Hvis foreldrene dine prøver å oppdra deg som er voksen?

[AnonymBruker]

Hvordan reagerer du? Hva svarer du dem?

Har problemer med at mine foreldre holder på sånn og at jeg svarer hva jeg mener og at de skal slutte med det blir ikke respektert. Hender de kjefter også og sier at de er de voksne så jeg må høre på dem. Minner dem på at jeg er 36 år og ikke 10. Dette skjer stort sett når de er på besøk hos meg eller jeg er der. Vet ikke om jeg skal kutte kontakten en stund til de forstår, men kanskje ikke nå før jul.

 

Hva hadde du gjort?

Anonymkode: 802eb...824

[AnonymBruker]

Du må komme med mer detaljer der, hva konkret de gjør og sier. Mange unge voksne er lettkrenka og tror de er verdensmestere selv og gidder ikke å høre på dem som er mer erfarne enn dem selv. Du er voksen den dagen du erkjenner at du har noe å lære av de som er eldre enn deg. Er min mening. 

Anonymkode: 20746...2f3

[Nymerïa]

Hvis jeg hadde vært hos dem så hadde jeg avslutta besøket når de satte i gang. "Dette gidder jeg ikke å høre på." Og jeg hadde ikke invitert de så ofte til meg selv hvis de ikke ga seg.

Men jeg skjønner ikke denne trangen til å kutte kontakt før andre utveier er prøvd.

[AnonymBruker]

Sånn er foreldrene mine også. Har lært at jeg må bare svelge det for å si de i mot blir det bare krangling og dårlig stemning av, de er gamle og det er dumt å ødelegge tiden vi har sammen på å krangle.

Anonymkode: 35822...fd7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Sånn er foreldrene mine også. Har lært at jeg må bare svelge det for å si de i mot blir det bare krangling og dårlig stemning av, de er gamle og det er dumt å ødelegge tiden vi har sammen på å krangle.

Anonymkode: 35822...fd7

Da har du lært feil 

Anonymkode: 9b829...bb2

[AnonymBruker]

Nei. Jeg kommer nok alltid til å være et barn i deres øyne.

Anonymkode: 802eb...824

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Nei. Jeg kommer nok alltid til å være et barn i deres øyne.

Anonymkode: 802eb...824

Men det er dere jo. Våre barn er det for alltid. Vi som gode foreldre slutter aldri å bry oss om dere. 

Anonymkode: 20746...2f3

[AnonymBruker]

Vanskelig å svare når du ikke gir eksempler. Da er det umulig å vite om du eller de er urimelige. 

Jeg har selv minimert kontakten med mine foreldre på grunn av at de ikke respekterer at jeg er en voksen og til og med en fornuftig voksen, som er godt i stand til å styre livet mitt bra. Mine foreldre kan finne på å skrike til meg på offentlig sted, og det om ting som viser seg at de har misforstått noe. Skriking har kommet helt brått og uventet, både når de ringer eller har vært sammen med meg/oss. De spør ikke før de kjefter og skriker, og beklager heller ikke son oppførsel etterpå. 

Jeg er absolutt mot skriking som oppdragelse generelt, etter å ha vokst opp med dette, men jeg hadde virkelig trodd at skulle opphøre da jeg ble voksen. Jeg har selv aldri skreket slik til mine barn, selv når de faktisk har gjort noe galt. Jeg snakker heller seriøst med dem. Spikeren i kista angående mine foreldre var at de tre ganger på kort tid skjelte meg ut slik, to ganger med mange mennesker til stede. Jeg orker det ikke lenger. Samtlige tre ganger som ble NOK for min del var at de trodde noe som ikke var tilfellet. Noe som enkelt kunne blitt oppklart om de bare spurte før de kjeftet. Det er så ufattelig pinlig, og dessuten har jeg bare fått en mental sperre for å omgås dem. Jeg blir nervøs rett og slett. Vil ikke mer. 

Både mann, mine barn og mine venner mente at det var på høy tid at jeg satte foten ned, og holder avstand. Jeg har en oppførsel og måte å være på som medfører at folk generelt liker og respekterer meg, og har på alle måter klart meg godt i livet. Jeg har bedre økonomi og økonomistyring enn mine foreldre. Jeg er selv mor til barn som er fine og velfungerende unge voksne. Det er rett og slett ingen grunn til at de skal holde på slik, og nå har jeg endelig satt foten ned. 

