Sur på samboer som aldri står opp med baby.

[AnonymBruker]

Litt langt.

Fra vi kom hjem fra sykehuset har jeg hver eneste dag og helg stått opp med baby i over 3 måneder. Han har jobb, men har vært sykemeldt i noen måneder og er det til nyttår. Han har en skade fått i foten, men han klarer å både gå i byen og annet han vil med det. Men for å sove lenge så bruker han beinet som en greie hvor han plutselig ikke kan noenting, hvis jeg spør han om å stå opp. 

Jeg har nå fått korona og er veldig syk, så syk jeg aldri har vært før. Itillegg har jeg fått tannverk som har blusset opp siden i går ettermiddag. Han har ikke vist meg noe omsorg annet enn å bli oppgitt over at jeg hadde blitt smittet. Han har ikke kommet med gode ord, en varm hånd eller hyggelig blikk. 

På morgenen idag når baby våknet så spurte jeg om samboer kunne se til baby så jeg kunne ordne flaske. Baby gråt hele tiden mens jeg ordnet og da jeg kom opp igjen så spurte jeg hvorfor samboer ikke ga baby smokken. Samboer sa da at baby gråt fordi han var kald, noe som ikke stemmer. Han gråt fordi han var sulten og smokken hadde hjulpet han er glad i den. Samboer leser ikke barnet vårt noe bra synes jeg.

 

Han ble sur på meg når jeg sa at han burde gitt baby smokken og spurte om jeg var ute etter å krangle. Jeg sa nei, men at jeg var skuffet over at han ikke tilbydde seg å stå opp med baby en gang når jeg er så syk. Det er jo helt merkelig sa jeg at jeg som var syk skulle stå opp, mens han som var frisk skulke sove. Han sto opp i affekt og er nå oppe med baby, men jeg har en bismak i munnen da jeg kunne ønske han gjorde dette uten å tenke dårlige tanker om meg- at nå var jeg teit som "tvang" han opp liksom. 

Jeg er skuffet over han, og dette er ikke første gangen jeg er det etter vi fikk barn sammen. Jeg trodde ikke det skulle bli som dette. 

Jeg har prøvd å snakke med han mange ganger rolig om ting, men han går alltid i forsvar. Hva skal jeg gjøre for at han skal skjønne at livet hans er forandret? Han er 41 år gammel og bruker hver kveld på fotball på tv og gaming, mer enn faktisk før vi fikk barn. Og nei han er ikke deprimert. Han har blitt grovere i språket og virker ikke til å ha noe omtanke eller noe for meg lengre. Han bare tenker på seg og sitt. Spør jeg om "hjelp" til eget barn så blir han ofte smålig oppgitt. Han ønsket seg barnet veldig. 

Ikke noe vits å svare og spørre hvorfor jeg hat fått barn med en sånn mann, for det tenker jeg nok på selv. Hvordan få samboer til å ta seg sammen? Han vil ikke på familievernkontoret. 

Anonymkode: 1e905...443

[Virrevirrevapp]

Høres ut som begge er slitne og biter til hverandre.

Han må overta hovedansvaret for barnet til du er ferdig med conona. 

[AnonymBruker]

Virrevirrevapp skrev (11 minutter siden):

Høres ut som begge er slitne og biter til hverandre.

Han må overta hovedansvaret for barnet til du er ferdig med conona. 

Hvis han er sliten så vet ikke jeg helt hva han er sliten av. For jeg gjør så og si alt med baby hele døgnet. 

Ja, det synes jeg også. Ikke bare for min skyld, men for baby sin skyld også. Men han ser det ikke sånn. 

Anonymkode: 1e905...443

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (50 minutter siden):

Hvis han er sliten så vet ikke jeg helt hva han er sliten av. For jeg gjør så og si alt med baby hele døgnet. 

Ja, det synes jeg også. Ikke bare for min skyld, men for baby sin skyld også. Men han ser det ikke sånn. 

Anonymkode: 1e905...443

Hvis du ikke setter foten ned kommer dette til å fortsette. Du må ta all legging, mating osv. Jeg dro da ungen var to, etter akkurat samme opplegget. 

Si at du drar på familievernkontoret alene for å diskutere saken da, så får han velge mellom å bli snakket med eller om.

Anonymkode: 11e2a...5fe

[AnonymBruker]

Du må nok bare innse at det er mer slitsomt å mase på samboeren og at han straffer deg med dårlig humør resten av dagen, enn at du bare gjør alt selv og later som om det er ok og skjuler at du blir sliten og trøtt av det. Slike menn liker ikke trøtte kvinnfolk som ikke orker sex. De ser ikke sammenhengen! Hvis du går fra han får du avlastning når han har samvære. Å tro at dette er noe han vokser av seg er noe man kunne håpet på om han var under 25 år. Hvis du vet hva slags arbeidsfordeling foreldrene har/hadde i hjemmet, så får du gjerne en aha-opplevelse.

