Litt sånn utenfor og "rar". Hallo?

[AnonymBruker]

Har i mange år slitt psykisk, i så høy grad at jeg til slutt ble uføretrygdet. Hatt mye angst og tilbakevendende depresjon. Mye uro og mangel på konsentrasjon.

I det siste har jeg opplevd stunder hvor jeg føler meg angstfri (når jeg går alene på offentlige steder) og det er veldig deilig og befriende, men jeg blir fort redd igjen.

Jeg kommer fra en familie med mye "rart"/psykiske problemer osv, så det er nesten ukjent for meg å leve "normalt". 

Har opplevd at folk stirrer på meg. Hvis de er flere sammen, slutter de å prate og ser på meg istedenfor. Uten at jeg sier noe, jeg er helt stille, går forbi dem. Jeg føler meg veeldig sårbar der jeg går, men samtidig befriet liksom. 

Hvorfor stirrer folk? Jeg føler meg annerledes. Jeg er ikke så glad i å prate med fremmede og trives ganske godt i meg selv egentlig. Så lenge jeg ikke er full av angst ogsånn da.. Jeg er mye alene og føler meg ofte ensom.. Mangler kjærlighet i livet mitt.. Er det det folk ser når de stirrer på meg? At jeg er langt nede og "utenfor"? For det er det jeg føler at jeg er. 

Har hørt fra mange at jeg er en pen jente, så noen ganger tenker jeg at kanskje det er grunnen for at enkelte ser. Andre ganger tror jeg det handler om hvor annerledes jeg er. Så kan jeg tro det handler om at jeg "lyser opp" og er "høyt oppe"/oppløftende, for jeg kan også har det veldig fint til tross for at jeg går rundt "alene" i folkemengden. Det er egentlig det samme hva grunnen er, men jeg synes fort det blir forstyrrende og ubehagelig.

Noen andre enn meg som har det sånn?

Jeg føler ikke at jeg passer inn i samfunnet på en måte, men skulle ønske at jeg gjorde det! Så jeg prøver å finne en vei..

Anonymkode: 60aee...ba0