Når og hvordan får man bevissthet om man er «pen» eller «stygg»?

[AnonymBruker]

Som tittelen sier. I hvilken alder og hvorfor oppfatter man seg selv som mindre pen, middeles eller vakker?

Selv føler jeg meg ikke pen i det hele tatt. Som barn var jeg ikke spesielt pen eller populær. Aldri gutter som likte meg og jeg fikk en del stygge kommentarer på både tenner og nese. Har hatt dårlig selvtillit hele livet.

Nå i voksen alder synes jeg at jeg ser ok ut, men har fortsatt elendig selvfølelse om det gir mening. Til tross for at venninner og andre kvinner kaller meg vakker og menn prøver seg og kaller meg pen hele tiden. Har fått høre at jeg er veldig vakker og spørsmål om «hvordan det føles å være SÅ pen?».

Tenker objektivt at jeg da kanskje burde tenke på meg selv som pen med tanke på all oppmerksomheten jeg får for utseendet. Bruker også en del tid på sminke, hår og klær. Men nei, føler meg fortsatt stygg. 

Er det om man er pen eller ei som barn som avgjør hvordan man føler seg som voksen?

Er veldig opptatt av og legger mye verdi i utseende. Og det ønsker jeg å endre. Men er det mulig? Er det mulig å få et positivt og avslappet forhold til eget utseende når man er blitt kalt for stygg hele barndommen? Ønsker ikke å legge egen verdi i utseende. Vi blir jo alle gamle og grå uansett. Utseendet forandrer seg hele tiden.

Anonymkode: be865...417

[AnonymBruker]

Husker godt i førskolealder da min mor og storesøster godmodig ertet meg for hvalpefettet mitt. Da begynte det. Jeg likte å ha kort hår og fikk høre hvor lite pent det var på en jente. Fikk råd om å drikke skummet melk da jeg var 14 og veide 55kg fordelt på 168cm. Hater disse  subtile hintene jeg fikk hele tiden. Følte meg dritfeit. Hadde fregner som jeg var fornøyd med, men fikk vennlig påminnelse om at jeg kunne sminke dem bort. Mas om bh lenge før det ble noe å fylle i den. Jeg ser at jeg teknisk sett er vakker nå, men føler meg utrolig lite pen ogs synes jeg er feit. Heldigvis kommer det med alderen en trygghet og det merker jeg godt på andre rundt meg, at personligheten teller mest. Jeg er utadvendt og sosial. Og det er jeg glad for. De andre i min familie fyller på med botox og operasjoner nå. Jeg har ikke behov for dette. 

Anonymkode: a3de1...16f

[Gjest AprilRyan]

Man får vel en slags bevissthet rundt det fra ung alder tror jeg. Jeg husker i hvert fall at jeg så på meg selv i forhold til andre og at man så veldig godt hvem som var penere enn andre i forhold til hvordan de ble behandlet. Husker for eksempel når det skulle være Luciatog så var det alltid de peneste jentene som ble valgt og i tenårene så var vi svært bevisst på hvor vi var i hierarkiet.

Utfra det så tenker jeg på meg selv som stygg. Man skal kanskje ikke legge så mye verdi i utseendet, men det er også litt sånn at for kvinner så ser man at utseendet er viktig.

Nå kan selvbilde og selvtillit også ha en innvirkning. Om folk har brutt deg ned over tid så kan det være vanskelig å se på seg selv som pen.

Men er man pen så vil jeg tro at man ofte får høre det. Det er nok neppe sånn at folk sier at man er pen ofte og fra mange forskjellige uten at man er det. Oppmerksomheten man får er nok en god pekepinn på hvor man ligger.

[Rosakatt]

Følte meg tidlig ubekvem av å være høy iforhold til de andre. Men var rundt 10 år da jeg følte meg stygg, vi hadde også dette grusome prosjektet i rundt den tiden, hvor vi måtte tegne profilene til hverandre og klippe de ut. Husker jeg lette etter navnet mitt, og hvordan hjertet sank da jeg så hvem som var meg, og hvordan seg ser ut. 

Har ikke blitt kaldt stygg, direkte iallefall, men har følt meg så rar. Foruten den veldig hormonelle perioden fra 16-19 år, hvor jeg i stor grad benektet utsende mitt, farget håret, masse sminke osv for å være noen annen. Savner den tiden! Var rundere også, folk sier det kledde meg bedre, men de forstår ikke at jeg var penere da, fordi jeg var yngre lol 

For noen dager siden var det ei som brøyt ut NEI, det kan ikke stemme, trodde du var rundt 22(er 28 år) å jeg følte meg så ubekvem, fordi jeg har blitt så gammel de siste årene, å det var ekkelt måten hun prøvde å nesten trøste meg for å være 28 år, med å late som om jeg ser yngre ut. 