(Dette innlegget er basert på egne erfaringer. Din samboer kan selvsagt være HELT annerledes enn min eks)

Anonymkode: 8911f...dd8

[AnonymBruker]

Flytt ut du. Dette blir ikke bedre. Tør vedde tusenlapper på at han aldri endrer seg. Like godt å starte alenelivet med en gang, du er jo i praksis alene med ansvaret allerede. 

Mange varme tanker ❤️ Har vært der du er. Blir bedre når du slutter å håpe, og innser at han er en drittsekk tvers igjennom. Planlegg for din egen fremtid ❤️ 

Anonymkode: 7e208...571

[AnonymBruker]

Jeg kan ikke fortelle deg hva du skal gjøre, men jeg kan fortelle hva jeg gjorde. 

Jeg stod i det i ca 2 år. Da orket jeg ikke mer. Flyttet ut og fikk alt ansvar alene. Det var mye mindre slitsomt. Man slipper forventningene og er 100% inneforstått med hva alt innebærer. 

Jeg syns mannen din er helt urimelig. Sykemeldt eller ei, man deler på ansvaret. 

Anonymkode: a8f6e...c05

[AnonymBruker]

Mitt største mareritt, jeg håper det ordner seg for deg❤️

Anonymkode: 4753e...d37

[AnonymBruker]

Samme tralten her. Han nekter å være med på både fvk og bup, de «holder med meg» så det gidder han ikke.

Har du guts så går du. Jeg sitter selv og brenner lyset i begge ender og lurer på hvorfor jeg ikke tar med meg ungen og går.

Hører på ina wroldsen - stronger hele tiden og drømmer om å være så sterk 🫠

Anonymkode: 39671...026

[AnonymBruker]

Her var samboer arbeidsledig litt over det første året med baby. Han gjorde ikke noe annet enn å sitte med telefonen. Spurte jeg om han kunne holde baby mens jeg dusjet holdt han baby med en hånd, med telefonen i den andre. Endte med å ta med baby på badet senere. Vi begynte på familievernkontoret litt etter baby var ett år. Det hjalp, men jeg angrer fortsatt på at jeg ikke gikk da baby var liten. Tror ikke vi kommer til å bli gamle sammen

Anonymkode: 35c92...c38

[AnonymBruker]

Vil ikke på fvk? Hva søren, er han 12 år el?

Anonymkode: 51992...e62

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Her var samboer arbeidsledig litt over det første året med baby. Han gjorde ikke noe annet enn å sitte med telefonen. Spurte jeg om han kunne holde baby mens jeg dusjet holdt han baby med en hånd, med telefonen i den andre. Endte med å ta med baby på badet senere. Vi begynte på familievernkontoret litt etter baby var ett år. Det hjalp, men jeg angrer fortsatt på at jeg ikke gikk da baby var liten. Tror ikke vi kommer til å bli gamle sammen

Anonymkode: 35c92...c38

Jeg måtte løpe ut av dusjen mens ungen skreik. Da jeg sto i stuen med sjampo i håret, så satt faren ved siden av han i sofaen og så på TV... "Han ropte ikke på meg" fikk jeg høre....... Nå er vi skilt, så nå er det nye damen hans som passer på ungene i hans uker.

Anonymkode: 8911f...dd8

[Sofakona]

Vært i samme situasjon som deg med baby nr 1...husker han ble sur på meg for at babyen gråt på natten og at jeg ikke var kjapp nok til å gi pupp...

La meg bare si at jeg satt ned foten og ble sint....og herregud som vi kranglet de første 6 mnd...jeg hold på gå fra han ..men etterhvert fikset ting seg...

Når nr 2 kom ble han en helt annen pappa og tok mye mer omsorg...ja da han ble irritert og trøtt han å ..men der ble jeg å ..

Det kan være at far rett og slett ikkje helt vet hva han skal gjøre, at han føler at han er redd og ikke får til dette.

Det er jo mange mødre som ikke får tilknytning med barn med engang.  Det kan jo skje med pappa å...

Og vi har nå 2 barn og vært sammen i 18 år

[AnonymBruker]

Hvis han ikke klarer å ta ansvar etter fylte 40 tipper jeg han har tenkt å være manne-baby ut livet.

