Veldig sikker på at jeg har ADHD, men kvier meg for å snakke med lege om det. Noen erfaringer, diagnose som voksen?

[AnonymBruker]

[Hopp til siste 2 avsnitt hvis dere ikke orker lese alt]

Jeg er kvinne 31, og er helt sikker på at jeg har ADHD.

Jeg har alltid slitt med å holde orden på ting (huset mitt er skikkelig kaos hele tiden, rommet mitt var også et uendelig kaos når jeg var liten). Jeg har alltid beskrevet hodet mitt som umulig å "slå av", jeg har alltid mange tanker i hodet samtidig, en sang, og hva jeg hører i bakgrunnen rundt meg. Jeg har slitt med søvnen min så lenge jeg kan huske, og hodet ligger å tenker på absolutt alt mulig i hele verden. Jeg har alltid fliket med noe/spist/tegnet eller gjort andre små ting for å klare å konsentrere meg, men selv da faller jeg veldig lett ut og ender opp med å gjøre andre ting når jeg egentlig skal sitte å følge med på det andre sier. Jeg starter på en oppgave, glemmer hva jeg holder på med så jeg starter på en ny, også en ny, også en ny, før jeg kanskje kommer på hva jeg egentlig skulle gjøre. Da ligger alt halvgjort i hele huset, og er enda mer kaotisk enn før jeg startet, og jeg er helt utslitt. Ofte tar jeg meg selv i å rase gjennom ord og setninger hvis det er et tema som interesserer meg, jeg skjønner ikke hvordan folk forstår hva jeg sier. Jeg har alltid slitt med angst og depresjon hele livet, som har vært umulig å behandle med medisiner eller samtaler, som selvsagt gir mening hvis det faktisk er ADHD som forårsaker det... Jeg kan fortsette lista men skal spare dere for den. Poenget er at jeg har alle tegnene jeg har hørt og lest om så langt. Det passer meg og mitt hode helt perfekt.

Jeg fant ut for en liten stund siden at min mor, som ikke lengre lever, mest sannsynlig også hadde ubehandlet ADHD (ut ifra hennes oppførsel/personlighet gjennom hele livet sitt). Siden ADHD ofte er genetisk, er jo det enda en interessant ting.

Enda en ting jeg mistenker kan være en faktor er at jeg har PCOS. PCOS er også arvelig. Hvis moren min hadde PCOS, er det sånn at sjansen for at jeg har ADHD enda større enn om hun ikke hadde PCOS, i følge diverse forskning.

Det er altså mange små ting som gjør at jeg ønsker å utrede meg for dette, men jeg er så redd for at legen skal være avvisende - siden det har blitt en slags "trend" at alle liksom har ADHD. Jeg orker ikke tanken på å sitte der å legge ut om alt jeg sliter med, hvis han i verste fall kan svare med "neida, du har nok ikke ADHD, du må bare prøve hardere". Noen som har opplevd det? Hva var eventuelt deres erfaringer med å ta opp tanken om ADHD hos lege, dere som har fått diagnose som voksen?

En annen ting jeg er redd for, er at det skal vise seg at jeg ikke har ADHD, og at jeg bare er sånn. At det liksom ikke finnes håp. At livet virkelig skal være sånn, at det bare er jeg som sliter med det mens alle andre klarer seg så mye bedre. Det er liksom så greit nå, å holde fast i håpet om at jeg kanskje har ADHD og at jeg kanskje blir bedre med hjelp/medisiner.

Anonymkode: ccc58...704

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg starter på en oppgave, glemmer hva jeg holder på med så jeg starter på en ny, også en ny, også en ny, før jeg kanskje kommer på hva jeg egentlig skulle gjøre. Da ligger alt halvgjort i hele huset, og er enda mer kaotisk enn før jeg startet, og jeg er helt utslitt.

Det er som å lese om meg selv! De dagene jeg faktisk går i gang med noe da. Andre dager blir jeg så overveldet at jeg ikke klarer å begynne engang, og paralysen kan vare flere timer.

 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

har alltid slitt med å holde orden på ting (huset mitt er skikkelig kaos hele tiden, rommet mitt var også et uendelig kaos når jeg var liten). Jeg har alltid beskrevet hodet mitt som umulig å "slå av", jeg har alltid mange tanker i hodet samtidig, en sang, og hva jeg hører i bakgrunnen rundt meg. 

Også som å lese om meg selv!

 

... Og svigerinnen min med datter, svigerinnen min på min side(min brors kone), barndomsvenninna mi, og samboeren min. Alle har vi adhd. Niesen vår fikk diagnosen for et par år siden, etter at svigerinnen min fikk sin diagnose og kjente igjen trekk fra seg selv og sin bror. Vi andre damene har fått diagnosen i voksen alder. Samboeren min fikk diagnosen som barn, men ble utredet på nytt i voksen alder etter å ha møtt veggen. Han har den hyperaktive typen, vi voksne kvinnene har den uoppmerksomme typen, niesen har den kombinerte typen(hyperaktiv/impulsiv og uoppmerksomhet).

 

Jeg syns det høres ut som at det kan være verdt et forsøk å be om utredning. Pass på at du fokuserer på hvilke problemer symptomene gir i hverdagen. At du glemmer hva du holdt på med og begynner på noe nytt bidrar til konstant rot, f.eks. Tankekjør gjør det vanskelig å sovne selv om du er utslitt. Det er vanskelig å konsentrere seg om det du skal til riktig tid. Og så videre. Poenget er å få frem utfordringene i hverdagen som du trenger hjelp med.

Anonymkode: eae22...f75

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Det er som å lese om meg selv! De dagene jeg faktisk går i gang med noe da. Andre dager blir jeg så overveldet at jeg ikke klarer å begynne engang, og paralysen kan vare flere timer.

