Ta opp at venninna mi glemte meg eller late som ingenting?

[AnonymBruker]

Jeg har en venninne jeg har vær nær helt siden folkehøyskolen. Vi er i 40 årene nå og treffes ca en gang i uken men i sommer fikk hun seg kjæreste og har vært nesten fraværende siden da. Jeg får ikke svar når jeg ringer og får nei og at det ikke passer når jeg sender sms og inviterer hun på ting og sånn har hun egentlig alltid vært hver gang hun er forelsket. Jeg opererte vekk en ondartet føflekk for to uker siden og hun har ikke ringt å spurt hvordan det går. Vi har ikke snakket på over en måned faktisk så hun har sikkert glemt det og tenker bare på seg selv! Det gjør vondt, jeg føler meg ensom og glemt. Jeg vil ikke klage eller støte hun vekk heller så når hun ringer meg igjen syns dere jeg skal konfrontere henne med at det er dårlig å ikke ringe oftere eller skal jeg late som ingenting? Hvis jeg nevner noe om inngrepet kommer hun til å spørre mer men da frister det å svare at hun trenger ikke late som hun bryr seg.. Men da ville hun blitt pottesur!

Anonymkode: 4b81b...8d6

[AnonymBruker]

Sett døra på gløtt, ikke steng den helt. Du vet jo hvordan det er når man er nyforelsket, og det kan være at selv når forelskelsen demper seg litt så vil noe av strukturen imellom dere ha forandret seg som grunn av at strukturen i hennes liv har forandret seg. Ingenting står stille liksom, livet (og relasjoner) forandrer seg kontinuerlig. 

Anonymkode: b7adb...9d0

[AnonymBruker]

Hvis det er en venninne du vil ha, så sier du ifra på en hyggelig måte at hun har glemt deg, og at du trenger litt oppmerksomhet. Dersom du vil bli kvitt henne konfronterer du henne neste gang hun tar kontakt. 

Anonymkode: a633a...c94

[AnonymBruker]

Jeg hadde bare kalt henne for eksvenninne. Finn på noe med andre venner i stede.

Jeg hadde ei sånn venninne. Jeg besøkte henne og hun kom aldri til meg. Møtte jeg henne på butikken så lovet hun å ta seg en tur til uka. Uka kom og hun spurte om jeg ville ta en tur til henne. Hun fikk klar beskjed om at nesten fang skal du komme il meg. Vi bor 8 min fra hverandre, men hun hadde alltid unnskyldninger for å ikke orke å komme til meg. 
Til slutt sa jeg at enn vennskap skal være i begge retninger og jeg ser det bare går en vei mellom oss og dermed ble hun en eks venninne.

Selv den dag i dag kan hun si at hun skal ta seg en tur om vi møtes på butikken og jeg svarer bestandig at det trur jeg ikke før jeg får se.

Jeg orker ikke sånne forhold.

Anonymkode: 344fe...0d2

[AnonymBruker]

Vennskap er dynamiske over tid. Noen kommer og går, noen er svakere og sterkere i perioder. Ofte avhengig av livsfaser, som partner, karriere, barn. Jeg lar bare slikt skje, merker jeg noen er mer lunkne i perioder så legger jeg ikke noe som helst i det. 

Men en ting jeg aldri har forstått er dette med å forvente at andre skal huske på alt som skjer i livet ditt. Om jeg har følelser knyttet til en vond operasjon så ville jeg bare ringt de som var nærmest og snakket, ikke sittet to uker og vært snurt fordi de ikke ringte meg. Selv med mannen kan jeg glemme det om han for eksempel har holdt et innlegg han har kviet seg til, og da er jeg veldig glad for at han bare prater i vei om det, i stedet for å bli snurt fordi jeg ikke umiddelbart spør "hvordan gikk det?"

Anonymkode: 1d9b9...965

[AnonymBruker]

Bare si i fra at du kjenner at du trenger noe tid med henne 😊 selv vist jeg trenger oppmerksomhet av venner sier jeg klart å tydelig i fra 😂 kan de ikke gi meg oppmerksomhet der å da så venter jeg til de kan 😁

Anonymkode: bb163...9bb