Hvor raskt inn i nytt forhold kunne DU ha begynt å prøve?

[Veggdyret]

I din alder ville jeg ventet til etter 1 år som samboere. Kanskje droppet hormonprevensjon etter 6 måneder så kroppen din er klar.

 

[AnonymBruker]

Jeg og mannen giftet oss 6 mnd etter vi møtte hverandre. Da var jeg 29 år. Vi var begge klar over hva vi ønsket i en partner og fant det i hverandre. Ble gravid 5 mnd etter vi giftet oss. 

Vi ble kjent med intensjon om å finne en å dele livet med og begge var seriøse fra start. Dønn ærlig om hvem vi var som person, om dårlige og gode sider.
Snart 3 år siden vi giftet oss, og vi er fremdeles de samme. 

Nå er barnet snart to år og prøver på barn nr 2. 

Noen ganger føles bare alt riktig, og da har ikke tiden man har kjent hverandre så mye å si. 

Anonymkode: de42a...e35

[Rucula]

2 år er virkelig et minimum

[AnonymBruker]

Når man er et stykke opp i 30-årene er ikke det å drøye 4-5 år et alternativ. Da er det liksom nå eller aldri, og så får man bare kjøre på på om barnedrømmen er sterk. Det verste som kan skje er jo stort sett at det blir slutt, og at barnet blir skilmissebarn. Ikke ideelt, men når alternativet er at det ikke eksisterer noe barn overhodet, så er det likevel et enkelt regnestykke.

Ville latt det gå et års tid kanskje, bare så jeg følte meg sikker på at fyren ikke var komplett sprø. Man vil jo helst ikke måtte dele barn med noen som er helt på trynet. Men ut etter det, go for it. Livet handler i stor grad om å ta en sjanse og la det stå til

Anonymkode: 0621f...efc

[shakini]

Jeg tror at du bare må stole på din egen magefølelse og gjøre det som er rett for deg. Du er jo voksen og har sikkert et par relasjoner bak deg. Prøv å ikke vær altfor naiv (selv om det er vanskelig når man er forelska) og finn ut så mye du kan om den nye kjæresten din. 

Det er uansett vanskelig å være sikker på at familielivet blir en suksess tror jeg. Jeg kjenner et par som ble gravide første gangen de hadde sex og som fremdeles er lykkelige ti år seinere. Jeg har også ei venninde  som ble gravid med en mann hun hadde vært sammen med i åresvis og hvor han viste seg å være en total skuffelse og hele familiegreia bare virker å ha blitt noe som egentlig mest blei kjipt og slitsomt. 
 

Det som også kanskje kan være nyttig når man skal ta en sånn avgjørelse er å vite litt hvor landet ligger mtp egen fertilitet. Du kan sjekke det ved å ta noen blodprøver og en ultralyd hos gyneokologen. Koster et par lapper om du gjør det privat, men det gir verdifull informasjon. 
 

Lykke til!!

[AnonymBruker]

Er nettopp i en slags affære eller hva det skal kalles (ikke kjærester men møtes jevnlig), begge 35 med jobb osv. Det fantes allerede flere tilfeller der vi faktisk prøvde. Vi snakket om det og egentlig hadde det ikke vært så ille hvis «ting» skjer. Om det blir noe forhold eller ikke, vi lever i en såpass god tid der vi kvinner også klarer det fint alene. Så for min del har det ingenting å si, forhold kan ta slutt etter et halvt år, to eller ti… ingen som vet. Og med 30+ har man jo ikke alt for lenge til å vente med det.

Anonymkode: 0ae88...bc0

[AnonymBruker]

eidukjenner skrev (På 29.11.2022 den 19.54):

Takk for svar! Er faktisk fyren selv som har ytret at han har hatt dette som ønske i lang tid. Men helt enig i at man ikke skal "pushe på". Bare skremmende og fint å møte noen som er på helt samme sted som en selv når det gjelder disse (fremtids)ønskene. 

Hadde samme tanke som deg, og mannen virket fantastisk. Og nå blir jeg veldig personlig her, men det kunne like gjerne vært meg som skrev innlegget ditt, så jeg deler nå for å advare.

Vi kuttet altså prevensjon etter 5 måneder, ble gravide kun på 2. syklus (6 måneder etter vi møttes) og omtrent 12 timer etter positiv test forandret hele mannen seg. Han hadde nemlig ikke sett for seg at jeg skulle bli gravid så raskt, han trodde han ikke kunne få barn, for han hadde prøvd med en eks for lenge siden. Og fikk panikk nå da jeg ble gravid. De neste månedene var et helvete, jeg, voksne kvinnen i 30-åra fløy ned dørene på Amathea og visste ikke opp ned på noe.

Jeg valgte å beholde, og satse på at hans panikk gikk over, alternativet mitt der og da så jeg som å ta abort + droppe mannen, og så dra til Danmark. Det ble altså det "verste av to onder", at at en graviditet i det hele tatt var et onde var så sykt vondt. 

Han ville plutselig ikke jobbe, ville ikke bidra økonomisk, oppførte seg som en tenåring. Barnet ble født, jeg var lykkelig, han var sur og deprimert. Fikk dratt han til legen, ingenting hjalp. Diagnoser og utredning. Jeg fikk så lite tid med babyen min, for jeg måtte passe på mannen både dag og natt. På natt hadde han angst og jeg måtte trøste, enda jeg egentlig allerede hadde kraftig underskudd på søvn pga baby.

Da barnet var et år måtte jeg kaste han ut, men jeg sliter fortsatt med han og relasjonen der med barn og hele pakka. Jeg er hans nærmeste, og han bruker meg opp, og jeg føler hele livet er herpet pga han. Jeg elsker barnet, og er selvsagt utrolig takknemlig for akkurat den avgjørelsen, men jeg skulle ønske at den aller første gangen han viste seg som noe annet enn tidligere så gikk jeg uten å se meg tilbake. At jeg rett og slett flyttet til andre siden av kanten og brøt all kontakt. Min verste feil var ikke å få barnet, men at jeg ikke klarte å tro på han var den han var, for det stemte jo ikke med den jeg falt for.. 

Så vær forsiktig, og om du inngår i dette nå, ha klart for deg at du bryter drømmen OM han skulle vise negative sider etterhvert. Men jeg ville også valgt barn tidlig mtp alder, er bare litt uenig med deg i at du er noe særlig over vanlig i alder  Om du er i begynnelsen av 30-åra ville jeg gitt det 1-2 år, men samtidig, det er litt vinn eller forsvinn, og skal man være sikker på alt i livet så kommer man uansett ingen vei. Man leser tråder her inne om partnere som forandrer seg når de får barn sammen etter ti år i samboerskap også. Aldri noen garanti. Bare ikke legg lykken din på mannen, velg ut fra barneønsket. 

Anonymkode: 096c1...d24