Kan jeg be samboer legge ned firmaet sitt?

[AnonymBruker]

... og gi avkall på drømmen sin? 

Lang historie kort: Mannen min sa opp jobben og startet for seg selv, for seks år siden. Det er hans drøm og drive for seg selv, og han får det godt til. Fikk etter hvert to ansatte og firmaet går godt. Oppi det her fikk vi to små barn.

Problemet er at han jobber HELE tiden. De første årene var jeg vant til det, men jeg ser nå at han ikke er en deltakende part i familien i det hele tatt. Han jobber fra før ungene står opp og til etter de har lagt seg minimum fire dager i uka. Han jobber også de fleste helger, i større eller mindre grad. Telefonen ringer hele døgnet, jobbrelatert. 

Jeg har tatt begge fødselspermisjonene og påfølgende ulønnet perm for han ikke kan ta fri. Det er greit nok, men jeg har jo mistet pensjon etc som følge av det. Jeg har måttet redusere stillingen min, for tiden strakk bare ikke til som ''alenemor'' til to barn, en times reisevei til jobb og alt ansvar for hus og hjem.

Og det som er aller mest sårt: jeg har ikke noen som helst slags form for sosialliv. Absolutt ingenting. Jeg har mistet alle vennene mine, fordi jeg aldri har mulighet til å møte dem. Vi har ingen som kan være barnevakt, da eldste barnet har en diagnose som gjør at det kreves spesiell kunnskap for å håndtere medisiner etc. som ofte må gis (særlig om natta). Eldste har også ganske hyppige akuttinnleggelser i sykehus, da med luftambulanse og hele pakka - så det er ikke noen som ''tør''/føler seg trygg nok til å sitte barnevakt, noe jeg selvsagt forstår. 

Mannen bidrar med det han kan, altså. Det er ikke det. Han er ofte oppe om nettene med ungene, er han hjemme noen timer en lørdag er han rask med å sende meg på hviling f.eks. Han lager mat og vasker klær når han er hjemme, så han er flink å bidra - problemet er bare at det er så uhyre sjelden. 

Han sier han jobber så hardt for å bygge opp et firma vi kan ha goder av senere. Det høres jo fint ut, men jeg begynner å kjenne at det ikke er verdt det. Jeg er totalt utslettet som person på sidelinjen av dette her. Det er greit nok, men ungene kjenner jo ikke faren heller. De spør og gråter etter pappa hver eneste dag, og jeg kan ikke si annet enn at han er på jobb og jeg vet ikke når han kommer hjem. Jeg og ungene er liksom én enhet, så er mannen én enhet i denne familien virker det som. Om vi så kan selge firmaet for ti millioner om ti år, så synes jeg ikke det er verdt at han ikke kjenner ungene sine... Og at jeg faktisk utelukkende er mor disse årene, og ikke en person med egne behov i det hele tatt. Det er sårt. 

Er jeg urimelig som ber han finne seg en vanlig jobb? Med regulerte arbeidstider? Jeg orker ikke mer av dette her. Jeg er alenemor med to inntekter liksom, det er sånn det føles. Dette har vart i seks år. Det toppet seg kanskje litt i går, da jeg måtte avlyse julebordet jeg skulle på i helgen - og har gledd meg enormt til - fordi han må jobbe og reiser kl. 5 neste morgen. Jeg har ikke vært sosial på den måten siden før eldste ble syk (tre år siden). Det er ikke ofte mannen finner på noe heller, det skal jeg ikke beskylde han for - men det er likevel mye oftere enn meg. 

Er jeg fullstendig urimelig som ønsker en endring her? Jeg klarer ikke bestemme meg for om jeg faktisk har en utfordrende situasjon, eller om jeg faktisk bare takler et vanlig liv, dårlig.. Har generelt veldig lav selvtillit, så jeg hopper automatisk over på at jeg er håpløs og teit som ikke takler dette lenger.. 

Anonymkode: 0b6b9...dd5

[lillevill]

Kansje det ikke er hans drøm at du skal være ulykkelig og ensom, eller? Han kan vel prioritere deg litt og? Evt ansette en person til og gå litt ned i lønn for å avlaste deg før han kjører ekteskapet sitt rett i grøfta og får ungene 50% og må uansett slutte å jobbe hele dagen. 

[AnonymBruker]

Hvis han sier nei, hva da? Skal du gå fra ham og aldri få være med å være med og høste det dere har sådd? 
 

Hva med å snakke med ham? Få ham til å delegere litt mer til andre? 

