Kaostilstand, immunforsvar og terapi. Er jeg bare en taper?

[AnonymBruker]

Jeg begynte i terapi i sommer.. Da dukket det opp mange faktorer som endevendte alt jeg har "trodd på" 

Jeg gikk så hardt i kjelleren av dette, og selvom jeg har jobbet mye med meg selv nå dette halve året så føles alt nå så mye tyngre. Jeg har mer behov for hvile, søvn, hente meg inn

Av dette så har jeg blitt et nervevrak. Føler jeg har blitt verre psykisk på mange måter. 

Isolerer meg mer, blir fortere syk, migreneanfall har blusset veldig opp

Jeg har en terapaut jeg har god kjemi med som snakker til meg som et voksent menneske og som bidrar med vitenskap i form av hvordan hjernen fungerer og at kroppen kan respondere med å bli utslitt. Så jeg føler jeg har flere knagger å henge ting på. 

Nå har jeg vært utslitt i 2 uker etter et julebord som var skikkelig koselig. Det er med mennesker jeg har vært fullstendig ærlig med som også aldri dømmer meg. Men nå har jeg i 2 uker hatt migrene og sykdom på rekke og rad. Jeg har vært totalt isolert og jeg føler meg som en taper. Ikke bare sånn forbigående følelse av at jeg ikke får til, men en sånn enormt nedslående "innsikt" om at kanskje jeg bare Er en taper i samfunnet? For jeg opplever mer at folk misforstår meg, at uansett hvor mye innsats jeg legger I så knekker jeg ikke de samme kodene. Føler dette er en ettervirkning av å ha "vært ute i verden". Som sagt så har ikke dette noe med de menneskene jeg var med.

Så med all den hjelpen jeg får, og all den innsatsen jeg legger I for å bearbeide traumer og en oppvekst fullstendig fraværende av trygghet og kjærlighet så føles det som om noe bare er ødelagt. Både fysisk og psykisk. Jeg er nå 40 år og det er første gang jeg har hørt at det er unormalt å oppleve det jeg har opplevd. 

Og jeg føler det rakner fullstendig for meg snart. Og jeg måtte bare få dette ut... Det er så vondt å sitte med, og jeg har folk jeg kan prate med, men jeg vil ikke bruke opp folk heller. På negative ting og at folk blir mer stressa for hvordan de skal oppføre seg rundt meg fordi jeg er sånn her.

Anonymkode: d7e7a...f60

[AnonymBruker]

Jeg har tro på at dette kommer til å bli bedre. Du vil jobbe deg gjennom det og komme styrket ut på den andre siden.

Følte det likt når jeg begynte i terapi. I en periode visste jeg ikke hvem jeg var lenger, var virkelig langt nede, forvirret og redd! Men det gikk over og jeg ble til slutt friskere enn jeg har vært noen gang.

Det er et fint tema å ta opp i terapi også. ❤️

Anonymkode: d5355...27f

[Elle Melle]

Hvis du "nettopp" har oppdaget viktige ting om din egen bakgrunn/oppvekst har du kanskje ikke hatt noe særlig tid til å bearbeide ennå?

Først må man finne ut av ting, så akseptere/godta at denne virkelighetsbeskrivelsen faktisk er sann, og så kan man begynne å forholde seg til det hele. Kanskje ha en hel sorgprosess. Og det tar jo masse tid og krefter. Med tanke på hvor lang tid problemene har vært der er det ikke urimelig at det tar en del tid å få det bedre også?

Synes du er både modig og tøff som jobber med tingene, og du er ikke alene om å se negativt på/tvile på deg selv og dine egne muligheter, det er veldig vanlig og veldig utbredt. Du er like god som alle andre selv om du akkurat nå må leve med at alt tar energi og koster deg mye. 

[AnonymBruker]

Du nevner immunforsvar i tittelen. Hvor ser du for deg at immunforsvar kommer inn i bildet?

Anonymkode: bd142...2de