Sykt barn, MS og alder

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Hmm, sier du noe lignende til enslige som får seg barn? 😱

Anonymkode: e3e87...d19

Jeg forstår ikke hva du spør om. 

Anonymkode: 279e2...3f9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Kjære trådstarter. 

Ingen vet hva morgendagen bringer. Men det er alltid rom for mer kjærlighet. Det er din kropp og ditt liv, så du bestemmer hva du vil utsette den for. Mange enslige får barn, mange med sæddonor. Dvs. farløse. Dine barn får kjanskje en syk men kjærlig mor og de har en pappa. Hvis du og mannen tør ta sjansen, syns jeg dere skal få flere barn.

 

Anonymkode: e3e87...d19

Jeg er litt enig i denne. TS er klar over risiko, men hun jobber faktisk 100 % med ett barn som har CP. Det sier noe om at det er et overskudd her. Mannen hennes er klar for ett barn til, og han kan vel i utgangspunktet greie 2 barn alene. Her har TS et flott overskudd, ønske og lyst på barn. Det blir et fint tilskudd til familien. Så kan det jo forverre situasjonen og sykdommen, og det er en risiko som TS vet om, og som hun har snakket med leger osv om... 

Jobbet med ei som hadde MS, og 2 barn. Hun tok denne operasjonen med stamceller og ble faktisk kvitt den. Tror gjerne at hun fikk barna før hun fikk MS da...

Anonymkode: 47c3e...e40

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Takk for svaret ditt. Har snakket med nevrologer, ms forbund, likeperson, 3 venner som har ms mødre. Det er ikke lett, helt riktig.

Ærlighet på folkelig og respektfullt vis mottas med takk, spesielt på et slikt sårbart tema for oss begge på hver vår side av ms.

Anonymkode: 1d25e...b59

Det kommer jo helt ann på sykdomsgraden og hvor rammet du er. Jeg ville aldri vært foruten det perspektivet jeg har på livet som jeg ikke hadde fått dersom jeg ikke hadde hatt en syk mor, selv om jeg hver dag ønsker henne frisk. Det har gitt meg et veldig positivt syn på det meste, for man blir så takknemlig for de små tingene som hverdagen faktisk handler om.

Hadde jeg vært i deres sko ville nok jeg fått flere barn, gitt at det er godt nettverk å hente hjelp fra. Så lenge det er kjærlighet og omsorg, så er det nok. Men vaskehjelp og barnevakt som kan gå lengre turer med barna er gull verdt - for alle. Også handler det mye om å ha fokus på det man får til, og ikke det man ikke får til..

Anonymkode: 889a1...ab7

[AnonymBruker]

I utgangspunktet så skal det være greit å få barn så lenge man har økonomi til det, tid, kjærlighet og helse.

Men du har flere utfordringer her:

Helse: Du har MS, og det er uvisst om denne kommer til å forverres av graviditeten og den påkjenningen det er. Det er også uvisst om MS'en kommer til å holde seg stabil de neste 18 årene. I tillegg er det jo en arvelig faktor her - barnet kan bli født med en predisposisjon for autoimmune sykdommer, og det er jo kjempetrist hvis det skjer. I tillegg har dere et barn med spesielle behov. Kommer dette barnet til å stjele for mye tid og omsorg fra foreldrene, slik at det friske barnet blir nedprioritert?

Alder: Du er 41 år, og i tillegg til at du kommer til å være preget av alderen under oppveksten til barnet, så øker også risikoen for å få et sykt barn.

Har dere vurdert å blir forsterforeldre? Eller adopsjon? Da fjerner dere både risikoen for at graviditeten forverrer MS'en, og i tillegg fjerner den arvelige faktoren. I tillegg til at dere hjelper et barn som trenger det ❤️ 

Anonymkode: 114fb...2b9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

I utgangspunktet så skal det være greit å få barn så lenge man har økonomi til det, tid, kjærlighet og helse.

Men du har flere utfordringer her:

Helse: Du har MS, og det er uvisst om denne kommer til å forverres av graviditeten og den påkjenningen det er. Det er også uvisst om MS'en kommer til å holde seg stabil de neste 18 årene. I tillegg er det jo en arvelig faktor her - barnet kan bli født med en predisposisjon for autoimmune sykdommer, og det er jo kjempetrist hvis det skjer. I tillegg har dere et barn med spesielle behov. Kommer dette barnet til å stjele for mye tid og omsorg fra foreldrene, slik at det friske barnet blir nedprioritert?

Alder: Du er 41 år, og i tillegg til at du kommer til å være preget av alderen under oppveksten til barnet, så øker også risikoen for å få et sykt barn.

Har dere vurdert å blir forsterforeldre? Eller adopsjon? Da fjerner dere både risikoen for at graviditeten forverrer MS'en, og i tillegg fjerner den arvelige faktoren. I tillegg til at dere hjelper et barn som trenger det ❤️ 

Anonymkode: 114fb...2b9

Det er ikke sikkert de kvalifiserer for adopsjon mtp den syke sønnen og mors diagnose. Bare for å se litt realistisk på de. Tror de fleste adopsjonsbyråer også setter grensen på 40 år i alder. 

Anonymkode: 56cd6...208

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Vi har godt ekteskap, men ingen garantier på likt nivå som alle andre. Vanskelig å svare på per nå, tenker at det finnes plutselig sykdom som kan forverre liv og familiesituasjoner også. Skulle vi ende opp fra hverandre er han allikevel far og vil måtte Stille opp.

