Jeg har en stygg hemmelighet jeg håper mannen min aldri finner ut av!

[AnonymBruker]

Jeg gikk inn i forholdet av feile grunner, min bestevennine vet det.  Og nå har jeg og venninen min hatt en turbulent periode, og jeg er litt redd hun vill fortelle mannen min.

Jeg gikk inn i forholdet pga økonomi.  Jeg vokste opp i fattigdom, virkelig fattigdom og som nr 4 av 6 barn med to arbeidsløse voldelige foreldre.  Og jeg har hele livet mitt ønsket meg en bedre fremtid med god økonomi.  Men jeg har dårlig psykisk helse pga vold og omsorgssvikt i barndommen.

Jeg var 17 år da jeg ble kjent med mannen min, og han 22.  Jeg gikk førsteåret på vgs enda en gang og han siste året på bacheloren sin, og skulle snart starte på masteren sin.  Han hadde også veldig gode karakterer og var med i to forskjellige frivelige greier på skolen sin.

Det første jeg gjorde etter han fortalte meg dette var å sjekke hvor mye noen med utdanningen han tok ville tjene.  Og det var MYE i mine øyne 8 - 900 tusen i året etter 5 år.  Og da bestemte jeg meg for å gå all in for å få han på kroken.  Og det klarte jeg.

Jeg sørget for at han aldri måtte gjøre noe hjemme, fikk hjemmelaget mat hver dag og jeg lagde frokost og pakket lunsjen hans.  Krevde aldri noe av han seksuellt men ga han alt han ville, noe som er helt greit jeg er mer en giver uansett og liker ikke seksuell oppmerksomhet.  Jeg sørget for å gjøre livet hans så komfertabelt som mulig for å få han.  Jeg har aldri angret.

Jeg var ikke forelsket eller betatt av han, han var et verktøy for å oppnå det livet jeg ønsket meg.  Men nå etter 12 år sammen er jeg blitt veldig glad i han og elsker han virkelig.  Jeg har også gitt han et barn, noe som var veldig viktig for han.  Og etter vi fikk barn er han blitt mer på å skal hjelpe til hjemme for å vise sønnen vår at både menn og kvinner har ansvar hjemme osv.

Så nå trenger jeg ikke gjøre så mye hjemme.  Men jeg gjør fremdeles mest og ønser å gi han alt han trenger og ønsker seg av en kone, for meg skal han ha problemer med å bytte ut.  Mannen min har også jobbet ekstremt hardt og mye for å komme dit han er i karrieren sin i dag, og tjener nå mer enn dobbelt så mye som jeg hadde sett for meg.

Jeg elsker livet mitt og at jeg ALDRI trenger tenker på økonomi.  Nå i helgen f.eks var jeg ute med noen venner og på shopping og brente av ca 10 tusen på en helg, og det påvirker ikke økonomien vår i større grad. Å bruke 10 tusen nå føles som å bruke 10 kr for 15 år siden.  Tenker ikke noe særlig over det, lommerusk på en måte.

Jeg jobber bare 30% og er ufør resten. Og mannen setter av penger i fond til meg som "lønn" for alt jeg gjør hjemme.  Jeg har en del tid for å få gjort husarbeid utenom jobb så når både mann og barn er hjemme har jeg tid og energi til dem.  Jeg er så takknemelig for livet jeg lever og er redd venninen min skal si noe til mannen min.

Men jeg vet ikke hvordan han hadde reagert, og om det egentlig betyr noe.  Han hadde sikkert også noen shallow  grunner for å bli sammen med meg.

Burde jeg si noe til han, eller ikke.  Det er jo ikke sikkert venninen min blir å si noe.  Så hvorfor åpne den sekken om jeg ikke må liksom?  Hva burde jeg gjøre?

Anonymkode: 93969...1fa

[AnonymBruker]

Jeg syns det er helt forståelig det du skriver. Å ønske seg et bedre liv er i stor grad knyttet opp mot økonomi og når du er for syk til å ha en god inntekt selv blir man mer avhengig av en partner som er det. 

Ikke si noe til mannen din, venninnen din røper nok ikke noe. Enten så tenker hun ikke på det fordi det er ganske vanlig å sjekke inntekt og sånn på en potensiell partner, eller så har hun ikke interesse av å lage enda mere uvennskap med deg å begynne å røpe hemmeligheter. 

 

Anonymkode: ec3c1...1ab

[AnonymBruker]

Du må ikke gjøre noe eller si noe så lenge du har det greit sånn som livet er.