Anonymkode: c233c...86e

[AnonymBruker]

Har hatt og har det likedan selv. 
Barnet var ønsket, men var bare gøy for han de første ukene. Da ble barnefar sjalu og sur for at "ingen besøker eller snakker med meg" samtidig som at han bare sitter med telefonen og er frekk og spydig mot folk som kommer på besøk. Kom som et sjokk på han at babyen faktisk trengte tilsyn og omsorg 24/7. 

I spedbarnstiden var det ikke så mye hjelp å få. Var så sliten pga fødsel og lite søvn at hele kroppen bare rista. Da skifta han bleie på baby en gang og jeg fikk han tilbake etter det. 
 

Hver gang jeg ytret at jeg var kjempe sliten og trøtt vred han hele greia over til at det var han det er synd på for han var trøtt og sliten han. Han som lå i senga med selvmedlidenheten sin til kl 12 hver dag, som ikke var oppe med baby som hyla flere timer i strekk. 
Så ble jeg dårlig med hoste av og på i 4uker før jeg fikk 40 i feber og allmentilstanden var heeelt ræva. Legene fant aldri ut av hva det var, men fikk antibiotika pga sykdomsforløpet og litt forhøyet crp. Selv da måtte jeg lage middag og stå opp med baby om natta. For barnefar, HAN var syk han. Gikk rundt og faket at han var svimmel osv. 

Så nå sitter vi her. Midt i samlivsbrudd og en toåring som utelukkende ønsker at mamma skal stelle, kle på, trøste, kose, leke osv. Barnefar kjenner ikke egentlig sitt eget barn, så når de to må være alene sammen pga jobb blir det masse frustrasjon fordi han ikke skjønner hva barnet ønsker og trenger. 
Utrolig nok så er det jeg som er problemet og en dårlig forelder… 

 

At far til ditt barn ikke vil på fvk får være hans problem. Du kan helt fint dra dit for å lufte hodet og få noen råd uten han. Så får du også fortelle dem at han ikke er interessert i terapi eller å møte på fvk for å få hjelp til samlivet og råd. Det er vel uansett et rødt flagg at han ikke er villig til å jobbe for å få forholdet og foreldrerollen til å funke optimalt. 
 

Husk uansett at du stiller ganske sterkt i forhold til stønader etc dersom du velger å gå ifra han. Da må han også møte til mekling, hvis ikke er det ikke sikkert at han får noe særlig samvær heller. 

Anonymkode: 3dc66...c70

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Litt langt.

Fra vi kom hjem fra sykehuset har jeg hver eneste dag og helg stått opp med baby i over 3 måneder. Han har jobb, men har vært sykemeldt i noen måneder og er det til nyttår. Han har en skade fått i foten, men han klarer å både gå i byen og annet han vil med det. Men for å sove lenge så bruker han beinet som en greie hvor han plutselig ikke kan noenting, hvis jeg spør han om å stå opp. 

Jeg har nå fått korona og er veldig syk, så syk jeg aldri har vært før. Itillegg har jeg fått tannverk som har blusset opp siden i går ettermiddag. Han har ikke vist meg noe omsorg annet enn å bli oppgitt over at jeg hadde blitt smittet. Han har ikke kommet med gode ord, en varm hånd eller hyggelig blikk. 

På morgenen idag når baby våknet så spurte jeg om samboer kunne se til baby så jeg kunne ordne flaske. Baby gråt hele tiden mens jeg ordnet og da jeg kom opp igjen så spurte jeg hvorfor samboer ikke ga baby smokken. Samboer sa da at baby gråt fordi han var kald, noe som ikke stemmer. Han gråt fordi han var sulten og smokken hadde hjulpet han er glad i den. Samboer leser ikke barnet vårt noe bra synes jeg.

 

Han ble sur på meg når jeg sa at han burde gitt baby smokken og spurte om jeg var ute etter å krangle. Jeg sa nei, men at jeg var skuffet over at han ikke tilbydde seg å stå opp med baby en gang når jeg er så syk. Det er jo helt merkelig sa jeg at jeg som var syk skulle stå opp, mens han som var frisk skulke sove. Han sto opp i affekt og er nå oppe med baby, men jeg har en bismak i munnen da jeg kunne ønske han gjorde dette uten å tenke dårlige tanker om meg- at nå var jeg teit som "tvang" han opp liksom. 

Jeg er skuffet over han, og dette er ikke første gangen jeg er det etter vi fikk barn sammen. Jeg trodde ikke det skulle bli som dette. 

