Holde ut for barna eller gå?

[AnonymBruker]

Samboer har slitt med depresjon siden sommeren. Han har alltid hatt tendenser til å være sjalu og hatt behov for å være den som «klarer seg best» i ulike situasjoner, men det har eskalert helt de siste månedene.

Kort fortalt handler det om massiv utspørring, kontrollbehov m.m. Stiller mange spørsmål der det ligger klart at det er noen svar som er riktige mtp hva jeg gjør o.l. Hvis jeg svarer «feil» blir det gjerne en stor greie.

Har vært sammen i 15 år, vært litt opp og ned men aldri så ille som nå. Tre barn i alderen 1,5-14 år.. Skal jeg stå i det og håpe på bedre dager eller gå? 

Anonymkode: 0c09c...6e2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Samboer har slitt med depresjon siden sommeren. Han har alltid hatt tendenser til å være sjalu og hatt behov for å være den som «klarer seg best» i ulike situasjoner, men det har eskalert helt de siste månedene.

Kort fortalt handler det om massiv utspørring, kontrollbehov m.m. Stiller mange spørsmål der det ligger klart at det er noen svar som er riktige mtp hva jeg gjør o.l. Hvis jeg svarer «feil» blir det gjerne en stor greie.

Har vært sammen i 15 år, vært litt opp og ned men aldri så ille som nå. Tre barn i alderen 1,5-14 år.. Skal jeg stå i det og håpe på bedre dager eller gå? 

Anonymkode: 0c09c...6e2

Om du ikke føler du får noe ut av forholdet lenger så hadde det beste for deg å gått ifra. 
Skriv ned fordelene og ulempene med å avslutte forholdet. Om det er markant mye fordeler.. go for it ❤️

Anonymkode: 9fe9a...77b

[AnonymBruker]

Depresjon unnskylder aldri uakseptabel oppførsel mot partner. Han driver med psykisk vold mot deg. Gå du, og ta tilbake livet ditt! Barna klarer seg fint og mye bedre enn om mor blir fast i et forhold med en som sliter hun ut og bryter hun ned ❤️

Anonymkode: 1c545...81b

[AnonymBruker]

Enig med brukeren over. Siden dere har tre barn sammen; er det mulig å stille et ultimatum? Han må til psykolog og dere i parterapi, ellers går du? Dette er ikke greit og er ikke noe noen skal finne seg i.

Han (dere) er ikke noe godt forbilde for barna deres nå. De burde ha voksne som er sunne forbilder mtp. hvordan et partnerskap skal være, slik at de ikke selv ender opp i lignende forhold.

Anonymkode: 41ebf...9fd

[AnonymBruker]

Veldig sterkt å lese hva du ville gjort for barna dine med å ikke gå fra forholdet, men samtidig tror jeg de barna forstår mye mer enn de uttrykker. Siden dere har det såpass trøblete, tror jeg barna er litt "tause" og tenker at så lenge foreldrene har det bra, så har de det også bra. Den tankegangen er veldig vanskelig, og det er kanskje litt sånn det har blitt?

Hadde jeg vært i den situasjonen ville jeg ha lagt frem hva jeg følte, hva jeg tenkte, og hva jeg ønsket. Nå veit jeg ikke om dere prater om sånt, men det er samtidig det som kanskje kan redde det? Eller hadde det bare blitt verre da? Hvilke konsekvenser blir det dersom dere går fra hverandre, eller hvilke blir det dersom dere spiller et "skuespill" om at alt er bra? Jeg er sånn som tenker at ærlighet er det beste, og her er det barna jeg først og fremst ville ha vært ærlige mot. Da måtte løsningen ha vært å enten tatt opp problemet, eller dessverre avslutte og gå (for barnas beste, selv om det nødvendigvis ikke er bra).

Anonymkode: fb547...d43

[AnonymBruker]

Hvorfor går dere ikke i terapi?

