Står man i gjeld til sine foreldre?

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg lurer på hva andre tenker om dette. Fin og trygg oppvekst, foreldre som gjør alt for at man skal ha det bra. Skylder man da å ta vare på dem når de blir eldre/gamle/syke?

Jeg merker at spesielt min mor forventer dette av meg, og at jeg og mine barn er det eneste som virkelig betyr noe i hennes liv. Jeg merker mer og mer at dette stresser meg, og at jeg føler meg ansvarlig for hennes lykke. 
Jeg vet at hun også mener at dette er mitt ansvar grunnet jevnlige kommentarer ang dette (gjerne da om andre, men det gjelder selvsagt også for oss og henne). 
Jeg er enebarn og eneste nære personen i livet hennes. Det virker som om alt hun gjør og hjelper meg med, er en investering i seg selv, fordi jeg da skylder henne noe.

Flere som føler på dette?

Anonymkode: 43e08...da2

[AnonymBruker]

Jeg mener at man ikke gjør det. Har gamle foreldre selv, og tar vare på de inntil en viss grad. Men har ikke tenkt å ha dårlig samvittighet den dagen jeg kommer med søknadspapirer til sykehjemsplass. 
Om du ser sånn på det så har du aldri bedt om å bli født, så hvorfor skal det automatisk gi deg plikt til å ta vare på dine foreldre når de blir gamle?

Anonymkode: 7be75...a01

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg mener at man ikke gjør det. Har gamle foreldre selv, og tar vare på de inntil en viss grad. Men har ikke tenkt å ha dårlig samvittighet den dagen jeg kommer med søknadspapirer til sykehjemsplass. 
Om du ser sånn på det så har du aldri bedt om å bli født, så hvorfor skal det automatisk gi deg plikt til å ta vare på dine foreldre når de blir gamle?

Anonymkode: 7be75...a01

Enig. Men hva når mor gjør «alt» for å hjelpe til i en stressende hverdag med små barn etc, og jeg tar i mot? Hun sier ofte ting som «jeg får igjen når jeg blir gammel» osv. Jeg kvier meg for å takke ja til hjelp, og gjør det ofte kun for å skape innhold i hennes liv, ikke fordi jeg nødvendigvis trenger hjelp. 

Anonymkode: 43e08...da2

[AnonymBruker]

Nei, skylder ikke foreldre noen ting. 
For min del ville jeg tenkt at jeg hadde mislyktes med oppdragelsen av mine barn dersom de følte at de skulle/ måtte ta vare på meg av en eller annen grunn. Barna mine har sine egne liv å leve, og det ønsker jeg at de skal gjøre til det fulle. 

Anonymkode: 1f656...cb6

[Eva-Lena]

Jeg har hatt en utrolig fin oppvekst med mine foreldre. De har hjulpet meg med barnepass, praktiske ting, økonomi innimellom og sikkert andre ting jeg ikke kommer på nå.

Ene forelderen min er død nå og jeg hjalp mye til med kjøring til lege, sykehus osv. jeg hjelper den gjenlevende når det trengs, men denne personen vil klare seg selv stort sett. Om den dagen kommer og hjelpe trengs så er jeg der på null niks. 
For meg er det en selvfølge å hjelpe tilbake, selv om jeg ikke hSr bedt om å bli født. Skulle vare mangle at jeg ikke hjalp de.

[AnonymBruker]

Jeg tenker at "what goes around, comes around". Har man hatt foreldre (eller venner for den saks skyld) som stiller opp, så gjengjelder man den tjenesten. Har man hatt det motsatte, så har de på en måte gravd sin egen grav og må ta skylda selv. Men i anstendighetens navn bør man jo hjelpe der man kan. 

Men man må jo selv få velge hvordan man vil hjelpe. Jeg kommer for eksempel aldri til å la mine foreldre flytte inn i mitt hus og leve som pleiepasienter. Det har jeg hverken overskudd eller kompetanse til. Men om de skulle trenge sånn omsorg, så vil jeg selvfølgelig besøke dem og hjelpe med det jeg kan. 

Anonymkode: fe76a...a3f

[Silva Pluvialis]

"Et barn kan aldri betale tilbake det det skylder. En mor som krever at barnet skal stå i gjeld til en er ingen ekte mor". 

- Sitat fra en bok. Husker ikke i farta hvilken.

[AnonymBruker]

Jeg syns det er merkelig å påpeke det ofte. Er det en slags humor, selvironi?

Jeg tenker slik at man har barna til låns og at de må få gå sine egne veier når de har flyttet ut. Er man heldig flytter de kanskje ikke så langt unna. For meg er det helt naturlig at man hjelper sine foreldre (og svigerforeldre!) når de begynner å bli litt skrøpelig. Hjelpe, ikke pleie.

