Ulik styrke på følelser i forhold - positivt eller negativt på lang sikt?

[AnonymBruker]

Jeg er så heldig at jeg er i et forhold med en mann jeg er veldig forelska i. Altfor forelska kan man kanskje si. Vil egentlig si at jeg er helt gal etter han.

Tydeligvis er jeg en person som kan bli veldig intenst forelska. Har opplevd det en gang tidligere, da var jeg 18 og han jeg var forelska i var tysklæreren min av alle ting. Vi hadde et kort men intenst forhold.

Nå er jeg 41, men opplever alt faktisk sterkere nå. Fordi nå er det jo et ekte, ordentlig og seriøst forhold.

Jeg vet at han er glad i meg, han sier han elsker meg. Var han som først sa han var forelska faktisk, over to år siden vi ble sammen.

Det jeg opplever, er at jeg nok har mye sterkere følelser enn han har for meg. Har lurt på om han ikke egentlig elsker meg, men vi har hatt noen samtaler om det og tror kanskje han bare er en person med mindre intense følelser. Er ikke noe feil med det, men det ender med at jeg iblant føler at han ikke er like opptatt av meg som jeg er av han.

Noen ganger blir jeg veldig lei meg av det, mens i neste øyeblikk kan jeg tenke at "herregud, så barnslig du er! Du er i et forhold med en mann du elsker, og han elsker deg, slutt å problematiser det! Du er heldig!"

Det er en ambivalens i det. På den ene siden er jeg jo utrolig heldig som får oppleve å være i et forhold med en mann jeg har så sterke, intense gode følelser for. Kjenner det i hele kroppen når vi har sex f.eks., det er magisk egentlig. Alt føles jo så intenst, så nært og vakkert. Skriver iblant lange tekster, noveller om oss (har ikke vist han disse da, haha) fordi følelsene for han inspirer meg til så mange nydelige tanker, fantasier, drømmer. Føler meg så glad og mer ekte når jeg er på jobb også siden jeg har en indre lykke og glede jeg ikke hadde før vi møttes. Jeg har mer overskudd og er snillere/mer vennlig mot andre.

På den andre siden føler jeg iblant på en slags sorg eller tristhet over at han f.eks. ikke uttrykker at det er vondt inni han om det går noen dager mellom at vi møtes. At han har det helt ok med å gjøre ting uten meg. Han er nok en mer optimistisk og glad person av natur, gjør det beste ut av de fleste situasjoner -en veldig god egenskap. Men jeg tenker at jeg kunne ønske han var mer "gal" etter meg, som jeg er i han. Samtidig så setter jeg jo veldig pris på han slik han er, med sin rasjonalitet og logikk, at han er supersmart og flink til så mye og hjelper meg med ting i hverdagen jeg ikke greier selv.

Er det vanlig å være i forhold hvor den ene føler sterkere enn den andre? Blir det bedre med tiden, når den som føler sterkest kanskje klarer å ro seg ned etterhvert, eller vil det ujevne styrkeforholdet i følelser føre til at den som føler minst/svakest har det meste av makten i forholdet? Den som har det best, kanskje på bekostning av den som føler mest/sterkest?

Igjen, vet jeg er heldig og kanskje dette er luksusproblem? Vet ikke. Men jeg tenker en del på det.

 

Anonymkode: 580fa...ad9

[AnonymBruker]

Dette forholdet vil ikke vare, så ikke tenk mer over det. Så stor forskjell vil gnage deg helt til forholdet er slutt. Bedre å ta den vanskelige samtalen med en gang enn å vente. 

Anonymkode: ce91b...e89

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg er så heldig at jeg er i et forhold med en mann jeg er veldig forelska i. Altfor forelska kan man kanskje si. Vil egentlig si at jeg er helt gal etter han.

Tydeligvis er jeg en person som kan bli veldig intenst forelska. Har opplevd det en gang tidligere, da var jeg 18 og han jeg var forelska i var tysklæreren min av alle ting. Vi hadde et kort men intenst forhold.

Nå er jeg 41, men opplever alt faktisk sterkere nå. Fordi nå er det jo et ekte, ordentlig og seriøst forhold.

Jeg vet at han er glad i meg, han sier han elsker meg. Var han som først sa han var forelska faktisk, over to år siden vi ble sammen.

Det jeg opplever, er at jeg nok har mye sterkere følelser enn han har for meg. Har lurt på om han ikke egentlig elsker meg, men vi har hatt noen samtaler om det og tror kanskje han bare er en person med mindre intense følelser. Er ikke noe feil med det, men det ender med at jeg iblant føler at han ikke er like opptatt av meg som jeg er av han.

Noen ganger blir jeg veldig lei meg av det, mens i neste øyeblikk kan jeg tenke at "herregud, så barnslig du er! Du er i et forhold med en mann du elsker, og han elsker deg, slutt å problematiser det! Du er heldig!"

