Mannen klarer ikke skape kontakt/få bånd med barna

[AnonymBruker]

Vi har to barn i barnehagealder, og mannen har vært mye fraværende ifm jobb og lite interesse. Nå har han innsett hva han har gått glipp av, og forsøker å finne sin plass igjen i familien. Problemet er at uansett hvor mye han prøver, så går det ikke. Han har ikke noe god relasjon til barna, ender med å stå over de og gi beskjeder, for så å bli frustrert når de ikke hører. Prøver å forklare at når han skal ha toåringen til å gå til gangen for å kle på seg, så må han ta henne MED seg, feks. ta henne i hånden eller lignende, men han går bare i forveien og står der og roper "Navn, kom hit, jeg sa du skulle komme hit", og så smelter det for han, der han dundrer sur forbi meg og slenger ut "der ser du, hun hører ikke på meg i det hele tatt, jeg klarer ingenting jeg". 

Han orker ikke sette seg ned med dem, gir opp så fort de går unna (blir da sittende oppgitt og skuffet), og klarer ikke holde "kontakten" med det barnet han er med der og da. Altså hvis jeg driver med en av ungene og skal kle på for å gå ut, så må jeg ha ganske godt fokus på dette, både med tilrettelegging, forklaring, oppmuntring på det ungen klarer selv osv, men han melder seg ut mentalt, kler på de uten å kommunisere noe, for så å bli irritert og direkte såret over at det går skeis. 

Hva gjør jeg her? Vi har ikke det beste forholdet oss i mellom, og jeg er sååååå lei. Føles som jeg alltid må passe på om han behandler de ok eller ikke, han kan bli irritert og rope, eller ikke få med seg hva som skjer og kjefte på feil unge osv. (Ikke at kjefting er greit i det hele tatt, men det er jo enda verre når han ikke vet hva som har skjedd og bare slenger ut ting). 

Det ene barnet er mistanke om ADHD, og det krever MYE å gjennomføre overganger og oppgaver på en god måte. Jeg er ikke villig til å la han "prøve selv" lenger, det har han gjort, og det gir ikke gode resultater, ungene blir lei seg, fortvilet og kommer styrtende til meg, eller utagerer på annet vis om jeg ikke er der. Og om jeg er streng med noe, og forsøker å legge opp til at han kan få være "good cop" for en gang skyld, så skal han heller henge seg på meg, bare enda strengere/sintere. Gir jeg en beskjed til ungene, kopierer han det jeg sier, bare strengere. Feks hvis jeg sier til femåringen at "nå kan du skru av ipaden, så skal vi gå på badet og pusse tenner", så kommer han rett etterpå med "Ja skru av ipaden nå, kom igjen, du skulle skru den av nå!". 

 

Løsninger? Han orker ikke/har ikke tid til kurs 🙄

Anonymkode: dffcd...b19

[AprilLudgate]

Han høres såpass inkompetent ut at han jo nesten MÅ på kurs.

Bestill plass for begge.

Men om barn kanskje har adhd - kan det tenkes det kommer fra far? 
 

En bedre måte å bedre tilknytningen på er å unngå de vanskelige situasjonene i starten, og ta de mer nære og enkle.

Lese bok sammen, tegne sammen, bygge Lego/pusle eller hva enn. 
 

Du kan ta nattpuss enn så lenge(men ikke for evig), så tar han ei bok på senga. 

Han høres minimalt kompetent ut til å ha unger, så kurs MÅ han på. 
Du får bare si at ved et brudd blir det 50/50 og da må han i det minste gidde å forberede seg til det da. 
 

Du kan dø i en ulykke imorra, skal han bare stå der da og gjøre ingenting? 🤷‍♀️

 

[AnonymBruker]

AprilLudgate skrev (1 minutt siden):

Han høres såpass inkompetent ut at han jo nesten MÅ på kurs.

Bestill plass for begge.

Men om barn kanskje har adhd - kan det tenkes det kommer fra far? 
 

En bedre måte å bedre tilknytningen på er å unngå de vanskelige situasjonene i starten, og ta de mer nære og enkle.

Lese bok sammen, tegne sammen, bygge Lego/pusle eller hva enn. 
 