Anonymkode: c1fd1...c41

[AnonymBruker]

lillevill skrev (18 minutter siden):

Kansje det ikke er hans drøm at du skal være ulykkelig og ensom, eller? Han kan vel prioritere deg litt og? Evt ansette en person til og gå litt ned i lønn for å avlaste deg før han kjører ekteskapet sitt rett i grøfta og får ungene 50% og må uansett slutte å jobbe hele dagen. 

Det er jo sant... Men dette firmaet er liksom ''babyen'' hans, jeg tror ikke han ser selv hvor mye han egentlig forsømmer meg og ungene.. 

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Hvis han sier nei, hva da? Skal du gå fra ham og aldri få være med å være med og høste det dere har sådd? 
 

Hva med å snakke med ham? Få ham til å delegere litt mer til andre? 

Anonymkode: c1fd1...c41

Nei jeg går ikke fra han, jeg vil heller være alenemor med to inntekter enn alenemor med én inntekt 😛 Jeg har prøvd å snakke med han, men jeg har kanskje ikke vært seriøs nok om hvordan jeg har det.. Han slutter hvis jeg sier det, det har han sagt hele tiden. Problemet er bare at jeg klarer ikke si det for jeg skal please han hele tiden.. Det handler dog om min egen oppvekst og egne problemer, han har aldri gjort noe for å gjøre at jeg skal føle det sånn 😅

Anonymkode: 0b6b9...dd5

[AnonymBruker]

Blir du økonomisk kompensert for at du tar alt på hjemmebanen, herunder ulønnet perm, slik at han kan jobbe? Du får jo ingenting fra han dersom dere går fra hverandre. Med en slik arbeidsfordeling burde dere hatt felleseie og vært gift. 

Anonymkode: 732f5...29e

[lillevill]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Det er jo sant... Men dette firmaet er liksom ''babyen'' hans, jeg tror ikke han ser selv hvor mye han egentlig forsømmer meg og ungene.. 

Nei jeg går ikke fra han, jeg vil heller være alenemor med to inntekter enn alenemor med én inntekt 😛 Jeg har prøvd å snakke med han, men jeg har kanskje ikke vært seriøs nok om hvordan jeg har det.. Han slutter hvis jeg sier det, det har han sagt hele tiden. Problemet er bare at jeg klarer ikke si det for jeg skal please han hele tiden.. Det handler dog om min egen oppvekst og egne problemer, han har aldri gjort noe for å gjøre at jeg skal føle det sånn 😅

Anonymkode: 0b6b9...dd5

Da vet du ihvertfall hva du må jobbe med. Kommunikasjon og selvkjærlighet og respekt for mannen sine ønsker. Han vil jo ikke forårsake deg stress og ulykkelighet.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Blir du økonomisk kompensert for at du tar alt på hjemmebanen, herunder ulønnet perm, slik at han kan jobbe? Du får jo ingenting fra han dersom dere går fra hverandre. Med en slik arbeidsfordeling burde dere hatt felleseie og vært gift. 

Anonymkode: 732f5...29e

Dette. TS tar en for laget, greit å ha orden på ting.

Anonymkode: 4f824...fd5

[Flintis]

Han må strukturere arbeidstiden litt.

[AnonymBruker]

Du må sette litt krav, og fortelle han hvor ille du har det. Kanskje dere skal kjøpe barnevakt så du får være sosial, kanskje kjøpe vaskehjelp osv. 

Anonymkode: cd9b6...c9a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

... og gi avkall på drømmen sin? 

Lang historie kort: Mannen min sa opp jobben og startet for seg selv, for seks år siden. Det er hans drøm og drive for seg selv, og han får det godt til. Fikk etter hvert to ansatte og firmaet går godt. Oppi det her fikk vi to små barn.

Problemet er at han jobber HELE tiden. De første årene var jeg vant til det, men jeg ser nå at han ikke er en deltakende part i familien i det hele tatt. Han jobber fra før ungene står opp og til etter de har lagt seg minimum fire dager i uka. Han jobber også de fleste helger, i større eller mindre grad. Telefonen ringer hele døgnet, jobbrelatert. 

Jeg har tatt begge fødselspermisjonene og påfølgende ulønnet perm for han ikke kan ta fri. Det er greit nok, men jeg har jo mistet pensjon etc som følge av det. Jeg har måttet redusere stillingen min, for tiden strakk bare ikke til som ''alenemor'' til to barn, en times reisevei til jobb og alt ansvar for hus og hjem.

