Samlivsbrudd og bonusbarn

[AnonymBruker]

Jeg og samboer har vært samboere i fem år. Han har tre barn fra før, verdens beste unger som jeg har blitt så uendelig glad i. Nå er det slik at jeg ikke lenger ønsker å være sammen med samboeren min. Jeg føler meg hverken sett eller hørt, han er aldri hjemme og når han er hjemme prioriterer han kun seg selv. Han har barna 100% og de har ikke kontakt med sin mor. 
Problemet er at jeg har blitt så glad i barna og de har blitt veldig knyttet til meg. Jeg har tilbrakt mye mer tid sammen med de enn samboeren min, og jeg er direkte bekymret for hva som vil skje om jeg flytter. For det første er jeg redd for å miste kontakten med de og for det andre er jeg redd for at han ikke klarer å gi de alt de trenger. Han har jo ikke klart det de årene vi har vært sammen, da er det jeg som har stilt opp.

Hva ville dere gjort i situasjonen min? Vurderer å bli kun for barna. De er 7, 8 og 11 år gamle.

Anonymkode: 296f2...d39

[Snok1]

Kjempevanskelig situasjon. Forstår dilemmaet ditt. Biomor er ute av bildet for alltid?

[AnonymBruker]

Snok1 skrev (Akkurat nå):

Kjempevanskelig situasjon. Forstår dilemmaet ditt. Biomor er ute av bildet for alltid?

Det regner jeg med. Hun fikk seg kjæreste i utlandet og flyttet uten å si noe om det til noen. Dette er seks år siden og hun har ikke spurt etter barna en eneste gang. 

Anonymkode: 296f2...d39

[AnonymBruker]

Du kan jo ikke leve i et dårlig forhold for barnas del. Spesielt når de ikke er dine. 

Du må jo tenke på din egen livskvalitet også! Du kan gå fra mannen, men si til barna at de er velkommen på besøk når som helst. Også på telefon. Så kan du jo invitere de på middag fra tid til annen.

Dette er kanskje akkurat det denne faren trenger. Om du flytter så MÅ han jo lære seg å være far. Nå slipper han unna alt, for du gjør jo alt for han. Det hjelper hverken deg, faren eller barna. De trenger en fungerende far.

Anonymkode: 950de...c8f

[AnonymBruker]

Skjønner deg godt, det må være kjempevanskelig. All honnør til deg som har stilt opp og åpnet hjertet ditt for barna.

Jeg tenker likevel at du ikke kan bli i forholdet. Det er til syvende og sist hans barn, og du skal ha et godt liv - det har du ikke nå. 

Går det an å tenke at dette kan løse seg gradvis, selv om du går? Kan han være interessert i å la deg holde kontakten, som en nær venn/støtte i barnas liv? Ikke nødvendigvis fast samværsavtale - ikke sikkert det er noe du vil langsiktig, det er en stor forpliktelse og din livssituasjon kan forandre seg. Men besøke hverandre, ta med barna på skogstur/kafé og slike ting?

Og kanskje det å bli singel gjør at han MÅ steppe opp gamet og bli en mer tilstedeværende pappa? Mange menn er late/selvsentrerte og bruker konene sine som hvileputer, selv om de egentlig har flere ressurser inni seg.

Anonymkode: 8d17a...b4a

[Ulrikke]

Det er en veldig vanskelig situasjon du er i, og jeg skjønner godt at du vurderer å bli for barna....

MEN: det er nå engang sånn at vi har ett liv, og det livet bør vi leve i størst mulig grad sånn som vi ønsker selv. Ønsker du ikke å bli hos din samboer, så bør du avslutte forholdet... Jeg tror ikke barna heller vil tenke at det var bra for deg å bli i ti år "ekstra" i et forhold du ønsker deg ut av, om du skulle velge å bli til de er voksne...

Du risikerer selvfølgelig at han "hevner" seg på deg og nekter deg å se ungene. Det er du som kjenner ham, og folk har det jo med å ikke akkurat vise sin beste side hvis de føler seg dårlig behandlet (noe han sikkert gjør hvis du går). Men allikevel må du faktisk ta sjansen her.... Du skal leve livet ditt slik du vil. Disse barna er faktisk hans ansvar, selv om det sikkert har vært behagelig for ham at du har gjort jobben hans....

