Kreft og hvordan det påvirker den mentale helsen

[AnonymBruker]

Kjæresten min har hatt kreft i 2 år og har fått cellegift, og nå har kreften gått i dvale eller han er på vei til å bli frisk mener han selv.

Formen hans er fin nå og han har aldri følt seg så bra fysisk sier han, men nå når han føler seg tipp topp synes jeg at psyken hans har fått seg et kakk, noe han selv er uenig i.

Han har blitt veldig stresset, sur, sint, kverulerende, hårsår, snakker omtrent uavbrutt om alt som er feil i samfunnet, om at han må jobbe med seg selv resten av livet osv og jeg blir utslitt av å ha han rundt meg.

Jeg kjenner ikke mannen igjen og følelsene mine har stupt.

Han burde vært hos psykolog for lenge siden, men han sier han ikke trenger det for nå er alt bra, sier han.

Jeg har vært hans sjelesørger i 2 år og hørt på alt han har opplevd, hva han tenker, alle ting han har prøvd av dietter, alternative behandlinger osv.

Han har fått tanker om at han må heale seg selv innvendig/mentalt for å bli frisk av kreften, og mener det har skjedd et mirakel siden han er så bra nå, og at han har helbredet seg selv.

Han fabler om at han skal skrive sin historie og publisere for menneskeheten om sin reise for å bli fysisk og mentalt healet av kreften.

Er han psykisk i ubalanse eller er det en reaksjon på det han har gått igjennom?

Da han var syk og hadde masse bivirkninger av cellegift, var han sitt gamle jeg som snakket normalt.

Trenger noen innspill her.

Takk😔

Anonymkode: eae85...090

[AnonymBruker]

Er det ingen som har hatt eller har kreft som kjenner seg igjen eller som kan forklare meg hvorfor han oppfører seg sånn/snakker sånn?

Anonymkode: eae85...090

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Er det ingen som har hatt eller har kreft som kjenner seg igjen eller som kan forklare meg hvorfor han oppfører seg sånn/snakker sånn?

Anonymkode: eae85...090

Ts

Anonymkode: eae85...090

[AnonymBruker]

Det er vel normalt å få en etter-reaksjon, men hvis det har vart lenge er det vel best med en legetime/psykolog. Kanskje Kreftforeningen har noen råd å komme med?

Anonymkode: 52e64...3a7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Er det ingen som har hatt eller har kreft som kjenner seg igjen eller som kan forklare meg hvorfor han oppfører seg sånn/snakker sånn?

Anonymkode: eae85...090

Hvis du noensinne hadde opplevd alvorlig sykdom på kroppen så ville du ikke ha spurt dette spørsmålet.

Det er ikke bare å gå til en psykolog også vips er man fikset. Psykologer er sterkt overvurderte.

Anonymkode: bc4d3...23b

[AnonymBruker]

Men dette har du jo postet før? For lenge siden. 

Uavhengig av om man har kreft eller får seg et kakk, så må man jo ta ansvar for forholdet man er en del av. Om du ikke føler deg møtt så gjør noe med det, sett grenser for deg selv. 

Hvis han bare er en belastning for deg så kan du gå. Eller du kan sende bekymringsmelding. Eller si at du vurderer å gå om han ikke går i terapi med deg. 

Anonymkode: f83e8...695

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Hvis du noensinne hadde opplevd alvorlig sykdom på kroppen så ville du ikke ha spurt dette spørsmålet.

Det er ikke bare å gå til en psykolog også vips er man fikset. Psykologer er sterkt overvurderte.

Anonymkode: bc4d3...23b

Jeg var i en ulykke for lenge siden og ble pleietrengende i mange år.

Var alenemor og barnet mitt måtte flytte i fosterhjem pga min helsetilstand, så jeg vet hvordan det er å ikke være frisk og få livet sitt snudd opp ned.

Jeg har smerter, kvalme, svimmelhet og fatigue og det har jeg livet ut, men dør ikke av det slik som mange gjør av feks kreft.

Jeg vet at det ikke er en quickfix å gå til psykolog, men når man ikke forstår selv at man trenger en fagperson å snakke med om situasjonen sin, vet man ikke om en psykolog vil hjelpe.

Jeg har vært hans psykolog dag og natt i to år, og nå er jeg utslitt!

Det er knalltøft å være pårørende og når man ikke er frisk selv er det enda tøffere.

Ts

Anonymkode: eae85...090

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Men dette har du jo postet før? For lenge siden. 

Uavhengig av om man har kreft eller får seg et kakk, så må man jo ta ansvar for forholdet man er en del av. Om du ikke føler deg møtt så gjør noe med det, sett grenser for deg selv. 

Hvis han bare er en belastning for deg så kan du gå. Eller du kan sende bekymringsmelding. Eller si at du vurderer å gå om han ikke går i terapi med deg. 

Anonymkode: f83e8...695

Sende en bekymringsmelding hvor?

Ts

Anonymkode: eae85...090

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Sende en bekymringsmelding hvor?

Ts

Anonymkode: eae85...090

Til legen hans, hvis du mener han ikke ivaretar seg selv og har mistet kontakt med virkeligheten.

Sett grenser for han. Ta ansvar for ditt eget liv. Klart du er utmattet av pårørende rollen men bare du kan sette bedre grenser og begrense hans slitasje på deg. 

Anonymkode: f83e8...695

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Til legen hans, hvis du mener han ikke ivaretar seg selv og har mistet kontakt med virkeligheten.

Sett grenser for han. Ta ansvar for ditt eget liv. Klart du er utmattet av pårørende rollen men bare du kan sette bedre grenser og begrense hans slitasje på deg. 

Anonymkode: f83e8...695

Han snakker og snakker uavbrutt dagen lang med lange filosofiske utgreiinger om sitt indre liv og alt han må gjøre og hvordan han må leve.

Han blir sint på meg når jeg prøver å snakke til han.

ts

Anonymkode: eae85...090