå, og vit at vi har alle bagasje som har formet oss på et vis. 

Anonymkode: b6b5d...e78

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg forstår så godt ❤️ 

Hadde en tøff oppvekst selv, med ekstrem-mobbing, omsorgssvikt, m.m. Dette førte til at jeg fikk en veldig destruktiv oppførsel, og jeg har sabotert meg selv og livet mitt i stor grad - også som voksen. Relasjonsproblemer, tilknytningsvansker, slitsom personlighet for omgivelsene til tider (sinne, overreaksjoner, etc)

Jeg levde et utsvevende liv i mange år (sex, fyll), manglet sosiale antenner, og kranglet ekstremt mye med folk. Mye dyptliggende konflikter fører ofte til at man tiltrekker seg konflikter med andre. Jeg ble ikke veldig godt likt, for å si det sånn.
Og jeg var hele tiden i "pekefinger" modus. Altså, det var alle andre det var noe feil med. Alltid. Jeg reagerte veldig reaktivt og intenst, hadde ikke evnen til å reflektere og møte andre mennesker (særlig i konflikter) på en konstruktiv måte.

Heldigvis våknet jeg, fikk jobbet med meg selv, og fikk en bedre balanse. Dette var en lang prosess, tok flere år for meg. 
Det var hardt å se seg selv i speilet og innse hva slags menneske man hadde blitt. 
Det er ikke godt å ikke like den man er. Og det er ikke bare å knipse med fingrene og endre seg. Man har dype fastgrodde sår som gjør at man er i en slags automodus. Det tar tid å endre på mønster. 

Man må tilgi seg selv, men også andre. Det er vanskelig å tilgi mennesker som har laget så store arr på sjela. Men så innså jeg at alle mennesker gjør så godt de kan utifra de forutsetningene de har. Folk som mobber er gjerne offer for noe selv, så de projiserer vanskene på andre. Alkoholikere rømmer fra noe veldig vanskelig, osv. Det ble lettere for meg å tilgi andre da jeg forstod dette. Og når man da også vet at "hei, jeg gjorde faktisk så godt jeg klarte med alt jeg slet med", så ble det lettere å tilgi meg selv også.

Det er tøft å være menneske, virkelig. Men det at du er så bevisst på dette, TS, er virkelig et stort skritt i riktig retning. Ikke forvent at du skal være perfekt fra nå av, du vil fortsatt gjøre feil. Jeg også. Men sånn er det å være menneske, også lærer og utvikler vi oss underveis. Lær deg å være tilstede her og nå, og vit at vi har alle bagasje som har formet oss på et vis. 

Anonymkode: b6b5d...e78

Du setter så godt ord på det, akkurat sånn var jeg og akkurat sånn føltes det, akkurat dette mener jeg med idiot, jeg ville ikke være sånn mer og jeg brukte årevis på å endre meg og jobbe med ting, verste og tyngste jeg har gjort, men ligger mye igjen enda. Takk for at du ville dele dine sterke opplevelser og erfaringer med meg, jeg skal ta det med meg videre.

Anonymkode: 5a43f...c1a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Du setter så godt ord på det, akkurat sånn var jeg og akkurat sånn føltes det, akkurat dette mener jeg med idiot, jeg ville ikke være sånn mer og jeg brukte årevis på å endre meg og jobbe med ting, verste og tyngste jeg har gjort, men ligger mye igjen enda. Takk for at du ville dele dine sterke opplevelser og erfaringer med meg, jeg skal ta det med meg videre.

Anonymkode: 5a43f...c1a

I forhold til "hvordan forklare". Jeg har mange jeg gjerne skulle bedt om unnskyldning til, forklart, osv. For det er mye jeg skjemmes over. Men jeg har jobbet med å gi slipp på det behovet, for i de fleste tilfeller så angår det jo ingen. Det viktigste er at du kjenner din sannhet, og er stolt av den positive utviklingen i deg. Det er ingenting som er så viktig som det. Fortsett, fortsett!

