Inspirert av annen tråd: Er å ville gi sitt barn et søsken grunn nok...

[Gjest Chicchi]

...til å skaffe ett barn til?

Det finnes mange tråder hvor dette debatteres, men i mitt tilfelle hadde det vært det som veide tyngst.

Selv kjenner jeg ikke et behov for å gå gjennom en graviditet, fødsel og det første året en gang til. Barnet mitt er nå 1 år, og skal det bli flere, må jeg og mannen begynne å tenke på det snart, for jeg er i midten av 30-årene, han i begynnelsen av 40.

Jeg synes det er gøy å gå gjennom alle milepælene med mitt barn nå og sånne hverdagslige ting som å bytte bleie, pusse tenner, lese godnatteventyr er jo koselig, fordi jeg vet det er bare noen få år man gjør det. Men så begynner man på nytt! Og må gjøre de samme tingene om igjen for nummer to.

Er det ikke litt urettferdig mot neste barn å skaffe det som en lekekamerat til første?

Samtidig er jeg veldig bekymret for at barnet mitt skal bli eldre og kjenne at det mangler noe i livet sitt, og da er det "for sent". Men jeg er også redd for å ikke ha energi til begge barna. Og jeg blir lei meg av tanken på å ikke kunne vie like mye oppmerksomhet til første om et eventuelt andre barn skulle komme.

Vi har ikke særlig mange venner her vi bor og hittil har jeg ikke klart å få kontakt med andre mødre i barselgruppene. Så å kunne sørge for at barnet får mange venner i stedet, føles også litt håpløst.

Jeg får ingen ro i kroppen før jeg har funnet ut av dette  

Endret 5. desember 2022 av Gjest

[AnonymBruker]

Eneste grunn til å få barn: dypt ønsket, har tid og energi, vil ha det for barnet det er.

 

Ikke en grunn til å få barn: i tilfelle nåværende blir ensom. Få dere hund. 

Anonymkode: 60437...b2f

[AnonymBruker]

Er det noen god grunn til å lage et nytt menneske, egentlig? Det går jo uansett på indre motivasjon til dem som skal lage dem til syvende og sist.

Anonymkode: f30f5...905

[Heln]

Minste her ville vi ha utelukkende fordi jeg ønsket søsken for min første. Jeg tror det er sunt med søsken, jeg tror det er en fordel gjennom oppveksten og jeg tror det er en fordel når vi blir eldre og kanskje syke, at de er to som kan dele på byrden og ansvaret. Jeg synes babytiden er noe dritt rett og slett, men jeg er jo glad jeg fikk oppleve det en gang til. Og så gleder jeg meg over at de vil ha glede av hverandre i årene som kommer. 

[Gjest Anonyme-meg]

Mamma hvorfor er jeg født, jo fordi du skal underholde søster/broren din.

Man får barn fordi man ønsker seg barn.

[AnonymBruker]

Mamma fikk meg fordi søsteren min skulle ha et søsken og dele sorgene og gledene med. Vi ser hverandre kanskje hvert 3. år til jul. Ikke noe galt med henne, men vi har ingenting til felles. Ikke som barn heller.

Anonymkode: af0a3...f65

[Gjest Chicchi]

Anonyme-meg skrev (16 minutter siden):

Mamma hvorfor er jeg født, jo fordi du skal underholde søster/broren din.

Man får barn fordi man ønsker seg barn.

Tror du ikke mange barn blir skapt av denne anledningen? Som selskap til søsken? Uten at foreldre kanskje bevisst har formulert det for seg selv, men at det er en stor grunn til det. Man blir jo påvirket av omgivelsene sine og om alle du kjenner skaffer flere, er det lett å gjøre det samme.

[AnonymBruker]

Jeg er enebarn og har alltid hatt et savn etter søsken, noen å skape minner med og dele gleder med. Man føler seg ofte alene i alt som dreier seg om familie som enebarn og et ansvar for å gjøre ting bra i livet fordi du er familiens «eneste mulighet» til å få barnebarn, ta en utdannelse de er stolt av, ha en jobb de er stolt av osv.. Man føler man får et ekstra ansvar for «familiens arv» og det er mye å ha alene på sine skuldre. Man føler også ofte at det forventes mer av deg når du er enebarn, enn når du er en av 3 barn blant annet. I tillegg er det som er tyngst for meg at mine barn igjen ikke får den opplevelsen av tanter og onkler. 
 

på grunn av dette har jeg vært veldig opptatt av at jeg skal ha flere barn, fordi jeg vet hvor kjipt og kjedelig det er å være enebarn. Og det samme sier alle andre jeg kjenner som er enebarn, alle har et savn etter søsken, og føler seg litt utenfor pga av det.

samtidig er det viktig at man selvfølgelig har et sterkt ønske om dette barnet, ofte utenfor det faktum at du ønsker søsken til barnet man allerede har.

