Må alltid "komme til bunns" i ting, sliter med å la ting gå

[AnonymBruker]

Jeg skriver fordi dette er et problem jeg har selv. Jeg har også fått høre det med andre at jeg må lære meg å "gi slipp" og gå videre. 

Dette handler ikke om sånt som at jeg går og gnager på store konflikter, eller bærer nag til folk jeg ikke har kontakt med f.eks. Men det er mer små ting i hverdagen. La oss si at jeg ville si noe til en venninne angående noe vi diskuterte, så tenker jeg "jeg kan ringe Rita i kveld og fortelle det", om Rita ikke tar telefonen og kan snakke, så henger det over meg. 

I en samtale eller konflikt har jeg også svært stort behov for å ordne opp og "komme til bunns i" saken. At vi forstår hverandre og sier unnskyld (ved behov) og så kan gå videre. Om dette ikke er mulig, som det jo ofte ikke er fordi man må avbryte for å hente barna eller ja alt mulig kommer jo i veien. Da føler jeg meg helt "opphengt" i saken til det kommer en anledning til å ordne opp, eller bare "bli ferdig". 

Dette er veldig frustrerende for meg. Og går utover mannen min. For hvis dette er noe jeg egentlig trengte å si i en samtale med en venninne eller familiemedlem men ikke får gjort det ferdig, så blir det til at jeg føler jeg må forklare ham det for at han skal forstå saken osv. Og det er jo helt unødvendig for det handler ikke om ham, og ja, det er bare veldig plagsomt! 

Men jeg forklarer det nok ikke så bra, for jeg forstår ikke helt det her. Jeg bare vet at jeg får et enormt ubehag av dette, og ofte fører det til at jeg ikke vil ha så mye med folk å gjøre fordi jeg føler det blir usagte ting og så får jeg disse ubehagsfølelsene når vi blir avbrutt. Jeg har prøvd å tenke hva det handler om, men jeg blir ikke helt god på det. 

Noen som har en ide hva det handler om, og også hva jeg kan gjøre for å både få bukt med disse ekstremt ubehagelige følelsene, samt øve meg på å la ting gå, og å ikke måtte "løse ting" her og nå. F.eks hvis juleplanleggingen ikke er gjort tidlig nok i forveien, så blir jeg veldig stresset, så kan jeg ikke ringe min mor før på fredag f.eks da går jeg og tenker på det helt til vi får planlagt ferdig. Tar enormt mye krefter og virker jo egentlig helt unødvendig. 

Anonymkode: f3806...9ff

[PM75]

Du bruker nok mange krefter på helt unødvendig ting med en slik innstilling. Og jeg tipper at du oppleves litt i overkant intens for mange rundt deg. Prøv å se om du klarer å skille mer på hva som er viktig og hva som bare blir et oppheng for deg. Jeg tror du etterhvert vil oppleve det som en lettelse å ikke henge deg opp i alt mellom himmel og jord. 

[AnonymBruker]

Dette må du finne en måte å regulere, for det blir alt for intenst for andre.

Hva med å notere ned tankene/poengene i en bok - og så stryke over dem X antall timer/dager etterpå.

Du kan dvele og gnage inntil da selv, men du skal stryke dem ut og du må da stoppe tankerekker som angår det.

De tingene som MÅ ordnes praktisk siden (feks planlegging av noe) skriver du ned som:

Fredag: kan ringe mor ang X. 
 

Anonymkode: fe5cf...a23

[AnonymBruker]

PM75 skrev (10 minutter siden):

Du bruker nok mange krefter på helt unødvendig ting med en slik innstilling. Og jeg tipper at du oppleves litt i overkant intens for mange rundt deg. Prøv å se om du klarer å skille mer på hva som er viktig og hva som bare blir et oppheng for deg. Jeg tror du etterhvert vil oppleve det som en lettelse å ikke henge deg opp i alt mellom himmel og jord. 

Skjønner ikke helt hva du prøver å si, eller om du leste HI. 