Jeg har prøvd å snakke med han mange ganger rolig om ting, men han går alltid i forsvar. Hva skal jeg gjøre for at han skal skjønne at livet hans er forandret? Han er 41 år gammel og bruker hver kveld på fotball på tv og gaming, mer enn faktisk før vi fikk barn. Og nei han er ikke deprimert. Han har blitt grovere i språket og virker ikke til å ha noe omtanke eller noe for meg lengre. Han bare tenker på seg og sitt. Spør jeg om "hjelp" til eget barn så blir han ofte smålig oppgitt. Han ønsket seg barnet veldig. 

Ikke noe vits å svare og spørre hvorfor jeg hat fått barn med en sånn mann, for det tenker jeg nok på selv. Hvordan få samboer til å ta seg sammen? Han vil ikke på familievernkontoret. 

Anonymkode: 1e905...443

Han vil ikke på familievernskontoret? Han burde helt ærlig ikke ha noe valg, TS. Du må kreve mer og sette hardt mot hardt. Utrolig dårlig oppførsel av han, du er nesten mamma for to (han og babyen). Fy faen for en umoden og barnslig mann. 

Du burde bestille en time på FVK , gi han beskjed om dato og tidspunkt - så sier du at hvis han ikke dukker opp, så forlater du han. Kanskje han får litt fortgang på seg. For denne oppførselen kommer ikke på magisk-vis å forsvinne. 

Anonymkode: 747eb...fdb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Samme tralten her. Han nekter å være med på både fvk og bup, de «holder med meg» så det gidder han ikke.

Har du guts så går du. Jeg sitter selv og brenner lyset i begge ender og lurer på hvorfor jeg ikke tar med meg ungen og går.

Hører på ina wroldsen - stronger hele tiden og drømmer om å være så sterk 🫠

Anonymkode: 39671...026

Hvorfor ønsker du deg selv så vondt, at du tar til takke med dette i livet ditt? Utrolig trist å lese om kvinner som virker å hate seg selv så mye, at de bare forblir i slike relasjoner. Det er ikke verdens undergang at barnet har to hjem å forholde seg til. Det er mer skadelig at barn vokser opp i et giftig miljø. 

Anonymkode: 747eb...fdb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Hvis han er sliten så vet ikke jeg helt hva han er sliten av. For jeg gjør så og si alt med baby hele døgnet. 

Ja, det synes jeg også. Ikke bare for min skyld, men for baby sin skyld også. Men han ser det ikke sånn. 

Anonymkode: 1e905...443

Ingen nybakt mor eller kvinne fortjener å bli behandlet på denne måten. Som nybakt mor er man i den mest sårbare fasen i livet sitt. Helt sinnssykt at noen menn har samvittighet til å behandle partneren sin slik, men så er det jo det - disse mannfolka er totalt blottet for empati. Og det er ganske tydelig. 

Anonymkode: 747eb...fdb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Litt langt.

Fra vi kom hjem fra sykehuset har jeg hver eneste dag og helg stått opp med baby i over 3 måneder. Han har jobb, men har vært sykemeldt i noen måneder og er det til nyttår. Han har en skade fått i foten, men han klarer å både gå i byen og annet han vil med det. Men for å sove lenge så bruker han beinet som en greie hvor han plutselig ikke kan noenting, hvis jeg spør han om å stå opp. 

Jeg har nå fått korona og er veldig syk, så syk jeg aldri har vært før. Itillegg har jeg fått tannverk som har blusset opp siden i går ettermiddag. Han har ikke vist meg noe omsorg annet enn å bli oppgitt over at jeg hadde blitt smittet. Han har ikke kommet med gode ord, en varm hånd eller hyggelig blikk. 

På morgenen idag når baby våknet så spurte jeg om samboer kunne se til baby så jeg kunne ordne flaske. Baby gråt hele tiden mens jeg ordnet og da jeg kom opp igjen så spurte jeg hvorfor samboer ikke ga baby smokken. Samboer sa da at baby gråt fordi han var kald, noe som ikke stemmer. Han gråt fordi han var sulten og smokken hadde hjulpet han er glad i den. Samboer leser ikke barnet vårt noe bra synes jeg.

 

Han ble sur på meg når jeg sa at han burde gitt baby smokken og spurte om jeg var ute etter å krangle. Jeg sa nei, men at jeg var skuffet over at han ikke tilbydde seg å stå opp med baby en gang når jeg er så syk. Det er jo helt merkelig sa jeg at jeg som var syk skulle stå opp, mens han som var frisk skulke sove. Han sto opp i affekt og er nå oppe med baby, men jeg har en bismak i munnen da jeg kunne ønske han gjorde dette uten å tenke dårlige tanker om meg- at nå var jeg teit som "tvang" han opp liksom. 

