Til deg som har/har hatt fødselsdepresjon

[AnonymBruker]

Hvordan reagerte babyen?

Jeg ble sykemeldt grunnet alvorlig fødselsdepresjon for 5 uker siden. Far har tatt permisjon siden jeg ble sykemeldt. Baby er 5 måneder.

Dagen består i stor grad av at jeg gjør husarbeid, går på trening og går en tur ut mens far er med baby. Jeg er med baby innimellom - tar morgenstellet (som jeg alltid gjorde før), ammer, koser og leker. Jeg tar baby på natten. Men er helt klart mindre med baby enn før. All energien jeg har går på å være blid og tilstedeværende når jeg er med baby. Husarbeid, trening og tur ut gjør jeg for at jeg ikke skal miste det lille jeg har igjen av vett og vilje til å fremdeles være med far og baby.

CIrka på samme tid som jeg ble sykemeldt har baby gått fra å være stort sett blid og fornøyd og å sove dagduppene sine uten protest, til å være veldig humørsyk, våkner ofte med gråt etter legging, og å være totalt umulig å legge på dagen. Før var det alltid jeg som la baby for dupp og det gikk helt fint - nå klarer hverken jeg eller far å legge uten byssing eller amming.

VI har trodd at det var "4-månedersknekken" som alle rundt oss forteller om, ettersom baby bikket 4 måneder akkurat på samme tid som jeg ble sykemeldt. Men nå begynner jeg å lure på om baby reagerer på at det plutselig er far som er mest tilstede? Samtidig tenker jeg at det tross alt har gått 5 uker og at baby kanskje hadde blitt vant til det nå?

Noen som vil dele sin erfaring? Setter stor pris på alle innspill ♥️

Anonymkode: da5d1...87c

[AnonymBruker]

Babyen måtte bare være med meg, ettersom pappaen meldte seg ut. Han var en ekstraordinært "vanskelig" (liker ikke ordet om en baby, men) og krevende baby, som hylte uten nærhet, hatet vogn, bil og bæresele, måtte samsove og sov bare en halvtime i slengen, hadde ikke ett minutt for meg selv på mange måneder. Skal ikke se bort ifra at det var en reaksjon på at jeg var så deprimert. 

Alltid så vanskelig å si, det kan være helt tilfeldig og. Ting kan jo forandre seg så fort når de er babyer. 

Så fint du har en mann som stiller opp 😊 Og håper du kommer deg raskt ❤️

Anonymkode: 6e3aa...090

[AnonymBruker]

Jeg hadde fødselsdepresjon med min første. Jeg elsket babyen over alt på jord, men jeg gråt utrolig mye. Jeg var så redd for å miste babyen til krybbedød. Jeg gråt 90% av tiden til hun var 3-4 mnd. 
 

Jeg trudde dette var normalt og at hormonene i kroppen gjorde dette med meg. Jeg var ikke nervøs eller usikker på min rolle som mamma, følte meg 100% trygg fra første minutt.

Jeg fikk barn nummer to og gråt litt da også, men der var alt så overveldende fordi jeg var så lenge borte fra førstemann. Lå på sykehus i 10 dager med andremann. Så min første 2 ggr på de 10 dagene.

Jeg fikk en real depresjon flere år senere og måtte få hjelp. Da fikk jeg beskjed om at jeg hadde en ubehandlet fødselsdepresjon. Jeg fikk helt sjokk og visste ikke at dette kunne slå ut flere år senere.

Barna mine hadde det helt fint selv om jeg gråt. Det var jo ikke hulking og totalt kaos, mer korte økter med at tårene bare rant ukontrollert.

Mine barn ble tatt med keisersnitt, så jeg følte jeg hadde gått glipp av noe. Samtidig var jeg glad jeg slapp å føde normalt også, de var store begge to.

Du bør snakke med lege eller helsesøster om dette.

Anonymkode: c96c9...04c