Det er ikke en "innstilling", jeg er jo helt innforstått med at det ikke er viktig og at dette er unødvendig. Men jeg får helt forferdelig trang til å gjøre det ferdig. Og problemet er jo hovedsaklig inni meg, som oftest lar jeg det gå i møte med den andre, men jeg har det gnagende inni meg til det blir "løst opp". Selv om jeg ser at ting er oppheng, så klarer jeg ikke la det gå, at jeg ser det endrer jo ikke på at jeg er opphengt. Identifikasjon er visst ikke nok. 

TS

Anonymkode: f3806...9ff

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Dette må du finne en måte å regulere, for det blir alt for intenst for andre.

Hva med å notere ned tankene/poengene i en bok - og så stryke over dem X antall timer/dager etterpå.

Du kan dvele og gnage inntil da selv, men du skal stryke dem ut og du må da stoppe tankerekker som angår det.

De tingene som MÅ ordnes praktisk siden (feks planlegging av noe) skriver du ned som:

Fredag: kan ringe mor ang X. 
 

Anonymkode: fe5cf...a23

Ja, jeg tror nok det blir for intenst for mannen min, og at han er lei av å høre om alle mulige småsamtaler jeg har med alle. Men som jeg skriver så er det jo ikke sånn at jeg stopper andre fra å avslutte, eller gå videre, problemet er, som jeg skrev i HI, at jeg gnager på det inni meg inntil vi får "løst det". Og jeg føler jeg blir gal av meg selv. 

Sånn som nå, jeg hadde en misforståelse med min svigerrinne om noe vi skal neste helg, men så måtte jeg gå for å hente poden på trening. Dette haster ikke, og det er vel mest naturlig at jeg venter på at hun tar opp igjen tråden. Det er ikke en særlig stor ting, men jeg føler det er som en slags pauseknapp inni meg som kommer igjen og igjen og igjen, og som jeg ikke kan "slippe" mentalt, uten at det gir meg en slags uro. 

Jeg greier stort sett å vente til "fredag med å ringe min mor" (eksempel), men jeg har det i hodet likevel og det vil jeg prøve å slutte med. Men jeg vet ikke hvordan. 

Det andre forslaget forstod jeg ikke helt, har du kanskje et eksempel? Når jeg stryker det ut, mente du at da skal jeg heller ikke ta det opp med den det gjaldt? 

TS

Anonymkode: f3806...9ff

[PM75]

Skal jeg være helt direkte, så opplever jeg ut ifra det du skriver at du er veldig selvopptatt. Jeg tror ikke at du mener å være det. Men at du blir det med ditt stadige fokus på alt som sies og gjøres rundt og med deg. Er du slik i perioder eller hele tiden? For det virker noe manisk. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Ja, jeg tror nok det blir for intenst for mannen min, og at han er lei av å høre om alle mulige småsamtaler jeg har med alle. Men som jeg skriver så er det jo ikke sånn at jeg stopper andre fra å avslutte, eller gå videre, problemet er, som jeg skrev i HI, at jeg gnager på det inni meg inntil vi får "løst det". Og jeg føler jeg blir gal av meg selv. 

Sånn som nå, jeg hadde en misforståelse med min svigerrinne om noe vi skal neste helg, men så måtte jeg gå for å hente poden på trening. Dette haster ikke, og det er vel mest naturlig at jeg venter på at hun tar opp igjen tråden. Det er ikke en særlig stor ting, men jeg føler det er som en slags pauseknapp inni meg som kommer igjen og igjen og igjen, og som jeg ikke kan "slippe" mentalt, uten at det gir meg en slags uro. 

Jeg greier stort sett å vente til "fredag med å ringe min mor" (eksempel), men jeg har det i hodet likevel og det vil jeg prøve å slutte med. Men jeg vet ikke hvordan. 

Det andre forslaget forstod jeg ikke helt, har du kanskje et eksempel? Når jeg stryker det ut, mente du at da skal jeg heller ikke ta det opp med den det gjaldt? 

TS

Anonymkode: f3806...9ff

Jeg tror jeg skjønner hva du mener, for det minner litt om sånn jeg innimellom har det ved misforståelser eller dersom noe kom 'feil' ut og ikke slik jeg mente det.