 

Også som å lese om meg selv!

 

... Og svigerinnen min med datter, svigerinnen min på min side(min brors kone), barndomsvenninna mi, og samboeren min. Alle har vi adhd. Niesen vår fikk diagnosen for et par år siden, etter at svigerinnen min fikk sin diagnose og kjente igjen trekk fra seg selv og sin bror. Vi andre damene har fått diagnosen i voksen alder. Samboeren min fikk diagnosen som barn, men ble utredet på nytt i voksen alder etter å ha møtt veggen. Han har den hyperaktive typen, vi voksne kvinnene har den uoppmerksomme typen, niesen har den kombinerte typen(hyperaktiv/impulsiv og uoppmerksomhet).

 

Jeg syns det høres ut som at det kan være verdt et forsøk å be om utredning. Pass på at du fokuserer på hvilke problemer symptomene gir i hverdagen. At du glemmer hva du holdt på med og begynner på noe nytt bidrar til konstant rot, f.eks. Tankekjør gjør det vanskelig å sovne selv om du er utslitt. Det er vanskelig å konsentrere seg om det du skal til riktig tid. Og så videre. Poenget er å få frem utfordringene i hverdagen som du trenger hjelp med.

Anonymkode: eae22...f75

Trådstarter her, tusen takk for svar!   Det er godt å vite at jeg ikke er alene om dette, og at det jeg opplever også er noe du/dere med diagnosen også kjenner på.

Og ja, jeg kan nok lett få frem at det påvirker hverdagen min. At det er så rotete hjemme hos meg har alltid hatt en stor negativ effekt på humøret mitt, som går utover den fysiske helsa mi, som igjen går utover hvordan jeg fungerer på jobben. Alt henger veldig tett sammen... Og når en ting er kaos, er alt kaos. Jeg fungerer ikke like bra som andre mennesker, det er helt sikkert.

Og jeg har vært hos både lege og psykolog med mye av disse problemene tidligere, men de ble aldri løst. Sikkert lurt at jeg tar opp det også.

Anonymkode: ccc58...704

[AprilLudgate]

For å svare kort:

Ja, jeg har venninner som begynte på utredninger når de var 10 år eldre enn deg.

Korthuset klappet sammen når de fikk barn/stod i krevende langvarige situasjoner. Den ene ble mye sykemeldt(hun med barn), den andre ikke. 

Men oppsummert så var veien utredning, og teste ulike medisiner. Det virker positivt, men ikke voldsomt revolusjon liksom. 

Mer ting her og det i hverdagen som oppleves mer….tja. Enklere å håndtere, angriper ting fra en annen vinkel osv. 

Både privat og i jobb. Det jeg merker sosialt er at de virker litt mer løsningsorientert nå enn før kanskje? Vanskelig å sette fingeren på - men jeg opplever noe har endret seg positivt i deres «væremåte» uten at jeg klarer beskrive hva. De er jo seg selv, men kanskje litt mindre opplevelse av «masking» eller hva man kan kalle det.

Det er ikke sikkert det handler bare om medisinene, det kan være de selv er mer bevisst.

Hun ene sliter feks med å «koordinere» dagene mtp matinntak. Så dersom hun har en avtale, så blir det for mye å tenke «jeg skal gjøre a-g før kl 12, så møte noen kl 13». Så da glemmer hun å spise. Men nå er hun mer bevisst på det, og spiser når vi treffes. 
 

Mitt inntrykk er at hun ene holder mye inni seg og blir nedstemt av det, mens hun andre får mer «burnouts» innimellom. Uten hjelp altså. Bedre med hjelp. 

Endret 28. november 2022 av AprilLudgate

[AnonymBruker]

I gamle dager måtte man ikke på død og liv ha en diagnose. Man kalte det makk i ræva, rastløs, ukonsentrert og hyperaktiv. 

Anonymkode: 7152a...b16

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

I gamle dager måtte man ikke på død og liv ha en diagnose. Man kalte det makk i ræva, rastløs, ukonsentrert og hyperaktiv. 

Anonymkode: 7152a...b16

Jo takk for det, men det hjelper ikke meg. Jeg driter i hva de kaller problemet mitt. Poenget er at jeg har et problem som ødelegger livet mitt, og det ønsker jeg hjelp for.

Og takk til brukeren over deg for et informativt svar.  Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver om venninnene dine. Glad å høre at det har blitt bedre med hjelp. All forbedring hjelper jo i en sånn situasjon, selv om forbedringen er liten.

Anonymkode: ccc58...704

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

I gamle dager måtte man ikke på død og liv ha en diagnose. Man kalte det makk i ræva, rastløs, ukonsentrert og hyperaktiv. 

Anonymkode: 7152a...b16

Jepp.

 

Man mente også at løsningen er å "bare roe seg ned/slappe av/skjerpe seg og faktisk følge med for en gangs skyld" etc. Med andre ord, avvik i oppførsel som skyldes vondt i viljen og dårlig selvdisiplin. En karaktersvikt, rett og slett.

 

Snakk om å gni salt i såret.

