Våre dager er talte

[AnonymBruker]

Jeg skal prøve å gjøre dette forståelig. Dette er noe jeg har tenkt over i flere år.

Mine besteforeldre på morssiden døde slik: Bestefar av hjerteinfarkt 66 år gammel, frisk ellers. Bestemor får kraftig hjerneslag 68 år gammel og dør av lungebetennelse 73 år gammel.

Min mor dør av kreft 73 år gammel, hennes bror døde av kreft 75 år.

Jeg tenker at min tid vil ende ett sted mellom 66 og 73-75 år.

Jeg stresser egentlig litt med dette for om dette er tilfellet så har ikke jeg så fryktelig mange år igjen.

Jeg ser bort fra at trikken kan meie meg ned en dag eller en gærning dreper meg. Jeg tenker bare på at det kanskje er en mediantid for min død.

Håper dere skjønner hva jeg mener og hva tenker dere om dette?

Mange familier har svært gamle folk som gjerne er 100 før de dør og andre familier dør de gjerne i 40-50 årene.

Anonymkode: 87eea...6cd

[AnonymBruker]

Hvor gammel er du nå?❤️

Anonymkode: 01174...02a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hvor gammel er du nå?❤️

Anonymkode: 01174...02a

Jeg er 56 år nå, så stresser veldig innimellom. Jeg er ikke klar for døden på minst 50 år til hvis jeg fikk velge selv.

Anonymkode: 87eea...6cd

[AnonymBruker]

Joda, kan jo være noe i det - men jeg tror på Gud da, så har veldig annerledes syn på dette og døden. Jeg er 27år men klar for døden, fordi for meg er himmelen 1million ganger bedre enn denne verden. Det er ingenting her for meg som ikke er uendelig mye bedre i himmelen med Jesus.

Ingen er lovet morgendagen som du skrev; viktigste er å leve her og nå så godt du kan. 

Anonymkode: b6b2d...2c5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Joda, kan jo være noe i det - men jeg tror på Gud da, så har veldig annerledes syn på dette og døden. Jeg er 27år men klar for døden, fordi for meg er himmelen 1million ganger bedre enn denne verden. Det er ingenting her for meg som ikke er uendelig mye bedre i himmelen med Jesus.

Ingen er lovet morgendagen som du skrev; viktigste er å leve her og nå så godt du kan. 

Anonymkode: b6b2d...2c5

Jeg har ikke den troen på noen Gud. Det skjer for mye dritt i verden til at det finnes en Gud. Jeg tror heller ikke på himmel og helvete. Når vi dør så er det helt slutt.

Anonymkode: 87eea...6cd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg har ikke den troen på noen Gud. Det skjer for mye dritt i verden til at det finnes en Gud. Jeg tror heller ikke på himmel og helvete. Når vi dør så er det helt slutt.

Anonymkode: 87eea...6cd

Kan skjønne du da er redd for å dø eller ikke klar for å dø 😅

Har dessverre ikke så mye mer å tilføye enn det jeg allerede har skrevet; ingen er lovet morgendagen, du kan dø når du er 66 eller 73 - eller du kan dø i neste uke.. Beste er som sagt å prøve å leve her og nå, være takknemlig for det man har og personene vi har i livet vårt 🥰

Anonymkode: b6b2d...2c5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Jeg er 56 år nå, så stresser veldig innimellom. Jeg er ikke klar for døden på minst 50 år til hvis jeg fikk velge selv.

Anonymkode: 87eea...6cd

Du kan trøste deg med at levde du i Norge i 1900 så var forventet levealder 52 år. Livet handler ikke om hvor lenge du levde men hvordan. 

Anonymkode: a392f...95f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Joda, kan jo være noe i det - men jeg tror på Gud da, så har veldig annerledes syn på dette og døden. Jeg er 27år men klar for døden, fordi for meg er himmelen 1million ganger bedre enn denne verden. Det er ingenting her for meg som ikke er uendelig mye bedre i himmelen med Jesus.

Ingen er lovet morgendagen som du skrev; viktigste er å leve her og nå så godt du kan. 

Anonymkode: b6b2d...2c5

Jeg er 35år men klar for døden, uten å være religiøs. Føler jeg har oppnådd mye allerede, en jobb der jeg har hjulpet andre familier med å få det bedre, to barn, stabilitet for de rundt meg. Hva mer skal jeg oppnå egentlig?

