Dysfunksjonell avdød mor (eller far) , tilgir dere eller hater dere selv om personen er dø?

[AnonymBruker]

Min mor gjorde mange dårlige valg. Mine søsken led lenger av det enn meg, de er mye eldre enn meg, hun hadde mulighet til å endre seg,  men fikk også meg.

Hun tok sterke medikamenter i svangerskapet ,barnevernet ble koblet inn allerede ved fødsel. Hun fortsatte å ruse seg på piller og alkohol, og pappa turde ikke la hun være alene med meg. Han var ansvarsfull og takket være han ,fikk jeg bli i familien. Hun stakk av i perioder uten å si ifra hvor.

Pappa måtte til slutt kaste mamma ut, fordi hun ikke klarte endre seg. Vi kunne aldri være alene, da måtte pappa ordne barnepass. Engang pappa måtte på sykehus ,kom han hjem til at jeg lå å skrek og mamma lå ruset ved siden. Når pappa kastet henne ut, støttet barnevernet pappa. Mamma holdt seg borte to år før hun tok kontakt.

Vi begynte med treff på offentlige steder et par år, men etter dette døde hun i det belastede miljøet.

Jeg har i senere år lest mine journaler. Har også fått egne barn.

Jeg klarer ikke tilgi min mamma for valgene hun tok. Jeg har slitt en del psykisk pga dette, og hvordan en mor kunne ødelegge familien og min start på livet. Hvordan klarer en mor å holde seg borte fra barnet sitt gjennom to år, ikke engang telefon kontakt. Søstrene til mamma ønsker ikke kontakt med meg , fordi de mener pappa ødela henne, som om det er min feil og jeg trenger konflikt med dem og.

Dere med lignende historier.... tilgir dere foreldrene deres? Hvorfor skal jeg egentlig det? Bare fordi hun er død? Likevel føles det ikke helt bra å hate en død person.

Anonymkode: d7232...e7e

[AnonymBruker]

Litt uklar forklaring.

Etter pappa kastet henne ut, så holdt hun seg borte to år uten noe kontakt. Null lyd. Var da ca to år. Hun døde da jeg var fire fem.

Anonymkode: d7232...e7e

[AnonymBruker]

Ja, å tilgi er en måte å heale seg selv. ❤️ Vanskelig, men nødvendig. Jeg hørte noen si at "lidelse er å ønske at ting, omgivelser og mennesker er annerledes enn de er", og jeg tror det er mye sant i det. 

Men. Hvor begynner man? Hvordan kan man tenke å tilgi og hva gjør man i praksis? Jeg bruker denne tilgivelsespraksisen, og vil virkelig anbefale den. 

Anonymkode: 3646e...c30

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Ja, å tilgi er en måte å heale seg selv. ❤️ Vanskelig, men nødvendig. Jeg hørte noen si at "lidelse er å ønske at ting, omgivelser og mennesker er annerledes enn de er", og jeg tror det er mye sant i det. 

Men. Hvor begynner man? Hvordan kan man tenke å tilgi og hva gjør man i praksis? Jeg bruker denne tilgivelsespraksisen, og vil virkelig anbefale den. 

Anonymkode: 3646e...c30

Føler ikke helt for å være så ydmyk og bare tilgi at noen har potensielt kunnet gi meg varige skader. Hun har gitt meg varige psykiske skader i traumer, men kunne også gjort meg hjerneskadd. 

Er det ikke greit å kunne få mislike eller muligens hate?

Anonymkode: d7232...e7e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Føler ikke helt for å være så ydmyk og bare tilgi at noen har potensielt kunnet gi meg varige skader. Hun har gitt meg varige psykiske skader i traumer, men kunne også gjort meg hjerneskadd. 

Er det ikke greit å kunne få mislike eller muligens hate?

Anonymkode: d7232...e7e

Jo, samtidig så skader man seg selv når man hater/misliker.

Den nattsvarte vonde klumpen i magen, tanngnissingen, bitterheten i brystet, alt tankekjøret.