Om jeg hadde oppført meg dårlig kunne jeg forstå det bedre. 

Anonymkode: f1820...316

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Men det er dere jo. Våre barn er det for alltid. Vi som gode foreldre slutter aldri å bry oss om dere. 

Anonymkode: 20746...2f3

Ja men nå tenkte jeg mer at de ser meg som en tiåring eller noe.

Anonymkode: 802eb...824

[AnonymBruker]

Når mine foreldre en sjelden gang "snakker til meg" eller jeg som forelder en sjelden gang "snakker til" mine barn er det sok oftest berettiget... ergo også noe som lyttes til..

Anonymkode: d1d4e...20b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Vanskelig å svare når du ikke gir eksempler. Da er det umulig å vite om du eller de er urimelige. 

Jeg har selv minimert kontakten med mine foreldre på grunn av at de ikke respekterer at jeg er en voksen og til og med en fornuftig voksen, som er godt i stand til å styre livet mitt bra. Mine foreldre kan finne på å skrike til meg på offentlig sted, og det om ting som viser seg at de har misforstått noe. Skriking har kommet helt brått og uventet, både når de ringer eller har vært sammen med meg/oss. De spør ikke før de kjefter og skriker, og beklager heller ikke son oppførsel etterpå. 

Jeg er absolutt mot skriking som oppdragelse generelt, etter å ha vokst opp med dette, men jeg hadde virkelig trodd at skulle opphøre da jeg ble voksen. Jeg har selv aldri skreket slik til mine barn, selv når de faktisk har gjort noe galt. Jeg snakker heller seriøst med dem. Spikeren i kista angående mine foreldre var at de tre ganger på kort tid skjelte meg ut slik, to ganger med mange mennesker til stede. Jeg orker det ikke lenger. Samtlige tre ganger som ble NOK for min del var at de trodde noe som ikke var tilfellet. Noe som enkelt kunne blitt oppklart om de bare spurte før de kjeftet. Det er så ufattelig pinlig, og dessuten har jeg bare fått en mental sperre for å omgås dem. Jeg blir nervøs rett og slett. Vil ikke mer. 

Både mann, mine barn og mine venner mente at det var på høy tid at jeg satte foten ned, og holder avstand. Jeg har en oppførsel og måte å være på som medfører at folk generelt liker og respekterer meg, og har på alle måter klart meg godt i livet. Jeg har bedre økonomi og økonomistyring enn mine foreldre. Jeg er selv mor til barn som er fine og velfungerende unge voksne. Det er rett og slett ingen grunn til at de skal holde på slik, og nå har jeg endelig satt foten ned. 

Om jeg hadde oppført meg dårlig kunne jeg forstå det bedre. 

Anonymkode: f1820...316

Det er alt mulig da. Til hvordan jeg velger å gjøre ting, pengebruk og hvordan jeg kler meg.

Anonymkode: 802eb...824

[AnonymBruker]

Opplevde at foreldrene mine snakket til/behandlet meg som  et barn, og følte at forholdet da ble låst til et barn-forelder-forhold. Veldig usunt. Har sagt i fra på flere måter over lang tid, men endte opp med å begrense kontakt til et minimum. Er hyggelig mot dem og møter opp på ting, men tar aldri initiativ selv. 

Det føles trist men har det mye bedre uten. 

Ville dog vært forsiktig med å brenne broer da dette kan endre seg i fremtiden. 

K33

Anonymkode: 3e6e1...922

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Hvordan reagerer du? Hva svarer du dem?

Har problemer med at mine foreldre holder på sånn og at jeg svarer hva jeg mener og at de skal slutte med det blir ikke respektert. Hender de kjefter også og sier at de er de voksne så jeg må høre på dem. Minner dem på at jeg er 36 år og ikke 10. Dette skjer stort sett når de er på besøk hos meg eller jeg er der. Vet ikke om jeg skal kutte kontakten en stund til de forstår, men kanskje ikke nå før jul.

 

Hva hadde du gjort?

Anonymkode: 802eb...824

Jeg har kuttet all kontakten. Dette gjelder selvsagt også i julen. Etter at jeg kuttet kontakten, følte jeg meg generelt mye bedre. Nå finner jeg roen lettere enn før, og jeg har funnet nye fritidsaktiviteter. Jeg er mer kreativ, lærer fortere, og bruker ikke så mye tid på å irritere meg over mine foreldre. Noen mennesker kan rett og slett ikke repareres. Da må man kutte kontakten!

