Jeg blir skremt av å lese om folk sine liv her inne

[AnonymBruker]

Jeg er ei jente på 23 år, har vært i et forhold med samme gutt siden jeg var 18 år. 
Vi er ferdig med utdanning og er i jobb, så nå gleder jeg meg til forlovelse, ekteskap og skape en søt liten familie sammen. 

Men jeg blir skremt av å lese om folk sine liv her inne. Kvinner som klager på at mannen de er med ikke bidrar med hjem og baby/barn. Kvinner som sier de burde forlate forholdet (med god grunn, selvfølgelig).

Jeg blir skremt fordi jeg er redd for at jeg vil ende opp slik, og jeg begynner å tvile på meg forholdet, både med selv og han jeg er med. Jeg syns absolutt han er en flott gutt, omtenksom og hjelpsom, men hva om jeg er blind på kjærligheten og ikke klarer å se om han faktisk kan klare å strekke til når jeg trenger det?

Å velge en livslang partner og gifte seg med og få barn med, er så sykt skummelt! Hva om jeg velger feil?

Anonymkode: c4cb5...459

[AnonymBruker]

Jeg skjønner at du blir skremt av å lese her. Jeg tenker at det som er litt av problemet i Norge i hvert fall, er kulturen og samfunnet vi har her. Selv om mye er lagt opp til at vi skal få barn (permisjon og ammefri osv), så er kulturen særdeles lite familievennlig. Det er mye fokus på å leve sine egne singelliv, fest og moro, gresset er grønnere på den andre siden osv. Det er lite fokus på familieverdier og samhold. I tillegg til at det er beinhardt å jobbe 100% begge foreldre. Jeg vil egentlig ikke anbefale noen å få barn i vårt samfunn med mindre de har veldig mye energi og arbeidskapasitet.

Anbefaler deg til å tenke gjennom hva slags familie din mann kommer fra, og hvilke holdninger han tar med seg. Det finnes mange bra menn som bidrar, men og mange som er motsatt. Jeg har vært veldig heldig, men min mann er ikke norsk.

Anonymkode: 125f2...85c

[AnonymBruker]

Det er ikke så vanskelig. Vi som har brent oss så tegn tidlig. Noen tips: 

-Han tar uoppfordret sin del av husarbeidet, som det er det mest naturlige i verden. (Og han tar mer enn sin del hvis det skulle være nødvendig, med et smil! Feks. om du er syk, har sovet dårlig eller har andre ting som presser på.)

-Han tar uoppfordret sin del av det økonomiske, som det er det mest naturlige i verden. 

-Han viser deg kjærlighet og behandler deg bra, snakker høflig til deg og takker for ting. 

-Han er normalt oppegående og vil jobbe, treffe mennesker, kan takke for pose på butikken og er generelt normalt oppdratt. 

-Han viser omtanke om du er syk, lei deg eller stresset. 

-Han blir sint når det er berettighet, og han blir "ok" sint. Dvs, følelsen er lov å ha, reaksjonene er det som er cluet. 

-Dere gjør hverandre gode. Dere har det generelt bra. Du får ikke negative/såre/vonde følelser av samtaler med han. Dere krangler ikke så busta fyker, men behandler hverandre med respekt. Gir hverandre rom. Hvis du tar opp noe du synes er ubehagelig eller feil, eller noe du vil endre på, så inngår han i en samtale med deg, uten å gå i forsvar. Både han og du er ute etter å få forholdet til å bli best mulig, uten å kjempe om hvem som har mest rett på å slippe oppvasken den dagen. 

 

Ps. Og litt småpirk til deg: Kall han mann, behandle han som en voksen, kall deg selv kvinne/dame, oppfør deg som voksen  Man kan være leken, barnslig og alt mulig, men ikke kall den voksne mannen du er sammen med for gutt 😅

Anonymkode: c1dac...e07

[Paulinetta]

Hva slags person du velger å dele livet mitt, er den aller viktigste faktoren for hva slags liv du får. Så jeg syns absolutt at det skal føles overveldende - det er stort! 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Jeg er ei jente på 23 år, har vært i et forhold med samme gutt siden jeg var 18 år. 
Vi er ferdig med utdanning og er i jobb, så nå gleder jeg meg til forlovelse, ekteskap og skape en søt liten familie sammen. 