Joda, blir fint få barnebarn og reise litt når jeg blir pensjonist, men føler ikke det er så mye jeg ikke har gjort enda.

Anonymkode: 4659e...117

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg er 35år men klar for døden, uten å være religiøs. Føler jeg har oppnådd mye allerede, en jobb der jeg har hjulpet andre familier med å få det bedre, to barn, stabilitet for de rundt meg. Hva mer skal jeg oppnå egentlig?

Joda, blir fint få barnebarn og reise litt når jeg blir pensjonist, men føler ikke det er så mye jeg ikke har gjort enda.

Anonymkode: 4659e...117

Jeg er ikke religiøs i den forstand, men troende. Bra du ikke er redd for døden da, hvertfall. Føler veldig mange klamrer seg til livet, til de materialistiske tingene og penger - som jo man ikke får med seg i graven.. 

Jeg er selv gift men ikke noe barn enda - føler ikke noe behov for å få barn heller 😅

Anonymkode: b6b2d...2c5

[Helene1982]

Det er som du sier Ts. Du kan bli truffet av bussen i morgen eller leve til du er 100. Du kan gjøre grep for å bedre kostholdet ditt og høre med legen din hva hun/han foreslår av livsstlsendringer fpr å leve lengre. jeg er ikke kristen selv, så jeg lever med et utgangspunkt om at dette livet er det jeg får. Det betyr ikke at jeg knasker gulrøtte rog lever med sykkelhjelmen på. Jeg finner en balanse som passer meg.

Endret 10. desember 2022 av Helene1982

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jeg er 35år men klar for døden, uten å være religiøs. Føler jeg har oppnådd mye allerede, en jobb der jeg har hjulpet andre familier med å få det bedre, to barn, stabilitet for de rundt meg. Hva mer skal jeg oppnå egentlig?

Joda, blir fint få barnebarn og reise litt når jeg blir pensjonist, men føler ikke det er så mye jeg ikke har gjort enda.

Anonymkode: 4659e...117

Jeg har 3 barnebarn og de er fremdeles veldig små. Jeg håper virkelig å få oppleve at de blir utdannet og får egen familie. Jeg har jobb jeg liker og har ett fint liv. Jeg er bare så redd for å dø altfor ung. Kreften min mor døde av går ikke i arv, så slapper av med tanke på det. Finnes andre krefttyper jeg kanskje får, men den kampen tar jeg om det skjer.

Anonymkode: 87eea...6cd

[AnonymBruker]

Helene1982 skrev (4 minutter siden):

Det er som du sier Ts. Du kan bli truffet av bussen i morgen eller leve til du er 100. Du kan gjøre grep for å bedre kosthodet ditt og høre med legen din hva hun/han foreslår av livsstlsendringer fpr å leve lengre. jeg er ikke kriste selv, så jeg lever med et ungangspunkt om at dette livet er det jeg får. Det betyr ikke at jeg knasker gulrøtterog lever med sykkelhjelmen på. Jeg finner en balanse som passer meg.

Jeg har ett normalt balansert kosthold, er ikke overvektig. Jeg er frisk som en fisk, bortsett fra litt angst for å dø fra barn og barnebarn. Jeg vet det vil skje en gang, men vil helst oppleve barnebarna min som voksne. Jeg er så sinnsykt glad i bane og barnebarn at bare tenke tanken på å dø fra de gjør meg veldig vondt.

Anonymkode: 87eea...6cd

[Helene1982]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Jeg har ett normalt balansert kosthold, er ikke overvektig. Jeg er frisk som en fisk, bortsett fra litt angst for å dø fra barn og barnebarn. Jeg vet det vil skje en gang, men vil helst oppleve barnebarna min som voksne. Jeg er så sinnsykt glad i bane og barnebarn at bare tenke tanken på å dø fra de gjør meg veldig vondt.