Anonymkode: 7a242...07c

[AnonymBruker]

Det hender at mamma oppdrar meg. Noen ganger er jeg enig og andre ganger er jeg uenig. Blir hun urimelig, gir jeg beskjed. Noen ganger oppdrar jeg min voksne sønn, jeg anser at det noen ganger er nødvendig og det er godt ment, selv om det ikke alltid blir oppfattet sånn. 

Anonymkode: 9aa7d...993

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Det er alt mulig da. Til hvordan jeg velger å gjøre ting, pengebruk og hvordan jeg kler meg.

Anonymkode: 802eb...824

Men siden vi ikke kjenner deg så kan det hende at kritikken deres er berettiget. Kjenner bare din side av saken jeg. 

Anonymkode: 20746...2f3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det er alt mulig da. Til hvordan jeg velger å gjøre ting, pengebruk og hvordan jeg kler meg.

Anonymkode: 802eb...824

Men spørsmålet mitt er vel mer om det er noe i det de oppdrar deg om. Gjør du såpass lite gjennomtenkte ting at det er noe i det de sier? Har du dårlig økonomisk sans og bruker uklokt? Kler du deg på måter som ikke er ok?

Som nevnt, jeg kunne på en måte ha forstått og akseptert mine foreldre sin "oppdragelse " bedre om det var grunn for å påpeke hvordan jeg prioriterer og lever. Jeg er trossalt deres datter fremdeles. Det som har fått meg til å holde meg borte fra dem et 1: Måten de tar ting opp på, ved å brøle, om det aldri så mye er andre tilstede også. 2: Det er fullstendig urimelig. Det er absolutt ingenting ved meg, mitt liv eller mine avgjørelser som rettferdiggjør slik oppførsel. Jeg er temmelig streit og fornuftig av meg. 

Anonymkode: f1820...316

[AnonymBruker]

Jeg er forsiktig med hva jeg deler. Jeg bor langt unna, og det er bevisst. Min mor er opptatt av hva folk bruker penger på, hva de gjør osv osv. Hun har ingenting med hva jeg handler, bruker penger på, eller hvilke medisiner min lege skriver ut til meg, og jeg sier også det til henne. Jeg er 40, og trenger ikke å bli behandlet som en tiåring. 
 

Det er veldig lett å havne i gamle roller for barn og voksne. Så du må være bevisst på å ikke reagere som du gjorde når du bodde hjemme og sette grenser. Du gir ikke eksempler, men jeg vet dette er en utfordring for mange dessverre. 

Anonymkode: 34238...01d

[AnonymBruker]

Jeg er fornuftig med pengebruk og klarer ellers å styre livet mitt selv så jeg syns ikke de har rett til å holde på sånn.

Anonymkode: 802eb...824

[AnonymBruker]

Kan du gi noe mer konkrete eksempler, TS? Vi hører bare din side av saken her, så det kan jo være at kritikken deres er berettiget? 
 

Tenker uansett at hvis du føler dine foreldre behandler deg som et barn, og du sliter med dette - så ser jeg ingen grunn til at du skal invitere dem på besøk? Du burde også reise minst mulig dit, og ikke ta initiativ til kontakt. Hvorfor mener du at du ikke kan ta avstand pga det er jul? Blir du sittende alene hvis du tar avstand fra dem? Kanskje dere har et dysfunksjonelt forhold, hvis det bare er dere tre og alltid vært det. Dere har alltid vært litt avhengig av hverandre og ingen har utviklet seg? 

Anonymkode: 4f4c8...d43

[AnonymBruker]

Dersom mine foreldre forsøker å «oppdra» meg, eller gir meg tilsnakk, er det som oftest en god grunn til det…og da lytter jeg.

Men nå er mine foreldre fornuftige, da. 
Den eneste gangen jeg har opplevd ufornuftig «oppdragelse» var da jeg selv fikk barn, og mine foreldre mente vi burde benytte oss av metoder som absolutt ikke er anbefalt lenger (type: «Bare la han gråte litt så lærer han at det ikke nytter å sutre for oppmerksomhet») Og da sa jeg tydelig i fra om at dette er MITT barn, og han skal oppdras på MIN måte. Da tok det slutt.  

Anonymkode: a698f...5db