De er såpass store at ihvertfall eldste vel har telefon, og kan ringe deg og holde kontakten på eget initiativ. Jeg ville heller ikke inngått en fast samværsavtale som sådan hvis han skulle gå med på eller ønske det, for ingen vet hvor du er om to-tre år, og skulle du få egen familie er det ikke sikkert det passer med annenhver helg feks... Men jeg ville jo på ingen måte ha kuttet ut ungene heller, så hvordan man skal løse det i praksis er jo et annet spørsmål....

Jeg er selv stemor til tre, de er voksne nå, men jeg har kjent dem i over 20 år. Hadde ikke vært lett å plutselig ikke se dem mer da de var små, selv om de har en oppegående mor i livet sitt! Så jeg forstår godt at du kvier deg, TS!

Men igjen: du har ett liv. Ikke bruk 10 år til av det livet til å ikke ha det bra. Se for deg barna som voksne, hva ville de ha rådet deg til, tror du? 

Sannsynligvis kommer far til å skjerpe seg når han ikke har noe valg. 

Lykke til, TS! Håper du finner ut av det!

[always]

Kanskje du gjør det lett for samboeren din med å ta mesteparten av ansvaret for barna?

Jeg vil tro at hvis han ikke har deg å lene seg på så blir han nødt til å ta mer ansvar selv. 

Forstår at du er bekymret for hvordan dette vil slå ut for barna hvis du drar. Du er vel eneste morsfiguren de kjenner. Klart det vil bli kaotisk og sårt i livene deres.

Kanskje det kan nytte å ta en sterk advarselsprat med samboeren din for å få han til å forstå at han må være der mer for både deg og barna.

[AnonymBruker]

Er i samme situasjon som deg ts, men har kun et bonusbarn som er tenåring.

Kvier meg for å gå😥

Anonymkode: 13e7c...73b

[Snok1]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Det regner jeg med. Hun fikk seg kjæreste i utlandet og flyttet uten å si noe om det til noen. Dette er seks år siden og hun har ikke spurt etter barna en eneste gang. 

Anonymkode: 296f2...d39

Jøss, det et faen meg sjukt.

Sjansen er stor for at barna virkelig trenger deg. Trenger du dem? Du er virkelig knyttet til dem.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg og samboer har vært samboere i fem år. Han har tre barn fra før, verdens beste unger som jeg har blitt så uendelig glad i. Nå er det slik at jeg ikke lenger ønsker å være sammen med samboeren min. Jeg føler meg hverken sett eller hørt, han er aldri hjemme og når han er hjemme prioriterer han kun seg selv. Han har barna 100% og de har ikke kontakt med sin mor. 
Problemet er at jeg har blitt så glad i barna og de har blitt veldig knyttet til meg. Jeg har tilbrakt mye mer tid sammen med de enn samboeren min, og jeg er direkte bekymret for hva som vil skje om jeg flytter. For det første er jeg redd for å miste kontakten med de og for det andre er jeg redd for at han ikke klarer å gi de alt de trenger. Han har jo ikke klart det de årene vi har vært sammen, da er det jeg som har stilt opp.

Hva ville dere gjort i situasjonen min? Vurderer å bli kun for barna. De er 7, 8 og 11 år gamle.

Anonymkode: 296f2...d39

Du kan ikke leve i ett dårlig forhold for barnas skyld. Da viser du de at sånt er greit!

Men du kan jo ha kontakt med det etter du flytter om du får lov. høres ikke ut som far er så mye til stede. Men far må komme mer på banen! Eller så må bv hjelpe han så de ikke står alene!

Anonymkode: b5b44...437

[AnonymBruker]

Et forslag - har du vurdert å bli særboere?

I hvert fall for ei stund. Så han kanskje får seg en realitetssjekk, og må ta ansvar for ungene sine.

 

Anonymkode: ff2d5...6ab

[AnonymBruker]

Trist. Stakkars unger. Men hadde ventet til yngste barn var minst 10 år da er eldste 14 år og kan ta seg mer av minste barnet, når "mor" flytter..kan du ikke evt avtale med samvær ? Hadde du adoptert dem så ville du hatt alle rettighetene som mor.

Anonymkode: dd0b0...311