Anonymkode: eae22...f75

[Sofakona]

Du kan gå til legen..men han sender deg til psykolog...og det kommer an på psykolog.. min ville ikke utredet meg da hun mente at siden jeg fullførte høgskolen så kunne jeg ikke ha adhd. Vet mange som som sliter med å få diagnosen. Da mange mener at symptomene ikke alltid er adhd etc 

Mange holder på kjempe lenge 

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg så igjen! Jeg har også problemer med å følge med med mindre jeg gjør noe annet samtidig, HVIS jeg begynner på oppgaver hopper jeg lett til noe annet og så noe annet, men det er hvis jeg i det hele tatt kommer i gang med noe, jeg føler meg ofte for overveldet og ender opp med å ikke gjøre noe, som er kjempefrustrerende, det er også MYE rot hos meg. Jeg er også kjemperedd for å bli utredet i frykt for alt det du også tenker på - «motediagnose», at det forklarer mye og gir håp å tenke at det er ADHD, frykt for å bli avvist etter å ha lagt ut om alle problemene...for meg er jeg i behandling for ganske alvorlige greier, men har IKKE hatt noe framgang, ila mange, mange år. Jeg syns ADHD forklarer hvorfor. (Jeg tror også at jeg har udiagnostisert autisme.) Men jeg har alltid kompensert veldig godt for symptomene. Jeg har fått veldig perfeksjonistiske tendenser når det gjelder skole f eks, var veldig opptatt av å være stille og snill, og veldig opptatt av å virke «normal», gjemmer rot, dobbeltsjekker alltid om jeg har nøkler og mobil, skriver ned ting hele tiden for at jeg ikke skal glemme, later som at jeg følger med når folk snakker med meg osv. Jeg er så redd for å bli avslørt som lat, umotivert, rotete, uorganisert, dum, uten kontroll på meg selv, som en som ikke får til noe. ADHD har virkelig gått utover selvfølelsen min. Noen som kjenner seg igjen? Dette gjør meg også redd for å ikke bli trodd eller tatt seriøst ved utredning...

Jeg har bedt om utredning og skal mest sannsynlig gjennom det. Gruer meg noe skikkelig. Det går an å be om second opinion hvis du ikke opplever at første vurdering ble riktig.

jeg hadde ikke så mye mer å si enn at jeg kjenner meg utrolig igjen. Heier på deg. Jeg tror på deg, og ser ingen grunn til at du skulle lyvd om dette. Det virker som om du har satt deg inn i hva ADHD er og reflektert rundt deg selv.

 

Anonymkode: e81ad...864

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg kjenner meg så igjen! Jeg har også problemer med å følge med med mindre jeg gjør noe annet samtidig, HVIS jeg begynner på oppgaver hopper jeg lett til noe annet og så noe annet, men det er hvis jeg i det hele tatt kommer i gang med noe, jeg føler meg ofte for overveldet og ender opp med å ikke gjøre noe, som er kjempefrustrerende, det er også MYE rot hos meg. Jeg er også kjemperedd for å bli utredet i frykt for alt det du også tenker på - «motediagnose», at det forklarer mye og gir håp å tenke at det er ADHD, frykt for å bli avvist etter å ha lagt ut om alle problemene...for meg er jeg i behandling for ganske alvorlige greier, men har IKKE hatt noe framgang, ila mange, mange år. Jeg syns ADHD forklarer hvorfor. (Jeg tror også at jeg har udiagnostisert autisme.) Men jeg har alltid kompensert veldig godt for symptomene. Jeg har fått veldig perfeksjonistiske tendenser når det gjelder skole f eks, var veldig opptatt av å være stille og snill, og veldig opptatt av å virke «normal», gjemmer rot, dobbeltsjekker alltid om jeg har nøkler og mobil, skriver ned ting hele tiden for at jeg ikke skal glemme, later som at jeg følger med når folk snakker med meg osv. Jeg er så redd for å bli avslørt som lat, umotivert, rotete, uorganisert, dum, uten kontroll på meg selv, som en som ikke får til noe. ADHD har virkelig gått utover selvfølelsen min. Noen som kjenner seg igjen? Dette gjør meg også redd for å ikke bli trodd eller tatt seriøst ved utredning...

Jeg har bedt om utredning og skal mest sannsynlig gjennom det. Gruer meg noe skikkelig. Det går an å be om second opinion hvis du ikke opplever at første vurdering ble riktig.

jeg hadde ikke så mye mer å si enn at jeg kjenner meg utrolig igjen. Heier på deg. Jeg tror på deg, og ser ingen grunn til at du skulle lyvd om dette. Det virker som om du har satt deg inn i hva ADHD er og reflektert rundt deg selv.

 

Anonymkode: e81ad...864

Oi, der kjente jeg meg veldig igjen.

Jeg har alltid vært veldig perfeksjonist, alt fra små ting til store ting. På skolen var jeg livredd for å få kjeft fra læreren, og satt også helt musestille. Jeg var så redd for å få kjeft at jeg aldri turte å gjøre noe jeg kunne få kjeft for, og var nok den aller mest stille og roligste i hele klassen pga. det. Men jeg satt alltid å tegnet å krotet i absolutt alt av skrivebøker, konstant. Heldigvis fikk jeg lov til det. Jeg tegnet på penalet mitt. Jeg tegnet inni penalet mitt. Jeg tegnet på sekken. På hendene mine. Det gjorde jeg hver eneste skoletime. Jeg klarte å følge med sånn passe, men alt av lekser og sånn ble utsatt til absolutt siste time, sånn at alt av karakterer gjennom mesteparten av skolen bare var sånn passe. Nok til at jeg klarte meg, men ikke noe geni.

Jeg kjenner meg også veldig igjen i det å virke normal, og å gjøre alt for å glemme ting i hverdagen. Jeg hørte et sted, av en psykolog, at de med ADHD ofte bruker angst til å holde seg selv mer normal. For meg gir det full mening. Jeg er redd for å slurve med e-poster og tekstmeldinger o.l., så jeg bruker masse tid på å stresse over hva jeg har skrevet, om det kan misforstås, om jeg sender til rett person, om jeg skriver rett navn i e-posten, om jeg sender fra rett e-post (jeg har bare en, likevel er jeg redd for å sende fra feil, haha). Jeg holder meg skikkelig i skinnet, bare for å gjøre den minste oppgave. Når det kommer til nøkler og sånt sjekker jeg lomma mi utallige ganger i løpet av dagen. Har jeg det jeg skal ha enda? Hva med nå? Er det her fortsatt? Hva med nå? Det er angst som er drivstoffet mitt, til å holde meg selv normal og ikke slurve.

