Var 90-tallet det beste tiåret å være barn?

[AnonymBruker]

Den kalde krigen var over. Vi hadde Super Nintendo, videoutleie, løvenes konge gikk på kino, det var fortsatt snø i Østmarka om vinteren, man trengte ikke aircondition om sommeren.

 

 

Hva tenker du?

Anonymkode: 19ed7...7c0

[AnonymBruker]

Vet ikke, var ikke barn da.

Anonymkode: 944b4...cdc

[AnonymBruker]

Sikkert farget ettersom jeg gikk fra 12-22 det tiåret, men savner hvordan vi gledet oss i noe som føltes som evigheter, før vi kunne se en ny film, og noen hadde kanskje vært i USA eller England og hadde med seg hjem, så vi kunne se før det kom på Kino! Det var jo som å vinne i Lotto. Eller bli kongelig. Prinsesse Diana var jo det største forbilde av alle. Da var man helt sjef i skolegården. Samme med gleden over å endelig finne en CD man hadde ventet på. Elsker fargene på klærne, husker vi hadde ville farger på joggesko og basketsko. Ingen var redd for signalgult eller knallrødt. Adidas gensere var det kuleste man kunne eie omtrent, med Umbro på en god andreplass. Og vi hadde så klokkertro på fremtiden, alt gikk liksom riktig vei. MTV med musikkvideoer hele dagen. Buffalosko var også et must en periode, knappebukser, og to lag sokker. Enten USA sokker eller tubesokker. Nike og Champion! Men også hvite eller noen med tre striper. Om fargene på stripene passet med fargene på paret under var ikke så farlig egentlig. Store hårsveiser. Og de første TV-seriene for barn og ungdom, Helene og gutta, Friends, ja, vi så Seinfeld også. Og selvsagt X-Files, som holdt meg våken mang en natt. Leie VHS, senere DVD, og man følte utvalget var helt uendelig, mens i dag finner man liksom ikke noe på Netflix. Elsker humoren i filmene fra den gang også, både norsk og engelsk eller amerikansk, mer gjennomtenkt. Sikkert bare nostalgisk, men 90-tallet er et savn på mange måter. 

Anonymkode: 9b340...27f

[Maskinfører]

Hadde jeg ikke vokst opp på Barnehjem så ja 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Sikkert farget ettersom jeg gikk fra 12-22 det tiåret, men savner hvordan vi gledet oss i noe som føltes som evigheter, før vi kunne se en ny film, og noen hadde kanskje vært i USA eller England og hadde med seg hjem, så vi kunne se før det kom på Kino! Det var jo som å vinne i Lotto. Eller bli kongelig. Prinsesse Diana var jo det største forbilde av alle. Da var man helt sjef i skolegården. Samme med gleden over å endelig finne en CD man hadde ventet på. Elsker fargene på klærne, husker vi hadde ville farger på joggesko og basketsko. Ingen var redd for signalgult eller knallrødt. Adidas gensere var det kuleste man kunne eie omtrent, med Umbro på en god andreplass. Og vi hadde så klokkertro på fremtiden, alt gikk liksom riktig vei. MTV med musikkvideoer hele dagen. Buffalosko var også et must en periode, knappebukser, og to lag sokker. Enten USA sokker eller tubesokker. Nike og Champion! Men også hvite eller noen med tre striper. Om fargene på stripene passet med fargene på paret under var ikke så farlig egentlig. Store hårsveiser. Og de første TV-seriene for barn og ungdom, Helene og gutta, Friends, ja, vi så Seinfeld også. Og selvsagt X-Files, som holdt meg våken mang en natt. Leie VHS, senere DVD, og man følte utvalget var helt uendelig, mens i dag finner man liksom ikke noe på Netflix. Elsker humoren i filmene fra den gang også, både norsk og engelsk eller amerikansk, mer gjennomtenkt. Sikkert bare nostalgisk, men 90-tallet er et savn på mange måter. 

Anonymkode: 9b340...27f

Enig, jeg ser heller filmer og serier fra 90 tallet enn mye av det i dag

Anonymkode: 4548a...24d

[AnonymBruker]

Jeg var ganske ung det tiåret, men det var en fin tid for meg i alle fall. En del av oppveksten var på 00-tallet også, og det var og fint. Tenker man er litt biased på det man selv har opplevd, men jeg er glad jeg var et stykke opp i tenårene før skjerm og sosiale medier/ blogg ble normen. Da ble mobbing plutselig med hjem, og utenforskapet mer synlig. Det er nok mer press på ungdommen i dag fordi de konstant får oppdateringer om hva andre gjør rett i lomma. 

Anonymkode: 76118...4fd

[skreppamedleppa]

Jeg tror alle romantiserer sin egen oppvekst, uavhengig av årstall igrunn, så lenge en har hatt en god barndom, vel og merke! Og alle vil også si at de er selv glad de vokste opp når de gjorde det fremfor å vokse opp nå.. De som var voksne på 90 tallet sa det samme om 90 tallets barndom og var glad de vokste opp på 70 tallet under hippe tiden, eller under 80 tallet. 