Det er en ambivalens i det. På den ene siden er jeg jo utrolig heldig som får oppleve å være i et forhold med en mann jeg har så sterke, intense gode følelser for. Kjenner det i hele kroppen når vi har sex f.eks., det er magisk egentlig. Alt føles jo så intenst, så nært og vakkert. Skriver iblant lange tekster, noveller om oss (har ikke vist han disse da, haha) fordi følelsene for han inspirer meg til så mange nydelige tanker, fantasier, drømmer. Føler meg så glad og mer ekte når jeg er på jobb også siden jeg har en indre lykke og glede jeg ikke hadde før vi møttes. Jeg har mer overskudd og er snillere/mer vennlig mot andre.

På den andre siden føler jeg iblant på en slags sorg eller tristhet over at han f.eks. ikke uttrykker at det er vondt inni han om det går noen dager mellom at vi møtes. At han har det helt ok med å gjøre ting uten meg. Han er nok en mer optimistisk og glad person av natur, gjør det beste ut av de fleste situasjoner -en veldig god egenskap. Men jeg tenker at jeg kunne ønske han var mer "gal" etter meg, som jeg er i han. Samtidig så setter jeg jo veldig pris på han slik han er, med sin rasjonalitet og logikk, at han er supersmart og flink til så mye og hjelper meg med ting i hverdagen jeg ikke greier selv.

Er det vanlig å være i forhold hvor den ene føler sterkere enn den andre? Blir det bedre med tiden, når den som føler sterkest kanskje klarer å ro seg ned etterhvert, eller vil det ujevne styrkeforholdet i følelser føre til at den som føler minst/svakest har det meste av makten i forholdet? Den som har det best, kanskje på bekostning av den som føler mest/sterkest?

Igjen, vet jeg er heldig og kanskje dette er luksusproblem? Vet ikke. Men jeg tenker en del på det.

 

Anonymkode: 580fa...ad9

Har det helt likt  

Anonymkode: d078c...d59

[AnonymBruker]

Vanskelig å si. Er han kjærlig? Du føler deg jo ikke sett, men at du nesten ikke klarer å være uten ham noen dager uten at du lider? Jeg foreslår at du finner den en hobby og noen gode venner. Du må klare å være tilstede på andre områder i livet også. Meditere litt kanskje? Høres ut som du er avhengig. 

Anonymkode: 7a863...999

[AnonymBruker]

Høres ganske likt ut som hos oss, bortsett fra at her er det min mann som er "som deg". Han trengte lang tid på å venne seg til at jeg elsker han på en annen måte enn han elsker meg, og at vi viser det på ulike måter. Han bruker ord og liker å ta på meg etc. Mens jeg viser kjærlighet med handlinger, feks lager maten han liker.

Han blir ikke lengre redd/sur om jeg sier at jeg trenger space/tid for meg selv, men i starten trodde han at jeg skulle gå fra han eller hadde sluttet å elske han.

Vi har vært sammen i snart 20 år nå og lever med at vi er ulike.

 

https://www.nettavisen.no/livsstil/det-finnes-fem-kjarlighetssprak-mange-par-vil-nok-fa-seg-en-a-ha-opplevelse/s/12-95-3423888015

 

Anonymkode: 7224d...f8b

[AnonymBruker]

Hvis han er en mer optimistisk person enn deg, vil hans kjærlighet ikke så lett ta en intens men melankolsk form som hos deg. Som du sier, du blir kreativ men det er vondt å være fra hverandre etc. Han er fornøyd med at det er dere men kjenner ikke for å skrive sanger om savn. 

Jeg har kjent på begge typene kjærlighet og jeg vet ikke om jeg vil si at den ene typen er "mer" kjærlighet enn den andre. Med eksen så skrev jeg mer osv mens med nåværende er det mer en følelse av dyp nærhet og det å ikke ville/kunne slutte å være ilag. Selv sexen er ulik. Uten at det ene er bedre el. dårligere. 

Anonymkode: 22dfb...d96

[AnonymBruker]

Jeg skjønner veldig godt hva du mener og blir plutselig en mer needy og usikker versjon av meg selv når jeg er med menn som ikke viser følelser på samme måte som meg. Å ha samme kjærlighetsspråk og å være like flinke til å snakke om og uttrykke følelser har jeg funnet ut er helt essensielt for meg i et langvarig forhold. Jeg hadde ikke vært lykkelig med å føle at jeg elsket den andre mer og at jeg var på hans nåde på en måte og å ha med menn som ikke kan snakke om følelser å gjøre har bare vært nedbrytende erfaringer for meg..

Anonymkode: 5f80d...24f

[AnonymBruker]

 

Anonymkode: ba455...045