Anonymkode: e7cbb...c64

[AnonymBruker]

Jeg ville ikke sagt noe. Tror ikke venninnen din vil det heller og hvis hun gjør det så ligger dette så langt tilbake at jeg tror din mann bare vil avblåse det som sprøyt. 

Anonymkode: b5858...940

[AnonymBruker]

Bare benekt det hun evt sier. Har hun noe bevis, eller noe hun kan si så han skjønner at det stemmer?

Hva så om du startet med feil motiver. Dere har det begge godt, og har gjort gode ting for hverandre, og gitt hverandre et godt liv og en god familie.

Anonymkode: bd6d7...6fc

[hjärterdam]

Du elsker han jo nå sier du. Hvorfor er det viktig at du som ung tenkte på hva du ønsket deg. Hade du derimot etter tolv år enda sett han som et verktøy tenker jeg saken hadde vært anderledes. 

[AnonymBruker]

Dere har bygget opp et flott liv sammen. Det er ingen skitten hemmelighet. Det viser og at forhold ikke MÅ starte med den store Hollywood forelskelsen.

Nyt livet ditt. Det virker meget velfortjent.

Anonymkode: ddc75...a9a

[LillaGorilla<3]

Du sier selvfølgelig ingenting. Hvordan skal venninnen din kunne bevise dette, og hvorfor skulle mannen din tro på henne?

[Brunello]

Trygghet har gjennom alle tider vært et av de viktigste momentene ved valg av partner. Vi er mange som hadde stilt langt dårligere på «markedet» om vi ikke hadde kunnet tilby trygghet for partner.

[AnonymBruker]

Ikke si en dritt! Skulle venninnen din plapre om noe, så ler du bare høyt av det. 

Regner med du ikke har skrevet det i skriftlig form til henne, da hadde jeg vært litt nervøs.

Vi har alle kriterier i et forhold, det er trygghet, kjærlighet og lojalitet som er viktig for mange, og du fant en som passet perfekt. 

Anonymkode: b0ae4...9dd

[AnonymBruker]

Er jo ikke sikkert han var forelsket heller, men var glad han fikk ei som gjør alt for han.

Hvordan datingen startet, når man ikke kjente hverandre, har ikke noe å si.

Du hadde ikke gjort dette for en fyr du ikke likte.

Anonymkode: 056ec...db2

[AnonymBruker]

Ingenting galt med livet du lever, dere virker som en god match, han tjener penger, men det kunne han ikke gjort uten deg som ordner opp alt for han hjemme med felles barn. Det er ikke alle som begynner et forhold pga forelskelse

Anonymkode: 9e3e9...7bc

[Gjest Maatte_ha_konto]

Uten å gidde å lese pga. den kvalmende utspekulerte planen din sier jeg:

fysj. Ikke rart vi menn sliter.

[AnonymBruker]

Maatte_ha_konto skrev (19 minutter siden):

Uten å gidde å lese pga. den kvalmende utspekulerte planen din sier jeg:

fysj. Ikke rart vi menn sliter.

Ja, ja. Må selv innrømme at jeg valgte min samboer mer for å ha en familie enn at jeg var kjempeforelsket i henne.

Nå 20 år senere kunne jeg ikke tenke meg noen andre mennesker å dele livet med. 

Anonymkode: 7a620...4a1

[Blosy]

Syns ikke du skal si noe.  Og som andre sier, om venninen din sier noe hvorfor skulle mannen din tro det.  Han vet kanskje at du og denne venninen har falt litt ut, og kanskje derfor dikter opp ting? 🤷‍♀️ Og su skriver jo at du har følelser for mannen din nå, og tror ikke mange hadde giddet å holde på som deg om det ikke var noen følelser i bildet i så lang tid.

 

Maatte_ha_konto skrev (13 minutter siden):

Uten å gidde å lese pga. den kvalmende utspekulerte planen din sier jeg:

fysj. Ikke rart vi menn sliter.

Alle har sine grunner, ser ikke noe galt med dette.  Og uansett hva mener du med det ikke er rart menn sliter?

Vil heller da si ikke rert vi kvinner sliter når det finns kvinner som går så hardt inn for å være klassisk husmor å verter opp, fikser og steller hjemmet.  Hvorfor vil ikke hvilken som helst mann velge en slik kvinne over noen som forventer at alt huslig skal deles og det som er forventet standar nå.  

Tviler også på at denne mannen kunne lagt så mye i karrieren sin om han ikke hadde hat henne som gjør alt for han ellers.

[Kaneel]

AnonymBruker skrev (56 minutter siden):

Jeg gikk inn i forholdet av feile grunner, min bestevennine vet det.  Og nå har jeg og venninen min hatt en turbulent periode, og jeg er litt redd hun vill fortelle mannen min.

