Kompleks traumelidelse fra barndommen - har du blitt bra?

[AnonymBruker]

Nå ble jeg sittende igjen å kjenne på en sikkert helt naturlig bump jeg har på kneet... Sjekket den intenst mens jeg lurte tenkte på kreft... (Jeg har helseangst også...). Det Bare fikk meg til å føle at jeg aldri kommer til å bli bra. Dette kommer aldri til å bli bra.

Jeg har gått til behandling i snart tre år. Jeg vet ikke om jeg blir bedre eller dårligere jeg. Ofte klarer jeg ikke engang å tenke at jeg er syk, jeg bare tenker verden er sånn og alle har det sånn, og jeg burde bare seriøst skjerpe meg og ta meg sammen.

Psykologen sier jeg er veldig dårlig og trenger å fokusere fullt på å bli bedre, ikke jobbe i det hele tatt. Men jeg klarer ikke, jeg føler jeg snylter på staten. Jeg føler alle bare tror jeg er dårligere enn det jeg er, at jeg har manipulert dem. Jeg prøver å tenke etter om jeg har gjort det, men jeg tror jo ikke det. 

Alt bare føles rart. Verden føles rar, jeg bare eksisterer mens jeg gjør alle tingene alle andre gjør. Jeg smiler og ler også. Jeg kan føle glede, men jeg gleder meg aldri til noe, og jeg klarer ikke se for meg fremtiden med meg i den. Sikkert fordi jeg underbevisst er forberedt på å dø snart.

Er det noen med denne lidelsen som har blitt bra? Som føler seg "normale"? 

Anonymkode: 09d20...334

[AnonymBruker]

Jeg ble bare verre av å fokusere alt for mye på behandling og fortiden. Det gjorde meg rett og slett dårligere all den tiden som ble brukt på det. Det var da jeg begynte i jobb sakte men sikkert at psyken begynte bli bedre. Men det er bare meg. Jeg tror ikke at å grave seg ned i traumene i flere år i behandling hjelper noen. 

Anonymkode: d1757...dbb

[tasmus82]

Dette lurer jeg også på. Jeg har gått rundt hele livet med en dissosiativ tåke som lettet da jeg begynte å huske overgrep, og det var nå for 6 år siden. Etter dette har jeg hatt veldig heftige angstanfall ganske så ofte, og masse kvalme og sånt som hører med. Jeg prøvde meg nylig på en innleggelse men det å grave i sånne sår sammen med så mange andre pasienter synes jeg ble alt for krevende for min del, og jeg følte også at det der var min siste sjanse til å få det bedre så nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre lengre. 

[AnonymBruker]

Jeg synes det virker som mange med komplekse traumer ikke får den hjelpen de burde fått. Det finnes behandling som hjelper, forskningsbasert. Likevel må mange med traumer sitte i årevis og grave og prate eller delta i grupper med folk med helt andre lidelser. 

Det er mulig å bli bra, i alle fall så bra at man kan leve godt med dette, men man må få riktig behandling. 

Jeg blir oppgitt av at dette ikke prioriteres av helsevesenet. Alle de ødelagte livene, alle millionene til trygd. Det er tragisk. 

Anonymkode: a08b5...de9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Jeg synes det virker som mange med komplekse traumer ikke får den hjelpen de burde fått. Det finnes behandling som hjelper, forskningsbasert. Likevel må mange med traumer sitte i årevis og grave og prate eller delta i grupper med folk med helt andre lidelser. 

Det er mulig å bli bra, i alle fall så bra at man kan leve godt med dette, men man må få riktig behandling. 

Jeg blir oppgitt av at dette ikke prioriteres av helsevesenet. Alle de ødelagte livene, alle millionene til trygd. Det er tragisk. 

Anonymkode: a08b5...de9

Kan jeg spørre hva slags behandling det er snakk om? 

Anonymkode: 09d20...334

[AnonymBruker]

Går i behandling, traumefokusert, føler lite fremgang men så har jeg ganske kompliserte problemer. Depresjon og lite fremtidshåp ødelegger veldig mye akkurat nå. Har tilbakevennende depressiv lidelse i tillegg. Og andre diagnoser som også ødelegger. 

Anonymkode: 5d508...492

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Kan jeg spørre hva slags behandling det er snakk om? 

Anonymkode: 09d20...334

Behandlingen må jo tilpasses individuelt, men det som hjelper meg er EMDR og sensorimotorisk psykoterapi. 

Hvis du googler vil du finne mange treff på behandling av ptsd/KPTSD som er forskningsbasert. 

Anonymkode: a08b5...de9

[AnonymBruker]

Altså det er ikke sikkert at psykolog og traumebehandling hjelper personen fordi person ser ikke noe mål dessverre å må ha en psykolog å gå til resten av sitt liv. Mange som har ptsd/kptsd detter tilbake og får anfall, dessoriterer og angstanfall. 