Ta en tur til lege, handle, hjelpe med teknologi. Jeg var overrasket at min far, som alltid har vært flink med duppedingser, trengte hjelp med f.eks. ny mobil da han nærmet seg 80 år. Det tok meg en stund å skjønne at han egentlig kunne men han turte ikke, var redd å gjøre feil. Begge foreldrene mine ble litt sånn, usikker på seg selv. De trengte bekreftelse fra meg og andre yngre, det var merkelig. Som vi har byttet roller.

Klippe plen og måke snø er sikkert en del hjelp men såpass tidkrevende at det kan settes vekk til en ungdom i nabolaget og heller ta en kopp kaffe sammen. Jeg vil anbefale å flytte fra stor enebolig til noe mindre mens man er i god form. Er man 70 er mange spreke og klarer tilpasse seg nye omgivelser man velger. Er man 80, enke(mann) på 5. år og vedlikehold av huset er umulig å få til på egenhånd, da er det en tvang å flytte og det er sjeldent vellykket. Vil man bli boende må man har spart en del slik at man kan betale for tjenester, å satse på at barna stiller opp med snømåking i 10 år er lite realistisk.

Anonymkode: 92c1a...bef

[Spiteful]

Personlig er jeg utrolig takknemlig for alt mine foreldre har gitt meg, og jeg ønsker å prøve å gi tilbake like mye. De har selv hatt en mindre fin barndom, ungdomstid, liv generelt, gjennomgått mye.
 

Jeg syns ofte synd på de, for de ga meg og mine søsken det de selv aldri fikk. Jeg ønsker å gi de et så godt som mulig liv tilbake, og hadde selvfølgelig stilt opp for de når som helst og hvor som helst.

Jeg skulle så gjerne gitt de alt i verden, og det knUser meg litt at det naturligvis ikke er mulig. 

Med det sagt så er jeg en person som er slik for med mine venninner og søsken også😅

Endret 7. desember 2022 av Spiteful

[Arkana]

Man kan jo godt være takknemlig over å ha hatt en god og trygg barndom, det er tross alt ikke alle forunt, men det er ikke det samme som at man burde føle at man står i gjeld. Det er tross alt ikke barnet selv som har valgt å bli født, det er ikke en tjeneste foreldrene har gjort barnet sitt. Jeg tror de fleste barn ser det som naturlig å hjelpe sine foreldre hvis de trenger det når de er gamle, men det handler jo ikke om å betale tilbake gjeld, men om at det er naturlig å hjelpe noen man er glad i og har en nær relasjon til. 

[AnonymBruker]

Man er jo ikke forpliktet å hjelpe! 

Mine foreldre begynner å bli gamle, men klarer seg fortsatt fint. Jeg har ingen problemer med å måtte hjelpe de en gang i fremtiden. Det er noe jeg ville gjort, fordi jeg tenker at de fortjener det. 

Samtidig ville jeg jo ikke ha strukket til, om de ble helt pleietrengende, jeg har jo min hverdag med barn og jobb. Da sier det seg selv at det hadde blitt gamlehjem.

Men tenker på tiden før dette skjer. Kommer ikke til å ha problemer med å hjelpe til å handle, trille ned søpla, etc.

Skulle bare mangle!

Anonymkode: 3859b...6da

[AnonymBruker]

Hvis du er fra en annen kultur kan det være en del av kulturarven.

Anonymkode: 07be6...303

[AnonymBruker]

Det virker nesten som moren din hjelper og bidrar for å få det tilbake når hun selv trenger det. Ettersom hun nevner det så ofte. Det blir helt feil for meg. Hun valgte selv å få barn, du valgte ikke å bli født. 

For min del er jeg veldig glad i min mor. Hun hjelper meg og stiller opp alltid. Hun har aldri nevnt noe om å få noe tilbake, og det tror jeg oppriktig ikke hun mener heller. Jeg stiller også opp for henne, fordi jeg virkelig vil det, ikke fordi jeg må  

Anonymkode: 83d89...38d

[Ulla Ullsokk]

Jeg tror du tenker feil. Hvis hun har et nært forhold til sine barnebarn, så får hun helt automatisk igjen når hun blir eldre siden de lettere vil besøke henne.

Du er midt i småbarnsmas nå og orker ikke tanken på flere krav og det er forståelig, men hun er jo ikke trengende enda! Ikke tenk for langt fram og ta for all del imot hjelpen!

