Gamle foreldre som snakker om død og kort tid igjen. Hvordan forholde meg?

[AnonymBruker]

Min ene forelder snakker veldig mye og selvmedlidende om at det ikke er mange år igjen av livet nå, at helsa er blitt skrøpelig, mimrer mye om fortiden og sier hen dør snart. Det skjer omtrent hver gang vi snakker og jeg merker jeg blir mindre sympatisk fordi det oppfattes som klaging og jeg har sluttet å bekymre meg for det kan virke som mye sies bare for å få sympati og besøk. Hvordan kan jeg skille om personen bruker helsa og døden for å manipulere meg eller om personen faktisk snart er ved å dø? Denne forelderen har alltid vært manipulerende. Er jeg kynisk? Hvordan kan jeg gjøre at hen føler seg tatt på alvor uten å miste meg selv? Når jeg gir lillefinger tar hen hele armen og det er ofte de siste årene jeg har følt for å bryte kontakt.  

Min andre forelder har enda større helseutfordringer men klager aldri, vil unngå legebehandling så lenge som mulig, skal klare alt selv, ringer ikke etter hjelp når hen har falt alvorlig i trappa, snakker aldri negativt. Om døden en sjelden gang er tema er det i en liten spøk. Jeg vil hen skal gå til lege men hen bare ler det bort og sier at sånn må man bare leve med når man blir gammel, hen har sterke smerter og er veldig skrøpelig. Hvordan kan jeg få personen til å ta egen helse på alvor og søke hjelp? Kan det være at denne forelderen unngår å klage for å ikke bli sett på på samme måte min andre forelder blir sett på?

Anonymkode: 03a9c...64c

[svartkatt]

Hadde ikke orket eller giddet bry meg om den manipulerende forelderen. 

[AnonymBruker]

svartkatt skrev (Akkurat nå):

Hadde ikke orket eller giddet bry meg om den manipulerende forelderen. 

Føler for å kutte men er vanskelig da hen ringer hver dag og når jeg ikke svarer legger igjen sutrende noen ganger gråtende beskjeder på telefonsvarer. 

Anonymkode: 03a9c...64c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Min ene forelder snakker veldig mye og selvmedlidende om at det ikke er mange år igjen av livet nå, at helsa er blitt skrøpelig, mimrer mye om fortiden og sier hen dør snart. Det skjer omtrent hver gang vi snakker og jeg merker jeg blir mindre sympatisk fordi det oppfattes som klaging og jeg har sluttet å bekymre meg for det kan virke som mye sies bare for å få sympati og besøk. Hvordan kan jeg skille om personen bruker helsa og døden for å manipulere meg eller om personen faktisk snart er ved å dø? Denne forelderen har alltid vært manipulerende. Er jeg kynisk? Hvordan kan jeg gjøre at hen føler seg tatt på alvor uten å miste meg selv? Når jeg gir lillefinger tar hen hele armen og det er ofte de siste årene jeg har følt for å bryte kontakt.  

Min andre forelder har enda større helseutfordringer men klager aldri, vil unngå legebehandling så lenge som mulig, skal klare alt selv, ringer ikke etter hjelp når hen har falt alvorlig i trappa, snakker aldri negativt. Om døden en sjelden gang er tema er det i en liten spøk. Jeg vil hen skal gå til lege men hen bare ler det bort og sier at sånn må man bare leve med når man blir gammel, hen har sterke smerter og er veldig skrøpelig. Hvordan kan jeg få personen til å ta egen helse på alvor og søke hjelp? Kan det være at denne forelderen unngår å klage for å ikke bli sett på på samme måte min andre forelder blir sett på?

Anonymkode: 03a9c...64c

Hvorfor ikke bare gi en anerkjennelse på hva denne forelderen føler og tenker om døden. Prøv å snu det til å gjøre denne tiden til den beste i livet. Å bli avfeid og oversett, er jo bare frustrerende og gir bare følser som at ungen bryr seg. Er selvfølgelig lov å sette grenser for seg selv. 

Men her klager du jo på en som overkomuniserer og en som under kommuniserer.  Hva er riktig for deg da? 