Med en gang jeg blir komfortabel i en situasjon, begynner jeg å slurve. Det er da jeg roter bort ting, fordi jeg ikke lengre er redd for det. Etter et par år på jobb kjenner jeg nå at jeg har begynt å slurve, fordi jeg ikke lengre er usikker på meg selv på arbeidsplassen. Alle kjenner meg, jeg kjenner alle. Jeg vet hvor alt er. Og jeg er ganske trygg. Nå begynner ting å flyte rundt om kring for meg, jeg legger ikke ting på plass, jeg gjør halve gjøremål, jeg gjør jobben uten å følge skikkelig med, tankene mine er helt andre steder enn det jeg skal fokusere på, og er redd for at det skal bli så kaotisk på jobb som det er hjemme hos meg.

Jeg håper utredningen din blir en fin opplevelse, og at du får de svarene på ting som du håper på!

Anonymkode: ccc58...704

[Stella_w]

AnonymBruker skrev (52 minutter siden):

Oi, der kjente jeg meg veldig igjen.

Jeg har alltid vært veldig perfeksjonist, alt fra små ting til store ting. På skolen var jeg livredd for å få kjeft fra læreren, og satt også helt musestille. Jeg var så redd for å få kjeft at jeg aldri turte å gjøre noe jeg kunne få kjeft for, og var nok den aller mest stille og roligste i hele klassen pga. det. Men jeg satt alltid å tegnet å krotet i absolutt alt av skrivebøker, konstant. Heldigvis fikk jeg lov til det. Jeg tegnet på penalet mitt. Jeg tegnet inni penalet mitt. Jeg tegnet på sekken. På hendene mine. Det gjorde jeg hver eneste skoletime. Jeg klarte å følge med sånn passe, men alt av lekser og sånn ble utsatt til absolutt siste time, sånn at alt av karakterer gjennom mesteparten av skolen bare var sånn passe. Nok til at jeg klarte meg, men ikke noe geni.

Jeg kjenner meg også veldig igjen i det å virke normal, og å gjøre alt for å glemme ting i hverdagen. Jeg hørte et sted, av en psykolog, at de med ADHD ofte bruker angst til å holde seg selv mer normal. For meg gir det full mening. Jeg er redd for å slurve med e-poster og tekstmeldinger o.l., så jeg bruker masse tid på å stresse over hva jeg har skrevet, om det kan misforstås, om jeg sender til rett person, om jeg skriver rett navn i e-posten, om jeg sender fra rett e-post (jeg har bare en, likevel er jeg redd for å sende fra feil, haha). Jeg holder meg skikkelig i skinnet, bare for å gjøre den minste oppgave. Når det kommer til nøkler og sånt sjekker jeg lomma mi utallige ganger i løpet av dagen. Har jeg det jeg skal ha enda? Hva med nå? Er det her fortsatt? Hva med nå? Det er angst som er drivstoffet mitt, til å holde meg selv normal og ikke slurve.

Med en gang jeg blir komfortabel i en situasjon, begynner jeg å slurve. Det er da jeg roter bort ting, fordi jeg ikke lengre er redd for det. Etter et par år på jobb kjenner jeg nå at jeg har begynt å slurve, fordi jeg ikke lengre er usikker på meg selv på arbeidsplassen. Alle kjenner meg, jeg kjenner alle. Jeg vet hvor alt er. Og jeg er ganske trygg. Nå begynner ting å flyte rundt om kring for meg, jeg legger ikke ting på plass, jeg gjør halve gjøremål, jeg gjør jobben uten å følge skikkelig med, tankene mine er helt andre steder enn det jeg skal fokusere på, og er redd for at det skal bli så kaotisk på jobb som det er hjemme hos meg.

Jeg håper utredningen din blir en fin opplevelse, og at du får de svarene på ting som du håper på!

Anonymkode: ccc58...704

Dette var fint  å lese! Nå satt du ord på flere opplevelser jeg hadde, jeg satt også alltid å skrev og tegnet på alt mulig på skolen. Jeg klippet av meg øyenbrynet i en skoletime til og med, bare «fordi jeg kjedet meg». Haha. Og jeg utsatte ALLTID alt til siste liten. Gikk skikkelig utover nattesøvnen, så jeg sov en del på dagen i perioder. Også det med «holde seg selv i skinnet» på alt. Og å være kjempeopptatt av å være stille og ikke få kjeft. Alt det med angst gir så mening.

 

har du fått diagnosen? I så fall - hvordan var utredningen? Var du redd før utredning?

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Stella_w said:

Dette var fint  å lese! Nå satt du ord på flere opplevelser jeg hadde, jeg satt også alltid å skrev og tegnet på alt mulig på skolen. Jeg klippet av meg øyenbrynet i en skoletime til og med, bare «fordi jeg kjedet meg». Haha. Og jeg utsatte ALLTID alt til siste liten. Gikk skikkelig utover nattesøvnen, så jeg sov en del på dagen i perioder. Også det med «holde seg selv i skinnet» på alt. Og å være kjempeopptatt av å være stille og ikke få kjeft. Alt det med angst gir så mening.

 

har du fått diagnosen? I så fall - hvordan var utredningen? Var du redd før utredning?

