Sønn på 20 som går på NAV

[AnonymBruker]

Har en sønn på 20 som har fullført videregående til normal tid. Etter det har han prøvd å ta opp fag, som han ikke lyktes med og avbrøt. Deretter var han hjemme noen måneder og så søkte han en jobb som telefonselger. Han jobbet der i 5 mnd før han sluttet uten annen grunn enn at det var for masete og slitsomt. Samtidig flyttet han ut og skaffet seg en liten hybelelleilighet. Han hadde litt oppspart sånn at han fikk leid den og kjøpt litt møbler. Nå går han bare og gjør ingenting igjen. Han har meldt seg som arbeidssøker på NAV, fordi han måtte det for å få sosialhjelp. Nå har han fått innvilget sosialhjelp for november og desember.

Men min hodepine er hva skjer videre nå? Vil han bli kontaktet av NAV  for videre oppfølging? Vil de hjelpe han i jobb og aktivitet? Jeg har lest at de under 30 som mottar sosialhjelp har aktivitetsplikt. Betyr det at han vil bli kontaktet av NAV og må komme i noe aktivitet hos dem og etterhvert jobb? Jeg blir helt gal av å se på at han bare sløser bort tiden sin, og ikke gjør noe med livet sitt. Han nekter å snakke med meg om dette og truer til og med at han vil kutte kontakten med meg hvis jeg snakker mer om det med jobb og NAV. Hva skal jeg gjøre? Er så fortvilet over situasjonen, og at han både nekter å gjøre noe med det. Hvis noen har noen erfaring og råd til meg er jeg veldig glad for det. 

Anonymkode: 98be8...b15

[AnonymBruker]

Han blir fulgt opp av nav, sannsynligvis vil de forsøke å få han inn i en bedrift som kan gi han jobb på sikt. Det er aldri noen garanti for jobb men tiltak vil han bli satt i.

Anonymkode: fb5f3...25f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Har en sønn på 20 som har fullført videregående til normal tid. Etter det har han prøvd å ta opp fag, som han ikke lyktes med og avbrøt. Deretter var han hjemme noen måneder og så søkte han en jobb som telefonselger. Han jobbet der i 5 mnd før han sluttet uten annen grunn enn at det var for masete og slitsomt. Samtidig flyttet han ut og skaffet seg en liten hybelelleilighet. Han hadde litt oppspart sånn at han fikk leid den og kjøpt litt møbler. Nå går han bare og gjør ingenting igjen. Han har meldt seg som arbeidssøker på NAV, fordi han måtte det for å få sosialhjelp. Nå har han fått innvilget sosialhjelp for november og desember.

Men min hodepine er hva skjer videre nå? Vil han bli kontaktet av NAV  for videre oppfølging? Vil de hjelpe han i jobb og aktivitet? Jeg har lest at de under 30 som mottar sosialhjelp har aktivitetsplikt. Betyr det at han vil bli kontaktet av NAV og må komme i noe aktivitet hos dem og etterhvert jobb? Jeg blir helt gal av å se på at han bare sløser bort tiden sin, og ikke gjør noe med livet sitt. Han nekter å snakke med meg om dette og truer til og med at han vil kutte kontakten med meg hvis jeg snakker mer om det med jobb og NAV. Hva skal jeg gjøre? Er så fortvilet over situasjonen, og at han både nekter å gjøre noe med det. Hvis noen har noen erfaring og råd til meg er jeg veldig glad for det. 

Anonymkode: 98be8...b15

Mitt beste råd er å puste ut og la han gå. I form av at han er en voksen mann som må ta konsekvensene av sine egne valg. Ikke involver deg, eller gi han gode råd, med mindre han ber deg om det. Og ikke ikke ikke lån han penger uansett hvor mye han trygler og ber. 

Du har gjort ditt, nå må du ta et steg og tre tilbake og la han prøve ut livet selv ❤️ 

Anonymkode: 2e8f1...934

[AnonymBruker]

Han beholder bolig med sosialhjelp, så fokuser på dette hovedsaklig. NAV er pliktig til å gi han tak og mat, la han benytte seg av dette i stedet for å flytte hjem. Viktig.

Gjør ingenting? Noe gjør han jo, i en eller annen form.

