Hva gjør jeg galt..?

[AnonymBruker]

Jeg har to flotte barn, jeg elsker de over alt på jord og jeg ville gjort alt for dem!!

saken er at mitt første barn har alltid vært en dans på roser frem til han fylte to år og kom i «selvstendighetsalder»… det er en del diskutering og krangling, men jeg gjør det jeg kan og leser meg opp så det begynner å bli litt bedre..

med nr to, derimot… hun er 10 mnd, og jeg føler selv at jeg har hatt litt utfordringer med henne… den første tiden var det jo gulsott, etterfulgt av masse sykdom av og på.. mye vondt i magen, mye skriking og mange våkenetter… dette ble jo bedre etter at hun begynte med fast føde.. hun er litt sånn at hun gråter og HYLER hver gang hun mister synet av meg. Hun har riktig nok alltid vært sånn… hun skal kun være på meg hele tiden, jeg får aldri gjort noe hjemme, jeg må vente til mannen kommer hjem for å få gjort noen ting..

jeg prøver å snakke, synge, tralle, vise at jeg fortsatt er her. Men hun bare skriker og krabber etter meg og gir seg ikke før jeg tar henne opp… hun har et helt annet vesen enn hva broren har.. han brydde seg ikke om han ble satt på gulvet, han har aldri hatt denne «separasjonsangsten»… jeg gir mat, melk, vann, kos, trøst, prøver å få henne til å sove…men nei.. 

hun skal kun sitte på fanget for det aller meste.. prøver å introdusere leker, og det er stas frem til jeg går. Klart, hun leker litt selv også. Og hun utforsker og krabber og er i farta… men hun er også veldig mye mer på fanget enn hva storebror var. Og hun blir fly forbanna hvis hun ikke får lov.. og jeg klarer ikke skjønne hva jeg gjør galt. Jeg prøver å gjøre det jeg nan for å tilfredsstille henne, broren, meg selv og mannen… og jeg har tenkt maaange ganger at HVA skal til for at hun bare kan være litt fornøyd i mer enn maks 30 min for seg selv… jeg må trøste henne i en time etter dette..

og jeg føler da virkelig at det er så sårt når besteforeldre og tanter og onkeler og hele gjengen kommer til meg å sier at jeg har de blideste unga i verden, og at frøkna mi er da KUN blid..hele tiden..!

NEI, NEI HUN ER IKKE DET.. HVA GJØR JEG GALT.. HVA SER JEG IKKE… FØLER UNIVERSET JOBBER MOT MEG HER.. huset ser ut som ei Rønne. Eldstemann er en fantastisk liten kar med mye følelser, og minstefru er en fantastisk liten snupp med stort behov av nærhet og litt ekstra.. og så er det meg. Som bare føles som rives fra hverandre…

Anonymkode: 4d0aa...872

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg har to flotte barn, jeg elsker de over alt på jord og jeg ville gjort alt for dem!!

saken er at mitt første barn har alltid vært en dans på roser frem til han fylte to år og kom i «selvstendighetsalder»… det er en del diskutering og krangling, men jeg gjør det jeg kan og leser meg opp så det begynner å bli litt bedre..

med nr to, derimot… hun er 10 mnd, og jeg føler selv at jeg har hatt litt utfordringer med henne… den første tiden var det jo gulsott, etterfulgt av masse sykdom av og på.. mye vondt i magen, mye skriking og mange våkenetter… dette ble jo bedre etter at hun begynte med fast føde.. hun er litt sånn at hun gråter og HYLER hver gang hun mister synet av meg. Hun har riktig nok alltid vært sånn… hun skal kun være på meg hele tiden, jeg får aldri gjort noe hjemme, jeg må vente til mannen kommer hjem for å få gjort noen ting..

jeg prøver å snakke, synge, tralle, vise at jeg fortsatt er her. Men hun bare skriker og krabber etter meg og gir seg ikke før jeg tar henne opp… hun har et helt annet vesen enn hva broren har.. han brydde seg ikke om han ble satt på gulvet, han har aldri hatt denne «separasjonsangsten»… jeg gir mat, melk, vann, kos, trøst, prøver å få henne til å sove…men nei.. 

hun skal kun sitte på fanget for det aller meste.. prøver å introdusere leker, og det er stas frem til jeg går. Klart, hun leker litt selv også. Og hun utforsker og krabber og er i farta… men hun er også veldig mye mer på fanget enn hva storebror var. Og hun blir fly forbanna hvis hun ikke får lov.. og jeg klarer ikke skjønne hva jeg gjør galt. Jeg prøver å gjøre det jeg nan for å tilfredsstille henne, broren, meg selv og mannen… og jeg har tenkt maaange ganger at HVA skal til for at hun bare kan være litt fornøyd i mer enn maks 30 min for seg selv… jeg må trøste henne i en time etter dette..

og jeg føler da virkelig at det er så sårt når besteforeldre og tanter og onkeler og hele gjengen kommer til meg å sier at jeg har de blideste unga i verden, og at frøkna mi er da KUN blid..hele tiden..!