Beklager jeg skulle ha skrevet det, jeg er trådstarter, så ingen diagnose enda. 😊

Anonymkode: ccc58...704

[AnonymBruker]

Fikk diagnosen da jeg var 20. Jeg gikk til psykolog på grunn av depresjon og psykologen tok det opp, og jeg ble utredet. Jeg har ADHD (kombinert type) i ganske alvorlig grad. Det har påvirket omtrent hele livet mitt i betydelig grad. På grunnskolen var jeg urolig og ufokusert i timene. Jeg snakket veldig mye i timene og gjorde få oppgaver. Jeg slet ofte med å sitte stille, fiklet alltid med noe, og klarte ikke å følge med i timene. Jeg kunne unnlate å gjøre lekser i flere fag også på barneskolen, og utsatt alt til siste liten. Videre på ungdomsskolen øvde jeg til prøver kun ved å lese kjapt gjennom stoffet, det var umulig for meg å jobbe mer med skolearbeidet enn det. På barneskolen gråt jeg av og til over leksene fordi jeg ble så urolig av å måtte gjøre alle oppgavene. Jeg har alltid slitt med verbal impulsivitet, at jeg sier ting uten å tenke meg om. Har alltid slitt veldig mye med å komme i gang med ting, og har stort sett begynt på ting når det nesten har begynt å bli for sent. Jeg har også slitt med å fullføre ting jeg har begynt på, men det verste har vært å komme i gang. Veldig glemsk, som barn glemte jeg ofte bøker, gymtøy, nøkler osv. Jeg har blitt bedre på akkurat det med alderen. Jeg har også alltid vært en nokså uorganisert og rotete person. Uten medisiner har jeg rett og slett helt elendig konsentrasjon, med mindre jeg er under press eller er veldig interessert i noe. Oppmerksomheten min varer ikke lenger enn kanskje 2 minutter uten medisiner (hvis jeg ikke er veldig interessert eller under press), og jeg blir veldig lett distrahert også av mine egne tanker. Så med ADHD har man ikke litt dårlig konsentrasjon, og man har også usedvanlig god konsentrasjon hvis man er veldig interessert i noe. ADHD er ikke en konsentrasjonssvikt, men mer en manglende evne til å regulere oppmerksomhet og konsentrasjon. Samt dårligere evne til å regulere følelser og impulser. Mange med ADHD sliter med emosjonell dysregulering i en aller annen grad. Følelsene er intense og vanskelige og regulere. Ca. 80% av alle med ADHD har andre psykiske lidelser i tillegg, særlig angstlidelser, men også depresjon er vanlig. Man blir deprimert av å leve med ubehandlet ADHD, og som du skriver så er det ikke rart at depresjonen din aldri går skikkelig over hvis den skyldes ADHD. Det er veldig slitsomt å leve med ADHD, og mye angst og selvkritiske tanker er ikke unormalt, særlig hvis man har gått ubehandlet. Man blir sliten og nedstemt av å ikke mestre de vanlige tingene "alle andre" får til, og å konstant prøve å fungere normalt. Men med behandling ble alt mye bedre for meg. Fikk et nytt liv med medisiner. 

Anonymkode: ec0f1...0dd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Fikk diagnosen da jeg var 20. Jeg gikk til psykolog på grunn av depresjon og psykologen tok det opp, og jeg ble utredet. Jeg har ADHD (kombinert type) i ganske alvorlig grad. Det har påvirket omtrent hele livet mitt i betydelig grad. På grunnskolen var jeg urolig og ufokusert i timene. Jeg snakket veldig mye i timene og gjorde få oppgaver. Jeg slet ofte med å sitte stille, fiklet alltid med noe, og klarte ikke å følge med i timene. Jeg kunne unnlate å gjøre lekser i flere fag også på barneskolen, og utsatt alt til siste liten. Videre på ungdomsskolen øvde jeg til prøver kun ved å lese kjapt gjennom stoffet, det var umulig for meg å jobbe mer med skolearbeidet enn det. På barneskolen gråt jeg av og til over leksene fordi jeg ble så urolig av å måtte gjøre alle oppgavene. Jeg har alltid slitt med verbal impulsivitet, at jeg sier ting uten å tenke meg om. Har alltid slitt veldig mye med å komme i gang med ting, og har stort sett begynt på ting når det nesten har begynt å bli for sent. Jeg har også slitt med å fullføre ting jeg har begynt på, men det verste har vært å komme i gang. Veldig glemsk, som barn glemte jeg ofte bøker, gymtøy, nøkler osv. Jeg har blitt bedre på akkurat det med alderen. Jeg har også alltid vært en nokså uorganisert og rotete person. Uten medisiner har jeg rett og slett helt elendig konsentrasjon, med mindre jeg er under press eller er veldig interessert i noe. Oppmerksomheten min varer ikke lenger enn kanskje 2 minutter uten medisiner (hvis jeg ikke er veldig interessert eller under press), og jeg blir veldig lett distrahert også av mine egne tanker. Så med ADHD har man ikke litt dårlig konsentrasjon, og man har også usedvanlig god konsentrasjon hvis man er veldig interessert i noe. ADHD er ikke en konsentrasjonssvikt, men mer en manglende evne til å regulere oppmerksomhet og konsentrasjon. Samt dårligere evne til å regulere følelser og impulser. Mange med ADHD sliter med emosjonell dysregulering i en aller annen grad. Følelsene er intense og vanskelige og regulere. Ca. 80% av alle med ADHD har andre psykiske lidelser i tillegg, særlig angstlidelser, men også depresjon er vanlig. Man blir deprimert av å leve med ubehandlet ADHD, og som du skriver så er det ikke rart at depresjonen din aldri går skikkelig over hvis den skyldes ADHD. Det er veldig slitsomt å leve med ADHD, og mye angst og selvkritiske tanker er ikke unormalt, særlig hvis man har gått ubehandlet. Man blir sliten og nedstemt av å ikke mestre de vanlige tingene "alle andre" får til, og å konstant prøve å fungere normalt. Men med behandling ble alt mye bedre for meg. Fikk et nytt liv med medisiner. 