Og det som er aller mest sårt: jeg har ikke noen som helst slags form for sosialliv. Absolutt ingenting. Jeg har mistet alle vennene mine, fordi jeg aldri har mulighet til å møte dem. Vi har ingen som kan være barnevakt, da eldste barnet har en diagnose som gjør at det kreves spesiell kunnskap for å håndtere medisiner etc. som ofte må gis (særlig om natta). Eldste har også ganske hyppige akuttinnleggelser i sykehus, da med luftambulanse og hele pakka - så det er ikke noen som ''tør''/føler seg trygg nok til å sitte barnevakt, noe jeg selvsagt forstår. 

Mannen bidrar med det han kan, altså. Det er ikke det. Han er ofte oppe om nettene med ungene, er han hjemme noen timer en lørdag er han rask med å sende meg på hviling f.eks. Han lager mat og vasker klær når han er hjemme, så han er flink å bidra - problemet er bare at det er så uhyre sjelden. 

Han sier han jobber så hardt for å bygge opp et firma vi kan ha goder av senere. Det høres jo fint ut, men jeg begynner å kjenne at det ikke er verdt det. Jeg er totalt utslettet som person på sidelinjen av dette her. Det er greit nok, men ungene kjenner jo ikke faren heller. De spør og gråter etter pappa hver eneste dag, og jeg kan ikke si annet enn at han er på jobb og jeg vet ikke når han kommer hjem. Jeg og ungene er liksom én enhet, så er mannen én enhet i denne familien virker det som. Om vi så kan selge firmaet for ti millioner om ti år, så synes jeg ikke det er verdt at han ikke kjenner ungene sine... Og at jeg faktisk utelukkende er mor disse årene, og ikke en person med egne behov i det hele tatt. Det er sårt. 

Er jeg urimelig som ber han finne seg en vanlig jobb? Med regulerte arbeidstider? Jeg orker ikke mer av dette her. Jeg er alenemor med to inntekter liksom, det er sånn det føles. Dette har vart i seks år. Det toppet seg kanskje litt i går, da jeg måtte avlyse julebordet jeg skulle på i helgen - og har gledd meg enormt til - fordi han må jobbe og reiser kl. 5 neste morgen. Jeg har ikke vært sosial på den måten siden før eldste ble syk (tre år siden). Det er ikke ofte mannen finner på noe heller, det skal jeg ikke beskylde han for - men det er likevel mye oftere enn meg. 

Er jeg fullstendig urimelig som ønsker en endring her? Jeg klarer ikke bestemme meg for om jeg faktisk har en utfordrende situasjon, eller om jeg faktisk bare takler et vanlig liv, dårlig.. Har generelt veldig lav selvtillit, så jeg hopper automatisk over på at jeg er håpløs og teit som ikke takler dette lenger.. 

Anonymkode: 0b6b9...dd5

Skulle ekteskapet ryke så har du ødelagt pensjonsmulighetene dine ved å gå ned i stilling. Og ikke minst ved å ha ubetalt permisjon. 

Det er så lett å tenke at han gjør jo noe nyttig, noe arbeid, så da rettferdiggjør det at du tar alt annet. Men det stemmer ikke. Dette firmaet er like mye ditt som hans, siden det er du som gjør det mulig for ham å drive sånn. Du må sørge for å få en lønn av hans firma for det du har gått ned i stilling I din vanlige jobb. Og for å kreve ditt liv. Faste dager. Du har rett på et sosialt liv. Barna har rett på en far. Samvær er mer enn å en gang i blant oppholde seg i samme hus. Hvorfor skal du gi opp ditt liv, din pensjon, dine venner for hans drøm? 

Anonymkode: e76b9...0c4

[AnonymBruker]

Det finnes en mellomting mellom å jobbe hele tiden og ingenting. Du kan absolutt kreve at han ikke jobber hver kveld.

Anonymkode: 8af29...175

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

... og gi avkall på drømmen sin? 

Lang historie kort: Mannen min sa opp jobben og startet for seg selv, for seks år siden. Det er hans drøm og drive for seg selv, og han får det godt til. Fikk etter hvert to ansatte og firmaet går godt. Oppi det her fikk vi to små barn.

Problemet er at han jobber HELE tiden. De første årene var jeg vant til det, men jeg ser nå at han ikke er en deltakende part i familien i det hele tatt. Han jobber fra før ungene står opp og til etter de har lagt seg minimum fire dager i uka. Han jobber også de fleste helger, i større eller mindre grad. Telefonen ringer hele døgnet, jobbrelatert. 