Når jeg finner en kirurg og moter meg opp, skal jeg ta neseopperasjon og håper det kompenserer for det store rare hode mitt. 

Har ingen aning hvordan man skal få et nøytralt eller godt forhold til kroppen sin, for jeg virkelig forakter hvordan jeg ser ut. Men er glad for at kroppen min har det bra da, det er beroligende å tenke på å være i skogen og glemme samfunnet og alt styret med utseende, det å få barn osv

[AnonymBruker]

Føler egentlig at jeg har vært uvanlig angående dette. Jeg var en guttejente som absolutt ikke var en gutta kikket på. Så kom puberteten. Jeg tror egentlig jeg var den første til å se at jeg var heldig med den, for på skolen var jeg liksom satt i bås som en av dem man ikke la merke til. Husker jeg kikket på modeller i blader og betraktet egen kropp og ansikt, og slo fast at jeg lignet. At kroppen min hadde utviklet seg til å være akkurat det som ble fremstilt som et ideal, og at hår og ansiktet også hadde blitt uventet tiltalende. Jeg gikk likevel under radaren en stund til, fordi jeg kledde kroppen bort, tok håret i stram hestehale og brukte ingen sminke eller noe for å fremheve noe. For å være ærlig tror jeg at jeg var skremt. Redd for den type oppmerksomhet. Jeg likte min rolle som den var. Først da gutta uansett hadde fått øynene opp for endringene ga jeg opp å prøve å unngå å måtte forholde meg til det. 

Aldri hørte om andre som skjønte at de var pene før andre egentlig. Føles litt rart i forhold til at mange virker å ikke innse slikt, selv om andre ser det, og sier det til dem. Tror faktisk at jeg aldri har fortalt til noen at jeg så det først selv, og at det skremte meg. At jeg prøvde å skjule det, mens mine venninner var opptatt av det motsatte. 

Anonymkode: 0c286...7bf

[AnonymBruker]

Jeg merket det mellom alder fem og ti at jeg ser annerledes og stygg ut

Anonymkode: 5fdb3...f1a

[Helene1982]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Som tittelen sier. I hvilken alder og hvorfor oppfatter man seg selv som mindre pen, middeles eller vakker?

Selv føler jeg meg ikke pen i det hele tatt. Som barn var jeg ikke spesielt pen eller populær. Aldri gutter som likte meg og jeg fikk en del stygge kommentarer på både tenner og nese. Har hatt dårlig selvtillit hele livet.

Nå i voksen alder synes jeg at jeg ser ok ut, men har fortsatt elendig selvfølelse om det gir mening. Til tross for at venninner og andre kvinner kaller meg vakker og menn prøver seg og kaller meg pen hele tiden. Har fått høre at jeg er veldig vakker og spørsmål om «hvordan det føles å være SÅ pen?».

Tenker objektivt at jeg da kanskje burde tenke på meg selv som pen med tanke på all oppmerksomheten jeg får for utseendet. Bruker også en del tid på sminke, hår og klær. Men nei, føler meg fortsatt stygg. 

Er det om man er pen eller ei som barn som avgjør hvordan man føler seg som voksen?

Er veldig opptatt av og legger mye verdi i utseende. Og det ønsker jeg å endre. Men er det mulig? Er det mulig å få et positivt og avslappet forhold til eget utseende når man er blitt kalt for stygg hele barndommen? Ønsker ikke å legge egen verdi i utseende. Vi blir jo alle gamle og grå uansett. Utseendet forandrer seg hele tiden.

Anonymkode: be865...417

Jeg tror nok at barndommen og dine tidligere relasjoner kan spille inn, uten at jeg kjenner deg. Vi har alle ulike engenskaper. Som voksen har de fleste andre verdier enn å være pen, som er viktigere. Det betyr ikke at utseende ikke betyr noe, men som ungdom blir man sammen med en fyr fordi han er kjekk og har bil. Når man er voksen må man faktisk leve med dette mennesket. de blir kjekk kjedelig veldig fort. Det er en fin ting at du er opptatt av og tar vare på eget utseende, men du må finne ut av hva annet som beskriver deg som menneske. jeg tror ikke løsningen for deg er å bruke mer tid og penger på utseende, men jobbe med andre egenskaper. Hva er du god på? menn er generelt mye mer opptatt av utseende enn jeg er.men selvfølelsen din må du jobbe med selv.

