Baby ett år skriker når mor er i nærheten

[AnonymBruker]

Hei! Jeg har vært hjemme med min datter til hun ble ett år, og nå har jeg begynt å jobbe. Hun var ganske krevende som baby med mye tannplager / mageplager, og jeg måtte bære henne mye på magen både dag og natt det første året. Hun har fått svært mye fysisk nærhet og kos og er nok  blitt svært knyttet til meg, som jeg tenker første året bare er naturlig og sunt.

Vi har også en gutt på 3 år, og vi (jeg og mannen min) har forsøkt så godt vi kan å "bytte" på hvem som passer hun og han så hun skal venne seg til sin pappa også og slik at han og får sin mamma-tid. Nå er pappa begynt i pappaperm og det går bra med de to. Problemet er at når jeg kommer hjem fra jobb eller viser meg i rommet med henne i helgene / morninger før jobb skriker hun og vil bare henge på meg. Det er som om hun ikke kan få nok av meg. Dette plager oss alle, og vi lurer på når en slik symbiose skal løsnes opp? det ender meg at jeg gjemmer meg i andre rom, eller kvier meg for å ha hjemmekontor f.eks, for det blir bare slitsomt. Hun har det helt fint når jeg ikke er der, så er det som om hun minnes på noe når hun ser meg, også griner hun. Hva betyr dette?  I barnebursdager eller andre tilstelminger der det skjer mye gøy, flyr hun rundt og det virker som hun glemmer litt at jeg er der, så hun virker egentlig trygg når det skjer noe gøy rundt henne.

Hva kan jeg gjøre som mor for å hjelpe henne til å "roe ned" forholdet til meg? Er det noen som har liknende erfaringer, og har tanker om hvorfor det er blitt slik?

 

Anonymkode: 7aaa2...d15

[AnonymBruker]

Dette er jo helt normalt. Hun er knyttet til deg, vant til å være hele dagen med deg og savner deg nå som du er i jobb igjen, derfor reagerer hun som hun gjør når hun ser deg. Hun er bare 1 år. Mine gjorde det samme. Det går over. Ikke gjem deg i andre rom, men vær med henne når du er hjemme. Etterhvert forstår hun at dere sees igjen selv om du er borte en stund.

Anonymkode: 3d87b...2ff

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Hei! Jeg har vært hjemme med min datter til hun ble ett år, og nå har jeg begynt å jobbe. Hun var ganske krevende som baby med mye tannplager / mageplager, og jeg måtte bære henne mye på magen både dag og natt det første året. Hun har fått svært mye fysisk nærhet og kos og er nok  blitt svært knyttet til meg, som jeg tenker første året bare er naturlig og sunt.

Vi har også en gutt på 3 år, og vi (jeg og mannen min) har forsøkt så godt vi kan å "bytte" på hvem som passer hun og han så hun skal venne seg til sin pappa også og slik at han og får sin mamma-tid. Nå er pappa begynt i pappaperm og det går bra med de to. Problemet er at når jeg kommer hjem fra jobb eller viser meg i rommet med henne i helgene / morninger før jobb skriker hun og vil bare henge på meg. Det er som om hun ikke kan få nok av meg. Dette plager oss alle, og vi lurer på når en slik symbiose skal løsnes opp? det ender meg at jeg gjemmer meg i andre rom, eller kvier meg for å ha hjemmekontor f.eks, for det blir bare slitsomt. Hun har det helt fint når jeg ikke er der, så er det som om hun minnes på noe når hun ser meg, også griner hun. Hva betyr dette?  I barnebursdager eller andre tilstelminger der det skjer mye gøy, flyr hun rundt og det virker som hun glemmer litt at jeg er der, så hun virker egentlig trygg når det skjer noe gøy rundt henne.

Hva kan jeg gjøre som mor for å hjelpe henne til å "roe ned" forholdet til meg? Er det noen som har liknende erfaringer, og har tanker om hvorfor det er blitt slik?

 

Anonymkode: 7aaa2...d15

Dette er jo helt normalt, og dere må bare fortsette som dere gjør. Dette går over etterhvert, men dette er som sagt helt normalt og naturlig. Babyen er 100% knyttet til og avhengig av deg, når far er alene med hun går det selvfølgelig bra, men det er du som er hennes hovedomsorgsperson - og det merker du nå 😉. Ammer du? Isåfall lukter hun også melken og vil på puppen. Helt naturlig situasjon. 

Anonymkode: 7fdf8...38b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Hei! Jeg har vært hjemme med min datter til hun ble ett år, og nå har jeg begynt å jobbe. Hun var ganske krevende som baby med mye tannplager / mageplager, og jeg måtte bære henne mye på magen både dag og natt det første året. Hun har fått svært mye fysisk nærhet og kos og er nok  blitt svært knyttet til meg, som jeg tenker første året bare er naturlig og sunt.