Jeg har tatt begge fødselspermisjonene og påfølgende ulønnet perm for han ikke kan ta fri. Det er greit nok, men jeg har jo mistet pensjon etc som følge av det. Jeg har måttet redusere stillingen min, for tiden strakk bare ikke til som ''alenemor'' til to barn, en times reisevei til jobb og alt ansvar for hus og hjem.

Og det som er aller mest sårt: jeg har ikke noen som helst slags form for sosialliv. Absolutt ingenting. Jeg har mistet alle vennene mine, fordi jeg aldri har mulighet til å møte dem. Vi har ingen som kan være barnevakt, da eldste barnet har en diagnose som gjør at det kreves spesiell kunnskap for å håndtere medisiner etc. som ofte må gis (særlig om natta). Eldste har også ganske hyppige akuttinnleggelser i sykehus, da med luftambulanse og hele pakka - så det er ikke noen som ''tør''/føler seg trygg nok til å sitte barnevakt, noe jeg selvsagt forstår. 

Mannen bidrar med det han kan, altså. Det er ikke det. Han er ofte oppe om nettene med ungene, er han hjemme noen timer en lørdag er han rask med å sende meg på hviling f.eks. Han lager mat og vasker klær når han er hjemme, så han er flink å bidra - problemet er bare at det er så uhyre sjelden. 

Han sier han jobber så hardt for å bygge opp et firma vi kan ha goder av senere. Det høres jo fint ut, men jeg begynner å kjenne at det ikke er verdt det. Jeg er totalt utslettet som person på sidelinjen av dette her. Det er greit nok, men ungene kjenner jo ikke faren heller. De spør og gråter etter pappa hver eneste dag, og jeg kan ikke si annet enn at han er på jobb og jeg vet ikke når han kommer hjem. Jeg og ungene er liksom én enhet, så er mannen én enhet i denne familien virker det som. Om vi så kan selge firmaet for ti millioner om ti år, så synes jeg ikke det er verdt at han ikke kjenner ungene sine... Og at jeg faktisk utelukkende er mor disse årene, og ikke en person med egne behov i det hele tatt. Det er sårt. 

Er jeg urimelig som ber han finne seg en vanlig jobb? Med regulerte arbeidstider? Jeg orker ikke mer av dette her. Jeg er alenemor med to inntekter liksom, det er sånn det føles. Dette har vart i seks år. Det toppet seg kanskje litt i går, da jeg måtte avlyse julebordet jeg skulle på i helgen - og har gledd meg enormt til - fordi han må jobbe og reiser kl. 5 neste morgen. Jeg har ikke vært sosial på den måten siden før eldste ble syk (tre år siden). Det er ikke ofte mannen finner på noe heller, det skal jeg ikke beskylde han for - men det er likevel mye oftere enn meg. 

Er jeg fullstendig urimelig som ønsker en endring her? Jeg klarer ikke bestemme meg for om jeg faktisk har en utfordrende situasjon, eller om jeg faktisk bare takler et vanlig liv, dårlig.. Har generelt veldig lav selvtillit, så jeg hopper automatisk over på at jeg er håpløs og teit som ikke takler dette lenger.. 

Anonymkode: 0b6b9...dd5

Tror nok ikke han legger ned bedriften fordi du vil det. Han har to ansatte skriver du....du bryr deg ikke om hva som skjer med dem??Når folk starter selskaper så krever det mye, krever du at han må gi seg så håper jeg han prioriterer å fortsette bedriften. Så lenge bedriften går bra, vil dere begge høste goder av dette i fremtiden.

Anonymkode: 4148c...136

[anon01]

Jeg synes du er litt urimelig om du ber mannen din slutte med det han gjør idag og finne seg en annen jobb.

Det tar lang tid å etablere en god bedrift, og dette lar seg sjeldent kombinere med ett fantastisk familieliv på si. Da må han være superman, og det er ingen som er superman eller woman, til tross for at man prøver. Døgnet har heller ikke nok timer til å rekke over alt.

 

MEN jeg synes absolutt du skal sette deg ned med han, og da en lang prat for å finne ut av hvordan dere skal gjøre det fremover, for sånn det er nå, funker ikke.

Mine tanker om hva som burde snakkes om:

- Er det verdt det for HAN, at barna ikke egentlig kjenner pappan sin? og at han mister mye av "barndommen" dems?

- Er det verdt det for ekteskapet? Har dere tid sammen som mann og kone? Tid til dates? Kjærlighet mellom dere to? Sex?