Anonymkode: ec0f1...0dd

Så utrolig bra at du fant ut av at det var ADHD! Hvordan ble det oversett så lenge?

Det er et problem jeg står i, og jeg lurer på om jeg kunne fått råd av deg? Jeg ønsker å utredes selv, men jeg har et traume i barndommen jeg er redd skal overskygge mistanken jeg har om at jeg har ADHD. At det traumet  skal forklare det meste jeg opplever av symptomer på ADHD. Traumet er et traume, men jeg syns ikke det forklarer ADHD-symptomene godt nok. Jeg har ikke jobbet nok gjennom traumet enda (det skal jeg gjøre), men jeg har likevel en sterk tanke om at jeg har ADHD i tillegg. Jeg tror psykologen min vil forklare mistanken min som «egt reaksjoner på traumet», men jeg er litt usikker selv. Altså det kan jo stemme at symptomene er reaksjoner på traume. Jeg vet ikke helt. Har du noen råd? Har du opplevd noe traumatisk? Eller vet noe om hvordan behandling er for mennesker med både ADHD og traumer?

jeg vil ikke at traumet skal få all fokus og så skal en mulig ADHD bli borte i det. Det blir også helt feil. det går jo fullt an å ha både ADHD pg oppleve noe traumatisk.

Anonymkode: e81ad...864

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

skriver ned ting hele tiden for at jeg ikke skal glemme,

Hvordan får du til å huske at du har skrevet det ned, hvor du har skrevet det(kalender eller notat på mobilen, notatbok, post-it-lapp etc)? Og viktigst av alt; ha notatene tilgjengelig til riktig tid, på riktig sted, og lese det du har skrevet når du trenger å huske det?!

Dét sliter nemlig jeg med. Et typisk eksempel er å skrive handleliste før jeg skal på butikken. Så kommer jeg inn på butikken og skal finne frem lista for å krysse av underveis ... Etter et par minutters frenetisk leting i lommer og veske kommer jeg på at handlelista ligger på kjøkkenbenken. Eller, jeg skriver ned noe på telefonen. Men når jeg trenger å huske det jeg noterte, har jeg enten glemt at jeg har notert det, eller husker ikke om jeg lagret det i notater eller kalender. Hvis i kalenderen, hvilken dato? Og sånn går no dagan ... Det er til å bli sprø av!

Anonymkode: eae22...f75

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Så utrolig bra at du fant ut av at det var ADHD! Hvordan ble det oversett så lenge?

Det er et problem jeg står i, og jeg lurer på om jeg kunne fått råd av deg? Jeg ønsker å utredes selv, men jeg har et traume i barndommen jeg er redd skal overskygge mistanken jeg har om at jeg har ADHD. At det traumet  skal forklare det meste jeg opplever av symptomer på ADHD. Traumet er et traume, men jeg syns ikke det forklarer ADHD-symptomene godt nok. Jeg har ikke jobbet nok gjennom traumet enda (det skal jeg gjøre), men jeg har likevel en sterk tanke om at jeg har ADHD i tillegg. Jeg tror psykologen min vil forklare mistanken min som «egt reaksjoner på traumet», men jeg er litt usikker selv. Altså det kan jo stemme at symptomene er reaksjoner på traume. Jeg vet ikke helt. Har du noen råd? Har du opplevd noe traumatisk? Eller vet noe om hvordan behandling er for mennesker med både ADHD og traumer?

jeg vil ikke at traumet skal få all fokus og så skal en mulig ADHD bli borte i det. Det blir også helt feil. det går jo fullt an å ha både ADHD pg oppleve noe traumatisk.

Anonymkode: e81ad...864

Det ble nok oversett delvis fordi det ikke var nok kunnskap om ADHD hos jenter, og jeg var ikke veldig hyperaktiv utad. Jeg var ikke like "vill"  som det stereotypiske guttebarnet med ADHD. Jeg hadde mer indre uro, og løp ikke rundt i klasserommet. Jeg fiklet med ting, snakket mye osv. Jeg fikk beskjed om å konsentrere meg bedre og roe meg ned. Verken foreldre eller lærere brydde seg om at jeg ikke gjorde leksene fordi jeg fikk gjorde det greit på prøvene likevel. Dette var på slutten av barneskole da man ikke gjorde leksene sammen med foreldrene sine. Gråtingen over leksene ble tolket som at jeg bare ikke likte faget. På ungdomsskolen fikk jeg gode karakterer, og på den tiden trodde de fleste at barn og ungdommer med ADHD fikk dårlige karakterer. Det var også lite forståelse over at man kunne kompensere med andre egenskaper på den tiden. Så jeg ble bare møtt med "ta deg sammen"-holdninger og sett på som ufokusert, bråkete og glemsk. Jeg var tross alt ikke "vill" eller "voldsom" og løp rundt hele tiden. Jenter med ADHD er sjeldent slik, og er ofte bedre på skjule uroen/rastløsheten. Det er en grunnen til at så få jentebarn får eller fikk diagnosen til tross for at det sannsynligvis ikke er noe særlig forskjell på forekomsten mellom gutter og jenter. ADHD hos jenter fremstår stort sett bare annerledes, og det ble eller blir derfor sjeldent plukket opp. Det er derfor så mange kvinner får diagnosen først i voksen alder. Det virker likevel som om det har blitt mye bedre nå, og mye mer fokus på ADHD hos jenter og kvinner.  

