Innlede forhold til en med tilknytningsvansker?

[AnonymBruker]

Har i et år nå hatt et forhold til en mann jeg kjenner godt, kjent hverandre i mange år; men for et år siden gikk det et steg videre fra bare vennskap til noe mer. 
Etterhvert fikk jeg følelser, tror han også gjorde det, så stengte han meg ute ville ikke møtes så ofte, sa han var glad i meg elsket å være med meg, å jeg spør hvis du elsker å være med meg hvorfor vil du ikke være mer med meg, å da svarer han at da får vi følelser, han kan ikke ha kjæreste osv pga det har aldri funket før, er redd for å bli såret har jeg en følelse på, men han slipper meg ikke fordiom, å jeg har vist i lang tid nå at jeg ikke går noen vei! Er det noen her som har tilknytningsvansker eller vært i samme situasjon som kan relatere? Er det håp eller blir det aldri bedre? 🙈

Anonymkode: 899ca...3aa

[AnonymBruker]

Løp din vei. 

I går.

 

Anonymkode: 11f20...f23

[AnonymBruker]

Du har drevet med han i et år og han har fortsatt ikke følelser for deg og sier at han ikke vil ha det heller. 

Kan du få det mer i klartekst?

 

Anonymkode: bd50f...81c

[AnonymBruker]

Min regel for meg selv da jeg var i en lignende situasjon, var at så lenge det gir mer glede enn vonde følelser å fortsette å date, så var det greit. 

Jeg "holdt på" til og fra med en som hadde tilknytningsvansker, i 5-6 år før vi flyttet sammen. Og selv da flyttet vi egentlig ikke sammen, jeg skulle bare bo hos ham etter å ha solgt leiligheten min og i påvente av å finne noe større å kjøpe, til meg selv. Men vi endte med å kjøpe sammen. Og vi er gift og har barn nå. 

Han sa vel noe av det samme som din. Han ville ikke ha samboer for det hadde ikke gått bra før. Han kunne ikke ha for mye følelser, for han skulle kanskje jobbe i utlandet. Det var nok veldig koselig med barn, men han ville ikke ha det, for han hadde det bra uten. Han gjorde det slutt, og dro. Og fortsatte å ta kontakt.

Jeg lurte på om han bare var ute etter sex, men hadde en følelse av at det ikke var bare det. Og så var jeg skikkelig forelsket.  Venninnene mine sa at jeg måtte slutte å la ham bruke meg, men jeg følte at jeg også fikk mye igjen, gode følelser og boblende forelskelse.  

Jeg tror utslaget var at vi flyttet sammen, altså under et påskudd. Nå i ettertid vet jeg mer om oppvektsten hans, og jeg skjønner at han virkelig hadde tilknytningsvansker. Det kan heles, i en trygg relasjon i voksen alder. Men det kan altså ta sin tid å komme dit, og det er ingen garanti for at en gjør det. Og det MÅ være et forhold som gjør deg godt også, ellers tenker jeg du bør gå videre. 

Anonymkode: 9e6e8...80d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Min regel for meg selv da jeg var i en lignende situasjon, var at så lenge det gir mer glede enn vonde følelser å fortsette å date, så var det greit. 

Jeg "holdt på" til og fra med en som hadde tilknytningsvansker, i 5-6 år før vi flyttet sammen. Og selv da flyttet vi egentlig ikke sammen, jeg skulle bare bo hos ham etter å ha solgt leiligheten min og i påvente av å finne noe større å kjøpe, til meg selv. Men vi endte med å kjøpe sammen. Og vi er gift og har barn nå. 

Han sa vel noe av det samme som din. Han ville ikke ha samboer for det hadde ikke gått bra før. Han kunne ikke ha for mye følelser, for han skulle kanskje jobbe i utlandet. Det var nok veldig koselig med barn, men han ville ikke ha det, for han hadde det bra uten. Han gjorde det slutt, og dro. Og fortsatte å ta kontakt.

Jeg lurte på om han bare var ute etter sex, men hadde en følelse av at det ikke var bare det. Og så var jeg skikkelig forelsket.  Venninnene mine sa at jeg måtte slutte å la ham bruke meg, men jeg følte at jeg også fikk mye igjen, gode følelser og boblende forelskelse.  

Jeg tror utslaget var at vi flyttet sammen, altså under et påskudd. Nå i ettertid vet jeg mer om oppvektsten hans, og jeg skjønner at han virkelig hadde tilknytningsvansker. Det kan heles, i en trygg relasjon i voksen alder. Men det kan altså ta sin tid å komme dit, og det er ingen garanti for at en gjør det. Og det MÅ være et forhold som gjør deg godt også, ellers tenker jeg du bør gå videre. 

Anonymkode: 9e6e8...80d

Høres utrolig likt ut, vi har det veldig fint sammen, å jeg har masse glede å det har han også men det virker som jo mer glede det gir han jo mer ønsker han å trekke seg unna for å ikke bli såret/forlatt etc. og han er utrolig flink på å vise følelser, verre med ord men handlingen er der å det er bedre enn ord, men det jeg lurer på er jo hvor lang tid skal jeg gi det, det går fremover men i museskritt, han trives best når vi er hjemme hos han, tror han føler mer trygghet! Jeg har også tenkt om det kun var for sex men den tanken slo jeg fra meg for lenge siden for vi har så mye mer, kjemi alt er bare så fint mellom oss så synes det er trist å legge det på hylla også   

mvh TS

Anonymkode: 899ca...3aa

[AnonymBruker]

Jeg får følelser, men er så usikker at jeg ofte dytter dem bort. 
Følelsene jeg får er ikke forbundet med trygghet, og jeg klarer ikke kjenne på om jeg føler det kan bli noe fast. 
Blir det en dårlig periode i dating/forhold, så slår jeg av absolutt alt, og trekker meg unna. Jeg blir ikke såret egentlig, for jeg slår bare av følelsene. Og da er det sjeldent jeg "vekker" dem igjen. Er jeg ferdig, så er jeg ferdig. 
Jeg går ikke inn i forhold fordi jeg er redd for å bli såret, men jeg går ikke inn i forhold fordi jeg er omtrent garantert å såre en kjæreste. 

Anonymkode: 16904...850

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg får følelser, men er så usikker at jeg ofte dytter dem bort. 
Følelsene jeg får er ikke forbundet med trygghet, og jeg klarer ikke kjenne på om jeg føler det kan bli noe fast. 
Blir det en dårlig periode i dating/forhold, så slår jeg av absolutt alt, og trekker meg unna. Jeg blir ikke såret egentlig, for jeg slår bare av følelsene. Og da er det sjeldent jeg "vekker" dem igjen. Er jeg ferdig, så er jeg ferdig. 
Jeg går ikke inn i forhold fordi jeg er redd for å bli såret, men jeg går ikke inn i forhold fordi jeg er omtrent garantert å såre en kjæreste. 

Anonymkode: 16904...850

Men han er jo der hele tiden han forsvinner ikke helt mersom, men holder litt tilbake, og han sier han har perioder der han bare må være alene en dag eller to for å sortere hodet, osv. men han sier han stoler på meg, føler seg trygg, litt sånn et steg frem to tilbake å to steg frem å et tilbake hele tiden føler jeg, men det er jo en frykt tror jeg for han har alltid blitt såret helt siden barndommen men jeg har jo litt tro på at han kommer etterhvert, men at det tar tid, men jeg vet jo ikke for jeg har jo ingen slike problemer så vanskelig å forstå.  
 

TS

Anonymkode: 899ca...3aa