- Alenetid hver for seg, fritid til å drive med hobby, venner, sosialtid? 

- Hva kan endres? Kan han få flere inn i firmaet, er det mulig å få avlastning for deg? 

[Einus]

Er dere gift? Hvis ikke se å få gjort det! 
Skulle noe skje så sitter du der med skjegget i postkassa. Det er veldig viktig å være gift. 
Jeg synes alvorlig talt at han bør jenke seg for å få familien til å fungere best mulig. Mine aller beste venner var i lignende situasjon. Men nå er barna store, men jeg vet at hun var mye alene, og de holdt på å skjære seg. Jeg er hans forlover og jeg tok tak i situasjonen og fortalte han det. Du må skjerpe deg eller så går familien din til grunne. Han tok affære og de er fortsatt sammen. Nå nærmer de seg 40 år ekteskap. 
Ikke sy puter under armene på mannen din. Ta tak i det, dette gagner både deg, han og barna, in the long run!

[AnonymBruker]

Mannen min er også workaholic, jeg har ikke hatt noe problemer med det fordi jeg setter pris på egentid og vi har «enkle» barn i tillegg til at han er en fantastisk far når han ikke jobber. Men så kom det til et punkt hvor det eskalerte til at han begynte å synes det ble «vanskelig» å få tid til helsestasjon, foreldresamtaler, levering og henting…

Jeg satte meg ned med ham og spurte om hvordan han syntes dette gikk. Han huffet seg over mye jobb og lite intimitet i forholdet, så jeg valgte taktikken om å fortelle ham hvor mye jeg savnet kjæresten min, hvor mye vi satte pris på å ha ham hjemme og at han var den viktigste personen i livet vårt. At alt det han savnet var det kun han som kan gjøre noe med.

Så spurte jeg ham om hvor mange av hans eldre kolleger som fremdeles var sammen med kone nr 1 og da ble han først fornærmet, deretter stille (det er en slags løpende spøk i hans sektor at man starter på kull 2 når man er 45-55 fordi første kone blir drittlei av all jobbingen). 
 

Kort oppsummert, du har rett til å kreve at dere begge bidrar like mye på hjemmefronten, spesielt når dere har et barn med spesielle behov. Anbefaler en prat på familievernkontoret før du går til grunne. 

Anonymkode: 95fd9...3da

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

... og gi avkall på drømmen sin? 

Lang historie kort: Mannen min sa opp jobben og startet for seg selv, for seks år siden. Det er hans drøm og drive for seg selv, og han får det godt til. Fikk etter hvert to ansatte og firmaet går godt. Oppi det her fikk vi to små barn.

Problemet er at han jobber HELE tiden. De første årene var jeg vant til det, men jeg ser nå at han ikke er en deltakende part i familien i det hele tatt. Han jobber fra før ungene står opp og til etter de har lagt seg minimum fire dager i uka. Han jobber også de fleste helger, i større eller mindre grad. Telefonen ringer hele døgnet, jobbrelatert. 

Jeg har tatt begge fødselspermisjonene og påfølgende ulønnet perm for han ikke kan ta fri. Det er greit nok, men jeg har jo mistet pensjon etc som følge av det. Jeg har måttet redusere stillingen min, for tiden strakk bare ikke til som ''alenemor'' til to barn, en times reisevei til jobb og alt ansvar for hus og hjem.

Og det som er aller mest sårt: jeg har ikke noen som helst slags form for sosialliv. Absolutt ingenting. Jeg har mistet alle vennene mine, fordi jeg aldri har mulighet til å møte dem. Vi har ingen som kan være barnevakt, da eldste barnet har en diagnose som gjør at det kreves spesiell kunnskap for å håndtere medisiner etc. som ofte må gis (særlig om natta). Eldste har også ganske hyppige akuttinnleggelser i sykehus, da med luftambulanse og hele pakka - så det er ikke noen som ''tør''/føler seg trygg nok til å sitte barnevakt, noe jeg selvsagt forstår. 

Mannen bidrar med det han kan, altså. Det er ikke det. Han er ofte oppe om nettene med ungene, er han hjemme noen timer en lørdag er han rask med å sende meg på hviling f.eks. Han lager mat og vasker klær når han er hjemme, så han er flink å bidra - problemet er bare at det er så uhyre sjelden. 