NEI, NEI HUN ER IKKE DET.. HVA GJØR JEG GALT.. HVA SER JEG IKKE… FØLER UNIVERSET JOBBER MOT MEG HER.. huset ser ut som ei Rønne. Eldstemann er en fantastisk liten kar med mye følelser, og minstefru er en fantastisk liten snupp med stort behov av nærhet og litt ekstra.. og så er det meg. Som bare føles som rives fra hverandre…

Anonymkode: 4d0aa...872

Og du har prøvd å ha henne i bæresele eller bæresjal, eller? 😊

Anonymkode: 472f3...30b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Og du har prøvd å ha henne i bæresele eller bæresjal, eller? 😊

Anonymkode: 472f3...30b

Ja. Og hun bare presser seg fra meg… hun blir ikke sur, men presser seg fra så jeg får vondt. Og pga bekkenet mitt kan jeg ikke gå for mye med bæreselen heller, har enda veldig mye svai i ryggen og noe plager med isjas

Anonymkode: 4d0aa...872

[AnonymBruker]

Du gjør ikke noe galt, du har bare fått to forskjellige unger. En var selvstendig, den neste trenger mye nærhet og støtte. 

Anonymkode: 53d5f...f6e

[AnonymBruker]

Min var helt lik. Bare å gi opp, rett og slett😂 Han er noe moderert, men fortsatt klengete på mamma. Nå snart 17 mnd. Noen bare er sånn. Men jeg vet det er tøft!

Anonymkode: 9c75d...8e5

[AnonymBruker]

Tenker dere har vært usedvanlig heldig med førstemann. Å forvente at en baby på 10 måneder skal underholde seg selv i 30 minutter er utopi.

Anonymkode: 91ebc...c7a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Tenker dere har vært usedvanlig heldig med førstemann. Å forvente at en baby på 10 måneder skal underholde seg selv i 30 minutter er utopi.

Anonymkode: 91ebc...c7a

Takk, så trøstende

Anonymkode: 4d0aa...872

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Takk, så trøstende

Anonymkode: 4d0aa...872

Var jo ikke noe galt med det svaret? Jeg er enig, dere var veldig heldige med førstemann. Ingen av mine lekte selvstendig i 30 min i den alderen. 

Anonymkode: 1e505...4a1

[AnonymBruker]

Det høres veldig slitsomt ut. Og jeg er enig med dem som sier at det også høres normalt ut, og det er ikke du som gjør noe galt. 

Jeg har to barn, og syns det har gått i faser, men den yngste har helt klart hatt mer separasjonsangst enn den eldste hele veien. De er så lett å si, men de kommer ikke alltid til å ville være mest på fanget. Det er også lett å si "det blir lettere",  og så kan jo ingen nøyaktig si når og hvordan. Men nå i julestria sitter i hvert fall min "mammadalt" på kjøkkenbenken og prater og hjelper til med småting i stedet for å helst ville være i armene mine som i fjor da hun var ett år. 

Anonymkode: b0878...ae1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Tenker dere har vært usedvanlig heldig med førstemann. Å forvente at en baby på 10 måneder skal underholde seg selv i 30 minutter er utopi.

Anonymkode: 91ebc...c7a

Ja, dette er nok det frustrerende men riktige svaret. Dessverre, noen ganger er det bare jævlig krevende å ha barn.

Anonymkode: 43321...bd4

[AnonymBruker]

Vi har en ganske lik på 9 mnd. Tror bare mange barn er sånn, med stort kontaktbehov. Så lenge hun får det dekket er hun en blid og fin unge  Så vi prøver å imøtekomme henne så godt vi kan og lar husarbeid osv flyte litt. 

Spør gjerne familie om hjelp

Tror ikke du gjør noe galt de har bare forskjellig personlighet de 2 barna. Og mye sykdom osv i starten kan sikkert også ha påvirket men det er jo ikke din feil på noen måte. 

Anonymkode: 22ad6...2ac

[Regnbuefisk]

Tviler virkelig på at du gjør noe galt! Men det høres ut som du gjør mye riktig når du gir henne masse nærhet, samtidig som dere trener på litt selvstendighet også

Og siden du har et barn fra før, så VET du jo at det kommer til å gå over. Jenta di kommer ikke til å krabbe etter deg og hyle når hun blir like gammel som storebror er nå. Pust med magen og vit at det går fremmover hver dag.

 

 

[AnonymBruker]

Har fire barn, alle har vært sånne klistermerker. Ikke sure og sinte, men de hang på meg hele tiden i permisjonen. Det var nyyydelig å gå tilbake til jobb. 
 

Jeg tilpasset meg… la meg på gulvet og hvilte, mens ungene kravlet/ lekte rundt meg. Eller trillet tur ute, da fikk jeg trim, luft og ro i hodet.

Det er en periode, men det er slitsomt! Husk at eldste alltid hadde din fulle oppmerksomhet, yngste må dele det fokuset. Du har en travlere hverdag med to barn enn du hadde med ett. Barna er forskjellige, men det er også familiedynamikken  

Anonymkode: 0a675...1a8