Han er ung, så blir nok fulgt opp på en måte etterhvert. Men den oppfølgingen vil nok være av dårlig kvalitet dessverre, NAV er noe av det mest dysfunksjonelle som finnes i staten. Derfor vil jeg råde han til å gå på sosialhjelpen så lenge som mulig, dette kan man faktisk gå på i mange år. Har en venn som har gått 7år til nå, der de dekker husleie og strøm+ca 6600kr til mat/div.

Ikke fortell han noe, hva han skal foreta seg. Det har du faktisk ingentingen med.

Alternativer er å satse på en ufør, dette er fremtiden i Norge. Samfunnet vårt er snart avviklet.

 

Anonymkode: 85b66...43d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Har en sønn på 20 som har fullført videregående til normal tid. Etter det har han prøvd å ta opp fag, som han ikke lyktes med og avbrøt. Deretter var han hjemme noen måneder og så søkte han en jobb som telefonselger. Han jobbet der i 5 mnd før han sluttet uten annen grunn enn at det var for masete og slitsomt. Samtidig flyttet han ut og skaffet seg en liten hybelelleilighet. Han hadde litt oppspart sånn at han fikk leid den og kjøpt litt møbler. Nå går han bare og gjør ingenting igjen. Han har meldt seg som arbeidssøker på NAV, fordi han måtte det for å få sosialhjelp. Nå har han fått innvilget sosialhjelp for november og desember.

Men min hodepine er hva skjer videre nå? Vil han bli kontaktet av NAV  for videre oppfølging? Vil de hjelpe han i jobb og aktivitet? Jeg har lest at de under 30 som mottar sosialhjelp har aktivitetsplikt. Betyr det at han vil bli kontaktet av NAV og må komme i noe aktivitet hos dem og etterhvert jobb? Jeg blir helt gal av å se på at han bare sløser bort tiden sin, og ikke gjør noe med livet sitt. Han nekter å snakke med meg om dette og truer til og med at han vil kutte kontakten med meg hvis jeg snakker mer om det med jobb og NAV. Hva skal jeg gjøre? Er så fortvilet over situasjonen, og at han både nekter å gjøre noe med det. Hvis noen har noen erfaring og råd til meg er jeg veldig glad for det. 

Anonymkode: 98be8...b15

Han trenger omsorg og hjelp, ikke mas om jobb og fremtid akkurat nå. Det høres ut som han trenger en tur til fastlegen og evt videre til psykolog for å få hjelp. Friske 20-åringer er fulle av håp og fremtidstro, de oppfører seg ikke slik din sønn gjør nå. Råd han til å ta en tur til legen sin hvor han kan få hjelp, og ikke mas om nav og jobb, det forverrer bare forholdet deres. Vær en omsorgsfull og ikke-dømmende mamma.

Anonymkode: 60f85...2c6

[AnonymBruker]

Jeg er enig med AB over; pust litt ut.

Han vil bli ivaretatt av NAV, og vil få tilbud om tiltak som han og veilederen hans finner ut av. utplassering i bedrift, kurs som er målrettet (mange får for eksempel truckførerbevis betalt av NAV dersom det er aktuelt - det finnes mange flere). 

Det kan ta tid, men han blir fulgt opp, og dét med mål om at han skal finne en jobb som han kan stå i, og som gjør ham økonomisk uavhengig.

Anonymkode: d5955...9e7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Jeg er enig med AB over; pust litt ut.

Han vil bli ivaretatt av NAV, og vil få tilbud om tiltak som han og veilederen hans finner ut av. utplassering i bedrift, kurs som er målrettet (mange får for eksempel truckførerbevis betalt av NAV dersom det er aktuelt - det finnes mange flere). 

Det kan ta tid, men han blir fulgt opp, og dét med mål om at han skal finne en jobb som han kan stå i, og som gjør ham økonomisk uavhengig.

Anonymkode: d5955...9e7

Så enkelt er det ikke. Å sende folk på tiltak har lite for seg.

Anonymkode: 85b66...43d

[AnonymBruker]

Vil bare si ts at de telefonsalg jobbene er ganske krevende og det er langt fra alle som klarer å holde ut i fem måneder i de jobbene. Selger man ikke nok får man enormt mye pes fra ledelsen. Jeg hadde en slik jobb for en del år siden og lønna var provisjonsbasert dvs man måtte først tjene inn grunnlønna. I tillegg måtte man tåle mye dritt fra de man ringte til som syntes det var ok å slenge dritt.

