Gift men forelsket i noen andre

[AnonymBruker]

Jeg er ei kvinne på 25 år, har vært gift med mannen min i 4 år. Vi har ingen barn. 

Han er en utrolig fin mann. Hardtarbeidende, snill og omtenksom. Alle liker han, da han er veldig imøtekommende og morsom. Vi hadde mye problemer i starten av forholdet, mye som var begges feil. Det har blitt roligere med tiden.

Greia er at jeg har de siste månedene kjent på at jeg mister følelser for han. Romantiske følelser. Vi har utrolig lite til felles, utrolig lite. Vet jo at for at man skal holde sammen i lang tid, må man være litt kreativ og bruke tid med hverandre og også gjøre det litt spennende i forholdet. Men det blir så slitsomt når det er jeg som tar initiativ, jeg som planlegger og at det er alltid jeg som bestemmer hva vi gjør, når og hvor. Han sier han skal prøve, men det stopper opp. Akkurat dette er et problem i forholdet vårt. Jeg er en person som er med på hva som helst, og blir utrolig glad når han foreslår at vi finner på noe. Men dette skjer veldig sjeldent. Vi har snakket om dette både med andre og alene, og prøvd å finne en løsning, men det bare blir alltid det samme. Han vet hva jeg liker, og jeg har brukt lang tid på å finne ut av hva han liker å gjøre (ingenting). Men når han har fri fra jobb, vil han bare være hjemme og se på serier. Han har også, med årene, sluttet å få meg til å føle meg begjært. Hører ingen komplimenter, ingen flørting, ingenting. Vet at dette er vanlig, men vi er jo så unge. Hvis det er sånn nå, hvordan blir det når vi er eldre?

Nå er det slik at jeg har blitt bedre kjent med en person jeg har møtt flere ganger i fritids-relatert sammenheng. Det ble veldig naturlig, så det er ikke sånn at jeg har gått på oppdrag for å finne en ny mann. Han er utadvendt, imøtekommende og vennlig med alle. Vi har også utrolig mye til felles med han. Jeg er ganske sikker på at han liker meg også. Det gjør meg trist fordi jeg kan ikke bli bedre kjent med han uten at jeg føler det blir feil ovenfor mannen min. Får ikke spise, får ikke sove. Jeg blir også kvalm av tanken på å såre mannen min, og samtidig kvalm av tanken på at jeg må la denne andre mannen gå. Jeg er også kvalm av meg selv, fordi jeg føler at det er min feil. 

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Har blitt veldig deprimert og går rundt og tenker veldig mye på dette. Ønsker rett og slett å ikke føle noen ting og alt bare skal forsvinne. Hvorfor er dette så vanskelig.. 

Anonymkode: 8686a...fef

[AnonymBruker]

Du er veldig ung. Hvis dette er feil nå, blir det iallfall ikke mer riktig med to barn og travel hverdag.

Høres ut som om du bør avslutte dette, at dere er grunnleggende forskjellige og ikke vil finne felles grunn. 

Anonymkode: c69e0...952

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg er ei kvinne på 25 år, har vært gift med mannen min i 4 år. Vi har ingen barn. 

Han er en utrolig fin mann. Hardtarbeidende, snill og omtenksom. Alle liker han, da han er veldig imøtekommende og morsom. Vi hadde mye problemer i starten av forholdet, mye som var begges feil. Det har blitt roligere med tiden.

Greia er at jeg har de siste månedene kjent på at jeg mister følelser for han. Romantiske følelser. Vi har utrolig lite til felles, utrolig lite. Vet jo at for at man skal holde sammen i lang tid, må man være litt kreativ og bruke tid med hverandre og også gjøre det litt spennende i forholdet. Men det blir så slitsomt når det er jeg som tar initiativ, jeg som planlegger og at det er alltid jeg som bestemmer hva vi gjør, når og hvor. Han sier han skal prøve, men det stopper opp. Akkurat dette er et problem i forholdet vårt. Jeg er en person som er med på hva som helst, og blir utrolig glad når han foreslår at vi finner på noe. Men dette skjer veldig sjeldent. Vi har snakket om dette både med andre og alene, og prøvd å finne en løsning, men det bare blir alltid det samme. Han vet hva jeg liker, og jeg har brukt lang tid på å finne ut av hva han liker å gjøre (ingenting). Men når han har fri fra jobb, vil han bare være hjemme og se på serier. Han har også, med årene, sluttet å få meg til å føle meg begjært. Hører ingen komplimenter, ingen flørting, ingenting. Vet at dette er vanlig, men vi er jo så unge. Hvis det er sånn nå, hvordan blir det når vi er eldre?