Anonymkode: b4def...50e

[AnonymBruker]

Kan jeg spørre hva dere har opplevd i barndommen som gir disse traumene? Trenger ikke svare om dere ikke vil..

Anonymkode: ff434...969

[AnonymBruker]

Har kompleks Ptsd. fra mobbing både fysisk og psykisk på barne og ungdomsskolen. Og en halvbror som behandlet meg som slaven sin. Gjorde jeg ikke som han sa så var jeg ille ute. Det varte i 18 år. Gått 8 år til psykolog spesialist. Medisiner og alt. Prøvd alt mulig for å bli bedre men er ødelagt for livet. Er 43 år nå og er ufør. Så nei jeg har ikke blitt bra. 

Anonymkode: f46b1...119

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Kan jeg spørre hva dere har opplevd i barndommen som gir disse traumene? Trenger ikke svare om dere ikke vil..

Anonymkode: ff434...969

Dette har vært gjentatt veldig mange ganger her inne. Kortversjon: alle former for mishandling hjemme i oppveksten, mobbing på skolen, gjentatte drapstrusler med ladd våpen, drapstrusler mot nære familiemedlemmer, drapsforsøk, voldelig ektefelle, blind vold, osv. Altså min grunn for mine traumer. 

Anonymkode: a08b5...de9

[AnonymBruker]

Jeg hat traumer. Men ikke så ille. Men definitivt værre enn jeg selv tror for det meste.

His meg trigger det nest frem, iht oppførsel hos andre og to personer,  dvs en nå da, siden den ene nylig gikk bort. 

Etter bortfallet så har jeg fått ryddet opp i toppen. Det I form av masse minner jeg endelig har fått puslet sammen, og masse flash back. Så på en måte vært værre en stund, på en annen side bedre. Fordi jeg føler med det at jeg kan bli en helere person.  Selv om jeg ser at i noen situasjoner så har traumene fått mer ro. Så tenker jeg at det viktigste er å forstå hva som skjer, når det skjer. Rett og slett skille litt mellom den du er, og hva som er påført deg iht "feil" følser og reaksjoner. Og lære seg å leve med det på den måte, finne teknikker som ikke setter deg i kjipe følser og situasjoner feks blant andre. 

Jeg tror det er veldig individuelt hvorvidt man skal inn i fortiden og ikke. Det må isåfall eksperter ta seg av. 

Ang din frykt for døden, så tenker jeg feks: Vi skal alle dø, vi vet ikke når, det kan være i morgen eller når jeg er 100år. Hva vil jeg angre på jeg ikke gjorde før jeg dør.  Også fokuserer jeg heller på hva jeg vil ha med meg av livet før den tid. 

Anonymkode: c9030...b4f

[AnonymBruker]

Har kptsd, depresjon og generell angstlidelse. Jeg har gått i edmr terapi som tok bort flashbacks og mareritt. Jeg tenker sjeldent på traumene og har ikke så mye vonde følelser knyttet til det lengre.

Ellers mindfulness og andre behandlingsformer som har hjulpet meg masse. Jeg har helt klart blitt mye bedre på noen år. Nå har jeg startet med antidepressiva for å se om det tar bort indre stress og uro da jeg ikke helt klarer å bli kvitt dette over tid, altså det kommer og går sammen med depresjon. 

Pga jeg har gått så lenge med dette ubehandlet har jeg også fått fysiske sykdommer som gjør at jeg i perioder er mye sliten og trett. 

Traumene mine kommer av ca 2500 seksuelle overgrep som barn, over en del år, av en utenfor familien. Omsorgssvikt hjemme der alt det elementære manglet bortsett fra penger. Mobbing, drapsforsøk og vold. 

Bedringen har krevd enormt med arbeid. Psykologen min gir meg råd, støtter og sparker meg i ræva når jeg trenger det. Selve jobben har jeg gjort selv. Det krever mye, men absolutt verdt det. 

Er jeg helt frisk og fungerer normalt? Nope! Ihvertfall ikke heletiden. Men kanskje en dag 😊 

Anonymkode: fdccb...b0c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Kan jeg spørre hva dere har opplevd i barndommen som gir disse traumene? Trenger ikke svare om dere ikke vil..

Anonymkode: ff434...969

Fyll, bråk,  psykopatiske oppførsel,  aldri et godt ord. Alt som er bra, skal vris til noe dårlig.  Små feil, store konsekvenser.  Gasligthning. Jeg feks sliter med å få ros, fordi det betyr for meg at det snart skjer noe kjipt eller dårlig.  Feks som 12 åring  høre av dun far hvor vakker og pen du er, i form av fylle vrøvl en time. Og så få slengt i fleisen hvor mye du da kan tjene på å være høre. Ikke utsatt for særlig grad av vold, men mye psykisk truet med vold fra en illsint mann sort i øynene, klar til å slå. En søster som stadig skrek å drepe deg. Da blir du veldig flink til å bli helt usynlig bak en gardin eller under et bord. 