Jeg skjønner at du er bekymret for det, hendte dette traumet veldig tidlig? Det hadde kanskje vært en fordel å kunne påpeke at du har vært slik hele livet, og at problemene ikke oppsto i etterkant. Det trenger likevel ikke å være et hinder for å få utredning, diagnose og behandling. Personer med ADHD har også en forhøyet risiko for å ha opplevd traumer og utvikle traumeresponser, så det er ikke så uvanlig at man har både ADHD og traumer. At traumene ikke forklarer symptomene godt nok kan være en god grunn til videre utredning. Det er lettere å behandle traumene hvis man også behandler en eventuell ADHD. Jeg kjenner til noen med både ADHD og traumer, og det gikk greit for dem å få både diagnose og behandling. Jeg har ikke opplevd traumer, men jeg har fått andre diagnoser som også til en viss grad kan forklare ADHD symptomer. 

Her er et utdrag fra en artikkel om ADHD og traumer hos barn:

"Ford og Connor (2009) påpeker betydningen av å få klarhet i når barnet ble utsatt for potensielt traumatiserende hendelser, og når symptomer oppsto eller ble forverret. Å systematisere informasjonen langs en tidslinje gjør det lettere for klinikeren å vurdere om symptomer

1) var til stede før barnet ble utsatt for en potensielt traumatiserende hendelse (tyder på ADHD) eller kun i etterkant (tyder på PTSD),

2) opptrer på tvers av situasjoner og er til stede mesteparten av tiden (tyder på ADHD), eller om de opptrer i episoder og varierer i alvorlighetsgrad og hyppighet (tyder på PTSD),

3) innebærer unngåelse av mennesker, steder, aktiviteter eller samtaletema som kan være forbundet med potensielt traumatiserende opplevelser (tyder på PTSD),

4) ser ut til å være drevet av angst / emosjonelt ubehag (tyder på PTSD) eller av impulsivitet og rastløshet som ikke er emosjonelt betinget (tyder på ADHD)."

Du kan jo lese hele om du vil: https://psykologtidsskriftet.no/evidensbasert-praksis/2019/07/adhd-og-traumer

 

Anonymkode: ec0f1...0dd

[AnonymBruker]

57 minutter siden, AnonymBruker said:

Hvordan får du til å huske at du har skrevet det ned, hvor du har skrevet det(kalender eller notat på mobilen, notatbok, post-it-lapp etc)? Og viktigst av alt; ha notatene tilgjengelig til riktig tid, på riktig sted, og lese det du har skrevet når du trenger å huske det?!

Dét sliter nemlig jeg med. Et typisk eksempel er å skrive handleliste før jeg skal på butikken. Så kommer jeg inn på butikken og skal finne frem lista for å krysse av underveis ... Etter et par minutters frenetisk leting i lommer og veske kommer jeg på at handlelista ligger på kjøkkenbenken. Eller, jeg skriver ned noe på telefonen. Men når jeg trenger å huske det jeg noterte, har jeg enten glemt at jeg har notert det, eller husker ikke om jeg lagret det i notater eller kalender. Hvis i kalenderen, hvilken dato? Og sånn går no dagan ... Det er til å bli sprø av!

Anonymkode: eae22...f75

Jeg er ikke den du spør, jeg er Trådstarter, men jeg prøver alltid å skrive det på mobilen min ett sted. Da har jeg det iallefall på den et sted. Hvis jeg skriver det på en lappe er det 50/50 sjanse på om den blir med eller ligger hjemme. Så det har jeg gitt opp, selv om jeg egentlig foretrekker å skrive ned lister fysisk istedet for på mobilen.

Også har jeg en sånn handleliste-app som jeg bruker, eTilbudsavis heter den. Der skriver jeg alltid handlelistene mine, så jeg vet jeg har de der. Der kan man også dele handlelista med andre folk som har appen, som er veldig nyttig hvis man bor sammen med andre.

Andre ting skriver jeg på kalenderen på mobilen, og setter på påminnelse i forveien. Er det kjempeviktig, og det ikke er lenge til, setter jeg på alarm på mobilen sånn at jeg vet at jeg ikke kan gå glipp av det. Eventuelt flere alarmer.

Jeg har også ting skrevet ned i den ene appen på telefonen min med generelle notater. Men der skriver jeg bare ned ting jeg ikke kan kategorisere inn i hverken kalender, alarm eller handleliste. Den blir isåfall bare brukt hvis jeg aktivt leter etter spesifikk info jeg må ha.

Å glemme at jeg i det hele tatt har notert det er et annet problem igjen, og ikke noe jeg har klart å fikse. 😅 Men prøver bare å ha en vane der jeg sjekker lista uansett om jeg tror jeg husker alt jeg skal ha, f.eks.

Anonymkode: ccc58...704

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (52 minutter siden):

Det ble nok oversett delvis fordi det ikke var nok kunnskap om ADHD hos jenter, og jeg var ikke veldig hyperaktiv utad. Jeg var ikke like "vill"  som det stereotypiske guttebarnet med ADHD. Jeg hadde mer indre uro, og løp ikke rundt i klasserommet. Jeg fiklet med ting, snakket mye osv. Jeg fikk beskjed om å konsentrere meg bedre og roe meg ned. Verken foreldre eller lærere brydde seg om at jeg ikke gjorde leksene fordi jeg fikk gjorde det greit på prøvene likevel. Dette var på slutten av barneskole da man ikke gjorde leksene sammen med foreldrene sine. Gråtingen over leksene ble tolket som at jeg bare ikke likte faget. På ungdomsskolen fikk jeg gode karakterer, og på den tiden trodde de fleste at barn og ungdommer med ADHD fikk dårlige karakterer. Det var også lite forståelse over at man kunne kompensere med andre egenskaper på den tiden. Så jeg ble bare møtt med "ta deg sammen"-holdninger og sett på som ufokusert, bråkete og glemsk. Jeg var tross alt ikke "vill" eller "voldsom" og løp rundt hele tiden. Jenter med ADHD er sjeldent slik, og er ofte bedre på skjule uroen/rastløsheten. Det er en grunnen til at så få jentebarn får eller fikk diagnosen til tross for at det sannsynligvis ikke er noe særlig forskjell på forekomsten mellom gutter og jenter. ADHD hos jenter fremstår stort sett bare annerledes, og det ble eller blir derfor sjeldent plukket opp. Det er derfor så mange kvinner får diagnosen først i voksen alder. Det virker likevel som om det har blitt mye bedre nå, og mye mer fokus på ADHD hos jenter og kvinner.  