Men jeg blir skremt av å lese om folk sine liv her inne. Kvinner som klager på at mannen de er med ikke bidrar med hjem og baby/barn. Kvinner som sier de burde forlate forholdet (med god grunn, selvfølgelig).

Jeg blir skremt fordi jeg er redd for at jeg vil ende opp slik, og jeg begynner å tvile på meg forholdet, både med selv og han jeg er med. Jeg syns absolutt han er en flott gutt, omtenksom og hjelpsom, men hva om jeg er blind på kjærligheten og ikke klarer å se om han faktisk kan klare å strekke til når jeg trenger det?

Å velge en livslang partner og gifte seg med og få barn med, er så sykt skummelt! Hva om jeg velger feil?

Anonymkode: c4cb5...459

Gifter du deg, så sørg for at dere tinglyser særeie. 

Anonymkode: 124f6...bc8

[milla80]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Men jeg blir skremt av å lese om folk sine liv her inne.

Ikke tro på alt du leser 😊 Dette er et diskusjonsforum hvor folk er anonyme. Folk utgir seg for å være hvem som helst her inne. Noen ljuger ,noen ljuger ikke. Ikke la et diskusjonsforum bli fasiten for din framtid ♥️ Hadde latt være å lese så masse om andres liv her inne hadde jeg vært deg 😉

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Anbefaler deg til å tenke gjennom hva slags familie din mann kommer fra, og hvilke holdninger han tar med seg. Det finnes mange bra menn som bidrar, men og mange som er motsatt. 

Anonymkode: 125f2...85c

Takk for svar!
Å tenke på hva slags familie han kommer fra, er et godt tips. I hans familie har mor slitt mye psykisk så far har stilt opp og bidratt mye med hjem og barn, så han har vært et godt forbilde. Men far har også hatt alkoholiker-tendenser når familielivet har vært vanskelig (separasjon i en periode) og jeg er redd kjæresten min har litt samme tendens (var et lite brudd mellom oss en periode). 

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Det er ikke så vanskelig. Vi som har brent oss så tegn tidlig. Noen tips: 

-Han tar uoppfordret sin del av husarbeidet, som det er det mest naturlige i verden. (Og han tar mer enn sin del hvis det skulle være nødvendig, med et smil! Feks. om du er syk, har sovet dårlig eller har andre ting som presser på.)

-Han tar uoppfordret sin del av det økonomiske, som det er det mest naturlige i verden. 

-Han viser deg kjærlighet og behandler deg bra, snakker høflig til deg og takker for ting. 

-Han er normalt oppegående og vil jobbe, treffe mennesker, kan takke for pose på butikken og er generelt normalt oppdratt. 

-Han viser omtanke om du er syk, lei deg eller stresset. 

-Han blir sint når det er berettighet, og han blir "ok" sint. Dvs, følelsen er lov å ha, reaksjonene er det som er cluet. 

-Dere gjør hverandre gode. Dere har det generelt bra. Du får ikke negative/såre/vonde følelser av samtaler med han. Dere krangler ikke så busta fyker, men behandler hverandre med respekt. Gir hverandre rom. Hvis du tar opp noe du synes er ubehagelig eller feil, eller noe du vil endre på, så inngår han i en samtale med deg, uten å gå i forsvar. Både han og du er ute etter å få forholdet til å bli best mulig, uten å kjempe om hvem som har mest rett på å slippe oppvasken den dagen. 

Ps. Og litt småpirk til deg: Kall han mann, behandle han som en voksen, kall deg selv kvinne/dame, oppfør deg som voksen  Man kan være leken, barnslig og alt mulig, men ikke kall den voksne mannen du er sammen med for gutt 😅

Anonymkode: c1dac...e07

Takk for svar! 