For min del vil jeg helt naturlig stille opp for mine gode foreldre, men grensen går et sted. F eks vil jeg ikke la dem flytte inn hvis det finnes andre løsninger.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg mener at man ikke gjør det. Har gamle foreldre selv, og tar vare på de inntil en viss grad. Men har ikke tenkt å ha dårlig samvittighet den dagen jeg kommer med søknadspapirer til sykehjemsplass. 
Om du ser sånn på det så har du aldri bedt om å bli født, så hvorfor skal det automatisk gi deg plikt til å ta vare på dine foreldre når de blir gamle?

Anonymkode: 7be75...a01

Akkurat det med å sende dem på sykehjem får du et innblikk i når det skjer. Det kan hende du føler litt på det hvis foreldrene dine selv ikke har så lyst å forlate eget hjem. Visse ting vet man lite om før man er oppi det med begge føtter. Jeg har vært ung og uvitende og så ble jeg eldre og fikk føle på ting jeg ikke så komme. 

Anonymkode: 597df...ce1

[AnonymBruker]

Jeg mener at man ikke gjør det.

Om man har hatt en fin barndom, og foreldre som har gjort alt for deg, og vært god mot deg, så ville jeg kanskje tatt vare på dem for min egen samvittighet.

Jeg har en mor, som forventer at jeg hjelper henne med økonomien da hun er ufør. Hun forventer at hun skulle få en del av arven etter min far (mor og far har aldri vært mer enn samboere når jeg var under skolealder). Jeg ga henne mulighet til å bo svært billig (nesten gratis) i noen år, men det var ikke nok.

Nå har vi ikke lenger kontakt.. 

Anonymkode: 9d074...4d0

[AnonymBruker]

Jobber på sykehjem og ser virkelig de som har stilt opp for sine barn, ja det er de som får mest besøk og har gode pårørende som stiller opp for foreldrene sine. 

Har selv et veldig godt forhold til mamma, så kommer til å stille opp der og strekke meg langt, men aldri hatt så god kontakt med pappa, så der kommer jeg neppe til å anstrenge meg spesielt. 

Anonymkode: 6eeb5...830

[AnonymBruker]

Man skylder ikke foreldrene noe. Men har du hatt en god oppvekst,  er du vel glad i dem, og da tar du ansvar når de ikke klarer det lengre. Ansvaret kan gjerne være å hjelpe til, og å skaffe dem den hjelpen de har behov for. Foreks hjemmehjelp,  hjemmesykepleie osv. Normale folk hjelper dem man er glad i, når det trengs. 

Anonymkode: 2b1b9...9ed

[AnonymBruker]

Jeg har fått mye hjelp og støtte fra mine foreldre, og vil hjelpe de så godt jeg kan når de en dag blir gamle å skrøpelige. Det ligger en god del i takknemligheten jeg har for alt de har gjort og fortsatt gjør for min familie, men også fordi at jeg som jobber på kommunens sykehjem også ser hvordan det er på godt å vondt. 

Anonymkode: 16389...775

[AnonymBruker]

Min familie er blitt ekstremt blandet med årene, og jeg har fått inn søsken som opplever martyrholdning fra ene siden. Hvor mye de ofrer seg for barnebarna osv. Min mor snur på det, og forteller hvor mye hun setter pris på og få være med barnebarn. For henne er det så verdifullt, og det er aldri snakk om hva hun skal få igjen. Om en hjelper til med tanken på at en skal få igjen så synes jeg det er trist. Som enebarn kjenner du nok ekstra på det, men det er da eneste barnebarn din mor har.
Er selvsagt fint om en har anledning til å hjelpe aldrende foreldre, men det går jo til et punkt. En vet heller ikke hvilken alderdom din mor vil få. Noen krever mer, mens andre er friske lenge, og det er mer «lette» ting de trenger hjelp med. Som enebarn faller jo alt på deg. Min mor hjalp til med en veldig fin eldre mann i en del år. Kun ett barn som bodde annet sted i landet, så min mor hjalp til med veldig mye ulikt, inkludert å flytte mannen inn på sykehjem. Alt i avtale med datteren, som var ekstremt takknemlig. Mannen har stilt opp for oss , så det ble jo å gjengjelde, men det var aldri forventet. Det er jo ingen selvfølge at du vil bo samme sted som din mor alltid. En vet ikke hvilken livssituasjon du vil ha, hvilken helse på både deg og barna. 
 

Jeg bor selv på annet sted av landet nå, og har dårlig helse. Jeg vil ikke kunne stille opp i større skala. Jeg kan selvsagt hjelpe med nettbank og regninger, men ikke praktisk. Vi har ikke snakket om dette, men det er jo sånn det er. 

Anonymkode: 5239f...5c2