Mulig du bare ikke er helt klar til å forholde deg til at forelder nr 1, her har rett

Anonymkode: d0adf...4ae

[AnonymBruker]

Foreldrene mine bor ikke sammen forresten og har ikke kontakt med hverandre men jeg forteller den ene foreldreren mye om klagingen til den manipulerende forelderen

Anonymkode: 03a9c...64c

[AnonymBruker]

svartkatt skrev (3 minutter siden):

Hadde ikke orket eller giddet bry meg om den manipulerende forelderen. 

Høres ikke ut som et hyggelig avkom

Anonymkode: d0adf...4ae

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Foreldrene mine bor ikke sammen forresten og har ikke kontakt med hverandre men jeg forteller den ene foreldreren mye om klagingen til den manipulerende forelderen

Anonymkode: 03a9c...64c

Ikke gjør det

Anonymkode: d0adf...4ae

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hvorfor ikke bare gi en anerkjennelse på hva denne forelderen føler og tenker om døden. Prøv å snu det til å gjøre denne tiden til den beste i livet. Å bli avfeid og oversett, er jo bare frustrerende og gir bare følser som at ungen bryr seg. Er selvfølgelig lov å sette grenser for seg selv. 

Men her klager du jo på en som overkomuniserer og en som under kommuniserer.  Hva er riktig for deg da? 

Mulig du bare ikke er helt klar til å forholde deg til at forelder nr 1, her har rett

Anonymkode: d0adf...4ae

Har prøvd å lytte, støtte og inspirere til det positive som er igjen av livet i flere år..  Elendigheten bare fortsetter. Hen er også tatt i løgner om egen helse f eks sagt at hen har falt og brekt benet for å få sympati og svar når jeg har prøvd å fase ut kontakt, bor 2,5 time unna så ses sjeldent og når jeg kommer på uanmeldt besøk var det ikke sant. 

Anonymkode: 03a9c...64c

[svartkatt]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Høres ikke ut som et hyggelig avkom

Anonymkode: d0adf...4ae

Det høres ikke ut som en hyggelig forelder heller. 

[AnonymBruker]

Spør den overkommuniserende om hen er redd for å dø? Snakk om døden. Si at du er glad i vedkommende. 

Slutt å fortell den underkommuniserende hva den overkommuniserende sier/klager om, hvis du ønsker å bidra til livsglede. Spre livsglede, ikke sutring. 

Anonymkode: 9b336...84b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Har prøvd å lytte, støtte og inspirere til det positive som er igjen av livet i flere år..  Elendigheten bare fortsetter. Hen er også tatt i løgner om egen helse f eks sagt at hen har falt og brekt benet for å få sympati og svar når jeg har prøvd å fase ut kontakt, bor 2,5 time unna så ses sjeldent og når jeg kommer på uanmeldt besøk var det ikke sant. 

Anonymkode: 03a9c...64c

Hvordan kan du lytte, støtte og inspirerer samtidig som du faser ut kontakt? 

Det er falskt og selvmotsigende. 

Anonymkode: 9b336...84b

[AnonymBruker]

Og hvotdan kan du forvente at en underkommuniserende vil åpne seg når du klager over hen som klager? 

Skjerp deg. 

Anonymkode: 9b336...84b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Hvorfor ikke bare gi en anerkjennelse på hva denne forelderen føler og tenker om døden. Prøv å snu det til å gjøre denne tiden til den beste i livet. Å bli avfeid og oversett, er jo bare frustrerende og gir bare følser som at ungen bryr seg. Er selvfølgelig lov å sette grenser for seg selv. 

Men her klager du jo på en som overkomuniserer og en som under kommuniserer.  Hva er riktig for deg da? 

Mulig du bare ikke er helt klar til å forholde deg til at forelder nr 1, her har rett

Anonymkode: d0adf...4ae

Det ville jeg også ha gjort

Anonymkode: 84006...f37

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Har prøvd å lytte, støtte og inspirere til det positive som er igjen av livet i flere år..  Elendigheten bare fortsetter. Hen er også tatt i løgner om egen helse f eks sagt at hen har falt og brekt benet for å få sympati og svar når jeg har prøvd å fase ut kontakt, bor 2,5 time unna så ses sjeldent og når jeg kommer på uanmeldt besøk var det ikke sant. 