Jeg skjønner at du er bekymret for det, hendte dette traumet veldig tidlig? Det hadde kanskje vært en fordel å kunne påpeke at du har vært slik hele livet, og at problemene ikke oppsto i etterkant. Det trenger likevel ikke å være et hinder for å få utredning, diagnose og behandling. Personer med ADHD har også en forhøyet risiko for å ha opplevd traumer og utvikle traumeresponser, så det er ikke så uvanlig at man har både ADHD og traumer. At traumene ikke forklarer symptomene godt nok kan være en god grunn til videre utredning. Det er lettere å behandle traumene hvis man også behandler en eventuell ADHD. Jeg kjenner til noen med både ADHD og traumer, og det gikk greit for dem å få både diagnose og behandling. Jeg har ikke opplevd traumer, men jeg har fått andre diagnoser som også til en viss grad kan forklare ADHD symptomer. 

Her er et utdrag fra en artikkel om ADHD og traumer hos barn:

"Ford og Connor (2009) påpeker betydningen av å få klarhet i når barnet ble utsatt for potensielt traumatiserende hendelser, og når symptomer oppsto eller ble forverret. Å systematisere informasjonen langs en tidslinje gjør det lettere for klinikeren å vurdere om symptomer

1) var til stede før barnet ble utsatt for en potensielt traumatiserende hendelse (tyder på ADHD) eller kun i etterkant (tyder på PTSD),

2) opptrer på tvers av situasjoner og er til stede mesteparten av tiden (tyder på ADHD), eller om de opptrer i episoder og varierer i alvorlighetsgrad og hyppighet (tyder på PTSD),

3) innebærer unngåelse av mennesker, steder, aktiviteter eller samtaletema som kan være forbundet med potensielt traumatiserende opplevelser (tyder på PTSD),

4) ser ut til å være drevet av angst / emosjonelt ubehag (tyder på PTSD) eller av impulsivitet og rastløshet som ikke er emosjonelt betinget (tyder på ADHD)."

Du kan jo lese hele om du vil: https://psykologtidsskriftet.no/evidensbasert-praksis/2019/07/adhd-og-traumer

 

Anonymkode: ec0f1...0dd

Ja, jeg har lest en del om jenter/kvinner med ADHD. Utrolig leit at det er sånn. Bedre sent enn aldri, men jeg skjønner om du opplever det som et skikkelig svikt. 

 

Tusen takk for så utfyllende svar. Dette var til hjelp. Jeg leste gjennom hele artikkelen du la ved. Hva søkte du opp for å finne den? «Traumer hos barn og ADHD»? 

 

Det skjedde rett etter skolestart. Jeg føler skolestart i seg selv hadde en større påvirkning på uttrykk og opplevelse av ADHD-symptomer. Jeg syns ikke min opplevelse av symptomene endret seg noe betydelig etter traumet, men ting generelt ble jo annerledes. Altså symptomene oppsto ikke etter traumet. Jeg har ikke PTSD, men jeg har fått diagnosen personlighetsforstyrrelse (PF). Jeg syns likevel at mange av aspektene ved PF mye bedre kan forklares som ADHD. Jeg føler meg så sterkt påvirket og begrenset av det jeg mistenker er ADHD og det jeg plages med passer kriteriene for ADHD så godt (som det arter seg for kvinner). Som de nevner sist i den vedlagte artikkelen har jeg ikke hatt noe progresjon i behandling, selv etter diagnosen og behandling for PF. 

Anonymkode: e81ad...864

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 27.11.2022 den 20.15):

En annen ting jeg er redd for, er at det skal vise seg at jeg ikke har ADHD, og at jeg bare er sånn. At det liksom ikke finnes håp. At livet virkelig skal være sånn, at det bare er jeg som sliter med det mens alle andre klarer seg så mye bedre.

Jeg er nettopp ferdig med en lang og grundig utredning, hvor jeg har fått beskjed om at jeg har nok ikke ADHD. Kjenner på dette og føler meg ganske så motlø

Anonymkode: 99b03...40a

[AnonymBruker]

Først: du trenger ikke en diagnose for å bruke verktøy fra «adhd-verktøykassen» på deg selv. Eller for å be om veiledning til å bruke dem fra en behandler - privat eller offentlig. Å ta vare på egen helse innbefatter å ta vare på egen psykiske helse. Vi bør alle som et absolutt minimum gjøre øvelser for vår psykiske helse ukentlig. Og de av oss som vet vi har utfordringer bør sette av tid daglig til vedlikehold av helsen. Intet stopper deg fra å sette av tid og innsats før (eller helt uten) diagnose. Og en diagnose vil ikke skape mer tid eller motivasjon i hverdagen til øvelsene.

Deretter: det at noe er en diagnose betyr ikke at det finnes en løsning på det. Tvert imot betyr en diagnose at det IKKE finnes noen løsning. Altså: om du «bare er» sånn så har du store muligheter til å endre deg selv med tid og dedikert innsats. Dersom du har adhd må du leve med at det er slik, og bruke vertktøy for å tilpasse deg verden med adhd som best du kan. Adhd er varig. Tilvendte uvaner er fint mulig å avvenne seg.

 

Anonymkode: 41ac0...61d