Mye av det du nevner som er viktig i et godt og sunt forhold, er «heldigvis» slik vi har det. Så det var faktisk en lettelse😅 

Angående gutt/mann så har du absolutt rett, det er bare jeg som føler at vi fortsatt er så unge, så føles så merkelig å omtale oss som kvinne og mann. Jeg føler meg fortsatt som en drittunge til tider😂

Anonymkode: c4cb5...459

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Jeg er ei jente på 23 år, har vært i et forhold med samme gutt siden jeg var 18 år. 
Vi er ferdig med utdanning og er i jobb, så nå gleder jeg meg til forlovelse, ekteskap og skape en søt liten familie sammen. 

Men jeg blir skremt av å lese om folk sine liv her inne. Kvinner som klager på at mannen de er med ikke bidrar med hjem og baby/barn. Kvinner som sier de burde forlate forholdet (med god grunn, selvfølgelig).

Jeg blir skremt fordi jeg er redd for at jeg vil ende opp slik, og jeg begynner å tvile på meg forholdet, både med selv og han jeg er med. Jeg syns absolutt han er en flott gutt, omtenksom og hjelpsom, men hva om jeg er blind på kjærligheten og ikke klarer å se om han faktisk kan klare å strekke til når jeg trenger det?

Å velge en livslang partner og gifte seg med og få barn med, er så sykt skummelt! Hva om jeg velger feil?

Anonymkode: c4cb5...459

Du er veldig ung, og det første jeg tenkte når jeg leste innlegget ditt - er hvor godt kjenner du egentlig deg selv? 

Jeg blir ikke skremt av å lese her inne, og det har jeg heller aldri blitt. Mange følelser kan bli vekket, ja, men skremt og usikker blir jeg ikke. Jeg vet hvem jeg er og jeg kjenner meg selv veldig godt. Jeg tror derimot ikke at du kjenner deg selv så godt, siden du blir så usikker på ting som faktisk ikke handler om deg selv. 

Anonymkode: ac615...d09

[AnonymBruker]

Tenk at du ikke bare vil ha en kjæreste, du vil ha en partner og en livsledsager, og sammen skal dere drifte Familien AS. Det er hardt arbeid, og du vil ha noen som bidrar betingelsesløst, som gjør sin del av jobben og mer til i perioder som krever det. Ingen millimeterjustis, men fleksibiltet og fellesskap. 

Dere bor sammen? Hvordan fungerer husholdningen? Er dere gode mot hverandre? Kommuniserer dere godt? 

Anonymkode: 5b0a8...41e

[AnonymBruker]

Ser du får mange gode råd men vil gjerne komme med noen tips til. Det er fint og flott og ha det "perfekt" og at han gjør alle punktene som blir ramset opp. Men, med mer ansvar og f.eks barn kommer det gjerne tyngre perioder og uenigheter. For meg er det ett viktig poeng hvordan dere takler det når det er litt motstand. Kan dere sette dere ned å prate om det? Finne løsninger og kompromisser? Det syns jeg er vel så viktig som at mannen automatisk "gjør alt rett". For de aller fleste vil oppleve konflikter om små og store ting og da er det viktig at man kan løse det sammen. Også kan det være lurt å prate om ting på forhånd, hvilke forventninger man har. F.eks. før dere får barn. Hva forventer du av han, hva forventer han av deg. Det funker her 👍

Anonymkode: 5428e...0a3

[AnonymBruker]

32 minutter siden, AnonymBruker said:

Men jeg blir skremt av å lese om folk sine liv her inne. Kvinner som klager på at mannen de er med ikke bidrar med hjem og baby/barn. Kvinner som sier de burde forlate forholdet (med god grunn, selvfølgelig).

Anonymkode: c4cb5...459

Hvor mange menn og kvinner lager tråder på KG for å skryte av sin partner, tror du? Det er jaggu ikke mange. Husk det når du ser negative tråder. 