Nå er det slik at jeg har blitt bedre kjent med en person jeg har møtt flere ganger i fritids-relatert sammenheng. Det ble veldig naturlig, så det er ikke sånn at jeg har gått på oppdrag for å finne en ny mann. Han er utadvendt, imøtekommende og vennlig med alle. Vi har også utrolig mye til felles med han. Jeg er ganske sikker på at han liker meg også. Det gjør meg trist fordi jeg kan ikke bli bedre kjent med han uten at jeg føler det blir feil ovenfor mannen min. Får ikke spise, får ikke sove. Jeg blir også kvalm av tanken på å såre mannen min, og samtidig kvalm av tanken på at jeg må la denne andre mannen gå. Jeg er også kvalm av meg selv, fordi jeg føler at det er min feil. 

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Har blitt veldig deprimert og går rundt og tenker veldig mye på dette. Ønsker rett og slett å ikke føle noen ting og alt bare skal forsvinne. Hvorfor er dette så vanskelig.. 

Anonymkode: 8686a...fef

Kan forstå hva du føler. Forhold kan til tider bli gørrrrrr kjedelige. 
Men om du ikke har kjent på noen følelser på en evighet, så hadde jeg hatt mer dårlig samvittighet for å være gift med en mann som har følelser for meg. 
For å være helt ærlig så hadde jeg gått fra han, men du må hugse at gresset ofte ikke er grønnere på den andre siden. 

Anonymkode: 12a26...dd1

[AnonymBruker]

Du giftet deg som 21-åring? Det må vel være sjelden kost?

Anonymkode: ac5fd...ce1

[AnonymBruker]

Er mannen din eldre enn deg og han nye like gammel eller yngre?

Anonymkode: 37635...f38

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Kan forstå hva du føler. Forhold kan til tider bli gørrrrrr kjedelige. 

Anonymkode: 12a26...dd1

Korrekt. Det gjelder alle forhold. Man må faktisk jobbe for å holde spenningen oppe, det er en del av pakken.

Anonymkode: 444bb...487

[AnonymBruker]

Hmmm… leste tråden på nytt. Hvis dere begge er unge og vært sammen i fire år. Er det noe du burde egentlig ta vare på. Det er jo ikke noe forskjell på å være gift eller i forhold. Er fortsatt selv med kjæresten min siden jeg var 18. 

det du føler med mannen din er noe du kommer til å føle med hvilket som helst mann. Selv med han nye. Han nye kan jo være en flørt og det at det virker som han liker deg er ikke noe hokus pokus. Han hadde likt tilbake hvilket som heldt kvinne som gir han signaler…

nå er du ikke så veldig ung lenger og hvis du går i det ukjente samtidig som du blir eldre. Ta det fra meg . Det blir enda verre og mer elendig. Dating er noe jeg vil kalle besutigully ugly

ser herlig ut, men stygt når du dykker i det. Selv en 19 åring som skinner sliter til dags

Anonymkode: 37635...f38

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Hmmm… leste tråden på nytt. Hvis dere begge er unge og vært sammen i fire år. Er det noe du burde egentlig ta vare på. Det er jo ikke noe forskjell på å være gift eller i forhold. Er fortsatt selv med kjæresten min siden jeg var 18. 

det du føler med mannen din er noe du kommer til å føle med hvilket som helst mann. Selv med han nye. Han nye kan jo være en flørt og det at det virker som han liker deg er ikke noe hokus pokus. Han hadde likt tilbake hvilket som heldt kvinne som gir han signaler…

nå er du ikke så veldig ung lenger og hvis du går i det ukjente samtidig som du blir eldre. Ta det fra meg . Det blir enda verre og mer elendig. Dating er noe jeg vil kalle besutigully ugly

ser herlig ut, men stygt når du dykker i det. Selv en 19 åring som skinner sliter til dags

Anonymkode: 37635...f38

Da jeg giftet meg med mannen min, var jeg egentlig ikke ute etter forhold, det bare skjedde. Og jeg er egentlig ikke redd for å være alene i livet, om det nå blir sånn. Det bare føles ikke riktig lenger å være med mannen min når vi ikke har noe å jobbe med og når han nekter det. Jeg har foreslått parterapi før, men han har null tro på sånt. Jeg spurte hva jeg kunne gjøre for å få han til å ta mer initiativ, prøvd å finne ut grunnen om hvorfor ting har blitt sånn, men får ikke mye respons. Jeg har også mistet sexlysten, og gjør det for å gjøre han glad. Tar initiativ til det også, sånn at han føler seg begjært. Men jeg vil ikke lure han heller sånn. Han fortjener ikke det. 

Jeg tror bare at han er fornøyd med ting som de er. Mens jeg trenger litt mer spenning og vil jobbe med at forholdet skal bli spennende igjen. Det blir bare veldig ensomt å være den som stadig vekk prøver å jobbe med forholdet, mens den andre personen ikke ser behov i å forandre på noe. 

Anonymkode: 8686a...fef