Usikker på hva jeg ønsker, og hun klarer seg dårlig alene.

[AnonymBruker]

Hei. 

Jeg og samboeren min har vært sammen i snart 17 år. Ikke gift. Vi har to gutter på 10 og 13 år sammen. Forholdet vårt mangler absolutt alt av lidenskap. Vi har ingen felles interesser og gjør aldri noe sammen. Sex har vi max 3 til 4 ganger i året og det er noe jeg savner mye. Utover det så har vi det egentlig helt greit sammen, men ikke noe mere. Krangler aldri, men vi har heller aldri klart å kommunisere særlig bra sammen. Oppgavemessig så gjør vi ca 50/50 av husarbeid. Når det kommer til det økonomiske så tjener jeg vesentlig mye mere en henne og betaler så og si alt av utgifter.

Jeg har sittet lenge og lurt på om jeg egentlig vil ut av forholdet men klarer ikke å bli enig med meg selv. Usikker på om det er noe vi klarer å redde. Det som holder meg igjen er barna, og omsorgen til henne. Hun kommer til å klare seg veldig dårlig alene. Spesielt økonomisk. Jeg er naturligvis glad i henne men klarer ikke å kjenne noen dypere følelser lengere. Skulle det bli slutt så er jeg sikker på at hun kommer til  flytte til sin far på Vestlandet, og da blir det pendling på barna til Oslo. Det er fryktelig enkelt å si at dere må bare prate sammen, men dette er noe som vi aldri har fått til. Vet egentlig ikke helt hva jeg lurer på men denne tråden er muligens starten på en prosess. Håper på å få noen tips til hvordan jeg skal kunne klare å starte denne dialogen med at jeg ikke har det bra i forholdet, og at jeg ikke vet hvordan dette ender.

Anonymkode: fe6c2...482

[AnonymBruker]

Da deler du lønna di med henne så hun kan bli boende der son enslig. Problem løst

Anonymkode: 0b8cb...685

[AnonymBruker]

Gjør det heller før enn senere 

Anonymkode: df38f...d59

[AnonymBruker]

Om du er innstilt på å ha hovedomsorg for barna er det kanskje klokt å vente til yngste er 12 år, og skal høres angående hvor de vil bo. Gutter i den alderen vil neppe ønske å flytte til annen del av landet. 

Ønsker du at mor skal ha hovedomsorg er det best for deg også å gjøre henne i stand til å bli boende i nærheten. Være raus heller enn gniten, for barnas og din skyld. 

Anonymkode: 85cba...b2b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Hei. 

Jeg og samboeren min har vært sammen i snart 17 år. Ikke gift. Vi har to gutter på 10 og 13 år sammen....Skulle det bli slutt så er jeg sikker på at hun kommer til  flytte til sin far på Vestlandet, og da blir det pendling på barna til Oslo. 

Anonymkode: fe6c2...482

Dere har foreldreansvar og daglig omsorg sammen. Så det kan hun ikke, med mindre du aktivt samtykker til at hun flytter barna til en annen landsdel. 

Anonymkode: 8fb7e...fb1

[AnonymBruker]

Hvorfor tror du at hun vil få det dårlig uten deg? Tjener hun 5000 netto pr mnd? I såfall vil hun få et spark bak av bruddet til å bytte jobb. Med 50/50 samvær, så får hun friheten til å skaffe seg en bijobb også. Tjener hun rund 25.000 netto, så er det fullt mulig å få et bra liv med det og en liten jobb ved siden av. 
 

Jeg har selv gjort dette. Har et mye bedre liv som singel, på alle mulige måter. 

Anonymkode: 00493...969

[Helene1982]

Tror du at hun er enig i at forholdet deres ikke fungerer? Og hva tenker du er best for barna dine. Er de unger som lett får nye venner og tilpasser seg, eller vil de føle at du er egoistisk og svikter dem (jeg sier ikke at du er det, men lurer på hva slags reaksjon du ser for deg)

[AnonymBruker]

Har dere prøvd parterapi? Kan du se for deg at dere blir gamle sammen? Elsker du henne, ønsker du å redde forholdet? Det er bare du som kan svare på hva som er det rette å gjøre. 