Takk for svar 🙂

Anonymkode: 1d25e...b59

Men hvorfor spør du da? Nei - ingen har garantier. Om dere ikke syns dere har noen problemstillinger relevant for å få flere barn - så få flere barn da.

Anonymkode: 049ab...ba8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

I utgangspunktet så skal det være greit å få barn så lenge man har økonomi til det, tid, kjærlighet og helse.

Men du har flere utfordringer her:

Helse: Du har MS, og det er uvisst om denne kommer til å forverres av graviditeten og den påkjenningen det er. Det er også uvisst om MS'en kommer til å holde seg stabil de neste 18 årene. I tillegg er det jo en arvelig faktor her - barnet kan bli født med en predisposisjon for autoimmune sykdommer, og det er jo kjempetrist hvis det skjer. I tillegg har dere et barn med spesielle behov. Kommer dette barnet til å stjele for mye tid og omsorg fra foreldrene, slik at det friske barnet blir nedprioritert?

Alder: Du er 41 år, og i tillegg til at du kommer til å være preget av alderen under oppveksten til barnet, så øker også risikoen for å få et sykt barn.

Har dere vurdert å blir forsterforeldre? Eller adopsjon? Da fjerner dere både risikoen for at graviditeten forverrer MS'en, og i tillegg fjerner den arvelige faktoren. I tillegg til at dere hjelper et barn som trenger det ❤️ 

Anonymkode: 114fb...2b9

Graviditet forverrer ikke MS. Og arvelighet er svært liten, det er større risiko å kjøre bil for å si det sånn. Men det er større sjangs for at neste generasjon blir rammet, spesielt om hun får jenter (siden eggene til barnet produseres av den syke moren), men tilogmed dette er ikke forskerne helt enig om.

Anonymkode: 889a1...ab7

[AnonymBruker]

Jeg vil si nei enkelt og greit fordi jeg syntes dere er for gammel

Anonymkode: 9e5c0...655

[AnonymBruker]

Fikk ett barn før og etter MS diagnose. Var helt symptomfri under svangerskapet, og har en snill MS nå, 6 år etter fødsel av yngste barnet. 

Synes slik du beskriver så , ønsker dere barn, så forsøk. 

Også er det viktig å tenke på,at kjenner du en med MS, ja da kjenner du en med MS.. Alle har det forskjellig. 

Og alle dere som har vokst opp med , kjente en før osv. Husk at før i tiden så var ikke der noe medisiner til å bremse sykdommen, det er det nå. Jeg tok ingen under graviditeten men begynte på de 8 uker etter fødselen.  😊

Anonymkode: 7e9a6...7ee

[AnonymBruker]

Nei, bare nei

 

Jeg er barn av mor med MS og som jeg ser tidligere nevnt i tråden her så var ikke akkurat den oppveksten den beste. Jeg som tenåring opplevde å bli til tider satt som "omsorgsperson" for min mor og og det forsøkes å dytte den rollen på meg i dag siden jeg (heldigvis) er enebarn. Jeg vil ikke beskrive for mye ut i fra gjenkjennelighetshensyn men jeg har hatt ufattelig mange kamper med alt fra leger til kommune til diverse støtteinstanser som ikke klarer å få det inn i papirer/systemer/hva de nå enn bruker at jeg er overhodet ikke interessert i å være primær omsorgsperson for min mor. Jeg er en vanlig pårørende ja men jeg er ingen pleiemedarbeider og kommer aldri til å stille opp som dette da jeg har mitt eget liv å leve.

Nå ble jeg født før min mors MS ble oppdaget men stort sett hele ungdomstiden min/tenårene ble litt brutalt sagt på kanten til ødelagt pga sykdomssituasjonen hjemme. Og det verste av alt, min mor tror fortsatt per i dag at ting har fungert såååå bra og at hun har gitt meg en såååå fin oppvekst. Nei.. Hun klarte ikke det. Og tro meg, jeg er ikke det eneste barnet av foreldre med samme sykdom som har hatt tilsvarende oppvekst men vi får sjelden "lov" av samfunnet å uttale oss fordi generell konsensus i samfunnet virker til å være "alle kan og bør få barn så lenge de har omsorg og kjærlighet" og lignende tullprat.

Det samme gjelder vel barn av foreldre med sykdommer/utfordringer generelt og ikke bare MS nå jeg tenker etter. Prøver vi å si "vet du hva, dette er faktisk ingen god ide" så opplever mange av oss å bli sablet ned med alle mulige rare motargumenter men oftest i retning av "dette vet ikke du, alle personers sykdom er forskjellig" eller lignende måter å uttrykke seg på. Joda, alle er forskjellige men hvorfor tar man risikoen for å utsette uskyldige barn for dette i utgangspunktet bare fordi man ikke klarer å styre ønsket om reproduksjon ?

MS er skummel, du vet aldri hva som kan møte deg dagen etter og at du i det hele tatt vurderer å bringe enda et barn til verden når du har en etablert diagnose skremmer vettet av meg. Hva i all verden er grunnlaget for det ønsket hvis man ser bort i fra at du bokstavelig talt skriver i HI at du ønsker en form for støttekontakt for ditt eksisterende barn ? Er det kun egoisme i retningen av at du ønsker et "friskt" barn i tillegg ?

 

Anonymkode: 4d680...ea7