Anonymkode: 03a9c...64c

Da må dere jo ta en ordentlig prat om det. Jeg hadde selv en sykt vanskelig far. Hele livet, og absolutt en prøvelse i høy alder. Men vi tok en ordentlig prat. Jeg gikk når han gikk over grensene jeg hadde satt. Fordi jeg skulle ikke bare sitte å ta imot. Men hadde jo på forhånd tegnet opp tydelig hvor de grensene går. Men de er gamle og endrer seg ikke, så du må komme inn med annen energi, spør gjerne hva er du mest glad for i livet ditt. Fortell om første kjæresten osv. La de få lov å mimre tilbake. Det kan du fint gjøre med begge to. 

Du kan si jeg skjønner du har det tungt,  men det blir litt mye å ta inn dette, kan vi snakke om noe annet?

Anonymkode: d0adf...4ae

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Spør den overkommuniserende om hen er redd for å dø? Snakk om døden. Si at du er glad i vedkommende. 

 

Anonymkode: 9b336...84b

Har gjort det i mange år. Kommer ingen vei. Hver gang er samme klagingen og sorgen på nytt og på nytt. Hen har vært en dårlig forelder og etter all sutringen spør hen alltid etter bekreftelser på å høre at hen har vært en bra forelder. Det blir for dumt når dette er det eneste samtalene hver eneste gang over flere år går i

Sitat

Slutt å fortell den underkommuniserende hva den overkommuniserende sier/klager om, hvis du ønsker å bidra til livsglede. Spre livsglede, ikke sutring. 

Det er hen som spør om den klagende forelderen. Men er kanskje god ide å snakke mindre om hen. Med denne forelderen har jeg et godt og lystbetont forhold med men så lystbetont at jeg er redd hen ikke tør å være ærlig med at hen trenger hjelp fordi hen skal være så selvstendig og ikke til bry for andre 

Anonymkode: 03a9c...64c

[AnonymBruker]

Mormor har sagt i 20 år at hun har strøket med før neste jul. Før prøvde jeg å trøste henne og men nå bare kommenterer vi kjapt at det har hun sagt før så vi tror det ikke før vi ser det og fører samtalen over på noe annet.

Anonymkode: 61328...8ba

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Hvordan kan du lytte, støtte og inspirerer samtidig som du faser ut kontakt? 

Det er falskt og selvmotsigende. 

Anonymkode: 9b336...84b

Som jeg har skrevet flere ganger er dette noe som har pågått i mange år. Egentlig hele denne forelderens liv og alle andre i hens familie har faset hen ut for lengst. Jeg har støttet, trøstet, lyttet i alle år men først i det siste prøvd å fase ut kontakt etter å ha avslørt hen i mange løgner om egen helse og liv. 

Anonymkode: 03a9c...64c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Mormor har sagt i 20 år at hun har strøket med før neste jul. Før prøvde jeg å trøste henne og men nå bare kommenterer vi kjapt at det har hun sagt før så vi tror det ikke før vi ser det og fører samtalen over på noe annet.

Anonymkode: 61328...8ba

Prøver å spore over samtalen hver gang jeg også men hen styrer den alltid inn igjen på selvmedlidenhet og sorg og klaging. Jeg har blitt helt flat og klarer ikke synes synd på hen lenger og vil helst ikke svare når hen ringer.. 

Anonymkode: 03a9c...64c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Prøver å spore over samtalen hver gang jeg også men hen styrer den alltid inn igjen på selvmedlidenhet og sorg og klaging. Jeg har blitt helt flat og klarer ikke synes synd på hen lenger og vil helst ikke svare når hen ringer.. 

Anonymkode: 03a9c...64c

Grow up. 

Du trenger ikke syns synd på, men du kan ytre forståelse, og gi bekreftelser på at hen er hørt. 

Anonymkode: 9b336...84b

[AnonymBruker]

Har du tenkt på at forelder nr 1 kan ha en form for kognetiv svikt, og ikke klarer å ta inn informasjon.

Min ene forelder er som en sang som går i reprise, igjen, og igjen, og igjen. 

Forstår at det er tøft, men det er et behov for å bli sett bakenfor her. Våg å se. 

Anonymkode: 9b336...84b