Anonymkode: 73c24...de7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ser du får mange gode råd men vil gjerne komme med noen tips til. Det er fint og flott og ha det "perfekt" og at han gjør alle punktene som blir ramset opp. Men, med mer ansvar og f.eks barn kommer det gjerne tyngre perioder og uenigheter. For meg er det ett viktig poeng hvordan dere takler det når det er litt motstand. Kan dere sette dere ned å prate om det? Finne løsninger og kompromisser? Det syns jeg er vel så viktig som at mannen automatisk "gjør alt rett". For de aller fleste vil oppleve konflikter om små og store ting og da er det viktig at man kan løse det sammen. Også kan det være lurt å prate om ting på forhånd, hvilke forventninger man har. F.eks. før dere får barn. Hva forventer du av han, hva forventer han av deg. Det funker her 👍

Anonymkode: 5428e...0a3

Siden jeg er den eneste som har ramset opp ting, må det være mitt innlegg du mener handler om å ha det «perfekt»? Som motsetning til ditt innlegg om de viktige tingene? Les gjerne hele mitt, før du disser andres svar, for jeg har jo virkelig nevnt akkurat det du snakker om. Og til senere: Du kan bidra til en diskusjon eller legge til ting, uten å dra andre ned samtidig. Samme gjelder ros, man kan snakke positivt om en ting, uten å måtte heve det over noen andre. 

Blir lei meg når jeg har brukt lang tid på et innlegg, og tydelig ikke skrevet kun de overfladiske tingene, og så drar du mitt innlegg ned som om det kun ramser opp ting han kan gjøre perfekt. 

 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er ikke så vanskelig. Vi som har brent oss så tegn tidlig. Noen tips: 

-Han tar uoppfordret sin del av husarbeidet, som det er det mest naturlige i verden. (Og han tar mer enn sin del hvis det skulle være nødvendig, med et smil! Feks. om du er syk, har sovet dårlig eller har andre ting som presser på.)

-Han tar uoppfordret sin del av det økonomiske, som det er det mest naturlige i verden. 

-Han viser deg kjærlighet og behandler deg bra, snakker høflig til deg og takker for ting. 

-Han er normalt oppegående og vil jobbe, treffe mennesker, kan takke for pose på butikken og er generelt normalt oppdratt. 

-Han viser omtanke om du er syk, lei deg eller stresset. 

-Han blir sint når det er berettighet, og han blir "ok" sint. Dvs, følelsen er lov å ha, reaksjonene er det som er cluet. 

-Dere gjør hverandre gode. Dere har det generelt bra. Du får ikke negative/såre/vonde følelser av samtaler med han. Dere krangler ikke så busta fyker, men behandler hverandre med respekt. Gir hverandre rom. Hvis du tar opp noe du synes er ubehagelig eller feil, eller noe du vil endre på, så inngår han i en samtale med deg, uten å gå i forsvar. Både han og du er ute etter å få forholdet til å bli best mulig, uten å kjempe om hvem som har mest rett på å slippe oppvasken den dagen. 

 

Ps. Og litt småpirk til deg: Kall han mann, behandle han som en voksen, kall deg selv kvinne/dame, oppfør deg som voksen  Man kan være leken, barnslig og alt mulig, men ikke kall den voksne mannen du er sammen med for gutt 😅

Anonymkode: c1dac...e07

 

Anonymkode: c1dac...e07

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Du er veldig ung, og det første jeg tenkte når jeg leste innlegget ditt - er hvor godt kjenner du egentlig deg selv? 

Jeg blir ikke skremt av å lese her inne, og det har jeg heller aldri blitt. Mange følelser kan bli vekket, ja, men skremt og usikker blir jeg ikke. Jeg vet hvem jeg er og jeg kjenner meg selv veldig godt. Jeg tror derimot ikke at du kjenner deg selv så godt, siden du blir så usikker på ting som faktisk ikke handler om deg selv. 