Anonymkode: fb5f3...25f

[AnonymBruker]

TS her. Takk for svar så langt. Det er kanskje bedre at jeg tar et steg tilbake og lar han prøve ut dette selv. Men jeg føler at han sliter psykisk og at dette er mye av grunnen til at han lever som han gjør. Sånn som en av dere over her påpeker også, at friske 20-åringer ikke oppfører seg sånn. Det bekymrer meg mye, men dessverre så vil han ikke høre på råd om å oppsøke fastlegen og få henvisning til psykolog. Det har jeg foreslått for han mange ganger. Det er mulig at NAV vil bidra til å få han til psykolog da.

Ser at flere sier han vil bli kontaktet av NAV og bli satt til noe aktivitet i samråd med dem. Men problemet for meg er at jeg er redd det skal ta så lang tid. Jeg mener han trenger hjelp med psyken fordi jeg tror han har sosial angst eller noe i den retning. Men hvordan skal han få hjelp med dette hvis han ikke selv tar initiativ? Må jeg bare sitte og se på at han går sånn i flere år til? Er det ingenting jeg kan gjøre? Vet at han er voksen og myndig, men han ser ikke sitt eget beste etter min mening. 

Anonymkode: 98be8...b15

[AnonymBruker]

Jeg skjønner godt at han nekter å snakke med deg om det, og truer med å kutte kontakten hvis du ikke respekterer det. 

Det er på tide å kutte den psykiske navlestrengen, og la gutten få lov til å bli voksen.

Bestill deg time hos psykolog hvis du ikke klarer å gi slipp uten å bli gal. 

Anonymkode: 89963...764

[AnonymBruker]

Dette lukter udiagnostisert depresjon eller annet. Om han var så dårlig på vgs at han må ta opp enkelte fag også, har dette pågått noen år allerede. Kanskje pandemien også har preget mer en normalt.
Det kan derfor fort balle på seg med problemer om forholdene på hjemmebane har vært ryddige og dermed kamuflert hans utfordringer. Nå når han skal bo for seg selv og med ansvar for sitt eget liv, kan det fort balle på seg med både forbrukslån, spilleproblemer eller manglende struktur.
Jeg hadde en 19 åring som begynte i samme bane. Jeg valgte å spille i kulissene uten å fortelle ham. Ringte både fastlege, NAV og kommune. Selv om de har taushetsplikt fikk jeg fortalt om vår bekymring og vår opplevelse av hans situasjon. Vi ble slutt hørt og en lang historie kort, så fikk han til endelig en ansvarsgruppe med egen IP og DPS ble koblet inn. Fikk en diagnose som endelig gav mening. Nå etter to skritt frem og ett tilbake og endel del år etterpå er han endelig ferdig med ingeniør utdannelse etter først å ha strøket på alle fag i vgs. 
Dette hadde aldri skjedd om jeg skulle sluppet taket og stolt på NAV og «systemet». Jeg har brukt enorme ressurser på å få kunnskap og å snakke med rette instanser. Men han veit enda ikke min rolle i dette de årene det pågikk og det får han aldri vite. Han trenger ikke å vite heller. Jeg ser pragmatisk på det. 
Ønsker dere alt godt. 

Anonymkode: 11e61...4cd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

TS her. Takk for svar så langt. Det er kanskje bedre at jeg tar et steg tilbake og lar han prøve ut dette selv. Men jeg føler at han sliter psykisk og at dette er mye av grunnen til at han lever som han gjør. Sånn som en av dere over her påpeker også, at friske 20-åringer ikke oppfører seg sånn. Det bekymrer meg mye, men dessverre så vil han ikke høre på råd om å oppsøke fastlegen og få henvisning til psykolog. Det har jeg foreslått for han mange ganger. Det er mulig at NAV vil bidra til å få han til psykolog da.

