Hvordan blir det når man som par flytter inn i barndomshjemmet til den ene?

[Majott]

Har noen erfaring med det?

Vi har vært gift i 20 år, ingen barn sammen, er i 50-åra begge to. Mine foreldre vil at jeg skal få deres hus, altså mitt barndomshjem.

 Jeg og mannen har ikke regnet med det i våre framtidsplaner, ettersom de aldri har villet snakke om det. Men nå vil de ordne opp i eiendommene sine mens de ennå er i live. De har to eiendommer, og de har ikke snakket klart om hva de ville gjøre med dem før nå. 

Vi er to søsken, og planen er at de skal skrive den ene eiendommen på meg, og den andre på min søster. 

Mannen og jeg har eget hus, som snart er nedbetalt, og vi har god økonomi. Vi har uansett tenkt å flytte til et annet sted om ca 2 år, og vi hadde tenkt å kjøpe et nytt sted. Men så kommer dette inn. Kanskje vi bare skal flytte dit? 

Jeg kommer jo til å ta over huset uansett, og vil ikke selge. Så da står valget mellom å leie det ut eller bo der selv. Jeg kommer jo liksom hjem til mitt barndomshjem, mens han må bo i et hjem som er sterkt preget av mine foreldre og min familie. Og det må jo jeg også.

Så er det også mannen sitt barndomshjem, 4 timer unna. Som vi da vil få mulighet til å beholde ved å kjøpe ut de andre søsknene, og vil fungere som landsted. Så der har han sitt, som han kan beholde, og vi ofte kan dra til.

Hvordan har det vært for dere andre som har erfaring med enten å ta over barndomshjem, eller vært partner til den som gjorde det? Følte dere at det etterhvert ble deres hjem? Var det vanskelig å føle at det var eget hjem?

Erfaringer?

 

 

 

 

[AnonymBruker]

Jeg og mannen min bor i barndomshjemmet hans. Han Eide det da vi ble sammen, og etterhvert gift. Mange har tatt det litt for gitt at mannen bare krevde å fortsette å bo der, men dette er en avgjørelse vi har tatt i fellesskap. Angrer ikke et sekund.

Men. For meg har det vært viktig å skape dette hjemmet sammen. Mange i svigerfamilien har vært følelsesmessig knyttet til huset, og heldigvis har mannen håndtert dette veldig fint. Vi har gjort vårt med huset, uavhengig av andres følelser og meninger.

Vi har også pusset kraftig opp, noe som nok har gjort det hele litt lettere. Det er et helt annerledes hus enn før.

Jeg tror det er mye vanskeligere hvis den som har huset som barndomshjem ikke tør å røre å noe som helst og hører mer på foreldrene sine enn parteneren.

Jeg er superfornøyd med vår avgjørelse i alle fall 🙂

Anonymkode: b4fd2...e0a

[Anonym6789]

Vi bor i mitt barndomshjem, det har ikke vært noe problem. Vi har uansett totalrenovert og jeg har ikke noe følelser for huset som barndomshjem, siden det uansett føles som et helt annet hus og vi har gjort det til vårt. 

[Majott]

Tusen takk for svar! Vi kommer til å rive noen vegger for å gjøre kjøkken større enn 70-talls lite og trangt kjøkken. Åpne opp mot stua.

Vi vil kanskje rive veggen mellom deres og "mitt" soverom, så det blir et stort istedet for to små.

Men det vil uansett være et slags museum å gå inn i. 

 

 

[AnonymBruker]

Du må være villig til å gjøre hjemmet til deres og at det ikke skal bli en blåkopi av der du var barn.

Par som har overtatt et barndomshjem hvor det er knyttet mye traumer til går ikke alltid like bra. Men så lenge du hadde en god barndom der, så er ikke det et problem. 

Anonymkode: d375d...f36

[fru Alving]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg og mannen min bor i barndomshjemmet hans. Han Eide det da vi ble sammen, og etterhvert gift. Mange har tatt det litt for gitt at mannen bare krevde å fortsette å bo der, men dette er en avgjørelse vi har tatt i fellesskap. Angrer ikke et sekund.

Men. For meg har det vært viktig å skape dette hjemmet sammen. Mange i svigerfamilien har vært følelsesmessig knyttet til huset, og heldigvis har mannen håndtert dette veldig fint. Vi har gjort vårt med huset, uavhengig av andres følelser og meninger.

Vi har også pusset kraftig opp, noe som nok har gjort det hele litt lettere. Det er et helt annerledes hus enn før.

Jeg tror det er mye vanskeligere hvis den som har huset som barndomshjem ikke tør å røre å noe som helst og hører mer på foreldrene sine enn parteneren.

Jeg er superfornøyd med vår avgjørelse i alle fall 🙂

Anonymkode: b4fd2...e0a

Men hvordan har dere gjort det med eierbrøk, er det mannen som eier huset?