[AnonymBruker]

Jeg fikk sjokk i 6. klasse da vi skulle tegne oss selv i profil og jeg ble bevisst profilen min. Det har hengt ved siden. Tror egentlig jeg ser helt grei ut i dag, og er relativt smal og med kurver menn hevder å like og slike ting, men skjems likevel fortsatt over eget utseende, og kommer sikkert til å gjøre det resten av livet. Skikkelig teit. 

Anonymkode: df3ab...e45

[AnonymBruker]

I barndommen var jeg en fattig fille. Læreren min sa at jeg var veldig pen. Klærne og omsorgen var ikke der så da så jeg ikke det hun så.

Etterhvert som jeg brgynte på vgs kom stipendet da oppgraderte jeg garderoben og sminka meg litt mer. 
Jobbet deltid i serviceyrket på den tiden og da gikk det ikke en dag uten at mannfolk og kvinnfolk hadde en kommentar om hvor pen og søt jeg var.
Fikk rabattkort, blomster og tilbud om andre goder som jeg takket nei til.

Ble bevisst på at jeg ikke var så stygg. Det folk ikke visste var at jeg hadde utallige arr og merker på kroppen av vold og slag av omsorgssvikten. Så den selvtilliten forsvant fort når jeg tok på klærne på morgenen.

Er 34 år i dag, tjukk - 15 kilo for mye, men lykkelig. Det er etter at jeg fant mannen min som godtok alt med meg og elsker meg som virkelig får meg til å føle meg vel i dag. Kropp og hodet eller sjelen må henge med for å føle seg bra tror jeg. 

Anonymkode: 97e70...396

[Purple_Pixiedust]

AprilRyan skrev (7 timer siden):

Man får vel en slags bevissthet rundt det fra ung alder tror jeg. Jeg husker i hvert fall at jeg så på meg selv i forhold til andre og at man så veldig godt hvem som var penere enn andre i forhold til hvordan de ble behandlet. Husker for eksempel når det skulle være Luciatog så var det alltid de peneste jentene som ble valgt og i tenårene så var vi svært bevisst på hvor vi var i hierarkiet.

Utfra det så tenker jeg på meg selv som stygg. Man skal kanskje ikke legge så mye verdi i utseendet, men det er også litt sånn at for kvinner så ser man at utseendet er viktig.

Nå kan selvbilde og selvtillit også ha en innvirkning. Om folk har brutt deg ned over tid så kan det være vanskelig å se på seg selv som pen.

Men er man pen så vil jeg tro at man ofte får høre det. Det er nok neppe sånn at folk sier at man er pen ofte og fra mange forskjellige uten at man er det. Oppmerksomheten man får er nok en god pekepinn på hvor man ligger.

Er ikke helt enig i det siste. Jeg har fått alt fra mye oppmerksomhet til å være nesten usynlig. Det har med hvordan jeg ter meg. Jeg er blitt syk og et skall av meg selv og får ikke så mye oppmerksomhet akkurat. Da jeg var mer i sosiale settinger hvor det å gi oppmerksomhet var naturlig og jeg smilte og virket inviterende til samtale så fikk jeg oppmerksomhet. Nå ser jeg mye ned i bakken og smiler ikke like mye. 

Jeg kan være alt fra middels pen til vakker. Alt ut fra hvordan jeg steller meg og oppfører meg. 

[AnonymBruker]

Jeg var helt vanlig som barn, men litt høy og stor, som jeg hele tiden fikk påpekt. Så i mitt hode burde jeg vært lavere og mer petit. Jeg skjønte ikke at jeg var pen før jeg var godt uti 30-årene. 

Anonymkode: 1615a...59f

[Helene1982]

Nå er det ikke sånn at det er to lag der noen er stygge og noen er pene. Vi er nok ganske midt på treet de fleste av oss. Selv har jeg veldig liten ineteresse av å være pen. Jeg forstår også at det er lett for meg å si som er klassisk pen. Ikke sånn at folk dåner, men så pen jeg ofte får høre at de jeg prater med hadde null forventning om at jeg kunne holde en samtale.

[AnonymBruker]

Husker jeg i barnehagealder fikk høre sv to ungdomsjenter at jeg var stygg. Det var vel første gang jeg tenkte det. På samme alder ble jeg utestengt fra lek på grunn av utseendet. Etter det ble jeg veldig bevisst på utseendet. Har skjønt senere at jeg ikke er stygg fra naturens side, men jeg hadde stygge arvede klær og kortklippet hår. 

