Litt ventilering om det å ha autistisk spesialinteresse for menneskelig interaksjon og psykologi, og hvorfor jeg isolerer meg.

[AnonymBruker]

Jeg har såkalt høytfungerende autisme, tidligere kalt Aspergers. Som liten jente var dette svært vanskelig, jeg hadde sære interesser og forstod ikke sosiale koder. Så, i løpet av siste året på videregående fattet jeg plutselig interesse for sosialt samspill. Og når jeg skriver interesse, mener jeg "autistisk fordypet spesialinteresse" - jeg så endeløse timer YouTubes om kroppsspråk, leste bøker om kommunikasjon og tok meg selv i å observere folk rundt meg litt slik narratøren i en naturdokumentar snakker om dyrene;
 
"Her ser vi alfahannen på fotball-laget. Han forsøker nonverbalt å kommunisere ovenfor lagkamerater at han er maskulin og ikke bryr seg om noe som helst, men han er likevel ekstremt sårbar idét han prøver å vinne Camillas gunst, der hun sitter ved et bord og gjør lekser - men Camilla er ikke interessert i fotballgutter og alfahannen blir trist og fornærmet når hun med svært tydelig overlegg tar på seg headsettet igjen mitt i en av hans setninger. 'Støgge bitch!' sier alfahannen mens han forlater henne. Katastrofe."

Interessen for menneskelig kommunikasjon vedvarte, og ledet meg videre inn i psykologi. Jeg leste nær 100% av en venns psykologi-pensum mens jeg selv studerte programmering, og så likheten mellom de to. Mennesker har også systemer, verdier, et skjult språk under det som synes på overflaten. Siden jeg var autist (og ikke var redd for å innlede bekjentskaper ved å fortelle dette) antar jeg at folk forventet svært lite av meg sosialt, men jeg ble fort en kløpper på å se sosiale mønstre, tolke ansiktsuttrykk og andre reaksjoner. 

Nå føler jeg nesten at jeg har brutt åpen Pandoras Eske, jeg kan ikke kommunisere med folk uten at jeg leser i dem de grove trekkene i deres psyke og fortid, samt ting de ofte ikke vil vedkjenne seg selv. Jeg har en svigermor, for eksempel - hun nærmer seg 60, men har vært redd for egne følelser og negativitet hele livet, så den renner over inn i alle ting hun sier og foretar seg, og vi rundt henne må (og dette sier jeg ikke med ondskap) behandle henne som et barn, nettopp fordi det indre barnet hennes lider slik. Jeg har forklart samboer en del ting ved hennes atferd som har gjort det lettere for ham å kommunisere med henne, og det er jeg glad for - men denne "evnen" jeg har pådtratt meg er litt slitsom. Der det før var slitsomt å ikke forstå mennesker, er det nå slitsomt å forstå dem for godt. Evnen fungerer godt i speilet, også; jeg ser alle mulige årsaker til hvorfor jeg er som jeg er, jeg hører den doble bunnen i ting jeg sier selv (tillært maskering), og jeg har begynt å isolere meg.

Jeg har alltid hatt perioder med isolasjon, men dette er litt annerledes. Jeg orker rett og slett ikke å se alle traumene til folk, se hvordan de lider. Jeg orker heller ikke å se hvor skadet jeg selv er i møte med folk. Jeg kan forbedre meg selv (og det gjør jeg), men jeg vet ikke om dette er noe jeg noen gang vil komme meg videre fra. 

Takk som leste.
Du trenger ikke komme med råd, jeg forstår at dette er en veldig unik situasjon, spesielt for en autist. 
 

Anonymkode: d0ea9...463

[AnonymBruker]

God klem fra en annen autist❤️

Jeg er også veldig vàr på andres følelser.

Anonymkode: 60b17...7e7

[AnonymBruker]

Uff, jeg skjønner deg så utrolig godt. Å forstå andres følelser er for meg ofte mye verre enn å ikke gjøre det, for selv om jeg forstår hva de føler så har jeg på ingen måte verktøyene til å håndtere det. 

Anonymkode: 90ac8...4f3

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg litt igjen i å "ha åpnet Pandoras Eske". Jeg har ikke noen autismediagnose, men jeg har vært interessert i å forstå sammenhenger, emosjoner og reaksjonsmønstre og sette ting i sammenheng siden barneskolealder. Jeg har tatt utdanning som har gitt meg dypere forståelse i utviklingspsykologi, og ble av din tekst her fristet til å søke opp psykologipensum og ta en tur på biblioteket. 

Isolering derimot snakker mindre til meg, da jeg kjenner mer på en aksept for at ting er som de må være, jeg kan ikke fikse annet enn meg selv på en måte. 

Jeg ble veldig nysgjerrig på mange aspekter av det du skriver, men samtidig ble det helt umulig å formulere noen fornuftige spørsmål for å få deg til å utdype. 

Anonymkode: 628df...27c

[AnonymBruker]

Jeg er ikke autist, men har noe av de samme evnene mer naturlig + at jeg har utdannet meg innen psykologi og lest ekstremt mye om det. Selv er en av mine gode evner å være analytisk, så jeg har alltid sett etter mønster og kan kjenne meg igjen i noen av disse refleksjonene du har gjort deg. Det kan være ekstremt plagsomt. Selv om jeg forstår hva min venninnes mor sliter med etter å høre hva min venninne forteller om henne, og vår interaksjon i den halvtimen hun er innom, så trenger jeg jo ikke å la det gå inn på meg. 

Tidligere ville jeg uten å diskriminere ta slike ting innover meg. Og jeg ville føle veldig press for å ta hensyn (for jeg er naturligvis også svært omsorgsfull), hjelpe og støtte. Og det er vel denne delen som har vært mest slitsom for meg. He har jeg måtte jobbet med meg selv. Å være empatisk er ikke det samme som å overta andres lidelse, men tvert i mot ivareta den dobbeltheten om at jeg forstår den andre "som om" det er meg selv. Videre er det ikke slik at fordi jeg kan empatisere og forstå at jeg alltid skal hensynta alle rundt meg. 

Med å bli bedre på disse grensene har den innsikten jeg får om mennesker rundt meg blitt mindre plagsom. Så vet ikke om det kan hjelpe deg også, å sette bedre grenser for hva du trenger å gjøre om innsikten du får om andre mennesker. Ofte unnlater jeg å fortelle venninner om løgnene de forteller seg selv, for det kan også føles invaderende for mennesker at man buser på med ting man skjønner om dem som de ikke forstår eller er klar for å se selv. Jeg kan støtte, og være en venn, selv om jeg forstår noe og "ser gjennom dem". Flere ganger har venninner fortalt meg store erkjennelser om seg selv de fikk etter mange timer i terapi som jeg forstod for for mange år siden. Men det er ikke min oppgave å vise dem det. Vi har gode vennskap likevel. 

Det kan jo hende at for deg er problemet mer bare at du analyserer og legger merke til disse tingene. Den evnen har jeg ingen god måte å legge bort, eller skru av. Dette fører nok til at jeg har funnet mange hobbyer som ikke involverer mennesker, fordi jeg ikke orker å se det alltid. 

Anonymkode: d4974...ca4