Jeg er skuffet over han, og dette er ikke første gangen jeg er det etter vi fikk barn sammen. Jeg trodde ikke det skulle bli som dette. 

Jeg har prøvd å snakke med han mange ganger rolig om ting, men han går alltid i forsvar. Hva skal jeg gjøre for at han skal skjønne at livet hans er forandret? Han er 41 år gammel og bruker hver kveld på fotball på tv og gaming, mer enn faktisk før vi fikk barn. Og nei han er ikke deprimert. Han har blitt grovere i språket og virker ikke til å ha noe omtanke eller noe for meg lengre. Han bare tenker på seg og sitt. Spør jeg om "hjelp" til eget barn så blir han ofte smålig oppgitt. Han ønsket seg barnet veldig. 

Ikke noe vits å svare og spørre hvorfor jeg hat fått barn med en sånn mann, for det tenker jeg nok på selv. Hvordan få samboer til å ta seg sammen? Han vil ikke på familievernkontoret. 

Anonymkode: 1e905...443

Parterapi der dere får snakket sammen med en tredjepart tilstede.

Han må ta sitt ansvar for baby her og han må også hjelpe deg når du er syk!

For en dritt!

Anonymkode: d998b...6ef

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Litt langt.

Fra vi kom hjem fra sykehuset har jeg hver eneste dag og helg stått opp med baby i over 3 måneder. Han har jobb, men har vært sykemeldt i noen måneder og er det til nyttår. Han har en skade fått i foten, men han klarer å både gå i byen og annet han vil med det. Men for å sove lenge så bruker han beinet som en greie hvor han plutselig ikke kan noenting, hvis jeg spør han om å stå opp. 

Jeg har nå fått korona og er veldig syk, så syk jeg aldri har vært før. Itillegg har jeg fått tannverk som har blusset opp siden i går ettermiddag. Han har ikke vist meg noe omsorg annet enn å bli oppgitt over at jeg hadde blitt smittet. Han har ikke kommet med gode ord, en varm hånd eller hyggelig blikk. 

På morgenen idag når baby våknet så spurte jeg om samboer kunne se til baby så jeg kunne ordne flaske. Baby gråt hele tiden mens jeg ordnet og da jeg kom opp igjen så spurte jeg hvorfor samboer ikke ga baby smokken. Samboer sa da at baby gråt fordi han var kald, noe som ikke stemmer. Han gråt fordi han var sulten og smokken hadde hjulpet han er glad i den. Samboer leser ikke barnet vårt noe bra synes jeg.

 

Han ble sur på meg når jeg sa at han burde gitt baby smokken og spurte om jeg var ute etter å krangle. Jeg sa nei, men at jeg var skuffet over at han ikke tilbydde seg å stå opp med baby en gang når jeg er så syk. Det er jo helt merkelig sa jeg at jeg som var syk skulle stå opp, mens han som var frisk skulke sove. Han sto opp i affekt og er nå oppe med baby, men jeg har en bismak i munnen da jeg kunne ønske han gjorde dette uten å tenke dårlige tanker om meg- at nå var jeg teit som "tvang" han opp liksom. 

Jeg er skuffet over han, og dette er ikke første gangen jeg er det etter vi fikk barn sammen. Jeg trodde ikke det skulle bli som dette. 

Jeg har prøvd å snakke med han mange ganger rolig om ting, men han går alltid i forsvar. Hva skal jeg gjøre for at han skal skjønne at livet hans er forandret? Han er 41 år gammel og bruker hver kveld på fotball på tv og gaming, mer enn faktisk før vi fikk barn. Og nei han er ikke deprimert. Han har blitt grovere i språket og virker ikke til å ha noe omtanke eller noe for meg lengre. Han bare tenker på seg og sitt. Spør jeg om "hjelp" til eget barn så blir han ofte smålig oppgitt. Han ønsket seg barnet veldig. 

Ikke noe vits å svare og spørre hvorfor jeg hat fått barn med en sånn mann, for det tenker jeg nok på selv. Hvordan få samboer til å ta seg sammen? Han vil ikke på familievernkontoret. 

Anonymkode: 1e905...443

Jeg tenkte å si at gutter som er blitt bortskjemt av mor og er vokst opp med kun å ta hensyn til seg selv på gutterommet, er vanskelig å endre. Men denne "mannen" er over 40 år!!!

Hvorfor er han sånn?? Han burde være voksen nok til å vite bedre, og ikke oppføre seg som en 18-åring som aldri har vært ute i voksenlivet.'

Anonymkode: 7234f...752