Foreldrene våre gjorde/gjør det. "Alt var bedre før..." har blitt sagt av generasjoner før oss og vil bli sagt av de som vokser opp nå om noen tiår. Og alle generasjoner elsker å snakke om hvor fint det var den gang da... Har vel ikke alle hørt den eldre garden fortelle om Elvis, om egne kjøttbutikker, og melkemannen, om en svunnen tid da det var få og lite kriminalitet, om da alle i hele Norges land lot dørene stå ulåste fordi en kunne dette. Om Beatles, "tjuagutter" i Bergen iallefall som lekte i gatene før tv kom,  om trikken, og kong Olav, om "Pernille og herr Nelson" på barnetv på 60 tallet. Om Om hvor vakkert og flott de hadde det før tv kom, eller før bilen kom.. Det er alltid noe som gjør at nettopp deres oppvekst var bedre enn nåtidens, for oss som vokste opp på 90 tallet er det Internett og/eller some vi elsker å kritisere, så vi er absolutt lik generasjoner før oss... "Alt var bedre før"...

Jada jeg er glad jeg vokste opp på 90 tallet og hadde det super bra med det, men jeg tror samtlige faktisk ville sagt akkurat det samme om vi vokste opp tidligere eller seinere også. Hver generasjoner og tiår har sin egen sjarm.

[Drx97]

Ja det var noe spesielt med 90-tallet, var en beskrymringsløs og “glad” tid, det var noe spesielt med årene ‘97-00 

[AnonymBruker]

På noen områder var det bedre enn i dag. Blant annet fravær av sosiale medier og en syk forbrukskultur. TS, du nevner været og det var faktisk bedre med ordentlige vintre.

I dag er det nok lettere å være seg selv og det er mindre homofobi i samfunnet. Jeg oppfatter de fleste som mer åpne og unge har en mer åpen tilnærming til å kunne være seg selv. Det å kunne stå frem i avisen som ikke-binær hadde vært helt utenkelig den gangen.

Anonymkode: ec51c...d94

[AnonymBruker]

Jeg er ihvertfall veldig glad jeg ikke er ungdom i dag, men hysteriske foreldre, krenka og blikking, enorme krav til utdannelse og håpløst boligmarked, ustabil verden og nedgangstider. 
90- tallet var fint med alt som er nevnt, bra musikk, bra tv, artig mote, vi fikk lov til og utforske verden, OL på Lillehammer, Grand prix, økonomisk vekst , en utrolig optimisme, slutt på kald krig. Jeg fikk reise alene til new York før dagens unge får lov og være alene hjemme mer en 2 timer. Spenning og optimisme. 
skulle jeg valgt hadde jeg valgt med 2 tiår tidligere, selvom økonomien var dårlige og lungemos var vanlig middag. Woodstocktiden , altså når jeg ser på bilder og snakker med foreldrene mine så hørtes deres tid så spennende ut, og for en reise de har hatt. 

Anonymkode: eeacc...3d6

[AnonymBruker]

Jeg husker junkiene som sto med heroinknekken i sentrum nær togstasjonen som veldig skremmende. Store ungdomsgjenger som bare hang rundt og gjorde pøbelstreker var også skumle. 
 

Men heller dem enn sosiale medier, ellers var nittitallet en fin tid. 

Anonymkode: d9562...4bd

[MyMichelle]

Jeg er glad for at jeg slapp unna sosiale medier og behovet for å få mange likes. Og jeg slapp å bli kalt «hore», slik som mange jenter visstnok blir kalt i dag.

[Gjest Ms Baxter]

Ja🤗90-tallet var topp! Filmene, spillene og lekene. Jeg begynte i første klasse. Barn fikk være barn og lekte mer🥰

[AnonymBruker]

Jeg var barn første halvdel av 90-tallet, men for meg var det ingen dans på roser, mobbing og annet.  

Anonymkode: 80ec2...2f4

[AnonymBruker]

Tror folk er fryktelig naiv og selvsentrert viss de mener 90 tallet var det beste tiåret å vokse opp. Barn hadde det vel så bra før dette igjen også.

Anonymkode: 5b57d...112

[AnonymBruker]

Jeg husker oppveksten min som veldig preget av økonomiske nedgangstider, grunge-musikk som var en nokså deppa musikksjanger, at alt var grått og trist. Var lite optimistisk tid,  egentlig. 

Anonymkode: b9b2c...636

[AnonymBruker]

17 hours ago, AnonymBruker said:

Den kalde krigen var over. Vi hadde Super Nintendo, videoutleie, løvenes konge gikk på kino, det var fortsatt snø i Østmarka om vinteren, man trengte ikke aircondition om sommeren.

 

 

Hva tenker du?