Han sier han jobber så hardt for å bygge opp et firma vi kan ha goder av senere. Det høres jo fint ut, men jeg begynner å kjenne at det ikke er verdt det. Jeg er totalt utslettet som person på sidelinjen av dette her. Det er greit nok, men ungene kjenner jo ikke faren heller. De spør og gråter etter pappa hver eneste dag, og jeg kan ikke si annet enn at han er på jobb og jeg vet ikke når han kommer hjem. Jeg og ungene er liksom én enhet, så er mannen én enhet i denne familien virker det som. Om vi så kan selge firmaet for ti millioner om ti år, så synes jeg ikke det er verdt at han ikke kjenner ungene sine... Og at jeg faktisk utelukkende er mor disse årene, og ikke en person med egne behov i det hele tatt. Det er sårt. 

Er jeg urimelig som ber han finne seg en vanlig jobb? Med regulerte arbeidstider? Jeg orker ikke mer av dette her. Jeg er alenemor med to inntekter liksom, det er sånn det føles. Dette har vart i seks år. Det toppet seg kanskje litt i går, da jeg måtte avlyse julebordet jeg skulle på i helgen - og har gledd meg enormt til - fordi han må jobbe og reiser kl. 5 neste morgen. Jeg har ikke vært sosial på den måten siden før eldste ble syk (tre år siden). Det er ikke ofte mannen finner på noe heller, det skal jeg ikke beskylde han for - men det er likevel mye oftere enn meg. 

Er jeg fullstendig urimelig som ønsker en endring her? Jeg klarer ikke bestemme meg for om jeg faktisk har en utfordrende situasjon, eller om jeg faktisk bare takler et vanlig liv, dårlig.. Har generelt veldig lav selvtillit, så jeg hopper automatisk over på at jeg er håpløs og teit som ikke takler dette lenger.. 

Anonymkode: 0b6b9...dd5

Dette er normalt om man har eget firma. Min mann kan ikke fordra regulerte arbeidstider eller at andre skal styre hans arbeidshverdag. Men ja, det er 10-12 timers jobb hver dag. Men hva får vi som ikke mine venner får? Restaurantbesøk, reiser, to biler, en vakker villa, alltid et fullt kjøleskap, lite økonomiske bekymringer, osv. Jeg synes det er litt deilig med så mye egentid jeg. Vi er sammen som familie hver fredag kveld og søndag formiddag, selvfølgelig mer når det er ferie og familiegreier. 

Anonymkode: e6201...0f3

[lillevill]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Dette er normalt om man har eget firma. Min mann kan ikke fordra regulerte arbeidstider eller at andre skal styre hans arbeidshverdag. Men ja, det er 10-12 timers jobb hver dag. Men hva får vi som ikke mine venner får? Restaurantbesøk, reiser, to biler, en vakker villa, alltid et fullt kjøleskap, lite økonomiske bekymringer, osv. Jeg synes det er litt deilig med så mye egentid jeg. Vi er sammen som familie hver fredag kveld og søndag formiddag, selvfølgelig mer når det er ferie og familiegreier. 

Anonymkode: e6201...0f3

Det er deilig med egentid når man får tid til seg selv ja. Men det er litt annerledes for TS og mannen hennes som har et barn som er mye sykt. Hun virker jo veldig sliten.

[RedPimpernell]

Du kan kanskje bli litt flinkere til å sette grenser selv og ikke hoppe hver gang han trenger å dra på jobb. Jeg hadde feks ikke avlyst mitt julebord men latt han selv finne en løsning.  Du må begynne å sette litt hardt mot hardt.

[Fremmed fugl]

Det som er feil fra din samboer, er at han har en forestilling om at dere nå skal ofre dere for en fremtid. Dagen idag kan være den siste dere har sammen, og de år dere har "tapt" for dere aldri igjen.

Andre skriver at dem trives i en situasjon som du er i, som er nok så irrelevant. Bra for dem, men hjelper ikke deg og dere.

Syns at det er rimelig at du foreslår at han blir mer fokusert på dere og livet her og nå, og mindre på penger i fremtiden. Om det krever at han må avvikle selskapet eller om han kan gjøre andre tiltak....

[Brunello]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Det finnes en mellomting mellom å jobbe hele tiden og ingenting. Du kan absolutt kreve at han ikke jobber hver kveld.

Anonymkode: 8af29...175

Det er ingen mellomting når du bygger opp et firma. Det er all inn. Det er en annen tråd akkurat nå om hvorfor det er så få kvinnelige grundere. Her har du svaret. Menn er mer villige enn kvinner til å ofre familien. Og kvinner går i større grad med på det.

Endret 2. desember 2022 av Brunello