Når jeg har slike påtrengende tanker, pleier jeg å si til meg selv (gjerne høyt hvis det passer slik) 'det skal du ta med Lise på fredag', 'det skal du ikke tenke på nå' eller 'det trenger du ikke tenke på, hun skjønte hva du mente'. 

Etter jeg begynte å selvinstruere tydelig, synes jeg det er blitt lettere å la ting gå.

Anonymkode: 8c2de...a5b

[AnonymBruker]

PM75 skrev (12 minutter siden):

Skal jeg være helt direkte, så opplever jeg ut ifra det du skriver at du er veldig selvopptatt. Jeg tror ikke at du mener å være det. Men at du blir det med ditt stadige fokus på alt som sies og gjøres rundt og med deg. Er du slik i perioder eller hele tiden? For det virker noe manisk. 

Helt OK å være direkte. Kan jo hende jeg er selvopptatt ja. Kjenner meg ikke selv igjen som det, mine karakteristikker er vel mer at jeg er omsorgsfull, raus, omtenksom. Men det er noe i det at når jeg blir opphengt i disse greiene uansett om jeg ser det som oppheng, så får jeg et sånn stress inni meg, og da tenker jeg bare på at det må unna veien, og det kan jo godt forstås som selvopptatt. Og i den perioden så klarer jeg ikke å engasjere meg fullt i de rundt, for jeg må liksom "holde fast" i tanken, til jeg er "kvitt den". Men så blir jeg kvitt den, og så føler jeg meg 100% med i de rundt meg. Så jeg tror nok at dette kan gjøre med selvopptatt mens det står på, men jeg kjenner meg ikke igjen i at jeg er sånn som menneske. 

Manisk vet jeg ikke helt hva du mener? Som i diagnostisk: oppstemt, tankeflom, og alle de andre kriteriene? For det passer meg ikke. 

TS

Anonymkode: f3806...9ff

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg tror jeg skjønner hva du mener, for det minner litt om sånn jeg innimellom har det ved misforståelser eller dersom noe kom 'feil' ut og ikke slik jeg mente det.

Når jeg har slike påtrengende tanker, pleier jeg å si til meg selv (gjerne høyt hvis det passer slik) 'det skal du ta med Lise på fredag', 'det skal du ikke tenke på nå' eller 'det trenger du ikke tenke på, hun skjønte hva du mente'. 

Etter jeg begynte å selvinstruere tydelig, synes jeg det er blitt lettere å la ting gå.

Anonymkode: 8c2de...a5b

Åh, takk for tipset! Det skal jeg prøve! 

Men kan ikke dette lett bli sånn at da må jeg bare si det igjen og igjen og igjen? 

Jeg tenker jo at "det har ingenting å si!", men så gnager jeg i hodet mitt likevel. 🙈

TS

Anonymkode: f3806...9ff

[AnonymBruker]

Jeg vil prøve meg på at det kan ha noe med angst og uro å gjøre. 

Men kanskje du kommer nærmere hva som foregår vet å dykke litt i deg selv.

Hva er det egentlig som plager deg i en slik situasjon. Er det hva den andre tenker om deg ? I tilfelle svært vanlig. Er det du skal glemme hva skal si til vedkommende ? At vedkommende skal glemme det du har sagt til nå ? klarer du bryte litt fra hverandre hva du er redd skal skje om du ikke får sagt det du skal fort nok. Vil du bli sprø ? Det er ikke så uvanlig å tenke heller. Men svært ubehagelig. Jeg ville råde deg til å se litt mer på hva du er redd for skal skje om du aldri fikk sagt det du skulle... 

Anonymkode: 737f2...a70

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Åh, takk for tipset! Det skal jeg prøve! 

Men kan ikke dette lett bli sånn at da må jeg bare si det igjen og igjen og igjen? 

Jeg tenker jo at "det har ingenting å si!", men så gnager jeg i hodet mitt likevel. 🙈

TS

Anonymkode: f3806...9ff

Det kan vel kanskje bli det, men må ikke... For meg er det stor forskjell på effekten av å tenke 'det har jo ingenting å si' og å gi meg selv beskjed i klartekst 'det der skal du ikke tenke på nå, det tar du fredag'. Spesielt hvis jeg har mulighet til å si det høyt så det kommer litt 'utenfra'.