 

"Let them judge you. Let them misunderstand you. 
Let them gossip about you. Their opinions aren´t your problems.
You stay kind, commited to love, and free in your authenticity.
No matter what they do or say, don´t you dare doubt your worth, 
or the beauty of your truth.
Just keep shining like you do"

Anonymkode: b6b5d...e78

[AnonymBruker]

Du har ingen forklaringsplikt til noen og jeg har vært litt i dine sko og føler ofte på det at jeg vil forklare selv men har snakket med psykolog som sier at man ikke skal utlevere for mye heller og at disse ikke engang er venner lenger så man trenger ikke engste seg og bruke energi på dem. De fleste voksne vet at folk endrer seg

Anonymkode: ca044...301

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

I forhold til "hvordan forklare". Jeg har mange jeg gjerne skulle bedt om unnskyldning til, forklart, osv. For det er mye jeg skjemmes over. Men jeg har jobbet med å gi slipp på det behovet, for i de fleste tilfeller så angår det jo ingen. Det viktigste er at du kjenner din sannhet, og er stolt av den positive utviklingen i deg. Det er ingenting som er så viktig som det. Fortsett, fortsett!

 

"Let them judge you. Let them misunderstand you. 
Let them gossip about you. Their opinions aren´t your problems.
You stay kind, commited to love, and free in your authenticity.
No matter what they do or say, don´t you dare doubt your worth, 
or the beauty of your truth.
Just keep shining like you do"

Anonymkode: b6b5d...e78

Kan ikke huske sist jeg gråt så hardt som etter at jeg laga tråden, det er veldig godt og vondt på samme tid, takk, takk fra hele meg. 

Jeg har sagt mye unnskyld, og forklart, føler bare jeg må gjøre det mer. Og etter at jeg flyttet tilbake blir jeg mer og mer klar over hvor traumatisert og forferdelig det egentlig var den gangen, sårene begynner å rives opp igjen, men jeg tror det er riktig denne gangen, så de kan gro ordentlig. 

Anonymkode: 5a43f...c1a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Du har ingen forklaringsplikt til noen og jeg har vært litt i dine sko og føler ofte på det at jeg vil forklare selv men har snakket med psykolog som sier at man ikke skal utlevere for mye heller og at disse ikke engang er venner lenger så man trenger ikke engste seg og bruke energi på dem. De fleste voksne vet at folk endrer seg

Anonymkode: ca044...301

Sliter veldig med dette. Gikk forbi en gammel nabo jeg ikke har sett på 20 år, måtte hindre meg selv i å gå etter og forklare at jeg ikke er en bråkebøtte av en dranker som vanker gatelangs om nettene lenger. Det hadde sikkert vært sykt om jeg hadde gjort det, men du vet! 

Anonymkode: 5a43f...c1a

[Raven.Writingdesk]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

jeg mener hivedsaklig drukket, selv ruset meg, dårlige destruktive vennerelasjoner, men også har jeg vært slem mot andre, men det var slik jeg sa unnskyld for litt etterpå.

Anonymkode: 5a43f...c1a

Dette er ting som jeg mener andre ikke har noe med. Du har vært selvdestruktiv, hva enkelte tenker om det skal du ikke bry deg om. Vær heller stolt av hvor langt du har kommet! 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Kan ikke huske sist jeg gråt så hardt som etter at jeg laga tråden, det er veldig godt og vondt på samme tid, takk, takk fra hele meg. 

Jeg har sagt mye unnskyld, og forklart, føler bare jeg må gjøre det mer. Og etter at jeg flyttet tilbake blir jeg mer og mer klar over hvor traumatisert og forferdelig det egentlig var den gangen, sårene begynner å rives opp igjen, men jeg tror det er riktig denne gangen, så de kan gro ordentlig. 

Anonymkode: 5a43f...c1a

❤️ 

Den andre AB også sier det veldig riktig; du skylder ingen en forklaring. Du skal ihvertfall ikke løpe etter folk å forklare deg selv. De som virkelig er vennene dine, kommer tilbake på et vis. Da kan du forklare, i en naturlig setting.
Husk at mange mennesker bare er utrolig nysgjerrige og vil vite alt om alle. Men det er ikke genuint, og disse menneskene skal du ikke dele ditt innerste til. 

Lev så godt du kan, og husk at det er ganske vanlig å miste relasjoner i den prosessen du er. Både mens det stormet rundt deg, men også når du er i en så stor healing og endringsprosess. 