Du kan ta nattpuss enn så lenge(men ikke for evig), så tar han ei bok på senga. 

Han høres minimalt kompetent ut til å ha unger, så kurs MÅ han på. 
Du får bare si at ved et brudd blir det 50/50 og da må han i det minste gidde å forberede seg til det da. 
 

Du kan dø i en ulykke imorra, skal han bare stå der da og gjøre ingenting? 🤷‍♀️

 

Han har ADHD og går på medisiner. 

Dette du foreslår her har vi drevet med i over et år nå.. (Ved brudd ønsker han ikke 50/50). 

Det krever mye å ha begge barna sammen, så jeg synes det er vanskelig å veilede og organisere hans mestring samtidig som jeg håndterer barna selv. 

Anonymkode: dffcd...b19

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Han har ADHD og går på medisiner. 

Dette du foreslår her har vi drevet med i over et år nå.. (Ved brudd ønsker han ikke 50/50). 

Det krever mye å ha begge barna sammen, så jeg synes det er vanskelig å veilede og organisere hans mestring samtidig som jeg håndterer barna selv. 

Anonymkode: dffcd...b19

Kan du klare deg økonomisk alene?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Han orker ikke/har ikke tid til kurs 🙄

Gir han noe som helst uttrykk for å kunne tenke seg et kurs hvis han hadde hatt tid/overskudd? Hvis ikke, tror jeg det er mer sannsynlig at han ikke finnes interessert i sånt. (Min er i alle fall slik de gangene han kvier seg for å si rett ut at det ikke interesserer ham.)

 

Vi har bare ett barn, da, men jeg følte en del på det samme da hun var mindre. Det begynte å bedre seg i løpet av det siste halvannet året i barnehagen. Nå går hun i første klasse, og han er litt mer tålmodig og forståelsesfull. Det bedrer båndet mellom dem, og det blir en mer positiv enn negativ spiral.

 

Jeg tenker litt det samme som @AprilLudgate; kan far også ha ADHD? Hos oss har vi begge foreldrene det, jeg fikk diagnosen i voksen alder. Og samboer/far er mye på samme måte som din med barnet. Det ble bedre når han begynte på medisiner igjen. Den tar vekk/reduserer tankekjøret slik at man da faktisk har overskudd og tålmodighet til hverdagens krav. Vi regner egentlig med at barnet vårt også har det, men det er kanskje litt tidlig å se enda.

Anonymkode: 0d854...342

[AnonymBruker]

Du får rett og slett stille et ultimatium. Enten så går han på kurs, ellers så blir det skillsmisse. Uansett så må han ha veiledning. Tror det er lurt av deg å alliere deg med en tredjepart på familievernkontoret.

Anonymkode: 63e16...424

[AnonymBruker]

Oi, jeg så ikke at du hadde svart før jeg sendte mitt eget, angående far og adhd. 🙈

Anonymkode: 0d854...342

[AnonymBruker]

AprilLudgate skrev (3 minutter siden):

Kan du klare deg økonomisk alene?

Til dels, blir veldig trangt. Men blir jo for så vidt solid bidrag når han ikke vil ha barna, tror jeg? Jeg er glad han ikke vil det altså, gir meg magevondt om jeg skulle sendt de til han alene.. Nå drar jeg ikke på noe før etter leggetid, for jeg føler meg ikke trygg på at de blir møtt på noen god måte. 

I helgene har vi i utgangspunktet avtale om at en av oss sover ut, men med mindre et av barna sover enda, så står alltid jeg opp. Sover ikke lenge uansett. Men i dag våknet kun den eldste, så jeg lå igjen sammen med yngste og skulle sove litt videre. Det gikk vel fem minutter før det var krig på stua, og jeg skjønner ikke hvordan det er mulig, ungene elsker jo lørdag og søndagsmorgen med tv, ro og kos. Jeg stod opp da jeg hører at barnet roper på meg og han fysisk holder igjen ungen fordi mamma skulle sove. Tror nok barnet selv eskalerte det litt fordi jeg er i samme hus, men jeg kan aldri slappe helt av. Går aldri i dusjen uten å ta med meg et av barna, drar aldri på butikken uten å ta med en av dem.