Ser at flere sier han vil bli kontaktet av NAV og bli satt til noe aktivitet i samråd med dem. Men problemet for meg er at jeg er redd det skal ta så lang tid. Jeg mener han trenger hjelp med psyken fordi jeg tror han har sosial angst eller noe i den retning. Men hvordan skal han få hjelp med dette hvis han ikke selv tar initiativ? Må jeg bare sitte og se på at han går sånn i flere år til? Er det ingenting jeg kan gjøre? Vet at han er voksen og myndig, men han ser ikke sitt eget beste etter min mening. 

Anonymkode: 98be8...b15

De som jobber på nav møter svært mange ungdommer som din sønn, og er han heldig får han en god kontaktperson/veileder der, ofte er det enklere å følge råd fra en fremmed enn fra mamma. Det er viktig at han ikke blir helt isolert, uten jobb og venner, da blir det så mye tøffere å komme "tilbake" igjen. Jeg forstår godt din fortvilelse, men det finnes håp, og din sønn er fremdeles veldig ung. Ønsker dere lykke til!

Anonymkode: 60f85...2c6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg skjønner godt at han nekter å snakke med deg om det, og truer med å kutte kontakten hvis du ikke respekterer det. 

Det er på tide å kutte den psykiske navlestrengen, og la gutten få lov til å bli voksen.

Bestill deg time hos psykolog hvis du ikke klarer å gi slipp uten å bli gal. 

Anonymkode: 89963...764

Dette var ikke noe særlig støttende, men du har kanskje ikke barn selv? Uansett så bør du prøve å sette deg inn i hvordan du hadde opplevd dette hvis det var din sønn. Jeg ønsker jo å kunne hjelpe han, og det synes jeg er naturlig som mor og forelder. 

Anonymkode: 98be8...b15

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Dette var ikke noe særlig støttende, men du har kanskje ikke barn selv? Uansett så bør du prøve å sette deg inn i hvordan du hadde opplevd dette hvis det var din sønn. Jeg ønsker jo å kunne hjelpe han, og det synes jeg er naturlig som mor og forelder. 

Anonymkode: 98be8...b15

Du kan hjelpe ham ved å slutte å mase som en helikoptermamma. 

Og en psykolog kan hjelpe deg. 

Anonymkode: 89963...764

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Dette var ikke noe særlig støttende, men du har kanskje ikke barn selv? Uansett så bør du prøve å sette deg inn i hvordan du hadde opplevd dette hvis det var din sønn. Jeg ønsker jo å kunne hjelpe han, og det synes jeg er naturlig som mor og forelder. 

Anonymkode: 98be8...b15

Men no har vel denne personen eit poeng? Sjølv om det er hardt og du ikkje likar å høyre det. Sonen din har jo allereie trua med å kutte deg heilt ut dersom du fortset å snakke om NAV, jobb osv. 

I denne situasjonen så må du prøve å ikkje presse han, sjølv om du sjølvsagt berre vil han det beste. 

Men hugs på deg sjølv oppe i alt dette: det hjelper verken deg eller han om du skal bli sjuk av bekymring og stress. 

Anonymkode: 2e8f1...934

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Dette lukter udiagnostisert depresjon eller annet. Om han var så dårlig på vgs at han må ta opp enkelte fag også, har dette pågått noen år allerede. Kanskje pandemien også har preget mer en normalt.
Det kan derfor fort balle på seg med problemer om forholdene på hjemmebane har vært ryddige og dermed kamuflert hans utfordringer. Nå når han skal bo for seg selv og med ansvar for sitt eget liv, kan det fort balle på seg med både forbrukslån, spilleproblemer eller manglende struktur.
Jeg hadde en 19 åring som begynte i samme bane. Jeg valgte å spille i kulissene uten å fortelle ham. Ringte både fastlege, NAV og kommune. Selv om de har taushetsplikt fikk jeg fortalt om vår bekymring og vår opplevelse av hans situasjon. Vi ble slutt hørt og en lang historie kort, så fikk han til endelig en ansvarsgruppe med egen IP og DPS ble koblet inn. Fikk en diagnose som endelig gav mening. Nå etter to skritt frem og ett tilbake og endel del år etterpå er han endelig ferdig med ingeniør utdannelse etter først å ha strøket på alle fag i vgs. 
Dette hadde aldri skjedd om jeg skulle sluppet taket og stolt på NAV og «systemet». Jeg har brukt enorme ressurser på å få kunnskap og å snakke med rette instanser. Men han veit enda ikke min rolle i dette de årene det pågikk og det får han aldri vite. Han trenger ikke å vite heller. Jeg ser pragmatisk på det. 
Ønsker dere alt godt. 