Anonymkode: 8c2de...a5b

[AnonymBruker]

Jeg sliter med impulskontroll, tror den følelsen jeg får når jeg ikke kan utføre impulsen er den samme du får når du ikke får gjort deg ferdig på en ordentlig måte. Det er som om man har en kløe man ikke får klødd og så blir det helt overskyggende. Og alle rundt sier "du trenger ikke gjøre det akkurat nå, det kan vente til en annen dag ." og så skjønner de ikke hvor ubehagelig og nesten umulig det føles. 

Anonymkode: 801d9...978

[AnonymBruker]

Jeg har angst og ocd, og sliter med å la ting “henge i luften”, noe som gir meg mye stress men jeg klarer ikke å kontrollere det. Går i terapi. Kan hoste opp noen eks; jeg svarer på ALT av meldinger og tlf. Når jeg har mye angst må jeg skru tlf av for å få tankene vekk. Dette er fordi jeg ikke takler å ha noe uavklart. Har styret og vasket, laget mat og forberedt meg til besøk i dag, da et familiemedlem annonserte at hun skulle hit jeg bor i dag, og muligens trengte sjåfør. Hun er gammel og dårlig til bens, så klart jeg ville stille opp. Ringte i går for å prøve å avtale, men det var litt uvisst om tanten min kom til å kjøre henne rundt. Jeg fikk aldri noen tlf i dag, og dagen var ille for meg😌

Anonymkode: 64b8e...dbb

[AnonymBruker]

Kanskje litt "eksponeringsterapi" kan hjelpe? 

Tenker at det er et element av kontroll i dette? Det er DU som er nøkkelen, som kan rydde opp i misforståelser, skal ta samtalen dit DU mener den bør havne, osv. Hva med å eksperimentere litt med å gi fra deg kontrollen og la disse tingene skje mer på andres premisser?

Ville kanskje prøvd å behandlet det som en tvangstanke. Får du impuls om at du MÅ fortsette der du slapp, ville jeg latt det være og ventet til den andre parten tok kontakt, og ikke tatt opp temaet før det evt ble brakt på banen av den andre. 

 

Anonymkode: e29e8...b3a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg vil prøve meg på at det kan ha noe med angst og uro å gjøre. 

Men kanskje du kommer nærmere hva som foregår vet å dykke litt i deg selv.

Hva er det egentlig som plager deg i en slik situasjon. Er det hva den andre tenker om deg ? I tilfelle svært vanlig. Er det du skal glemme hva skal si til vedkommende ? At vedkommende skal glemme det du har sagt til nå ? klarer du bryte litt fra hverandre hva du er redd skal skje om du ikke får sagt det du skal fort nok. Vil du bli sprø ? Det er ikke så uvanlig å tenke heller. Men svært ubehagelig. Jeg ville råde deg til å se litt mer på hva du er redd for skal skje om du aldri fikk sagt det du skulle... 

Anonymkode: 737f2...a70

Tusen takk, dette var lurt! 

Jeg har sittet og tenkt litt ... og det har egentlig ingen fornuftig bakgrunn for seg. Det er bare at jeg "må". Hvis jeg ikke får sagt det så må jeg holde på det, og det tar energi og fokus. Og hvis jeg ser for meg at jeg på en måte gir slipp, så mister jeg det, og det er ... vel på en måte bare "feil". Men er vel en slags angst som kommer da ja. Litt som at ja, da har jeg ikke oversikt eller kontroll. Men samtidig så gjelder jo dette også ting som ikke egentlig det er noe vist å ha oversikt eller kontroll over ... Så ja, jeg forstår det ikke helt. 