 

Anonymkode: dffcd...b19

[AnonymBruker]

Den enkleste måten å lære folk ting er å vise dem hvordan det gjøres. Du sier det jo selv - skal en lære en 2-åring å knytte sko må en vise dem hvordan en knytter sko.

Du må sette deg ned med mannen og være fra levra ærlig. Du må si at du har tenkt på forholdet hans til barna og forholder dere voksne i mellom. Og at du ser at det meste er galt. Og at du ønsker å gjøre en innsats for å endre på det, fordi dere voksne valgte å få barn, og er nå stuck med hverandre livet ut, uavhengig av om forholdet overlever eller ei.

Du må si at du ser at dere bommet, da dere valgte å få barn sammen. Og at det ikke betyr at du angrer på de barna du har, men at du ser klart og tydelig at dere voksne skulle vært mye mer voksne før dere tok det enorme og ansvarsfulle valget  det er å få barn. At dere skulle snakket om rolleforståelse, arbeidsfordeling, hvor mye tid den enkelte av dere hver dag er villig til sette av til oppdragelse. Dere skulle ha luftet ideer og forventninger, lest dere opp på barneoppdragelse (nå er jo mye for seint. Slikt leser en seg opp på før en tar valget barn vs ikke barn), søkt råd, utredet arvelige sykdommer og tatt en real og reell vurdering på om dere i det hele tatt er egnet. Og om dere i det hele tatt liker barn. Om man liker å være foreldre er irrelevant - en må like barn for å få dem.

Så har dere en samtale om dette. Dere reflekterer. Du forklarer at han like lite kan velge å rope og kjefte på en 2-åring som på sjefen sin på jobb. Og at hva han vil er like uavhengig hva 2-åringen vil som hans og sjefens vilje og ønsker. Og at det kun - og kun bare - er ålreit å kreve at barn «følger ordre» når det står om livet ellers respekterer man barn, fordi de ikke lærer selvrespekt uten å bli vist helt normal - respekt. Mange av oss kan ha godt av å se for oss sjefen på jobb, når vi snakker til ungene våre. Se for oss personalmøte, advarsler og oppvask (og sparken!) om vi velger være ufine, høylytte eller respektløse. 
 

Dere må også snakke om hvorfor han har dette behovet for å bli adlydt av en 2-åring. Hva kommer den totale mangelen på selvtillit fra som gjør at han velger å ty til å bølle med en 2-åring? Og hva kan og vil han gjøre for å ta grep om den psykiske helsa si? For å være så skjør at en velger å la seg terge opp av en smårolling - det er ikke noe folk med med normalt fungerende psyke tenker er et valg. Det er for fungerende mennesker en latterlig tanke. Og det skal det være.

Og hvorfor skal dere snakke om alt dette? Fordi en for å fungere som forelder må reflektere. Så dere øver på å - reflektere. 

Anonymkode: 0d09d...7b0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Den enkleste måten å lære folk ting er å vise dem hvordan det gjøres. Du sier det jo selv - skal en lære en 2-åring å knytte sko må en vise dem hvordan en knytter sko.

Du må sette deg ned med mannen og være fra levra ærlig. Du må si at du har tenkt på forholdet hans til barna og forholder dere voksne i mellom. Og at du ser at det meste er galt. Og at du ønsker å gjøre en innsats for å endre på det, fordi dere voksne valgte å få barn, og er nå stuck med hverandre livet ut, uavhengig av om forholdet overlever eller ei.

Du må si at du ser at dere bommet, da dere valgte å få barn sammen. Og at det ikke betyr at du angrer på de barna du har, men at du ser klart og tydelig at dere voksne skulle vært mye mer voksne før dere tok det enorme og ansvarsfulle valget  det er å få barn. At dere skulle snakket om rolleforståelse, arbeidsfordeling, hvor mye tid den enkelte av dere hver dag er villig til sette av til oppdragelse. Dere skulle ha luftet ideer og forventninger, lest dere opp på barneoppdragelse (nå er jo mye for seint. Slikt leser en seg opp på før en tar valget barn vs ikke barn), søkt råd, utredet arvelige sykdommer og tatt en real og reell vurdering på om dere i det hele tatt er egnet. Og om dere i det hele tatt liker barn. Om man liker å være foreldre er irrelevant - en må like barn for å få dem.

