Barn/tenåring som ikke liker seg selv

[AnonymBruker]

Hei

Jeg er i prosessen med å prøve å forstå meg selv bedre, jeg er i midten av tyveårene. Har opp gjennom siden jeg var 11 år gått gjennom flere perioder med depresjon og har generelt et høyt nivå av angst. Likevel fungerer jeg ganske greit. Har nettopp vært gjennom en utredning hvor det ble konkludert med at det ikke er noe galt med meg...

Likevel stusser jeg på hvorfor jeg har hatt det så vanskelig oppgjennom. Jeg begynte tidlig å skade meg selv, når jeg var 11 år med selvskading i form av kutting og sulting, samt at jeg begynte å røyke når jeg var 12. Jeg hadde lenge et trøblete forhold til mat, men er nå normalvektig selv om det i stor grad preger hverdagen min. 

 

Hvorfor føler jeg at det er så mye som er så vanskelig i livet når det angivelig ikke er noe galt med meg?

Anonymkode: b1037...e0e

[Gjest takinova]

Livet er jo vanskelig. Og vi takler det på forskjellige måter. Vi er forskjellige. Du har taklet det på din måte, og nå leter du kanskje etter et svar som ikke finnes.

[AllahBallah]

Det som er «galt» med deg, kommer egentlig ganske greit frem i innlegget ditt. Jeg skriver galt i hermetegn fordi det er selvfølgelig ikke noe galt med det eller deg, det er bare et personlighetstrekk som er ganske tungt å leve med. 

Du grubler for mye, over deg selv og hvorfor ting er som dem er. Du er for bevisst selvbevisst. Tungt å ha det sånn. Noen har det sånn helt fra barneskolealder.

[Gjest sokrat]

Det er alltid individuelle grunner til at vi har dårlig selvfølelse. Du kan lese og forstå mer om dette gjennom boken "selvfølelsen" av Guro Øiestad eller "the six pillars of self esteem" av Nathaniel Branden (sistnevnte kan du få på audible og høre den på lydbok).

Noen elsker bare seg selv når alt er perfekt. Når de er normalvektig, pene/kjekke, smarte, suksessfulle. Andre elsker seg selv på grunn av det faktum at de eksisterer og det er evig mye verdt. Livet i seg selv er årsaken til at de ser på seg selv som verdige.

Å mene at en har verdi, å ha tro på at ens tanker og følelser er riktige og rasjonelle, å ha tro på at en er elskverdig og generelt ha egenskapene som skal til for å leve, er veldig viktig i dagens samfunn. Der alt er under forandring og få bryr seg om sine medmennesker.

Endret 1. desember 2022 av sokrat

[anon01]

Tror vi er svært mange som har det slik som deg TS.
Det er ikke noe "galt" med oss i den forstand, men som de andre her sier, vi takler ting forskjellig. Og forklaringen blir veldig sammensatt av hvilken kultur, arv og samfunn du har vokst opp i, og hva som har formet deg igjennom livet.
 

Jeg er lik, har siden jeg kan huske slitt med depresjon og angst. Jeg er opptatt av å jobbe, og tror det at jeg jobber 100% holder meg "i livet", og tar en dag av gangen psykisk.  

Eneste er at jeg kommer fra en dysfunksjonell familie, men har aldri opplevd noe som blir stemplet som "traumatisk". Kanskje for meg, men ikke noe som man kan sette noe annen diagnose på enn angst/depresjon. Jeg er heller ikke opptatt at det kommer noen diagnose på alt, men mer hvordan man skal bearbeide og takle sine egne følelser og tanker. 

[AnonymBruker]

anon01 skrev (4 minutter siden):

Tror vi er svært mange som har det slik som deg TS.
Det er ikke noe "galt" med oss i den forstand, men som de andre her sier, vi takler ting forskjellig. Og forklaringen blir veldig sammensatt av hvilken kultur, arv og samfunn du har vokst opp i, og hva som har formet deg igjennom livet.
 

Jeg er lik, har siden jeg kan huske slitt med depresjon og angst. Jeg er opptatt av å jobbe, og tror det at jeg jobber 100% holder meg "i livet", og tar en dag av gangen psykisk.  

Eneste er at jeg kommer fra en dysfunksjonell familie, men har aldri opplevd noe som blir stemplet som "traumatisk". Kanskje for meg, men ikke noe som man kan sette noe annen diagnose på enn angst/depresjon. Jeg er heller ikke opptatt at det kommer noen diagnose på alt, men mer hvordan man skal bearbeide og takle sine egne følelser og tanker. 

Ja, enig! Er bare det at jeg ikke vet hvordan jeg skal takle det..

Har frivillig jobbet deltid i mange år da jeg rett og slett ikke har maktet å jobbe 100%, ikke fullført noen utdanning heller.. Dog fikk jeg 100% jobb tidligere i år og bestemte meg for å prøve. Endte med panikkanfall hver dag og nå jobber jeg redusert igjen og da går det plutselig mye bedre... VIL så gjerne klare 100%, og er jo egentlig derfor jeg leter etter svar også, for å leve mer "normalt". 

Vi får bare ta en dag av gangen, og gjøre det beste utav det vi er tildelt

Anonymkode: b1037...e0e