Det er vel en slags følelse av at hvis jeg bare driver videre, så er livet så kaotisk og flytende. Og selv om jeg ønsker å være spontan og impulsiv og flytende som ei elv som bare renner videre, så føles det litt skummelt og utrygt. Liksom flyter jeg bare rundt på denne planeten og alt mulig kan skje? Og jeg vet jo at alt mulig kan skje uavhengig av om jeg sier eller ikke sier bagateller til folk rundt meg ... men som at å være opptatt av dette kanskje distraherer meg fra følelsen av at livet er usikker? Jeg er jo fullt klar over at "livet er et usikkert prosjekt", men ... ja, dette var tankene jeg gjorde meg. Huff. 

TS

Anonymkode: f3806...9ff

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (41 minutter siden):

Det kan vel kanskje bli det, men må ikke... For meg er det stor forskjell på effekten av å tenke 'det har jo ingenting å si' og å gi meg selv beskjed i klartekst 'det der skal du ikke tenke på nå, det tar du fredag'. Spesielt hvis jeg har mulighet til å si det høyt så det kommer litt 'utenfra'.

Anonymkode: 8c2de...a5b

Ja, gi det litt autoritet på en måte! Jeg skal definitivt teste det ut. 

Nå kom jeg på noe jeg lærte for lenge siden, å gi bekymringstankene sine stemmen til en teit karakter eller en ape eller noe, kanskje jeg kan prøve det på disse tankene som sier at jeg "må" holde fast i dem. 

TS

Anonymkode: f3806...9ff

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Jeg sliter med impulskontroll, tror den følelsen jeg får når jeg ikke kan utføre impulsen er den samme du får når du ikke får gjort deg ferdig på en ordentlig måte. Det er som om man har en kløe man ikke får klødd og så blir det helt overskyggende. Og alle rundt sier "du trenger ikke gjøre det akkurat nå, det kan vente til en annen dag ." og så skjønner de ikke hvor ubehagelig og nesten umulig det føles. 

Anonymkode: 801d9...978

Hehe, presist beskrevet 🙈 for jeg skjønner jo det de rundt sier, men så "klør" det!  

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Jeg har angst og ocd, og sliter med å la ting “henge i luften”, noe som gir meg mye stress men jeg klarer ikke å kontrollere det. Går i terapi. Kan hoste opp noen eks; jeg svarer på ALT av meldinger og tlf. Når jeg har mye angst må jeg skru tlf av for å få tankene vekk. Dette er fordi jeg ikke takler å ha noe uavklart. Har styret og vasket, laget mat og forberedt meg til besøk i dag, da et familiemedlem annonserte at hun skulle hit jeg bor i dag, og muligens trengte sjåfør. Hun er gammel og dårlig til bens, så klart jeg ville stille opp. Ringte i går for å prøve å avtale, men det var litt uvisst om tanten min kom til å kjøre henne rundt. Jeg fikk aldri noen tlf i dag, og dagen var ille for meg😌

Anonymkode: 64b8e...dbb

Ja, sånn er det! Jeg vil ta ned alle ballene som henger der opp i luften!

Den situasjonen du beskriver ville plaget meg grønn. Og jeg ville bare tenkt på det hele dagen. Selv om jeg rasjonelt greier å tenke at "enten ringer hun eller ikke" jeg får gå videre med dagen min. Men jeg går bare og gnager, for å "løse" eller "avklare" som du sier. 

Og apropos å svare på alt av meldinger, det gjør jeg også alltid. Faktisk, det stresser meg nok også. Ikke tenkt så mye på det. Men når du sier det, jeg skal alltid være tydelig. Og føler også press på å være tilgjengelig. Men dette er nok litt i tiden tror jeg. 

Når jeg leste litt om tvangstanker, det er jo påtrengende tanker dette, men samtidig så er det bare bagatellmessig innhold her hos meg. Uviktige ting egentlig. 

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Kanskje litt "eksponeringsterapi" kan hjelpe? 

Tenker at det er et element av kontroll i dette? Det er DU som er nøkkelen, som kan rydde opp i misforståelser, skal ta samtalen dit DU mener den bør havne, osv. Hva med å eksperimentere litt med å gi fra deg kontrollen og la disse tingene skje mer på andres premisser?