Anonymkode: 19ed7...7c0

Som barn merker man ikke noe til den kalde krigen likevel, noe jeg kanskje burde vite noe om, da den tidlige barndommen min var i et land på den andre siden av jernteppet.

Ellers synes jeg at Super Nintendo og videoutleie er et dårlig argument for en god barndom; det var mer spenning knyttet til konsollspill i en røykflylt sjappe der man måtte legge på mynter for å kunne forsvare jorden mot romvesener i Space Invanders, eller stå i kø med andre unger for å spille Game&Watch som de hadde utstilt i 1. etasje på Steen&Strøm i 1982. Eller gleden av å spille Pac Man.

Legg til musikk på LP-er og kassetter, følelsen av å komme inn i den lokale musikkforretningen der de voksne holdt til, nye ABBA-utgivelser, småpengene man kunne tjene til smågodt ved å kjøpe en 10-pakning Prince for fattter'n i en butikk der ingen ville finne på å spørre om legitimasjon, kroneautomatene der en driftig unge kunne tidoble innstasen ved å gamble med kronestykket, så blir bildet komplett; barn i 1970-årene fikk med seg all utviklingen barn i 1960-årene var vitne til, i tillegg til at man også fikk med seg begynnelsen på den digitale utviklingen i 1980-årene, for ikke å snakke om historiske øyeblikk som Berlinmurens fall, Ceausescus henrettelse, eller musikkfestivaler med Nirvana og Kurt Cobain live.

Se filmen War Games fra 1982, så får du med deg en tid kidsa i 1990-årene gikk glipp av; Super Nintendo kan umulig erstatte dette.

 

 

Anonymkode: 4ac13...d8b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Som barn merker man ikke noe til den kalde krigen likevel, noe jeg kanskje burde vite noe om, da den tidlige barndommen min var i et land på den andre siden av jernteppet.

Ellers synes jeg at Super Nintendo og videoutleie er et dårlig argument for en god barndom; det var mer spenning knyttet til konsollspill i en røykflylt sjappe der man måtte legge på mynter for å kunne forsvare jorden mot romvesener i Space Invanders, eller stå i kø med andre unger for å spille Game&Watch som de hadde utstilt i 1. etasje på Steen&Strøm i 1982. Eller gleden av å spille Pac Man.

Legg til musikk på LP-er og kassetter, følelsen av å komme inn i den lokale musikkforretningen der de voksne holdt til, nye ABBA-utgivelser, småpengene man kunne tjene til smågodt ved å kjøpe en 10-pakning Prince for fattter'n i en butikk der ingen ville finne på å spørre om legitimasjon, kroneautomatene der en driftig unge kunne tidoble innstasen ved å gamble med kronestykket, så blir bildet komplett; barn i 1970-årene fikk med seg all utviklingen barn i 1960-årene var vitne til, i tillegg til at man også fikk med seg begynnelsen på den digitale utviklingen i 1980-årene, for ikke å snakke om historiske øyeblikk som Berlinmurens fall, Ceausescus henrettelse, eller musikkfestivaler med Nirvana og Kurt Cobain live.

Se filmen War Games fra 1982, så får du med deg en tid kidsa i 1990-årene gikk glipp av; Super Nintendo kan umulig erstatte dette.

 

 

Anonymkode: 4ac13...d8b

Dette var da arkadespill, ikke konsoll.

Anonymkode: 1af8d...d38

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker said:

Dette var da arkadespill, ikke konsoll.

Anonymkode: 1af8d...d38

Beklager at jeg blandet begrepene - arkadespill var det, ja.

Man kan også legge til spenningen ved å finne en bunke gamle pornoblader gjemt under noen busker fylt med bilder av damer som ikke kjente til ordet "glattbarbert", eller fotball som får årets VM til å fremstå som en stor vits; det var den gangen kvinner kunne være kvinner og menn fortsatt var menn, uten at det kom på tale å føle seg krenket.

Anonymkode: 4ac13...d8b

[AnonymBruker]

I dag så jeg 90-tallet i lys levende person! Byttet til vinterdekk på bilen i dag, han som satt på kontoret og tok betaling etc gikk i en stor baggy Adidas genser, så ut som en Puma treningsjakke under, vari alle fall Puma- logo på toppen av glidelåsen på kragen som stakk opp av genseren, t-skjorta hang ned nesten halvveis på lårene, den var selvsagt hvit, lyseblå baggy jeans og store og utrolig kule Ewing basketsko. Var jo ikke så mye annet å se på enn ham der inne, da pin up kalenderne ikke helt er greia for meg. Mer eller mindre slik kjæresten min gikk den gang. Broren min også. Og selvfølgelig litt halvlangt hår med midtskill. Og capsen bak frem hver gang han gikk ut. Rød Chicago Bulls caps. Han kunne vært klipt ut av årboka fra ungdomsskolen eller videregående. Bortsett fra at jeg tipper han var 25. Jeg elsker 90-tallet! 😍

Anonymkode: 9b340...27f