Så har dere en samtale om dette. Dere reflekterer. Du forklarer at han like lite kan velge å rope og kjefte på en 2-åring som på sjefen sin på jobb. Og at hva han vil er like uavhengig hva 2-åringen vil som hans og sjefens vilje og ønsker. Og at det kun - og kun bare - er ålreit å kreve at barn «følger ordre» når det står om livet ellers respekterer man barn, fordi de ikke lærer selvrespekt uten å bli vist helt normal - respekt. Mange av oss kan ha godt av å se for oss sjefen på jobb, når vi snakker til ungene våre. Se for oss personalmøte, advarsler og oppvask (og sparken!) om vi velger være ufine, høylytte eller respektløse. 
 

Dere må også snakke om hvorfor han har dette behovet for å bli adlydt av en 2-åring. Hva kommer den totale mangelen på selvtillit fra som gjør at han velger å ty til å bølle med en 2-åring? Og hva kan og vil han gjøre for å ta grep om den psykiske helsa si? For å være så skjør at en velger å la seg terge opp av en smårolling - det er ikke noe folk med med normalt fungerende psyke tenker er et valg. Det er for fungerende mennesker en latterlig tanke. Og det skal det være.

Og hvorfor skal dere snakke om alt dette? Fordi en for å fungere som forelder må reflektere. Så dere øver på å - reflektere. 

Anonymkode: 0d09d...7b0

Jeg tror vi er over dette stadiet, selv om rådene dine er utrolig gode (og allerede gjennomført). Jeg har nemlig gått kurs (selv). Og delt mye hjemme. Jeg har fått veiledning (egentlig pga han, men han ville ikke, så da fikk jeg). Jeg har kjøpt bøker, lest høyt, lært teorier osv. Jeg reflekterer masse over min egen oppdragelse og oppførsel, og jeg minner han om hver gang han ser at det blir fight mellom meg og barna (feks. feil type støvler, altså meltdowns alle barn har innimellom), at nå var det jeg som ikke forberedte nok. Om jeg forsøker å forklare han sånne ting mener han at han er udugelig, og at det ikke er noen vits. 

Jeg spør mye om råd og tips i barnehagen, jeg er veldig åpen for at jeg kan ta feil. Han kan nemlig bli litt urimelig med "du gjør alt perfekt du, hvis ikke alt gjøres på din måte er det feil". Men det er definitivt ikke slik det er. Jeg vet jeg gjør mange feil, alle foreldre gjør jo feil. Og jeg snakker om det. Og googler og leser og prøver å finne løsninger eller noe jeg kan endre. Men jeg sleper liksom på en 30 tonn tung gråstein som henger rundt ankelen min. 

Oooog svaret mitt her sier meg egentlig alt 🙃 Takk for gode råd, jeg tror jeg har igjen bare en løsning her ❤️ 

 

Anonymkode: dffcd...b19

[Kaisada]

Mannen har ikke tid eller ork til å prioritere et kurs? Da prioriterer han ikke barna heller.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jeg tror vi er over dette stadiet, selv om rådene dine er utrolig gode (og allerede gjennomført). Jeg har nemlig gått kurs (selv). Og delt mye hjemme. Jeg har fått veiledning (egentlig pga han, men han ville ikke, så da fikk jeg). Jeg har kjøpt bøker, lest høyt, lært teorier osv. Jeg reflekterer masse over min egen oppdragelse og oppførsel, og jeg minner han om hver gang han ser at det blir fight mellom meg og barna (feks. feil type støvler, altså meltdowns alle barn har innimellom), at nå var det jeg som ikke forberedte nok. Om jeg forsøker å forklare han sånne ting mener han at han er udugelig, og at det ikke er noen vits. 

Jeg spør mye om råd og tips i barnehagen, jeg er veldig åpen for at jeg kan ta feil. Han kan nemlig bli litt urimelig med "du gjør alt perfekt du, hvis ikke alt gjøres på din måte er det feil". Men det er definitivt ikke slik det er. Jeg vet jeg gjør mange feil, alle foreldre gjør jo feil. Og jeg snakker om det. Og googler og leser og prøver å finne løsninger eller noe jeg kan endre. Men jeg sleper liksom på en 30 tonn tung gråstein som henger rundt ankelen min. 