Anonymkode: 5a35c...cd7

[AnonymBruker]

Det blir feil dersom du får et barn du ikke vil ha kun for å gi barnet ditt søsken. Men dersom du er usikker, så ser jeg ikke noe galt i at ønsket om søsken er det som vipper det over til å få et barn til. 

Anonymkode: 79313...183

[Gjest Anonyme-meg]

Chicchi skrev (18 minutter siden):

Tror du ikke mange barn blir skapt av denne anledningen? Som selskap til søsken? Uten at foreldre kanskje bevisst har formulert det for seg selv, men at det er en stor grunn til det. Man blir jo påvirket av omgivelsene sine og om alle du kjenner skaffer flere, er det lett å gjøre det samme.

Jo selvfølgelig er jeg klar over det. Er selv skapt som underholder til mitt eldre søsken. Er ikke så veldig hyggelig. Vi var ikke så veldig gode venner. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Jeg er enebarn og har alltid hatt et savn etter søsken, noen å skape minner med og dele gleder med. Man føler seg ofte alene i alt som dreier seg om familie som enebarn og et ansvar for å gjøre ting bra i livet fordi du er familiens «eneste mulighet» til å få barnebarn, ta en utdannelse de er stolt av, ha en jobb de er stolt av osv.. Man føler man får et ekstra ansvar for «familiens arv» og det er mye å ha alene på sine skuldre. Man føler også ofte at det forventes mer av deg når du er enebarn, enn når du er en av 3 barn blant annet. I tillegg er det som er tyngst for meg at mine barn igjen ikke får den opplevelsen av tanter og onkler. 
 

på grunn av dette har jeg vært veldig opptatt av at jeg skal ha flere barn, fordi jeg vet hvor kjipt og kjedelig det er å være enebarn. Og det samme sier alle andre jeg kjenner som er enebarn, alle har et savn etter søsken, og føler seg litt utenfor pga av det.

samtidig er det viktig at man selvfølgelig har et sterkt ønske om dette barnet, ofte utenfor det faktum at du ønsker søsken til barnet man allerede har.

Anonymkode: 5a35c...cd7

Gresset er alltid grønnere. Jeg har 5 søsken og skulle ønske jeg var enebarn. Har aldri fått noe glede ut av søskene mine, if anything har de vært en pest og en plage hele livet mitt. Derfor skal jeg gjøre mitt barn en tjeneste og la hun være enebarn, min fulle oppmerksomhet og sine egne ting.

Anonymkode: 5d612...1e1

[Gjest Chicchi]

Takk for alle svar! Det første barnet var så sterkt ønsket. Nå som jeg vet hva barn gjør med meg mentalt, hadde jeg hatt problemer meg å glede meg like mye til neste, tror jeg.

Jeg får tenke meg nøye om. 

[AnonymBruker]

Jeg personlig hadde ikke skaffet barnet søsken på bakgrunn av at den eldste skal ha en lekekamerat. Selv har jeg vokst opp som enebarn, og har aldri savnet søsken, og det til tross for barndom og oppveksten min var preget av omsorgssvikt. Er i 40-åra i dag og har det helt fint, har gode venner.

Anonymkode: cf424...512

[Gjest Anonymus Notarius]

Tja, mange barn blir jo født selv om de ikke var planlagte eller ønsket i det hele tatt, så jeg vet ikke om jeg synes man må ha en så høyverdig grunn til å få de barna man får. Så lenge man tar seg like godt av begge/alle barna, spiller det vel ingen rolle hva man tenkte før man lagde dem?

Tror dette er et symptom på den over-planleggende kulturen de fleste av oss er ofre for. Før fikk man bare unger uten å tenke så mye over det. 

Endret 5. desember 2022 av Anonymus Notarius

[AnonymBruker]

Vi har alltid ønsket oss barn i flertall, blant annet fordi vi mener det er bra for barn å ha søsken. Vi har selv hatt mye glede i våre søsken, og kunne ikke tenke oss å vokse opp uten dem. 

Første graviditet, fødsel og barsel var krevende, og jeg hadde egentlig ikke lyst til å gå gjennom det igjen. Samtidig så jeg at barnet mitt ville ha godt av et søsken. Jeg visste også at vi ville kunne ta oss av et nytt barn, selv om det første året ville bli vanskelig.

For meg var ønsket om å gi mitt eldste barn et søsken den viktigste motivasjonen for å få et barn til. Jeg hadde allerede oppfylt ønsket mitt om å få barn med det første.

I ettertid ser jeg at det var riktig vurdert. Eldste har vokst mye på å få et søsken, og lærer viktige ferdigheter. Det er også mye kjærlighet. Det er også veldig godt for yngste med et eldre søsken. Yngste ser på eldste med stor beundring og glede, og synes søskenet er verdens fineste og morsomste person. 

Vi fikk ikke yngste for at eldste skulle få en lekekamerat. Vi fikk heller ikke eldste for at yngste skulle få et forbilde. Vi fikk begge, fordi de skulle få ha hverandre.