Anonymkode: 026e3...0e5

[Rucula]

Hva er det beste for barna dine?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Depresjon unnskylder aldri uakseptabel oppførsel mot partner. Han driver med psykisk vold mot deg. Gå du, og ta tilbake livet ditt! Barna klarer seg fint og mye bedre enn om mor blir fast i et forhold med en som sliter hun ut og bryter hun ned ❤️

Anonymkode: 1c545...81b

Er det jeg selv har tenkt også, samtidig så er det så utrolig smertefullt å tenke på det å skulle være den som oppløser familien.. Merker at jeg når det står på er slik at jeg tenker at dette kan ikke fortsette og sier tydelig ifra hva jeg har behov for og hvordan det er for meg. Opplever da at han kan skjerpe seg en liten stund før det glir tilbake.. Mye andre ting som har skjedd som absolutt ikke er bra, men så er det det med de gode periodene.. Blir ikke lettere av at han når vi har snakket om mulig brudd (jeg har vært åpen om at jeg har tenkt tanken) så har han hintet om at det ikke er sikkert han klarer livet alene (dvs ta livet sitt).. ønsker jo absolutt ikke å bidra til at ungene får en forelder mindre..

Anonymkode: 0c09c...6e2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Enig med brukeren over. Siden dere har tre barn sammen; er det mulig å stille et ultimatum? Han må til psykolog og dere i parterapi, ellers går du? Dette er ikke greit og er ikke noe noen skal finne seg i.

Han (dere) er ikke noe godt forbilde for barna deres nå. De burde ha voksne som er sunne forbilder mtp. hvordan et partnerskap skal være, slik at de ikke selv ender opp i lignende forhold.

Anonymkode: 41ebf...9fd

Jeg har sagt at han må gå til psykolog og han har startet med det. Usikker på om det hjelper foreløpig. Har også tenkt tanken på parterapi men er faktisk litt usikker på hvor lurt det er. Tenker da mtp hans kontrollbehov/sjalusi/misunnelse, er ikke sikker på at han vil kunne ta til seg alt man snakker om i terapien - eller jeg tror han ville forsøkt, men han blir så styrt av følelsene at han lar seg rive med av dem.. så veldig redd for hvordan det vil bli å skulle stille seg så sårbar.. Merker også når jeg tenker tilbake på hvordan det har vært gjennom årene så har jeg alltid tilpasset meg han slik at det skulle bli «fredelig» og latt det gå på bekostning av meg. Usikker på om jeg egentlig har tro på at det vil kunne skje noen stor endring, han har nok i bunn og grund dårlig selvtillit så tror ikke det vil være noen quick fix..

Anonymkode: 0c09c...6e2

[Eryn]

Du er nok nødt til å ta den tøffe praten med han. Og forklare han hva du føler og tenker. Spør om han er villig til å jobbe med seg selv ved å gå i behandling.

Det er verdt å vite for deg selv i ettertid at du forsøkte alt. Da blir det opp til han å velge om han vil jobbe for ekteskapet og familien eller ikke. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Veldig sterkt å lese hva du ville gjort for barna dine med å ikke gå fra forholdet, men samtidig tror jeg de barna forstår mye mer enn de uttrykker. Siden dere har det såpass trøblete, tror jeg barna er litt "tause" og tenker at så lenge foreldrene har det bra, så har de det også bra. Den tankegangen er veldig vanskelig, og det er kanskje litt sånn det har blitt?

Hadde jeg vært i den situasjonen ville jeg ha lagt frem hva jeg følte, hva jeg tenkte, og hva jeg ønsket. Nå veit jeg ikke om dere prater om sånt, men det er samtidig det som kanskje kan redde det? Eller hadde det bare blitt verre da? Hvilke konsekvenser blir det dersom dere går fra hverandre, eller hvilke blir det dersom dere spiller et "skuespill" om at alt er bra? Jeg er sånn som tenker at ærlighet er det beste, og her er det barna jeg først og fremst ville ha vært ærlige mot. Da måtte løsningen ha vært å enten tatt opp problemet, eller dessverre avslutte og gå (for barnas beste, selv om det nødvendigvis ikke er bra).