Oooog svaret mitt her sier meg egentlig alt 🙃 Takk for gode råd, jeg tror jeg har igjen bare en løsning her ❤️ 

 

Anonymkode: dffcd...b19

Høres tungt ut! 
Min mann kunne heller ingenting om barn, var ikke interessert i å lære om barn, og resultatet ser jeg daglig. Treåringen vår kjemper i mot han, det er grining og trassing og sure miner. Han kjefter tilbake, eventuelt gir opp og lar alt flyte. Han klarer heller ikke sette grenser, så ungen blir jo bare verre av det. Han blir veldig sliten av dette, forståelig nok. Men det er jo fordi han ikke er flink å møte barnet…og kommunisere med det.

Jeg har aldri sånne problemer. Treåringen er glad og fornøyd rundt meg stort sett. Men jeg er nyutdanna pedagog og leste meg også opp før fødsel. Prøver å lære opp mannen, og han ser jo mer og mer at mine metoder fungerer. 
Men han har gitt litt opp…rømmer på jobb egentlig. Han jobber veldig mye. 

Synes egentlig at han kan ta ansvar selv for å finne ut av ting, melde seg på kurs eller lese artikler og bøker om barn, oppdragelse og utvikling. Det burde din også. 
Mistenker udiagnostisert adhd her også, han har mange typiske trekk, for eksempel hyperfokus og konstant tankekjør. 
 

Anonymkode: 05152...b59

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Høres tungt ut! 
Min mann kunne heller ingenting om barn, var ikke interessert i å lære om barn, og resultatet ser jeg daglig. Treåringen vår kjemper i mot han, det er grining og trassing og sure miner. Han kjefter tilbake, eventuelt gir opp og lar alt flyte. Han klarer heller ikke sette grenser, så ungen blir jo bare verre av det. Han blir veldig sliten av dette, forståelig nok. Men det er jo fordi han ikke er flink å møte barnet…og kommunisere med det.

Jeg har aldri sånne problemer. Treåringen er glad og fornøyd rundt meg stort sett. Men jeg er nyutdanna pedagog og leste meg også opp før fødsel. Prøver å lære opp mannen, og han ser jo mer og mer at mine metoder fungerer. 
Men han har gitt litt opp…rømmer på jobb egentlig. Han jobber veldig mye. 

Synes egentlig at han kan ta ansvar selv for å finne ut av ting, melde seg på kurs eller lese artikler og bøker om barn, oppdragelse og utvikling. Det burde din også. 
Mistenker udiagnostisert adhd her også, han har mange typiske trekk, for eksempel hyperfokus og konstant tankekjør. 
 

Anonymkode: 05152...b59

Min har adhd, medisinert. Tror jeg svarte det på forrige side Det er ene barnet som er under mistanke.  Synes jo ikke det er noen unnskyldning for å være dust uansett, og jeg opplever han min som rett og slett dust mot ungene. Jeg er redd det er skadelig å bli overkjørt slik ungene blir. Og at de i etterkant hører han snakke seg selv ned. 

(Mine barn er ikke bare glade og fornøyde rundt meg, men stemningen er så mye mildere, roligere. De tar ut mye på meg, men da snakker jeg MED dem, ikke til dem.) 

Anonymkode: dffcd...b19

[AnonymBruker]

Det høres veldig vanskelig og frustrerende ut, men kanskje kan dere komme dere igjennom småbarnsperioden med et håp om at det blir enklere når barna begynner på skolen og kan kommunsiere tydeligere selv. Kanskje du og far kan eventuelt ta noen timer parterapi, for å styrke samarbeidet og støtten dere i mellom i denne utfordrende perioden! 
Forresten, tror du far kan ha asperger? Det er stor samsykelighet mellom adhd og asperger. Kanskje det kan forklare noe av problemene med kommunikasjonsvanskene og vanskene med å sette seg inn i hvordan barna tenker (theory of mind.)