Anonymkode: 87eea...6cd

Jeg ser den. Jeg er 41, så jeg tenker at jeg har masse tid, og at jeg kommer til å være utslitt av folk og livet innen jeg er 70, men jeg kommer sikkert til å tenke anerledes når jeg er 65. Vi har til felles at selv om folk dør tidlig i våre familier, dør de med et syskarpt hode. Det er min største frykt. Å ble dement og miste hodet mitt. Det er ingen av oss som vet hva som skjer i morgen. Noen av oss blir 100 mens andre blir 60. Da jeg vokste opp var det en regel om at om det var et aldri så lite solgløtt, måtte alle barn være ute og "få noe ut av dagen" Som voksen tenker jeg mer kvalitet. Jeg ønsker gode samtaler og kvalitetstid med de jeg er glad i. i stedet for "mest mulig tid" Det er lett for andre, som meg å si at tankene dine ikke er konstruktive, som er selve definisjonen av angst. Det er greit å være litt trist lørdags kveld, men på mandag må du heise deg. Du er i livets konfekteske. Jeg tror på alt pensjonister sier, da jeg tror at erfaring = kunnskap. Kankje du kommer til å bli 100, sur og kritisk,kanske du blir 80, men kjøp notatbøker til barnebarna og be dem notere. En kamerat sa til meg en gang at man dør ikke før siste gangen noen sier navnet ditt. Så du må lage noen skrøner, spre litt visdom og skape ditt eget ettermæle.

Endret 10. desember 2022 av Helene1982

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Du kan trøste deg med at levde du i Norge i 1900 så var forventet levealder 52 år. Livet handler ikke om hvor lenge du levde men hvordan. 

Anonymkode: a392f...95f

Det var fordi det var høy spedbarnsdødelighet. Folk flest (dvs de som overlevde spedbarnsalderen) ble mye eldre enn 52.

Anonymkode: db88e...093

[AnonymBruker]

Har du snakket med legen om disse bekymringene og hørt om det finnes noen test på om det er noe arvelig? Og hva du kan gjøre for å minske risikoen for å bli syk eller dø tidlig?

Jeg forstår deg godt da, for jeg er en ekte nevrotiker og tenker alt for mye på helse og hvor mange år jeg sånn gjennomsnittlig har igjen å leve. I familien min er det egentlig lite sykdom, hjerte/kar-sykdommer er nesten ikke-eksisterende, og besteforeldrene mine har blitt forholdsvis gamle. Ene bestemoren min er fremdeles i live og fylte nettopp 93 år, men selv om kroppen hennes er imponerende sprek, er hun dement. Den andre bestemoren døde bare noen måneder før hun fylte 93, og var veldig sprek både i kropp og hode til hun plutselig mistet litt piffen og så sliten ut, og bare en måneds tid etterpå fikk hun hjerteinfarkt og døde. Bestefedrene mine døde da de var 76 og 86.

Generelt sett er slektningene mine friske og lever ganske lenge, men så har vi disse ekle enkelttilfellene som f.eks. min mor som døde av kreft da hun var i 40-årene. Jeg er livredd for at det kan være arvelig, og kan bli ganske redd hvis jeg får symptomer som kan tolkes i sammenheng med den krefttypen, selv om det er symptomer som kan være alt mulig annet.

Jeg prøver å tenke at man aldri vet hvor lang tid man har, og at man kan dø av helt merkelige ting (inkludert ulykker) som man aldri har tenkt på mens man bekymrer seg. Men merker jo at når man bikker et stykke opp i 40-årene så føler man at tiden går fort og man sliter med å forsone seg med at alderen kommer. Jeg har fått en autoimmun sykdom som enten kan gå i remisjon eller bli kronisk og plage meg resten av livet. I verste fall kan den forkorte livet mitt noe.

Så hva gjør man egentlig? Å snakke med psykolog er jo ikke bare-bare når det er eviglange ventetider og alternativet er svindyre private alternativer. Jeg har ikke funnet annen løsning enn å fortrenge at eldre slektninger begynner å bli skummelt gamle og at både jeg, samboer og venner er på god vei inn i reparasjonsalderen der mange ubehagelige overraskelser. Jeg vil ikke tenke på det før jeg er nødt, for det er jo bare å plage seg selv. Og så forteller jeg meg selv at man uansett ikke kan forberede seg på det uunngåelige annet enn å ordne alt det jordiske. Uansett hva man dør av, så vil det skje uavhengig av om man var forberedt på det eller ikke. Det er vel ingen som ligger for døden og angrer på at de ikke bekymret seg mer og forberedte seg mer på at de kunne bli syke. Det folk pleier å angre på er at de ikke har levd livet og gjort mer av det som gjorde dem lykkelige. Så kanskje ligger løsningen der; vi må rett og slett gjøre så mye som mulig av det som er positivt og gjør oss glade og lykkelige, og bare ta sykdom/ulykker og død når det kommer. Det er vanskelig, men jeg prøver...

Anonymkode: 5e6cc...43c