Anonymkode: 11e61...4cd

Bare nevner også at jeg søkte hjelp for egen del slik at jeg skulle få debrife og balansere min rolle som mor til en voksen sønn. Det var til uvurderlig hjelp. Den Norske sanitetsforening har tilbud til såkalte pårørende for psykisk sykdom og kommunen her jeg bor har også vært til stor hjelp. 

Anonymkode: 11e61...4cd

[AnonymBruker]

Kor er den andre forelderen hans, forresten?

Har du god kontakt, slik at sonen din er meir komfortabel med å snakke om dette med han enn deg?

Anonymkode: 2e8f1...934

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Dette lukter udiagnostisert depresjon eller annet. Om han var så dårlig på vgs at han må ta opp enkelte fag også, har dette pågått noen år allerede. Kanskje pandemien også har preget mer en normalt.
Det kan derfor fort balle på seg med problemer om forholdene på hjemmebane har vært ryddige og dermed kamuflert hans utfordringer. Nå når han skal bo for seg selv og med ansvar for sitt eget liv, kan det fort balle på seg med både forbrukslån, spilleproblemer eller manglende struktur.
Jeg hadde en 19 åring som begynte i samme bane. Jeg valgte å spille i kulissene uten å fortelle ham. Ringte både fastlege, NAV og kommune. Selv om de har taushetsplikt fikk jeg fortalt om vår bekymring og vår opplevelse av hans situasjon. Vi ble slutt hørt og en lang historie kort, så fikk han til endelig en ansvarsgruppe med egen IP og DPS ble koblet inn. Fikk en diagnose som endelig gav mening. Nå etter to skritt frem og ett tilbake og endel del år etterpå er han endelig ferdig med ingeniør utdannelse etter først å ha strøket på alle fag i vgs. 
Dette hadde aldri skjedd om jeg skulle sluppet taket og stolt på NAV og «systemet». Jeg har brukt enorme ressurser på å få kunnskap og å snakke med rette instanser. Men han veit enda ikke min rolle i dette de årene det pågikk og det får han aldri vite. Han trenger ikke å vite heller. Jeg ser pragmatisk på det. 
Ønsker dere alt godt. 

Anonymkode: 11e61...4cd

TS her. Takk for langt og godt svar. Dette kunne jeg kanskje også gjøre, men jeg er veldig redd for at han skal få vite at jeg står bak det. Men du klarte å gjøre dette uten at han fikk vite at du hadde tatt kontakt med NAV, fastlege og kommunen? Han bor nå i en annen bydel enn meg, og jeg vet ikke hvem som er fastlegen hans. NAV i den bydelen han bor i kan jeg jo kontakte. Hvis det er mulig at jeg kan kontakte disse uten at han får vite at jeg har gjort det, vil jeg gjerne gjøre det. 

Anonymkode: 98be8...b15

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Bare nevner også at jeg søkte hjelp for egen del slik at jeg skulle få debrife og balansere min rolle som mor til en voksen sønn. Det var til uvurderlig hjelp. Den Norske sanitetsforening har tilbud til såkalte pårørende for psykisk sykdom og kommunen her jeg bor har også vært til stor hjelp. 

Anonymkode: 11e61...4cd

TS her. Takk for svar. Det kan godt være at jeg tar kontakt for å få hjelp til å håndtere det ja. Godt tips det, så jeg kan se om det er noen tilbud til pårørende for psykisk sykdom eller lignende her. Trenger noen å prate med om situasjonen. 

Anonymkode: 98be8...b15

[AnonymBruker]

En annen ting: Dersom han er syk med depresjon eller angst (eller noe annet) har han rett på arbeidsavklaringspenger (AAP), men dette krever dokumentasjon fra fastlege. Din sønn vil altså ha rett på AAP etter å ha vært hos fastlegen og forklart problemene sine (og fastlege skriver henvisning til lokal DPS/annen psykolog). Da kan han søke AAP og få mer utbetalt enn på sosialen, og samtidig få behandling for plagene sine, og oppfølging fra nav. Dette kan du gjerne nevne for ham. 

Anonymkode: 60f85...2c6