Anonymkode: fb547...d43

Snakker åpent sammen om hvordan jeg har det. Blir som oftest møtt med at det skjønner han, men så går det ikke lang tid før det sklir tilbake.. den eldste jenta vår har sagt at hun ikke liker at vi krangler, så har sagt tydelig ifra til han at det kan vi ikke gjøre når barna er tilstede. Har fryktelig dårlig samvittighet ovenfor dem..

Anonymkode: 0c09c...6e2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hvorfor går dere ikke i terapi?

Anonymkode: 026e3...0e5

Se svar lenger opp. Usikker på om det vil være til det bedre..

Anonymkode: 0c09c...6e2

[AnonymBruker]

Rucula skrev (1 time siden):

Hva er det beste for barna dine?

Det er det jeg er fryktelig usikker på og det som er det absolutt viktigste for meg.. Jeg tenker at det jo overhodet ikke er bra å vokse opp med mye krangling. Samtidig tenker jeg det er fint for barna å ha to foreldre som bor sammen for å slippe å ha to hjem og forholde seg til alt det medfører..

Anonymkode: 0c09c...6e2

[AnonymBruker]

Eryn skrev (6 minutter siden):

Du er nok nødt til å ta den tøffe praten med han. Og forklare han hva du føler og tenker. Spør om han er villig til å jobbe med seg selv ved å gå i behandling.

Det er verdt å vite for deg selv i ettertid at du forsøkte alt. Da blir det opp til han å velge om han vil jobbe for ekteskapet og familien eller ikke. 

Ts her (beklager, har glemt å signere innleggene jeg svarte på over..)

Takk for innspill, følger deg absolutt i dette. Akkurat slike ting jeg kan bruke mye tid på å tenke på.. Som jeg nevnte så har han gått med på å selv gå til psykolog og gjør det nå. Ser likevel ikke noen endring, i alle fall ikke mtp hvordan han er mot meg til nå.

Anonymkode: 0c09c...6e2

[seriousgirl]

Jeg tenker at når dere har vært sammen såå lenge så er det ikke så lenge det har vært "nedgangstider" til at jeg ville gitt opp forholdet. Det betyr ikke at jeg hadde godtatt oppførslen mot meg, men jeg ville absolutt tenkt at det kan bli bedre igjen. Parterapi, at han får gått til psykolog, at dere finner på hyggelige ting sammen uten barna, at du er flink på å skryte av han og få opp selvtilliten hans igjen (for den høres som om er ganske lav) og sikkert mye annet som kan gjøre situasjonen bedre.

Jeg vet ikke om dere har giftet dere, men jeg tenker at når man er i et forhold så ser man for seg resten av livet, og da signer man litt opp til å stå sammen "i gode og onde dager". Det betyr ikke at man skal finne seg i hva som helst. Men hvis man gir opp et 15 års gammelt forhold for 6 måneder hvor mannen har slitt med depresjon. Ja da tenker jeg at man kanskje ikke elsker personen så høyt og at det ligget noe annet i bunn?

Uansett..håper du får det bedre uansett hva du velger<3

[Rucula]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Det er det jeg er fryktelig usikker på og det som er det absolutt viktigste for meg.. Jeg tenker at det jo overhodet ikke er bra å vokse opp med mye krangling. Samtidig tenker jeg det er fint for barna å ha to foreldre som bor sammen for å slippe å ha to hjem og forholde seg til alt det medfører..

Anonymkode: 0c09c...6e2

Ja... også kommer det bye partnere inn i bildet og bonusbarn og krangling! 
Absolutt ingen dans på roser

[Teardrop]

"Holde ut for barna eller gå"
GÅÅÅ!!! Livet er for kort til å leve i dårlig forhold man ikke trives i . Barna har også best av 2 voksne som er venner og har det bra sammen

[AnonymBruker]

seriousgirl skrev (1 minutt siden):

Jeg tenker at når dere har vært sammen såå lenge så er det ikke så lenge det har vært "nedgangstider" til at jeg ville gitt opp forholdet. Det betyr ikke at jeg hadde godtatt oppførslen mot meg, men jeg ville absolutt tenkt at det kan bli bedre igjen. Parterapi, at han får gått til psykolog, at dere finner på hyggelige ting sammen uten barna, at du er flink på å skryte av han og få opp selvtilliten hans igjen (for den høres som om er ganske lav) og sikkert mye annet som kan gjøre situasjonen bedre.