Anonymkode: 1e1e6...6fe

[AnonymBruker]

Jeg tenker at hvis han ikke er villig til å jobbe med seg selv og hvordan han forholder seg til barna, og forholdet dere i mellom (som jeg forstår ikke er så bra), så ser jeg egentlig ikke en annen løsning enn å gjøre det slutt. Da er ikke barna og du viktig nok for han. 

Det virker ikke som barna har den tryggheten de trenger fra han. Og ikke minst at du hele tiden må være på vakt. Jeg tror du og barna vil få det bedre og mer stabilt uten mannen i hus. 

Anonymkode: c7e1d...4a0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Det høres veldig vanskelig og frustrerende ut, men kanskje kan dere komme dere igjennom småbarnsperioden med et håp om at det blir enklere når barna begynner på skolen og kan kommunsiere tydeligere selv. Kanskje du og far kan eventuelt ta noen timer parterapi, for å styrke samarbeidet og støtten dere i mellom i denne utfordrende perioden! 
Forresten, tror du far kan ha asperger? Det er stor samsykelighet mellom adhd og asperger. Kanskje det kan forklare noe av problemene med kommunikasjonsvanskene og vanskene med å sette seg inn i hvordan barna tenker (theory of mind.)

Anonymkode: 1e1e6...6fe

Jepp, har vært inne på tanken, men han skylder fortsatt på meg for at han fikk ADHD-diagnosen. Han mener han bare er et misforstått individ 🙃 (Medisiner er kravet mitt for å være sammen, han mener han egentlig ikke trenger de)

Anonymkode: dffcd...b19

[AnonymBruker]

Når man blir forelder, så kommer ubevisst ens egen barndom til syne. 

Kan det tenkes at mannen din har blitt oppdratt på samme måte selv? 

Jeg kan kjenne meg igjen litt i din situasjon. Min mann har vokst opp med en alkoholisert, autoritær far, og selv om han ikke ønsket det, så gikk han rett til farens reaksjonsmønster når han følte at ungene ikke hørte. Vi brukte undervisningsopplegget til LittSint, som ligger på nett. 

Nå alt så mye bedre, både jeg og mannen har normale feilsteg og utbrudd, men handlingsmønsteret er endret. Mye på grunn av at jeg var pådriver slik du er, og balanserte kritikk/ros. Det handler også om å føle at man mestrer å være pappa. Mye er også fordi barna har blitt eldre, og mannen føler seg mer på hjemmebane når de deler hans interesser og de kan ha sine områder er bygger relasjon rundt. Oppfordre mannen til å ta med seg barna (ett og ett) på ting han og barna liker å drive med. Sykling, klatring, ski, turer i skogen, teater, bibliotek. 

Jeg ville forsøkt å ha is i magen hva gjelder brudd. Hvis det er noe som helst sjanse for at deres relasjon kan jobbes med og bygges opp, så er det best for barna. Samlivsbrudd med en lite tilstedeværende far har sjeldent vært optimalt for å bygge robuste barn det heller.. da skal samarbeidsklimaet være svært godt og sømløst mellom mor/far. 

Anonymkode: ea6aa...179

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Til dels, blir veldig trangt. Men blir jo for så vidt solid bidrag når han ikke vil ha barna, tror jeg? Jeg er glad han ikke vil det altså, gir meg magevondt om jeg skulle sendt de til han alene.. Nå drar jeg ikke på noe før etter leggetid, for jeg føler meg ikke trygg på at de blir møtt på noen god måte. 

I helgene har vi i utgangspunktet avtale om at en av oss sover ut, men med mindre et av barna sover enda, så står alltid jeg opp. Sover ikke lenge uansett. Men i dag våknet kun den eldste, så jeg lå igjen sammen med yngste og skulle sove litt videre. Det gikk vel fem minutter før det var krig på stua, og jeg skjønner ikke hvordan det er mulig, ungene elsker jo lørdag og søndagsmorgen med tv, ro og kos. Jeg stod opp da jeg hører at barnet roper på meg og han fysisk holder igjen ungen fordi mamma skulle sove. Tror nok barnet selv eskalerte det litt fordi jeg er i samme hus, men jeg kan aldri slappe helt av. Går aldri i dusjen uten å ta med meg et av barna, drar aldri på butikken uten å ta med en av dem.