Anonymkode: 3646e...c30

[NiceOrNothing]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Føler ikke helt for å være så ydmyk og bare tilgi at noen har potensielt kunnet gi meg varige skader. Hun har gitt meg varige psykiske skader i traumer, men kunne også gjort meg hjerneskadd. 

Er det ikke greit å kunne få mislike eller muligens hate?

Anonymkode: d7232...e7e

Det sunneste for deg selv , er å tilgi henne ❤️ . Tenk at hun gjorde det beste hun kunne , men var skadet av omstendigheter i livet , som hverken hun eller du kunne noe for .Når du jobber med å tilgi henne , healer du samtidig deg selv . Du får uansett ikke endret det som har skjedd . Men aksept og tilgivelse vil gjøre deg godt ❤️

[AnonymBruker]

Nei, jeg tilgir ikke. 

Men jeg bruker heller ikke noe særlig "krefter" eller tid på å tenke på ting jeg har opplevd. 

Anonymkode: 5a234...cb8

[Juniper]

Det motsatte av kjærlighet er ikke hat, men likegyldighet.

Jeg har en forelder jeg kutta kontakten med i voksen alder, og har ikke sett meg tilbake. Det var ikke så mye rus, men mer enn nok omsorgssvikt og psykisk misshandling, maktmissbruk og utskjellinger.

Jeg hater personen ikke. Jeg synes det er trist om jeg skulle tenke på det, men hat? Nei. Hat inkluderer masse følelser, og er slitsomt og negativt for meg. 

Jeg anbefaler at du kommer deg i terapi hos noen som er flinke til å riste opp i gammelt groms. Du har en haug følelser du må bearbeide.

Og du trenger ikke kontakt med din mors søsken heller. De tar den enkle utveien og skylder på din far for det som søsteren gjorde helt på egen hånd. Den slags negativitet trenger du ikke i livet ditt!

Kom deg i terapi, og fokuser på å være en god mor for dine barn. Ikke la spøkelser fra barndommen ødelegge deg og barna dine. 

[AnonymBruker]

Juniper skrev (1 minutt siden):

Det motsatte av kjærlighet er ikke hat, men likegyldighet.

Jeg har en forelder jeg kutta kontakten med i voksen alder, og har ikke sett meg tilbake. Det var ikke så mye rus, men mer enn nok omsorgssvikt og psykisk misshandling, maktmissbruk og utskjellinger.

Jeg hater personen ikke. Jeg synes det er trist om jeg skulle tenke på det, men hat? Nei. Hat inkluderer masse følelser, og er slitsomt og negativt for meg. 

Jeg anbefaler at du kommer deg i terapi hos noen som er flinke til å riste opp i gammelt groms. Du har en haug følelser du må bearbeide.

Og du trenger ikke kontakt med din mors søsken heller. De tar den enkle utveien og skylder på din far for det som søsteren gjorde helt på egen hånd. Den slags negativitet trenger du ikke i livet ditt!

Kom deg i terapi, og fokuser på å være en god mor for dine barn. Ikke la spøkelser fra barndommen ødelegge deg og barna dine. 

Kloke ord frå Juniper! Tar hatten av meg for kor reflektert ho er her. 

Og det med å gå i terapi er veldig bra. Særleg sidan du har barn og kanskje bør bli bevisst korleis gamle traumer (avvising frå forelder) er noko som kan poppe opp i din relasjon til barna. 

Anonymkode: 3646e...c30

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Min mor gjorde mange dårlige valg. Mine søsken led lenger av det enn meg, de er mye eldre enn meg, hun hadde mulighet til å endre seg,  men fikk også meg.

Hun tok sterke medikamenter i svangerskapet ,barnevernet ble koblet inn allerede ved fødsel. Hun fortsatte å ruse seg på piller og alkohol, og pappa turde ikke la hun være alene med meg. Han var ansvarsfull og takket være han ,fikk jeg bli i familien. Hun stakk av i perioder uten å si ifra hvor.