Anonymkode: ac615...d09

Jeg kjenner nok ikke meg selv helt fullt ut enda. Jeg har et problem i livet, og det er at jeg stadig tviler og stiller spm. ved alle valg i livet mitt, selv små valg i hverdagen. Jeg takler rett og slett ikke å ta feil valg. Det har med oppveksten og familien min å gjøre, og jeg jobber med saken.

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Tenk at du ikke bare vil ha en kjæreste, du vil ha en partner og en livsledsager, og sammen skal dere drifte Familien AS. Det er hardt arbeid, og du vil ha noen som bidrar betingelsesløst, som gjør sin del av jobben og mer til i perioder som krever det. Ingen millimeterjustis, men fleksibiltet og fellesskap. 

Dere bor sammen? Hvordan fungerer husholdningen? Er dere gode mot hverandre? Kommuniserer dere godt? 

Anonymkode: 5b0a8...41e

Vi har avstandsforhold😅

Når jeg besøker han rydder og vasker jeg alltid hos han, for vi har ulik standard av rent og ryddig, jeg har «støv på hjernen» som han liker å si (og det er greit akkurat nå, for jeg liker å holde på med vask og rydding). 

Dersom en av oss lager maten, tar den andre oppvasken. Jeg lager ofte maten, så han vasker ofte opp.

Han er veldig god mot meg, tar imot «kritikk» bra og vi kommuniserer rolig og ordentlig, men det har tatt flere år og «jobbing» for å komme til dette, for han/vi har ikke alltid vært slik. Kanskje derfor jeg har litt tvil, jeg er redd han/vi faller tilbake til gamle vaner.

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ser du får mange gode råd men vil gjerne komme med noen tips til. Det er fint og flott og ha det "perfekt" og at han gjør alle punktene som blir ramset opp. Men, med mer ansvar og f.eks barn kommer det gjerne tyngre perioder og uenigheter. For meg er det ett viktig poeng hvordan dere takler det når det er litt motstand. Kan dere sette dere ned å prate om det? Finne løsninger og kompromisser? Det syns jeg er vel så viktig som at mannen automatisk "gjør alt rett". For de aller fleste vil oppleve konflikter om små og store ting og da er det viktig at man kan løse det sammen. Også kan det være lurt å prate om ting på forhånd, hvilke forventninger man har. F.eks. før dere får barn. Hva forventer du av han, hva forventer han av deg. Det funker her 👍

Anonymkode: 5428e...0a3

Det har du rett i, og det er litt der skremselen også kommer inn. Tenk om stress og frustrasjon som gjør han sliten endrer han helt (for det har skjedd av andre årsaker i fortiden).

Det er en sak å oppføre seg bra når alt er bra, og å si man kan stå i vanskelige situasjoner, men alt det er snakk. Det er en helt annen sak når virkeligheten treffer. 

Jeg tror absolutt at jeg skal ta en prat med han om ønsker og forventninger til et familieliv i fremtiden. Problemet mitt er vel at jeg ikke stoler på det folk sier, men stoler mer på folks handlinger. 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hvor mange menn og kvinner lager tråder på KG for å skryte av sin partner, tror du? Det er jaggu ikke mange. Husk det når du ser negative tråder. 

Anonymkode: 73c24...de7

Du sier noe der, ja😅

Anonymkode: c4cb5...459

[AnonymBruker]

Her på KG så er det mye overdriving. Og det er gjerne de som har det verst som skriver her. Og det er kun deres side av saken. Hadde "han" skrevet også, så hadde nok en mellomting vært det som er sannheten.

Det som er viktig å innse er at ingen forhold er dans på roser. Alt må jobbes med for å fungere. Det finnes ingen prins som er perfekt og som gjør alt fint og slik du ønsker. Alle er seg selv med sine gode og dårlige egenskaper. Du vil nok at han skal være like glad i deg når du har PMS, når du glemmer å rydde etter deg, når du er lei deg, eller du har diare. Det er trygt og fint når vi er glad i hverandre også på de dårlige dagene og når vi ikke er perfekte.