Jeg gikk inn i forholdet pga økonomi.  Jeg vokste opp i fattigdom, virkelig fattigdom og som nr 4 av 6 barn med to arbeidsløse voldelige foreldre.  Og jeg har hele livet mitt ønsket meg en bedre fremtid med god økonomi.  Men jeg har dårlig psykisk helse pga vold og omsorgssvikt i barndommen.

Jeg var 17 år da jeg ble kjent med mannen min, og han 22.  Jeg gikk førsteåret på vgs enda en gang og han siste året på bacheloren sin, og skulle snart starte på masteren sin.  Han hadde også veldig gode karakterer og var med i to forskjellige frivelige greier på skolen sin.

Det første jeg gjorde etter han fortalte meg dette var å sjekke hvor mye noen med utdanningen han tok ville tjene.  Og det var MYE i mine øyne 8 - 900 tusen i året etter 5 år.  Og da bestemte jeg meg for å gå all in for å få han på kroken.  Og det klarte jeg.

Jeg sørget for at han aldri måtte gjøre noe hjemme, fikk hjemmelaget mat hver dag og jeg lagde frokost og pakket lunsjen hans.  Krevde aldri noe av han seksuellt men ga han alt han ville, noe som er helt greit jeg er mer en giver uansett og liker ikke seksuell oppmerksomhet.  Jeg sørget for å gjøre livet hans så komfertabelt som mulig for å få han.  Jeg har aldri angret.

Jeg var ikke forelsket eller betatt av han, han var et verktøy for å oppnå det livet jeg ønsket meg.  Men nå etter 12 år sammen er jeg blitt veldig glad i han og elsker han virkelig.  Jeg har også gitt han et barn, noe som var veldig viktig for han.  Og etter vi fikk barn er han blitt mer på å skal hjelpe til hjemme for å vise sønnen vår at både menn og kvinner har ansvar hjemme osv.

Så nå trenger jeg ikke gjøre så mye hjemme.  Men jeg gjør fremdeles mest og ønser å gi han alt han trenger og ønsker seg av en kone, for meg skal han ha problemer med å bytte ut.  Mannen min har også jobbet ekstremt hardt og mye for å komme dit han er i karrieren sin i dag, og tjener nå mer enn dobbelt så mye som jeg hadde sett for meg.

Jeg elsker livet mitt og at jeg ALDRI trenger tenker på økonomi.  Nå i helgen f.eks var jeg ute med noen venner og på shopping og brente av ca 10 tusen på en helg, og det påvirker ikke økonomien vår i større grad. Å bruke 10 tusen nå føles som å bruke 10 kr for 15 år siden.  Tenker ikke noe særlig over det, lommerusk på en måte.

Jeg jobber bare 30% og er ufør resten. Og mannen setter av penger i fond til meg som "lønn" for alt jeg gjør hjemme.  Jeg har en del tid for å få gjort husarbeid utenom jobb så når både mann og barn er hjemme har jeg tid og energi til dem.  Jeg er så takknemelig for livet jeg lever og er redd venninen min skal si noe til mannen min.

Men jeg vet ikke hvordan han hadde reagert, og om det egentlig betyr noe.  Han hadde sikkert også noen shallow  grunner for å bli sammen med meg.

Burde jeg si noe til han, eller ikke.  Det er jo ikke sikkert venninen min blir å si noe.  Så hvorfor åpne den sekken om jeg ikke må liksom?  Hva burde jeg gjøre?

Anonymkode: 93969...1fa

Sier hun noe så benekter du det dere er uvenner nå og det er troverdig at hu vil sverte deg mannen din tror nok mer på deg enn hu der

[Kaneel]

Du må aldri aldri si noe til han!!! Og gratulerer for å ha valgt en mann på den rette måten for å få et godt liv! Kvinner og menn elsker på ulik måte, du elsker han nå , og du ser alt han har gjort for deg det her er en gave ikke skam deg alle kvinner utenfor Skandinavia hadde klappet for deg du har gjort det korrekt! Men aldri aldri fortell han noe, du har alltid elsket han og er forelsket om noe skulle komme opp! Ikke vær redd for fitta! Sørg for mannen din vet dere er uvenner 

[AnonymBruker]

Du hadde vel ikke holdt ut i 12 år om du egentlig ikke likte han noe særlig. Det har ikke noe å si at du valgte en mann for å sikre deg selv. 

Anonymkode: cc197...c8c

[Bombasi]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg gikk inn i forholdet av feile grunner, min bestevennine vet det.  Og nå har jeg og venninen min hatt en turbulent periode, og jeg er litt redd hun vill fortelle mannen min.