Pappa måtte til slutt kaste mamma ut, fordi hun ikke klarte endre seg. Vi kunne aldri være alene, da måtte pappa ordne barnepass. Engang pappa måtte på sykehus ,kom han hjem til at jeg lå å skrek og mamma lå ruset ved siden. Når pappa kastet henne ut, støttet barnevernet pappa. Mamma holdt seg borte to år før hun tok kontakt.

Vi begynte med treff på offentlige steder et par år, men etter dette døde hun i det belastede miljøet.

Jeg har i senere år lest mine journaler. Har også fått egne barn.

Jeg klarer ikke tilgi min mamma for valgene hun tok. Jeg har slitt en del psykisk pga dette, og hvordan en mor kunne ødelegge familien og min start på livet. Hvordan klarer en mor å holde seg borte fra barnet sitt gjennom to år, ikke engang telefon kontakt. Søstrene til mamma ønsker ikke kontakt med meg , fordi de mener pappa ødela henne, som om det er min feil og jeg trenger konflikt med dem og.

Dere med lignende historier.... tilgir dere foreldrene deres? Hvorfor skal jeg egentlig det? Bare fordi hun er død? Likevel føles det ikke helt bra å hate en død person.

Anonymkode: d7232...e7e

Jeg har rydda det litt, jeg hater alt pappa gjorde, men jeg ser også at han var psykisk syk.  Og den delen kan ha ikke så mye for.men han kunne ha bedt om hjelp. Jeg ser han i dag som en mer helhetlig person. Og jeg tror jeg har funnet ut hans spøkelse via flshbac. Og minner om sporadiske samtaler jeg har fått flettet sammen ila årene. 

Jeg er skadet av hans oppførsel og det føler jeg ikke for å tilgi. Fordi det føles mer som å akseptere at det han gjorde var greit. Og det er det ikke. Men jeg kan også ha en viss forståelse for at han var sånn. Men spøkelse kan han også for selv. 

Anonymkode: 738eb...95b

[AnonymBruker]

Hater ikke min mor, men bryr meg rett og slett ikke. Hadde ikke noe behov for å gråte da hun døde heller. 

Anonymkode: 0167d...478

[AnonymBruker]

Kanskje ikke tilgi, men heller akseptere.

Jeg har akseptert at mine foreldre gjorde så godt de kunne, ut i fra de forutsetningene de hadde. Det var ikke godt nok. Men det var det de kunne gi. Men å akseptere, har jeg selv gått videre og sitter ikke fast i fortiden. Ved å hate din mor, ikke "tilgi" eller akseptere, så sitter du jo fast i et mønster og du tillater at din mor fortsetter å skade deg. Du er voksen nå, kan ta ansvar for ditt eget liv. Det som har vært, har vært og det får du ikke gjort noe med. Fremtiden er det du som bestemmer.

Anonymkode: fe804...e28

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Føler ikke helt for å være så ydmyk og bare tilgi at noen har potensielt kunnet gi meg varige skader. Hun har gitt meg varige psykiske skader i traumer, men kunne også gjort meg hjerneskadd. 

Er det ikke greit å kunne få mislike eller muligens hate?

Anonymkode: d7232...e7e

Å tilgi, det gjør du for din egen del. Fordi det hjelper deg videre. Det å tilgi er ikke det samme som å si at det de gjorde var greit. Du kan tilgi, og samtidig si at det som skjedde var uakseptabelt, og at du ikke aksepterer en slik oppførsel. Å tilgi hjelper deg til å ikke hate, for det hatet vil bare skade deg selv. 

Anonymkode: cf13b...afc

[AnonymBruker]

For min del har eg berre akseptert at noen folk er sprøyte galne. Det handle ikkje om meg. Det lukka kapittelen her, ho var gal og det var ingenting eg kunne gjort annleis. Det var ikkje min feil.

 

 

Anonymkode: d4f8e...dc9

[AnonymBruker]

Kanskje tilgivelse faller lettere for noen? Jeg vet ikke, men for min del føler jeg at det bare er noe jeg er - tilgivende av natur. 