Jeg vet ikke om dere har giftet dere, men jeg tenker at når man er i et forhold så ser man for seg resten av livet, og da signer man litt opp til å stå sammen "i gode og onde dager". Det betyr ikke at man skal finne seg i hva som helst. Men hvis man gir opp et 15 års gammelt forhold for 6 måneder hvor mannen har slitt med depresjon. Ja da tenker jeg at man kanskje ikke elsker personen så høyt og at det ligget noe annet i bunn?

Uansett..håper du får det bedre uansett hva du velger<3

Takk for innspill. Kjenner veldig på det at jeg ikke ønsker å slå hånden av han etter han har hatt en vanskelig periode nå.. det som kompliserer det er imidlertid det at han egentlig fra dag 1 av forholdet har vært sjalu. Tenkte imidlertid at det gikk an å leve med. Siden har det kommet til andre ting, eks.at han ikke ønsker at jeg skal være mer vellykket enn han i jobbsammenheng eller ha det bedre sosialt enn han. Vært mange krangler rundt det gjennom årene og alltid endt med at jeg har tilpasset meg han.. han har slitt med depresjoner tidligere også bare ikke så ille som nå.. det har vært flere ting som jeg ikke ønsker å skrive om her som virkelig ikke er bra og som jeg vet man ikke skal godta og egentlig kunne vært grunn til å ha forlatt han for lenge siden, men har alltid tilgitt og gått videre. Lurer derfor på om det faktisk er nok denne gangen..

Anonymkode: 0c09c...6e2

[AnonymBruker]

Hvor lenge har han gått til psykolog? 

Jeg tenker at man gjør absolutt det man kan før man vurderer å gå, med mindre det er vold inni bildet. Og at man selvfølgelig er to om det. I tillegg til psykolog bør dere også gå i parterapi. Da kan dere få større forståelse for hverandre og få verktøy til å kommunisere bedre og jobbe med parforholdet. 

Anonymkode: 64041...df3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Hvor lenge har han gått til psykolog? 

Jeg tenker at man gjør absolutt det man kan før man vurderer å gå, med mindre det er vold inni bildet. Og at man selvfølgelig er to om det. I tillegg til psykolog bør dere også gå i parterapi. Da kan dere få større forståelse for hverandre og få verktøy til å kommunisere bedre og jobbe med parforholdet. 

Anonymkode: 64041...df3

Ts her.

 

han har gått til psykolog i et par mnd så absolutt ikke lang tid. Han har gått til psykolog i flere runder tidligere og har egentlig ikke helt tro på at det skal hjelpe.. men han har det så vanskelig at han kjenner på at han er nødt (alternativet slik han ser det ville vært å tatt livet sitt) så gjør det likevel.

Har som jeg har nevnt tidligere vurdert parterapi og er ikke avvisende. Er likevel usikker på hvordan det ville bli, har forstått det slik at en ikke i alle tilfeller burde gjøre det.. 

Han kan ha et sterkt sinne og har skjedd at han har slått meg, men har aldri vært alvorlig eller hyppig. Skjedde sist to ganger for ca 4 mnd siden. Det verste synes jeg likevel er det å kjenne at det blir lagt begrensninger for meg når det kommer til hva som er greit å gjøre. Jeg vet at det ikke vil være like ille om han ikke er deprimert, men som nevnt tidligere har han alltid vært sjalu og måttet være den objektivt sett mest vellykkete, hvis ikke har det blitt krangler slik at jeg har tilpasset meg for at det igjen skulle bli fint..

 

Anonymkode: 0c09c...6e2