Vi har også en gutt på 3 år, og vi (jeg og mannen min) har forsøkt så godt vi kan å "bytte" på hvem som passer hun og han så hun skal venne seg til sin pappa også og slik at han og får sin mamma-tid. Nå er pappa begynt i pappaperm og det går bra med de to. Problemet er at når jeg kommer hjem fra jobb eller viser meg i rommet med henne i helgene / morninger før jobb skriker hun og vil bare henge på meg. Det er som om hun ikke kan få nok av meg. Dette plager oss alle, og vi lurer på når en slik symbiose skal løsnes opp? det ender meg at jeg gjemmer meg i andre rom, eller kvier meg for å ha hjemmekontor f.eks, for det blir bare slitsomt. Hun har det helt fint når jeg ikke er der, så er det som om hun minnes på noe når hun ser meg, også griner hun. Hva betyr dette?  I barnebursdager eller andre tilstelminger der det skjer mye gøy, flyr hun rundt og det virker som hun glemmer litt at jeg er der, så hun virker egentlig trygg når det skjer noe gøy rundt henne.

Hva kan jeg gjøre som mor for å hjelpe henne til å "roe ned" forholdet til meg? Er det noen som har liknende erfaringer, og har tanker om hvorfor det er blitt slik?

 

Anonymkode: 7aaa2...d15

Barnet skriker i nærheten av mor fordi barnet føler seg trygg. Barnet tør ikke å skrike ellers.  

Anonymkode: e28fa...432

[AnonymBruker]

helt normalt! kun deg hun er så trygg hos, masse følelser som skal ut etter lang dag. jeg ga all tid til bara mellom jobb og leggetid. Hjemmekontor ikke den beste ideen, fast riutine best. Når du jobber er du ikke der, når du er der har du fokuset på henne. Mindre forvirrende for dem når de er så små. Dette går over etterhvert. Men samme reaksjonen kommer etter bhg en god periode osv, så må bare ta seg tid og ha forståelse for at for en 1-åring er det ingenting naturlig med at mor plutselig kommer og går. Ikke vet hun når du går, og uten særlig tidsperspektiv aner hun ikke når du kommer hjem. Ganske stressende for de små rett og slett, uansett hvor godt de ellers ivaretas. Blir bedre, tror det som hjelper mest er mer forståelse av tid og rom. Tid begynner de så smått å forstå mer av når begrepene frokost, lunsj, middag og sovetid kan benyttes og forstås. Da begynner de å ane noe. Tid snakkes i måltider frem til de kan klokka rundt skolestart. Det romlige var også en øyeåpner her. Pga veldig vokale og godt artikulerte barn som alltid har snakket godt, så merket vi så godt at det første de ble opptatte av når de innså at det fantes flere steder enn huset vårt og barnehagen, det var jobben vår. Eldste snakket SÅ mye om pappa sitt kontor, fordi det er på samme sted. Det var veldig viktig for henne da hun begynte å forstår både hvor han var og når han kom hjem. Ren lettelse for henne. Jeg pendler, så det var verre, tror jeg forsvant da jeg gikk på toget helt til rundt skolestart faktisk, da hun liksom virkelig forsto at det toget det går til Oslo det. Men pappa sitt kontor klarte hun å forstå noe av en gang etter fylte 4 år. Frem til da skjønte hun bare ikke sammenhengen, det vistes så tydelig i samtalene når det skillet kom. VI var så sjokkerte over hvor lang tid barna bruker på å forstå slikt. Og jeg tenkte jeg er så glad jeg alltid har anerkjent barnas følelser ved levering og henting i bhg, for mtp hvor lite de forsto av verden da vi forlot dem der 18 mnd gamle... var det ikke rart at man ville være klistret til mamma de øvrige timene i døgnet...

Anonymkode: b6046...990

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 29.11.2022 den 14.20):

Hei! Jeg har vært hjemme med min datter til hun ble ett år, og nå har jeg begynt å jobbe. Hun var ganske krevende som baby med mye tannplager / mageplager, og jeg måtte bære henne mye på magen både dag og natt det første året. Hun har fått svært mye fysisk nærhet og kos og er nok  blitt svært knyttet til meg, som jeg tenker første året bare er naturlig og sunt.

Vi har også en gutt på 3 år, og vi (jeg og mannen min) har forsøkt så godt vi kan å "bytte" på hvem som passer hun og han så hun skal venne seg til sin pappa også og slik at han og får sin mamma-tid. Nå er pappa begynt i pappaperm og det går bra med de to. Problemet er at når jeg kommer hjem fra jobb eller viser meg i rommet med henne i helgene / morninger før jobb skriker hun og vil bare henge på meg. Det er som om hun ikke kan få nok av meg. Dette plager oss alle, og vi lurer på når en slik symbiose skal løsnes opp? det ender meg at jeg gjemmer meg i andre rom, eller kvier meg for å ha hjemmekontor f.eks, for det blir bare slitsomt. Hun har det helt fint når jeg ikke er der, så er det som om hun minnes på noe når hun ser meg, også griner hun. Hva betyr dette?  I barnebursdager eller andre tilstelminger der det skjer mye gøy, flyr hun rundt og det virker som hun glemmer litt at jeg er der, så hun virker egentlig trygg når det skjer noe gøy rundt henne.

Hva kan jeg gjøre som mor for å hjelpe henne til å "roe ned" forholdet til meg? Er det noen som har liknende erfaringer, og har tanker om hvorfor det er blitt slik?

 

Anonymkode: 7aaa2...d15

stakkars lita, dere kan virkelig ikke irriterer dere over dette

Anonymkode: 7a35d...2c0