Jeg prøver alltid å forstå de bakenforliggende årsakene, gjør jeg ikke det, slår jeg meg til ro med at det ikke er alt jeg klarer å forstå, og at vedkommende nok bare er veldig annerledes enn meg. Jeg tror også at de aller, aller fleste gjør så godt de kan, og at mange rett og slett ikke evner eller klarer bedre enn ikke godt nok, og at det mest sannsynlig er komplekse og sammensatte grunner til dette. 

Selvrefleksjon er jo også egentlig en luksus å drive med, i eldre dager hadde jo ikke folk tid til å sette seg ned og se innover. For mange gjelder nok dette fortsatt. Det handler jo også litt om hvilke andre utfordringer man sliter med samtidig. Må man f.eks konstant jakte etter kroner for å sette brød på frokostbordet til ungene sine, har man gjerne ikke overskudd til selvrefleksjon, eller dersom man er veldig syk f.eks, da går mye energi bort i å bare være syk, ha smerter, begrensninger osv. For å kunne endre seg må man reflektere over eget selv. 

Anonymkode: ac1ec...199

[Nymerïa]

Må det være enten tilgivelse eller hat? Det er greit å tenke at det hun gjorde var utilgivelig, samtidig som at du aksepterer at du ikke kan gjøre noe med det og derfor skal du heller ikke bruke energi på det.

Jeg håper du klarer å kanalisere livsenergien din mot dem som vil deg vel. Lettere sagt enn gjort, jeg vet det.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Nei, jeg tilgir ikke. 

Men jeg bruker heller ikke noe særlig "krefter" eller tid på å tenke på ting jeg har opplevd. 

Anonymkode: 5a234...cb8

Man er naturlig skadet av sånt.

Anonymkode: d7232...e7e

[AnonymBruker]

Verken hater eller tilgir. Bare aksepterer at sånn var det - og fokuserer på hvordan jeg selv er mot mine barn.

Anonymkode: d76f9...e17

[AnonymBruker]

Jeg tilga far til mine barn da han stakk av og ruset seg og var borte i 2 år.  Jeg tok han tilbake eller noe, men jeg tilgir han. Jeg vet at han hadde det vondt, og at han sviktet seg selv like mye som han sviktet ungene og sånn sett meg.  Ungene har tilgitt han selv om de har dårlige minner. Det viste seg at han var bipolar, og han har fått hjelp med det han sliter med i ettertid. Han er ikke verdens beste far, men han prøver å være der for ungene sine. Han har tidvis nok med seg selv, men jeg er glad for at han lever og at han har det bra nå. 

Du kjenner ikke din mor. Du vet ikke hva som gjorde at hun ikke taklet livet. Det handlet ikke om deg TS, det handlet nok helt sikkert om noe annet som du ikke vet noe om. Din far var glad i henne og de fikk barn sammen. Det var vel en grunn til det? Hun var helt sikkert glad i deg TS, og dette var selvsagt ikke livet eller den avslutningen hun hadde ønsket for seg selv som barn og ung eller den mor hun ville være. 

Når jeg har tilgitt så åpner det hjertet mitt, og det kan ikke helt såre meg lenger. Det gjør meg sterkere å tilgi. Man ser sin mor i et annet lys, som et menneske som sliter med sitt, og ikke strekker til. Og alle vil jo egentlig det. Jeg er lei på dine vegne TS, men jeg er kanskje enda mer lei meg for den tragiske skjebne som din mor fikk. Som et voksent menneske må du vel kunne se det?

Anonymkode: 732ae...2e7

[AnonymBruker]

Nei. Jeg tilgir ikke min far for det han gjorde mot meg. Han har fucket opp livet til for mange. Trur ikke på at man må tilgi for å heale seg selv. Fult mulig å ikke tilgi, og å gå videre. Han er død og begravet for lenge siden.

Anonymkode: 42e74...fe7