Kjempeflott at han er bedre på å ta kritikk etter jobbing. Forhold er jobbing, og at dere kan utvikle dere i riktig retning sammen er bra! Se det positive i det, og ikke ta sorgene på forskudd!

Velg dine kamper. Ikke klag på den ene koppen som står på kjøkkendisken selv om det var masse plass i oppvaskmaskinen. Men hvis han griser masse hver dag og blir sur om du ikke rydder og vasker etter han mens han sitter foran TVen/PCen, så er det en kamp å ta. Og en dårlig dag i ny og ne er helt normalt. Men om det generelt er dårlig, med en bra dag innimellom, så er det på tide å ta tak. Hvis du over lengre tid er den som tar alt husarbeidet, så er det trolig slik det blir resten av forholdet. I mitt nåværende forhold, så tar jeg koppen til samboeren min. Men han tar også min, og vedlikehold av bilen min trenger jeg ikke å tenke på en gang . Så lenge det går begge veier, så er det greit tenker jeg.

Anonymkode: ae5a5...b20

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg er ei jente på 23 år, har vært i et forhold med samme gutt siden jeg var 18 år. 
Vi er ferdig med utdanning og er i jobb, så nå gleder jeg meg til forlovelse, ekteskap og skape en søt liten familie sammen. 

Men jeg blir skremt av å lese om folk sine liv her inne. Kvinner som klager på at mannen de er med ikke bidrar med hjem og baby/barn. Kvinner som sier de burde forlate forholdet (med god grunn, selvfølgelig).

Jeg blir skremt fordi jeg er redd for at jeg vil ende opp slik, og jeg begynner å tvile på meg forholdet, både med selv og han jeg er med. Jeg syns absolutt han er en flott gutt, omtenksom og hjelpsom, men hva om jeg er blind på kjærligheten og ikke klarer å se om han faktisk kan klare å strekke til når jeg trenger det?

Å velge en livslang partner og gifte seg med og få barn med, er så sykt skummelt! Hva om jeg velger feil?

Anonymkode: c4cb5...459

Halvparten av alle ekteskap ender i skilsmisse. Alle de giftet seg med feil person eller tror de gjorde det. Blant de som ikke skiller seg føler sikkert halvparten at de også giftet seg med feil person, men skiller seg ikke fordi de ikke orker det praktiske og smertefulle med bruddet. Blant samboere er det enda flere som bryter samlivet enn de som er gift, så alle de som gjør det føler nok også at de giftet seg også med feil person. Blant samboere tenker sikkert også halvparten av de som ikke bryter med hverandre at de bor sammen med feil person. Dette er en av livets tøffe realiteter. Det er en illusjon å tro at livet skal gå smertefritt. Samliv er blant de vanskeligste tingene i livet, men også noe av det beste og viktigste. Holdningen din er nøkkelen. Du velger selv om du har valgt riktig person, og det valget tar du hver dag. Det handler om dine tanker, ikke om partneren. 

Anonymkode: eb6fd...020

[AprilLudgate]

Tja.

Ett råd fra meg som har vært sammen med samme mann i 22 år:

Ta sånne samtaler seriøst og i dybden FØR man etablerer seg på noe vis.

Vi fikk barn i 30-årene, men disse tingene snakket vi om på deres alder.

Jeg spurte hvordan han så for seg småbarnstid og skolealder, hva dersom en av oss ble syke. Hva er forventningene da.

Hvordan tenker man fordeling av nattevåk osv.

Mannen min hadde i tidlig 20år og egentlig hele veien NULL peiling. Jeg hadde endel tantebarn, søstre som ble stående alene med unger, venner med kolikkbabyer osv.

Og jeg var rett og slett mye mer realitetsorientert.

Så jeg sa tydelig ifra hva realitetene var, og at jeg ikke ville ha barn med noen som ikke var innstilt på likestilt foreldreskap.