 

Andre graviditet var mye tøffere enn første. Fødselen var traumatisk, og kunne gjort min eldste til et morløst enebarn. Barseltiden var preget av bekymringer og sykehus. Jeg ville ikke gjennomgått dette om jeg hadde visst hvordan det skulle bli. Likevel var det verdt det.

Anonymkode: 8b7f4...09c

[Gjest Chicchi]

Anonymus Notarius skrev (18 minutter siden):

Tja, mange barn blir jo født selv om de ikke var planlagte eller ønsket i det hele tatt, så jeg vet ikke om jeg synes man må ha en så høyverdig grunn til å få de barna man får. Så lenge man tar seg like godt av begge/alle barna, spiller det vel ingen rolle hva man tenkte før man lagde dem?

Tror dette er et symptom på den over-planleggende kulturen de fleste av oss er ofre for. Før fikk man bare unger uten å tenke så mye over det. 

Du har et poeng. Livet til meg og samboer er veldig tilrettelagt ett barn. Vi jobber bare 70-80 prosent for å ha tid med vårt ene barn, vi har drømmeleiligheten sentralt i en storby som egentlig ikke har plass til to små. Vi må kanskje jobbe mer for å få råd til ett barn til, når jeg egentlig hele tiden har sett for meg å kunne fokusere på barnet enn på arbeidstimer.

Vi elsker å reise og så for oss å kunne fortsette med det om noen år. Å reise med to blir selvsagt dyrere. 

Så å få et ekstra barn vil prege livet vårt ekstremt mye, derav et ønske om å planlegge og finne ut av dette. Vil jeg bli litt bitter innerst inne fordi et ekstra barn vil gjøre at vi ikke kan leve livet vi ønsket? Og hvorfor kjenner jeg et behov for ett til når jeg vet at det vil føre til en støkk i økonomien og vår dynamikk?

[fru Alving]

Jeg tror det er mange grunner til at folk får barn, og at vi skal være forsiktig med å dømme andre. Noen forandrer mening også når de innser hvor krevende små barn er. Om du har en ettåring så har du det krevende på hjemmebane og jeg forstår godt at du ikke er så klar for en til. 

Det å ville gi barnet et søsken er flott, men husk at det er ikke sikkert at barna dine blir så gode venner som du håper. jeg tror og at selv om motivasjonen er å få søsken, så vil du bli like glad og knyttet til neste barn og kanskje vil også opplevelsen ble annerledes.

Jeg var i samme situasjon som deg, hadde enorme forventninger til å få barn og ble litt slått ut av krevende fødsel, krevende barseltid og at det var mye tøffere enn jeg helt hadde trodd. jeg valgt å få en til etter 22 juli, fordi jeg innså at jeg kun hadde ett barn, tenk om det skjedde noe med det? Du satser alt på ett kort med enebarn, og jeg tenkte og på at barnet mitt skulle ha familie også når vi foreldrene ble gamle eller borte.

Jag hadde aldersforskjell mellom mine barn(4,5) og angrer ikke. jeg følte vel aldri at familien var helt komplett, og det høres kanskje ut som om du og har noen slike tanker.

[Gjest Anonymus Notarius]

Chicchi skrev (3 timer siden):

Du har et poeng. Livet til meg og samboer er veldig tilrettelagt ett barn. Vi jobber bare 70-80 prosent for å ha tid med vårt ene barn, vi har drømmeleiligheten sentralt i en storby som egentlig ikke har plass til to små. Vi må kanskje jobbe mer for å få råd til ett barn til, når jeg egentlig hele tiden har sett for meg å kunne fokusere på barnet enn på arbeidstimer.

Vi elsker å reise og så for oss å kunne fortsette med det om noen år. Å reise med to blir selvsagt dyrere. 

Så å få et ekstra barn vil prege livet vårt ekstremt mye, derav et ønske om å planlegge og finne ut av dette. Vil jeg bli litt bitter innerst inne fordi et ekstra barn vil gjøre at vi ikke kan leve livet vi ønsket? Og hvorfor kjenner jeg et behov for ett til når jeg vet at det vil føre til en støkk i økonomien og vår dynamikk?

Livet blir veldig mye mer påvirka av 1 vs 0 barn enn av 1 vs 2. 

Behovet for å få (flere) barn er der fra naturens side  

[Orly]

Jeg har søsken men kunne klart meg fint uten. Barnet mitt er enebarn, ganske stort nå og har aldri savnet søsken. Vi har alltid vært flinke til å ta med venner da på ting

[AnonymBruker]

Fikk et barn til kun for å gi første et søsken, fint med voksen/barn-balanse og fint for barna å ha hverandre når vi foreldre blir en byrde.

Elsker barn nr 2 like mye som nr 1 og behandler de helt likt. 

Anonymkode: f9396...c3f