Barnefar med ny dame

[AnonymBruker]

Og jeg sliter. 
Ikke fordi jeg er sjalu eller misunnelig eller noe sånt,jeg tenker mer good riddance og lykke til til henne. 
Men er så redd for å bli erstattet av henne.. 

Det som er sårt er å tenke på at barnet mitt kan bli mer glad i henne enn meg. 
Det er muligens teit og urasjonelt og barnslig men jeg klarer ikke la vær. 
Det jeg er sjalu på er tiden hun vil bruke sammen med barnet mitt…. 

Det er relativt nytt så jeg håper jo at jeg vil bli vant til tanken etterhvert…. 
Men håper flere kan kjenne seg igjen i disse følelsene…. Råd kanskje?

Anonymkode: 7630f...fac

[AnonymBruker]

Veldig vanlige følelser. Du som mor kommer aldri til å bli erstattet ♥️ Vær imøtekommende, nysgjerrig og vis interesse (selvfølgelig til en viss grad) så blir det lettere for alle, spesielt for barnet ditt. Dette kommer til å gå fint.

Anonymkode: d60e9...193

[AnonymBruker]

Det viktigste du gjør, er å normalisere. Ikke nedgradér deg selv, for da tar du vekk betydningen og viktigheten fra et barneperspektiv. Du vet , om du tar blikket litt utover deg selv, at man ikke kan erstatte en mamma❤. Det er sårt og det er en tilvenning som tar tid, men det er jo et bevis på at den dype kjærligheten "fungerer". Tenk hvor trist det hadde vært, om du hadde vært totalt likegyldig. Du virker! ❤❤❤ 

Anonymkode: 6e569...f54

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (55 minutter siden):

Det viktigste du gjør, er å normalisere. Ikke nedgradér deg selv, for da tar du vekk betydningen og viktigheten fra et barneperspektiv. Du vet , om du tar blikket litt utover deg selv, at man ikke kan erstatte en mamma❤. Det er sårt og det er en tilvenning som tar tid, men det er jo et bevis på at den dype kjærligheten "fungerer". Tenk hvor trist det hadde vært, om du hadde vært totalt likegyldig. Du virker! ❤❤❤ 

Anonymkode: 6e569...f54

Takk. Jeg trengte å lese dette nå! 
❤️

Anonymkode: 7630f...fac

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Og jeg sliter. 
Ikke fordi jeg er sjalu eller misunnelig eller noe sånt,jeg tenker mer good riddance og lykke til til henne. 
Men er så redd for å bli erstattet av henne.. 

Det som er sårt er å tenke på at barnet mitt kan bli mer glad i henne enn meg. 
Det er muligens teit og urasjonelt og barnslig men jeg klarer ikke la vær. 
Det jeg er sjalu på er tiden hun vil bruke sammen med barnet mitt…. 

Det er relativt nytt så jeg håper jo at jeg vil bli vant til tanken etterhvert…. 
Men håper flere kan kjenne seg igjen i disse følelsene…. Råd kanskje?

Anonymkode: 7630f...fac

Det er ennå verre med barn som må på samvær med en stemor eller far som de ikke liker. Den beste følelsen var da barnet mitt kalte stemor for sin venn. 

Anonymkode: bad9a...2ca

[Gjest 3 er nok]

1

Endret 2. desember 2022 av 3 er nok
Feil

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Det er ennå verre med barn som må på samvær med en stemor eller far som de ikke liker. Den beste følelsen var da barnet mitt kalte stemor for sin venn. 

Anonymkode: bad9a...2ca

Ja det er jo selvsagt helt sant..

Anonymkode: 7630f...fac