Så når barn dukket opp var det jo helt klart utfordringer mellom oss som par (fordi ekstrem søvnmangel+++), men aldri på det praktiske rundt barnet/nattevåk/husarbeid osv. 

Skulle vi kranglet om det i tillegg hadde det jo endt med brudd etterhvert. 

 

[AnonymBruker]

Problemet er vel at de har hatt samme innstilling som deg. ”Ekteskap og søt liten familie”. Det er ikke det rosemalte bildet du har blitt opplært til å tro på.

Anonymkode: c76cf...22d

[Trolltunge]

En ting mange glemmer, som fører dem til et dårlig forhold, er dialogen mellom partene i hverdagene. Som det så definitivt er flest av. Hverdagshyggelighet som jeg pleier å kalle det, er svært svært viktig. 

Veldig mange tror dessverre at en partner skal tåle alt av dritt, så man ikke trenger å prate med og til parter på ok måte. Bare slipper løs sine "demoner" og dritt temmelig ukritisk ovenfor partner, og oppfører seg jevnt over dårligere mot partner enn mot noen andre, i ord og handlinger. 

Den man elsker bør man behandle godt. Selv sterkeste kjærlighet går ikke på drivstoffet dritt. Man går tom og lei dersom partner bruker deg til søppelbøtte for dårlig humør, og ukritisk lar sure og vonde ord og oppførsel prege dialogen. Man bør også ta opp ting med sin partner på like ok måter som man hadde gjort med en venn/kollega/sjef. Saklig og konstruktivt. Ikke furtent, surt,  aggressivt og uklart. 

Jeg tror særdeles mange forhold ryker på at folk oppfører seg dårligere mot partner enn de ville gjort mot noen andre. Nei, kjærlighet tåler ikke alt og utholder ikke alt! Det er pene ord i kirka, men noe man absolutt ikke bør leve etter. Da ender man opp med et forferdelig forhold, og så singel. 

Hverdagshyggelighet er viktig! 

[AnonymBruker]

Jeg tenker at dersom det ikke hadde vært noe rusk i forholdet ditt, så hadde du ikke latt deg skremme av å lese om dette. Følg magefølelsen din, og ender forholdet ditt opp med å vise seg å være dårlig, så husk at du kan gå ut av det. Du har kun ett liv, og det smarteste er å droppe fyren før dere får barn. 

Og nei, jeg ber deg ikke slå opp nå. 

Anonymkode: 33b43...c37

[Majott]

Trolltunge skrev (10 minutter siden):

En ting mange glemmer, som fører dem til et dårlig forhold, er dialogen mellom partene i hverdagene. Som det så definitivt er flest av. Hverdagshyggelighet som jeg pleier å kalle det, er svært svært viktig. 

Veldig mange tror dessverre at en partner skal tåle alt av dritt, så man ikke trenger å prate med og til parter på ok måte. Bare slipper løs sine "demoner" og dritt temmelig ukritisk ovenfor partner, og oppfører seg jevnt over dårligere mot partner enn mot noen andre, i ord og handlinger. 

Den man elsker bør man behandle godt. Selv sterkeste kjærlighet går ikke på drivstoffet dritt. Man går tom og lei dersom partner bruker deg til søppelbøtte for dårlig humør, og ukritisk lar sure og vonde ord og oppførsel prege dialogen. Man bør også ta opp ting med sin partner på like ok måter som man hadde gjort med en venn/kollega/sjef. Saklig og konstruktivt. Ikke furtent, surt,  aggressivt og uklart. 

Jeg tror særdeles mange forhold ryker på at folk oppfører seg dårligere mot partner enn de ville gjort mot noen andre. Nei, kjærlighet tåler ikke alt og utholder ikke alt! Det er pene ord i kirka, men noe man absolutt ikke bør leve etter. Da ender man opp med et forferdelig forhold, og så singel. 

Hverdagshyggelighet er viktig! 

Dette var veldig gode ord, som jeg håper mange ser.

Og ja, hverdagshyggelighet er så viktig!