Jeg gikk inn i forholdet pga økonomi.  Jeg vokste opp i fattigdom, virkelig fattigdom og som nr 4 av 6 barn med to arbeidsløse voldelige foreldre.  Og jeg har hele livet mitt ønsket meg en bedre fremtid med god økonomi.  Men jeg har dårlig psykisk helse pga vold og omsorgssvikt i barndommen.

Jeg var 17 år da jeg ble kjent med mannen min, og han 22.  Jeg gikk førsteåret på vgs enda en gang og han siste året på bacheloren sin, og skulle snart starte på masteren sin.  Han hadde også veldig gode karakterer og var med i to forskjellige frivelige greier på skolen sin.

Det første jeg gjorde etter han fortalte meg dette var å sjekke hvor mye noen med utdanningen han tok ville tjene.  Og det var MYE i mine øyne 8 - 900 tusen i året etter 5 år.  Og da bestemte jeg meg for å gå all in for å få han på kroken.  Og det klarte jeg.

Jeg sørget for at han aldri måtte gjøre noe hjemme, fikk hjemmelaget mat hver dag og jeg lagde frokost og pakket lunsjen hans.  Krevde aldri noe av han seksuellt men ga han alt han ville, noe som er helt greit jeg er mer en giver uansett og liker ikke seksuell oppmerksomhet.  Jeg sørget for å gjøre livet hans så komfertabelt som mulig for å få han.  Jeg har aldri angret.

Jeg var ikke forelsket eller betatt av han, han var et verktøy for å oppnå det livet jeg ønsket meg.  Men nå etter 12 år sammen er jeg blitt veldig glad i han og elsker han virkelig.  Jeg har også gitt han et barn, noe som var veldig viktig for han.  Og etter vi fikk barn er han blitt mer på å skal hjelpe til hjemme for å vise sønnen vår at både menn og kvinner har ansvar hjemme osv.

Så nå trenger jeg ikke gjøre så mye hjemme.  Men jeg gjør fremdeles mest og ønser å gi han alt han trenger og ønsker seg av en kone, for meg skal han ha problemer med å bytte ut.  Mannen min har også jobbet ekstremt hardt og mye for å komme dit han er i karrieren sin i dag, og tjener nå mer enn dobbelt så mye som jeg hadde sett for meg.

Jeg elsker livet mitt og at jeg ALDRI trenger tenker på økonomi.  Nå i helgen f.eks var jeg ute med noen venner og på shopping og brente av ca 10 tusen på en helg, og det påvirker ikke økonomien vår i større grad. Å bruke 10 tusen nå føles som å bruke 10 kr for 15 år siden.  Tenker ikke noe særlig over det, lommerusk på en måte.

Jeg jobber bare 30% og er ufør resten. Og mannen setter av penger i fond til meg som "lønn" for alt jeg gjør hjemme.  Jeg har en del tid for å få gjort husarbeid utenom jobb så når både mann og barn er hjemme har jeg tid og energi til dem.  Jeg er så takknemelig for livet jeg lever og er redd venninen min skal si noe til mannen min.

Men jeg vet ikke hvordan han hadde reagert, og om det egentlig betyr noe.  Han hadde sikkert også noen shallow  grunner for å bli sammen med meg.

Burde jeg si noe til han, eller ikke.  Det er jo ikke sikkert venninen min blir å si noe.  Så hvorfor åpne den sekken om jeg ikke må liksom?  Hva burde jeg gjøre?

Anonymkode: 93969...1fa

Du burde ikke gjøre noe som helst. Dette er en ikke-sak nå, sett med tanke på at du elsker ham og forholdet deres er solid. 

Skulle noe komme opp i dagen så er det lett å forsvare det med noe alle neddyssende som:

"Dette er ikke en sak, egentlig. Men siden den har kommet opp... ja, jo, jeg var ikke helt klar for forholdet med deg når vi innledet det. Følte ting gikk litt for fort. Emosjonelt var jeg ikke helt der jeg burde være da, men jeg VILLE være der og jeg VILLE få det til med deg siden du virket så flott og kjemien mellom oss var god, så jeg ønsket å gi oss en sjanse for å se det an. Og vet du, det er den beste avgjørelsen jeg har tatt i livet mitt. For jeg elsker deg av hele mitt hjerte og livet vi har er bare helt fantastisk"... elns.

Hvis han ikke kjøper den forklaringen så er det noe galt med ham. 

Endret 6. desember 2022 av Bombasi

[AnonymBruker]

Man har alle sine grunner. 

Anonymkode: 81a50...8bb