Jeg skjønner veldig trangen din til å forklare! Men jeg tror ærlig talt at den du viser at du er nå og fremover, er det viktigste. Alle med litt innsikt vet at folk som har vært utagerende har vært det for en grunn, og at man kan endre seg. De som ikke forstår det, trenger du ikke. Det er så enkelt. 

Du kan hjelpe mange mennesker med innsikten du har fått, og det du har vært igjennom. Når du kommer dit at du kan gi slipp på alt du snakke om nå, når du har fått mer healing, så kanskje du kan hjelpe andre? 

Anonymkode: b6b5d...e78

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 11.12.2022 den 16.36):

❤️ 

Den andre AB også sier det veldig riktig; du skylder ingen en forklaring. Du skal ihvertfall ikke løpe etter folk å forklare deg selv. De som virkelig er vennene dine, kommer tilbake på et vis. Da kan du forklare, i en naturlig setting.
Husk at mange mennesker bare er utrolig nysgjerrige og vil vite alt om alle. Men det er ikke genuint, og disse menneskene skal du ikke dele ditt innerste til. 

Lev så godt du kan, og husk at det er ganske vanlig å miste relasjoner i den prosessen du er. Både mens det stormet rundt deg, men også når du er i en så stor healing og endringsprosess. 

Jeg skjønner veldig trangen din til å forklare! Men jeg tror ærlig talt at den du viser at du er nå og fremover, er det viktigste. Alle med litt innsikt vet at folk som har vært utagerende har vært det for en grunn, og at man kan endre seg. De som ikke forstår det, trenger du ikke. Det er så enkelt. 

Du kan hjelpe mange mennesker med innsikten du har fått, og det du har vært igjennom. Når du kommer dit at du kan gi slipp på alt du snakke om nå, når du har fått mer healing, så kanskje du kan hjelpe andre? 

Anonymkode: b6b5d...e78

Takk kanskje en dag om jeg kommer så langt, og får bearbeidet så mye at jeg kan gjøre erfaringer om til kunnskap, og om noen trenger min hjelp, skal de få det. 

Anonymkode: 5a43f...c1a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 11.12.2022 den 11.21):

Oppveksten min var dessverre ikke så bra, mye vondt, rus, sykdom, jeg var inn og ut av fosterhjem, fullførte ikke videregående, ble med i gjeng og gjorde noen dumme ting, men ikke noe alvorlig og ingen ble skadet. En nær katastrofe skjedde og vekket meg, fikk meg til å forstå at det ville gå til helvete om det fikk fortsette. Så jeg flyttet for å starte på nytt. I fjor flyttet jeg tilbake for å ta vare på aldrende syke foreldre og jeg møter folk fra fortiden min som husker meg fra den gangen og husker meg litt som en idiot. Jeg synes det er vanskelig å vise at jeg er en annen person nå, samtidig å forklare at ting hjemme var ikke som de så ut. Foreldrene mine var ekstremt flinke til å ha et sterkt ansikt utad mens ting fallt fra hjemme. 

Jeg har visst ikke bearbeidet de tingene siden møter minner meg på det, jeg synes det er vanskelig å se tilbake og vite at jeg kastet bort ungdomssårene på idioti. 

Anonymkode: 5a43f...c1a

Jeg tror alle føler på ting når de er på stedet vokste opp og gikk på skole. Slett ikke alle var populære. Vi er andre mennesker nå enn vi var dengang. Det gikk skikkelig utforbakke for meg.  Ting ble som de ble med de forutsetninger som lå til grunn. Ingen vits å tenke hva annet man kunne gjort såfremt man ikke eier en tidsmaskin. Det viktige er at man tok seg inn igjen og kom på rett spor. Oppegående mennesker forstår at andre utvikler seg og ikke er det samme barnet de kjente dengang. En av de største ugangskråkene jeg visste om er i dag direktør i et stort firma, og den mest tyvaktige (som tilogmed stjal ting fra meg og hjemme hos meg, og vi stjal litt sammen i butikker) hun ble politi. Tiden endrer folk. 

Anonymkode: 81d0c...eed