Anonymkode: 88b71...85a

[Helene1982]

Og om det er en annen … julebordmessig … ikke bli sammen med henne umiddelbart. Du har selvsagt ikke sagt at juleborddamen eksisterer. Mulig hun ikke gjør det

[AnonymBruker]

enig med AB ...685: du sier du uansett føler omsorg for henne. Fortsett å støtte henne økonomisk. Dermed vil hun klare seg. Og du er fri (fra henne - ikke barna selvsagt) 

Anonymkode: 436c4...4f5

[Raven.Writingdesk]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Hei. 

Jeg og samboeren min har vært sammen i snart 17 år. Ikke gift. Vi har to gutter på 10 og 13 år sammen. Forholdet vårt mangler absolutt alt av lidenskap. Vi har ingen felles interesser og gjør aldri noe sammen. Sex har vi max 3 til 4 ganger i året og det er noe jeg savner mye. Utover det så har vi det egentlig helt greit sammen, men ikke noe mere. Krangler aldri, men vi har heller aldri klart å kommunisere særlig bra sammen. Oppgavemessig så gjør vi ca 50/50 av husarbeid. Når det kommer til det økonomiske så tjener jeg vesentlig mye mere en henne og betaler så og si alt av utgifter.

Jeg har sittet lenge og lurt på om jeg egentlig vil ut av forholdet men klarer ikke å bli enig med meg selv. Usikker på om det er noe vi klarer å redde. Det som holder meg igjen er barna, og omsorgen til henne. Hun kommer til å klare seg veldig dårlig alene. Spesielt økonomisk. Jeg er naturligvis glad i henne men klarer ikke å kjenne noen dypere følelser lengere. Skulle det bli slutt så er jeg sikker på at hun kommer til  flytte til sin far på Vestlandet, og da blir det pendling på barna til Oslo. Det er fryktelig enkelt å si at dere må bare prate sammen, men dette er noe som vi aldri har fått til. Vet egentlig ikke helt hva jeg lurer på men denne tråden er muligens starten på en prosess. Håper på å få noen tips til hvordan jeg skal kunne klare å starte denne dialogen med at jeg ikke har det bra i forholdet, og at jeg ikke vet hvordan dette ender.

Anonymkode: fe6c2...482

Dere har vært sammen i 17 år.. at det er perioder som ikke er like spennende er vel kanskje ikke så merkelig? Barna deres er 10 og 13 år. Det betyr at dere var sammen i 4 år før dere fikk barn. Hva slags par var dere da? Uten barna? 
 

Jeg kjenner flere som har gått fra hverandre etter et langt samliv med samme begrunnelse som deg. Ingen store konflikter eller problem, med andre ord. Og jeg kjenner flere som har angret veldig. Dette fordi du bryter opp kjernefamilien din, og vil bytte ut ett sett problemer med noen andre. Det er ikke en enklere løsning med «mine og dine» barn.

Jeg vet du ikke liker svaret, men jeg synes du må snakke med din kone. Gi henne en sjans til å puste ny glød inn i forholdet. Barna deres er så store at dere kan faktisk gjøre en del ting sammen som par uten at barna trenger å være med. Hva om du snakker med henne om at du ønsker at dere to skal finne litt mer tilbake til de dere var som par? Ikke anklag henne eller forholdet for å være dårlig, fokuser heller på hva du ønsker å forbedre og hvordan du tenker at dette kan forbedres. Sett noen mål sammen for 2023: en eller to langhelger/kjæresteturer uten barn. «Date night» en kveld i måneden. Sprit opp sexlivet, osv. 

Gi det et genuint forsøk før du velger å kaste in håndkleet. For alt du vet kan dette gi din kone ny giv. Og skulle du ved slutten av 2023 fortsatt føle det samme, så kan du med sikkerhet si at du ga forholdet til henne (ikke bare barna og familien, men parforholdet) - en real sjans.