Jeg hadde en person i bilen , som fikk et anfall og skrek . Da fikk jeg så stor traume reaksjon at jeg vrengte bilen i motsatt kjørefelt. Heldigvis ingen bil i møte. Men ga meg er perspektiv på hvor ille det var for meg. Samt i etter tid , turte jeg knapt å møte noen på flere måneder. For å slippe å oppleve sånt igjen.

Så å lese på KG, er en øvelse i å tåle en ille verden for meg. Når jeg leser hvor stygt folk skriver ang de som ikke klarer alt like bra her i verden.  Litt usikker på om det er en bra eller dårlig ting for meg ennå

Anonymkode: c9030...b4f

[AnonymBruker]

Gikk i behandling fra jeg var 13 til jeg var 21. Fra 13 til 19 var jeg så dårlig at jeg var innlagt mer eller mindre sammenhengende, har brukt voldsomme mengder medisiner og var stemplet som behandlingsresistent. Fikk ny behandler da jeg var 17, som etter hvert fant ut at vi måtte finne på noe helt nytt. Vi sluttet helt å fokusere på traumebehandling for en periode, og da ble jeg raskt mye bedre. Hver gang vi prøvde på nytt ble jeg veldig dårlig igjen. Vi falt til slutt til ro med at jeg ikke kom til å bli noe bedre enn jeg var når vi holdt oss unna traumebehandling og at jeg heller kan få prøve på nytt senere dersom jeg ville. Fokuserte så på å godta sykdommen og å finne teknikker for å takle ulike symptomer uten medisiner en god stund, og så var jeg ferdigbehandlet.

Har siden da fungert tilnærmet normalt i hverdagen 70% av tida. Har så klart perioder som er veldig vanskelige, men jeg kommer meg videre på egenhånd og med litt hjelp og mye støtte fra familien min. Er ufør. Klarer å stå i 80% jobb i gode perioder, mens jeg i dårlige perioder ikke klarer å hente posten uten følge.

Traumebehandling var bare ikke riktig for meg. Kan hende det vil fungere senere, men nå har jeg holdt meg stabil på et ålreit nivå i flere år og vil heller ha det sånn her resten av livet enn å gamble med traumebehandling og kanskje aldri bli så bra igjen senere.

Anonymkode: b767b...c42

[AnonymBruker]

Er så lei av å bli innhentet av fortiden min.

Synd at andre folks egoisme har greid å ødelagt snart 30 år av livet mitt! Helt sykt. Skulle ønske det gikk ann å bare ta seg sammen  Puh…

Anonymkode: d5e25...ee4

[AnonymBruker]

Jeg har en grei livskvalitet. Mye bedre nå enn for f.eks 5-10-15-20 år siden. Men det har gått enormt tregt. Virkelig tregt. Har utdanning, hadde fancy jobb. Trygda nå. Ble utmatta av å leve med konstant panikk, dissosiasjon og annen faenskap. Har noen få venner, barn og det tar all tid og fokus.

Anonymkode: b9402...f24

[AnonymBruker]

Hva er traume?

Anonymkode: e4291...479

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Kan jeg spørre hva dere har opplevd i barndommen som gir disse traumene? Trenger ikke svare om dere ikke vil..

Anonymkode: ff434...969

Psykisk og emosjonell omsorgssvikt og psykisk vold hjemme. Grove gjentagende overgrep i barndommen fra veldig ung alder (ikke begått av familie). Det er hovedtraumene om du vil. Det er flere store ting som har skjedd, men ønsker ikke å skrive det på nett på grunn av anonymitet. 
Gjentagende og konsekvent svikt begått av voksne rundt meg, foreldre og skole som viste men gjorde ingenting og gjorde alt bare verre og er nok det verste egentlig. Absolutt ingen hjelp i oppveksten. Jeg var helt alene fra veldig ung alder med psyken og traumene som kan for mye av problemene mine i dag. Relasjonstraumene og svikten er det som har skadet meg mest. 
 

Anonymkode: 5d508...492

[AnonymBruker]

Har aldri fått noe hjelp av helsevesenet for mine traumer, selv ikke da jeg hadde panikkangst og var suicidal fikk jeg hjelp. Jeg søkte meg til mer alternative metoder med meditasjon og "body therapy", og først da opplevde jeg mer stabilitet. Det var en lang og tung prosess, og helt bra har jeg aldri blitt. Men det har blitt veldig mye bedre, og jeg har mye bedre kontroll på psyke og følelser. Dessverre har det kostet mye penger. 

Anonymkode: 99814...0f5