 

Anonymkode: dffcd...b19

Solid bidrag vet jeg ikke, men:

Først må du sikre at dere har en god dialog ifbm brudd.

At han forstår han ikke nå har omsorgsevner og kapasitet - og at eventuelt samvær alene først kan skje når han har gjennomført kurs og mye trening.

Dette med bidrag kan nemlig være en motivasjon for endel til å kjempe for samvær de vet de ikke mestrer. Manglende omsorgsevne = ofte manglende selvinnsikt. 
 

Jeg hadde startet denne dialogen med ham nå.

At du ikke helt vet hvordan fremtiden blir, men slik dette er nå og med hans manglende ønske om grundig kursing osv ser du ikke så mange andre utveier enn brudd og at han har samvær hos deg, uten overnatting. 
 

Og at dere er åpne om at dette ikke handler om at pappa ikke gidder eller vil, men han har veldig kraftig adhd som ikke har vært fulgt opp - så han sliter med veldig mye praktisk og planlegging/stress.

Derfor blir det mindre krangel om mamma og pappa bor hver for seg, og han kommer på besøk nå og etterhvert kan ha overnatting osv. 

Begynn med å spørre hva han tenker om dette, og hva eventuelt alternativet er helt realistisk. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Vi har to barn i barnehagealder, og mannen har vært mye fraværende ifm jobb og lite interesse. Nå har han innsett hva han har gått glipp av, og forsøker å finne sin plass igjen i familien. Problemet er at uansett hvor mye han prøver, så går det ikke. Han har ikke noe god relasjon til barna, ender med å stå over de og gi beskjeder, for så å bli frustrert når de ikke hører. Prøver å forklare at når han skal ha toåringen til å gå til gangen for å kle på seg, så må han ta henne MED seg, feks. ta henne i hånden eller lignende, men han går bare i forveien og står der og roper "Navn, kom hit, jeg sa du skulle komme hit", og så smelter det for han, der han dundrer sur forbi meg og slenger ut "der ser du, hun hører ikke på meg i det hele tatt, jeg klarer ingenting jeg". 

Han orker ikke sette seg ned med dem, gir opp så fort de går unna (blir da sittende oppgitt og skuffet), og klarer ikke holde "kontakten" med det barnet han er med der og da. Altså hvis jeg driver med en av ungene og skal kle på for å gå ut, så må jeg ha ganske godt fokus på dette, både med tilrettelegging, forklaring, oppmuntring på det ungen klarer selv osv, men han melder seg ut mentalt, kler på de uten å kommunisere noe, for så å bli irritert og direkte såret over at det går skeis. 

Hva gjør jeg her? Vi har ikke det beste forholdet oss i mellom, og jeg er sååååå lei. Føles som jeg alltid må passe på om han behandler de ok eller ikke, han kan bli irritert og rope, eller ikke få med seg hva som skjer og kjefte på feil unge osv. (Ikke at kjefting er greit i det hele tatt, men det er jo enda verre når han ikke vet hva som har skjedd og bare slenger ut ting). 

Det ene barnet er mistanke om ADHD, og det krever MYE å gjennomføre overganger og oppgaver på en god måte. Jeg er ikke villig til å la han "prøve selv" lenger, det har han gjort, og det gir ikke gode resultater, ungene blir lei seg, fortvilet og kommer styrtende til meg, eller utagerer på annet vis om jeg ikke er der. Og om jeg er streng med noe, og forsøker å legge opp til at han kan få være "good cop" for en gang skyld, så skal han heller henge seg på meg, bare enda strengere/sintere. Gir jeg en beskjed til ungene, kopierer han det jeg sier, bare strengere. Feks hvis jeg sier til femåringen at "nå kan du skru av ipaden, så skal vi gå på badet og pusse tenner", så kommer han rett etterpå med "Ja skru av ipaden nå, kom igjen, du skulle skru den av nå!". 

 

Løsninger? Han orker ikke/har ikke tid til kurs 🙄

Anonymkode: dffcd...b19

Sånn var eksen min i hele oppveksten til barna våre. Nå vil ikke noen av de ha samvær med han lenger… Null bånd med barna sine, selv om de var 8 år og oppover da han flyttet. 

Anonymkode: 51415...d31