Ville kanskje prøvd å behandlet det som en tvangstanke. Får du impuls om at du MÅ fortsette der du slapp, ville jeg latt det være og ventet til den andre parten tok kontakt, og ikke tatt opp temaet før det evt ble brakt på banen av den andre. 

 

Anonymkode: e29e8...b3a

Takk for tipset! Som jeg skrev til en over, etter du svarte, ja, jeg føler visst litt når jeg tenkte meg om at det handler om en form for kontroll. Selv om rasjonelt gir det ikke mening, jeg tror ikke jeg får kontroll av å gjøre dette, men noe i meg har en illusjon av det, og jeg flykter fra vissheten om at "livet er et usikkert prosjekt". 

Jeg prøver ofte å la det skje på andres premisser ... for jeg fikk som sagt noen tilbakemeldinger på at jeg må "gi slipp", og mannen sa at jeg nok kan virke litt slitsom for andre. Så nå tror jeg ikke at andre opplever meg som "intens", som noen skrev, lenger. Men likevel gir jeg gjerne ikke slipp på kontrollen, for jeg sitter og "holder på det", til den andre da tar tak i det og vi får gjort det. Pluss at f.eks hvis jeg venter til fredag, så sørger jeg for at vi får sagt alt usagt og ordnet, hender jeg lager en liste også for å huske alt, forsikre meg. (ja, det høres helt tullete ut) Men, når jeg skriver dette ser jeg jo at jeg nettopp ikke gir slipp på noe kontroll. 

Et spørsmål jeg fikk opp nå: men hva om den andre aldri bringer det på bane? Det virker overveldende skremmende. 

TS

Anonymkode: f3806...9ff

[AnonymBruker]

Jeg tenkte tvangstanker når jeg leste HI. Synes ikke det har noe å si at tema for tankene er bagateller hvis du blir sliten og bruker mye tid på dette. Det er vel verken bedre eller verre det du gjør en å f.eks. telle fliser eller hjørner i et rom.

Anonymkode: cfde2...532

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg tenkte tvangstanker når jeg leste HI. Synes ikke det har noe å si at tema for tankene er bagateller hvis du blir sliten og bruker mye tid på dette. Det er vel verken bedre eller verre det du gjør en å f.eks. telle fliser eller hjørner i et rom.

Anonymkode: cfde2...532

Hm, jeg skal lese mer om det. Kanskje jeg kan finne noen gode tips hvis det har litt samme funksjon. Det er jo en slags flukt fra et ubehag av å ikke ha kontroll eller at verden er kaotisk og skremmende. 

Har ofte tenkt at tvangstanker må handle om bestemte ting, de man oftest hører om. 

TS

Anonymkode: f3806...9ff

[AnonymBruker]

Kan kjenne meg litt igjen, men mer på konkrete ting enn sånn selve relasjoner. Feks kan jeg henge meg opp i hva meningen i forskjellige ord og uttrykk, jeg kan slite med å forklare meg fordi jeg liksom må bruke presise beskrivelser, jeg har problemer med hinting. Men, og dette er jeg streng på, jeg nekter å følge den urgen. Noen ganger skjer det, for jeg har litt dårlig impulskontroll, men ofte tar jeg med i det, og lever heller med indre frustrasjon. Liksom, ingen liv er totalt behagelige, jeg kan ikke forvente at mitt skal være det heller. Dette var sikkert ikke noe tips, så for å være konkret:
- bytt tanker, finn noe som er gøy å tenke på som kan okkupere når det blir støy i hodet 
- tenk positivt om de andre, hver gang usikkerheten kommer
- velg den beste av mulige løsninger jeg ser for meg, og gå inn for å tro at det sikkert er sånn 
- ikke flisespikk. Selv om jeg syns det er gøy kan jeg ikke forvente at andre syns det. I alle fall sjekk først, om de er typen til å snakke pirkete 
- forstå at folk oppfatter det som kverulering/intenst, når jeg bare ser noe som et gøy tema å utdype 
- hvis jeg likevel må ha avklaring - som jo alle folk må av og til - spør kort og konkret, og aksepter svaret  
 

Anonymkode: d9adf...f64