Anonymkode: af0b1...b6f

[AnonymBruker]

6 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg fikk sjokk i 6. klasse da vi skulle tegne oss selv i profil og jeg ble bevisst profilen min. Det har hengt ved siden. Tror egentlig jeg ser helt grei ut i dag, og er relativt smal og med kurver menn hevder å like og slike ting, men skjems likevel fortsatt over eget utseende, og kommer sikkert til å gjøre det resten av livet. Skikkelig teit. 

Anonymkode: df3ab...e45

Jeg måtte dobbeltsjekke om dette var en gammel tråd som jeg hadde svart på uten å huske det, for dette er akkurat som om jeg skulle skrevet det selv! Nøyaktig samme opplevelse her. Så merker jeg at jeg fort blir usikker på vakre kvinner med definert kjeve og høye kinnben. Jeg har heldigvis kommet til et sted mentalt hvor jeg setter pris på meg selv og kroppen min generelt, og jeg tillater ikke lenger meg selv å skjemmes eller å snakke stygt til meg selv i min indre dialog. 

Anonymkode: cb90f...753

[Gjest AprilRyan]

Purple_Pixiedust skrev (46 minutter siden):

Er ikke helt enig i det siste. Jeg har fått alt fra mye oppmerksomhet til å være nesten usynlig. Det har med hvordan jeg ter meg. Jeg er blitt syk og et skall av meg selv og får ikke så mye oppmerksomhet akkurat. Da jeg var mer i sosiale settinger hvor det å gi oppmerksomhet var naturlig og jeg smilte og virket inviterende til samtale så fikk jeg oppmerksomhet. Nå ser jeg mye ned i bakken og smiler ikke like mye. 

Jeg kan være alt fra middels pen til vakker. Alt ut fra hvordan jeg steller meg og oppfører meg. 

Vel, men da har du jo fått høre det. Litt annerledes når man aldri har fått høre det eller eventuelt kun fra desperate menn. Da vet man at man ikke er særlig pen.

Men ja, hvordan man oppfører seg og hvor sosial man er kan ha innvirkning på om man blir sett.

[AnonymBruker]

Jeg fikk hele tiden høre at jeg var stygg, hele barndommen. Første halvdel var jeg altfor tynn, fra jeg var 12 fikk jeg høre at jeg var feit. Moren min er den som dro mest på ved utseende mitt. Jeg hadde i følge henne, et hesteansikt som måtte skjules med pannelugg. Jeg var tykk og måtte trene hele tiden. 

Slutten av tenårene ble jeg veldig tynn igjen, men det så hun ikke, for henne var jeg fremdeles tykk. Så først 30 år gammel så innser jeg at jeg aldri har vært stygg. 

Kroppen er nå sunn og slank, jeg har god selvtillit, jeg har flott smil og pene øyne. Ansiktet mitt er absolutt ikke noe hesteansikt og jeg var aldri tykk. Jeg legger likevel ikke så mye i utseende annet enn å holde meg sunn. Jeg har slitt med spiseforstyrrelser og det slår ennå inn i blant. 

Anonymkode: 6a2de...c3f

[AnonymBruker]

Du bestemmer selv hvor mye du vil vektlegge utseende ditt. Tror ikke det er særlig sunt hverken å tenke på seg selv som stygg eller pen veldig ofte. De som er for opptatt av egen penhet, har en tendens til å gå på sin smeller de også, nettopp pga. feil fokus dvs, overfokus på seg selv. 

Anonymkode: 902f9...4c4

[AnonymBruker]

Sa visst jeg var stygg da jeg var 3, så i hvert fall så tidlig. 

Anonymkode: e13a3...fb0

[AnonymBruker]

Jeg har aldri følt meg pen. Hvis jeg ser tilbake på bilder av meg sim ung så ser jeg selv at jeg var veldig søt og pen. Nå idag ser jeg ingen skjønnhet i meg selv. 
Jeg tør ikke date engang fordi jeg føler meg så stygg. Er i 50 årene nå.

Anonymkode: 3b0c8...5dc

[AnonymBruker]

Jeg tror barndomsopplevelser spiller mye inn her. Jeg fikk hele tida fra familien høre hvor pen og søt jeg var. Utover skoletiden endret dette seg, ble til stadighet fortalt at jeg var stygg av klassekompiser . Ser jo at de hadde litt rett, men klær og hårsstil var i stor grad utenfor min kontroll. 
Jeg har vel et gjennomsnittlig utseende, har jeg kommet til, med noen heldige trekk og noen ikke så heldige. Mest heldige da 😊

Nå som 50+ må jeg innrømme at det gir meg litt glede å se de som mobba meg for utseendet. Mange av de ser virkelig ikke ut, selv om de på ungdomsskolen var ansett som pene. Nå er jeg penere enn dem. 😅

Anonymkode: 59f9c...724